Suchergebnisse

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til diskusjonen om idealismens betydning for USAs utenrikspolitikk. Utgangspunktet er at ideelle hensyn synes å ha fått redusert betydning under Obama og siden Trump. Ettersom den amerikanske idealismen angivelig skriver seg fra en særegen politisk historie og ideologiske tradisjoner med dype røtter i amerikansk samfunnsliv, er denne endringen til å undres over. I teksten lanseres og diskuteres fem hypoteser som kan forklare idealismens bortfall: anti-idealisme, overflodsidealisme, personlighetstrekkidealisme, strukturselektert idealisme og tidsåndsidealisme. Det konkluderes med at bortfallet av idealisme ikke nødvendigvis betyr at USAs egeninteresse blir bedre ivaretatt.
Abstract in English:Idealism's Disappearing ActThe aim of this article is to contribute to the discussion on the role of idealism in U.S. foreign policy. During the Obama and Trump presidencies, the significance of idealistic considerations in U.S. foreign policy has dwindled. The change is remarkable, as the idealistic impulse allegedly stems from ideological traditions deeply rooted in American society as well as a unique political history. From this observation, five hypotheses, apt to explain the diminishing impact of idealism, are suggested and discussed: anti-idealism, abundance induced idealism, idealism by personal bent, structurally selected idealism and zeitgeist idealism. The article concludes that U.S. self-interest is not necessarily better off with a cessation of idealism.

Norges sikkerhetspolitiske orientering har vært solid plantet i NATO-medlemskapet og det tette bilaterale samarbeidet med USA siden 1950-tallet. Parallelt har EU med jevne mellomrom også stått på den norske sikkerhetspolitiske dagsorden. Norsk sikkerhetspolitikk har vært preget av en rekke spenninger og veivalg i avveiningen mellom den transatlantiske og den europeiske pillaren, og der utviklingen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk og USAs skiftende utenrikspolitikk har stått sentralt. Artikkelen drøfter også hvilke nye utfordringer og samarbeidsmuligheter vi ser konturene av i en tid der etablerte institusjoner og samarbeidsmønstre utfordres av en mer omskiftelig sikkerhetspolitisk situasjon, det globale maktskiftet fra Vesten til Asia, geopolitisk rivalisering, anti-liberale strømninger, og økt motstand mot EU.

