Suchergebnisse

Abstract in English:From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's RussiaGeir Flikke reviews the book "From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's Russia" by Michael McFaul.

On April 25, 2013, UN's Security Council established a 12,600-strong peacekeeping force for Mali. The United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission (MINUSMA) is to take over and continue the security and stabilization task that the French-led military operation in cooperation with UN's African-led International Support Mission to Mali, AFISMA, initiated in January 2013. The aim of this report is to present a number of long- and short-term perspectives for the recently initiated peace- and state-building process in Mali by focusing on the historical, structural and political causes of the crisis in Mali. Understanding these causes and handling their derived conflict potentials provide a minimum of prerequisites for establishing long-term peace. The report is structured according to four intertwined conflict potentials: Mali's fragile state, the status and background of the Tuareg rebellion, the organized crime and the regional cooperation. .

In the coming decade, Denmark will initiate replacement of its current fleet of F-16 fighters. In the spring Of 2009, most indicators suggest that politicians will have a choice of one of three options: the American F-35 joint Strike Fighter (JSF) & F-18 Super Hornet, produced by Lockheed Martin & Boeing, respectively, & the Swedish Saab JAS 39 Gripen. Denmark is thus on the verge of taking the first step in a process broadly similar to the one preceding the purchase of the F-16 in 1975. Also back then there was a choice between three candidates: the American F-16, the Swedish Saab 37E Viggen & the European Dassault Mirage FiE (of French origin). The purpose of the present article is to analyze the foreign policy considerations preceding the purchase of the F-16 in 1975 & to discuss their relevance in regard to the present pending decision. Adapted from the source document.

I litteraturen om Danmark under Den Kolde Krig og om Færøsk sikkerhedspolitik finder man argumentet om, at flere militære installationer gav Færøerne en særlig strategisk betydning i NATO under Den Kolde Krig. Denne artikel har analyseret Færøernes betydning i et militærgeografisk perspektiv og har anvendt et bredere kildegrundlag end den hidtidige litteratur og har sammenlignet med andre tilsvarende beliggenheder. På den baggrund kan det konkluderes, at Færøerne har været en dominerende geografisk position i en kort periode i 1960'erne. Modsat den gængse fremstilling i eksisterende dansk og færøsk litteratur på området var Færøerne ikke et betydende baseområde under Den Kolde Krig, og de tekniske installationer var ikke unikke, men udtryk for, at der under Den Kolde Krig etableredes talrige tilsvarende installationer. Færøernes militære betydning under Den Kolde Krig kan ses som en forståelsesramme for Færøernes fremtidige betydning. På den baggrund bør man tage udgangspunkt i, hvordan Færøernes beliggenhed konkret kan understøtte militære operationer, og man skal gøre sig klart, at en ny sikkerhedspolitisk situation ikke nødvendigvis giver områder som Færøerne en blivende betydning, men sagtens kan medføre en vekslende betydning.
Abstract in EnglishThe Faroe Islands' Military Geographic Significance to the USA and NATOIn the literature on Denmark during the Cold War and on Faroese security policy, one finds the argument that military installations gave the Faroe Islands a strategic importance in NATO during the Cold War. This article has analysed the significance of the Faroe Islands from a military geographic perspective, has used a broader range of sources, and has compared the Faroe Islands with similar locations. It can be concluded that the Faroe Islands have been a dominant geographical position for a short period in the 1960s. Contrary to the prevailing notion in existing Danish and Faroese literature, the Faroe Islands were not a significant base area during the Cold War and the installations were not unique, but were indicative of many similar installations. The military importance of the Faroe Islands during the Cold War can be seen as a framework for understanding the future importance. Future analysis should look into on how the Faroe Islands' location can actually support military operations and should be aware that a new security situation does not necessarily give areas such as the Faroe Islands a permanent significance, but can easily result in a frequently changing significance.

Denne artikkelens hovedargument er at det i overveldende grad er økonomien som har vært den drivende faktor bak Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, inkludert da invasjonsforsvar ble forlatt som forsvarskonsept i 2001. De sikkerhetspolitiske endringene har først og fremst vært utnyttet retorisk for å begrunne nedbygging av forsvarsstrukturen, når den økonomiske nødvendigheten ikke lenger lot seg skjule. Kostnader forbundet med økt deltagelse i internasjonale operasjoner har kun i svært beskjeden grad bidratt til reduksjonen i forsvarsstrukturen – kostnadene var her alt for lave til å kunne gi noen troverdig årsaksforklaring alene. Årsaken er i stedet at forsvarsbudsjettene etter den kalde krigen ikke kompenserte for den reelle kostnadsutviklingen i sektoren. Det resulterte i et kjøpekrafttap som gradvis tæret på Forsvaret.
Abstract in English:Economy – the Driving Force behind Norwegian Defence Transformation after the Cold WarThe main conclusion of this article is that to an overwhelming degree, economic factors have been the driving force behind the transformation of the Norwegian Armed Forces following the end of the Cold War, including the discontinuation of anti-invasion defence as a level of ambition in 2001. The changes in international affairs have been used rhetorically to justify the downsizing of the force structure, when the financial necessity could no longer be concealed or ignored. Additional costs caused by participation in international operations overseas have only to a very limited extent contributed to the sweeping reduction of the armed forces, since these costs were far too small to explain the cutbacks. The actual financial reason is that the defence budgets throughout the 1990s and 2000s did not compensate for the growth in real term costs in the defence sector, particularly those pertaining to the acquisition and operation of modern weapon platforms and systems. This resulted in a loss of purchasing power which gradually wore down the force structure.

I 2001 besluttet Stortinget en vesentlig endring i forsvarskonsept og en betydelig reduksjon i forsvarsstrukturen. Forsvarets hovedoppgave skulle ikke lenger være å utgjøre et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar. Beslutningen var et brudd med forsvarskonseptet som hadde dominert norsk forsvarsplanlegging under den kalde krigen og i tiåret som fulgte. Hvorfor ble invasjonsforsvaret forlatt, og hva ble Forsvarets nye hovedoppgave? Artikkelen argumenterer for at det finnes tre dominerende og delvis konkurrerende forklaringer på omleggingen av Forsvaret: en sikkerhetspolitisk, en kulturell og en økonomisk. Den