Igennem de sidste to år (2018–2019) er den førte danske politik i forhold til Kina blevet mere ambivalent. Særligt når det gælder kinesiske investeringer, er Danmark blevet mere forsigtig. Denne artikel undersøger hvilke faktorer, der har haft betydning for Danmarks skiftende politik i forhold til kinesiske investeringer, gennem to større case-studier: Kinesiske investeringer i Grønland og Huawei i Danmark. Kort fortalt udpeges her tre faktorer, der er afgørende for Danmarks politik i forhold til kinesiske investeringer: for det første landets langvarige økonomiske ideologi som en lille, åben økonomi, svarende til øvrige nordiske lande og som medlem af EU, med et pragmatisk behov for udenlandske markeder; for det andet en stærk, national tro på demokrati og statens forsvarsalliance med USA, herunder dets dedikerede medlemskab af NATO; og for det tredje opkomsten af fremmedfjendske og nationalistiske politiske partier, der udfordrer den tidligere mere afbalancerede og pragmatiske tilgang kendetegnende for større partier samt går ind for et mere anti-kinesisk standpunkt.
Abstract in English:Denmark's Policy on Chinese Investments: Pragmatism Balancing with Increasing Threat PerspectivesDuring the past two years (2018–2019), Denmark's policy towards China has become more ambivalent. In particular, Denmark has become more cautious about inward Chinese investments. This article examines the factors that have affected Denmark's changing policy on Chinese investment, with two major case studies: Chinese investments in Greenland, and Huawei in Denmark. In a nutshell, it points out three decisive factors: first, the country's long-term ideology as a small, open economy, similar to other Nordic countries and as a member of the EU, with a pragmatic need for foreign markets; second, a strong national belief in democracy and the state's defense alliance with the United States, including its dedicated NATO membership; and third, the rise of xenophobic and nationalist political parties, challenging the earlier more balanced and pragmatic approach characteristic of larger parties as well as advocating a more anti-Chinese stance.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det norske invasjonsforsvaret nedlagt. Men hvilke årsaker var viktigst for denne beslutningen? Var det økonomiske, institusjonelle eller kulturelle årsaksforhold? I denne artikkelen legges hovedvekten på institusjonelle årsaker, særlig den norske frykten for at NATO skulle bli irrelevant for USA. Dermed var det bare en ting å gjøre: å avvikle invasjonsforsvaret slik at det kunne frigjøres friske penger. For slik kunne et lite allianseavhengig land, i utkanten av Europa, utenfor EU, og med felles grense til Russland, bidra med ekspedisjonære styrker. Ikke minst for å holde liv i et NATO som strevde med å gjøre seg relevante for USA, først på Balkan og senere i Afghanistan. Med kildemateriale fra Washington D.C., Brussel og Oslo mellom 1998 og 2002 tolkes Norges politiske kontekst inn i et institusjonelt perspektiv. Forhold som resiprositet, norsk omdømme og lojalitet i NATO, blir viktig for å forstå invasjonsforsvarets endelikt.
Abstract in English:NATO's Role in Norway's Defence Reforms, 1998–2002At the turn of the new milennium, Norway's anti-invasion defence concept vanished. What was the rationale for this decision? Was it economc, institutional or cultural reasons? The findings in this article emphasise institutional perspectives. Norwegian apprehensions over a possibly irrelevant NATO in the eyes of the United States stirred a fundamental post-Cold War defence reform. To preclude a future marginalisation of NATO, decision-makers in Oslo needed to free scarce resources from a static, territorial defence that had lost its political and military relevance in the High North. By forging a smaller but more professional force, with improved deployability, survivability and usability abroad, Norway could more effectively contribute to allied cohesiveness. Not least through improved risk- and burdensharing in NATO's out-of-area operations on the Balkans and in Afghanistan. By using primary sources from Washington, DC, Brussels and Oslo between 1998 and 2002, the data is interpretated though the lense of liberal institutionalism. Explanatory mechanisms such as Norwegian reciprocity in the High North, US expectations towards dependent allies abroad, and Norway's collective solidarity may explain why the anti-invasion concept died.

Denne artikkelens hovedargument er at det i overveldende grad er økonomien som har vært den drivende faktor bak Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, inkludert da invasjonsforsvar ble forlatt som forsvarskonsept i 2001. De sikkerhetspolitiske endringene har først og fremst vært utnyttet retorisk for å begrunne nedbygging av forsvarsstrukturen, når den økonomiske nødvendigheten ikke lenger lot seg skjule. Kostnader forbundet med økt deltagelse i internasjonale operasjoner har kun i svært beskjeden grad bidratt til reduksjonen i forsvarsstrukturen – kostnadene var her alt for lave til å kunne gi noen troverdig årsaksforklaring alene. Årsaken er i stedet at forsvarsbudsjettene etter den kalde krigen ikke kompenserte for den reelle kostnadsutviklingen i sektoren. Det resulterte i et kjøpekrafttap som gradvis tæret på Forsvaret.
Abstract in English:Economy – the Driving Force behind Norwegian Defence Transformation after the Cold WarThe main conclusion of this article is that to an overwhelming degree, economic factors have been the driving force behind the transformation of the Norwegian Armed Forces following the end of the Cold War, including the discontinuation of anti-invasion defence as a level of ambition in 2001. The changes in international affairs have been used rhetorically to justify the downsizing of the force structure, when the financial necessity could no longer be concealed or ignored. Additional costs caused by participation in international operations overseas have only to a very limited extent contributed to the sweeping reduction of the armed forces, since these costs were far too small to explain the cutbacks. The actual financial reason is that the defence budgets throughout the 1990s and 2000s did not compensate for the growth in real term costs in the defence sector, particularly those pertaining to the acquisition and operation of modern weapon platforms and systems. This resulted in a loss of purchasing power which gradually wore down the force structure.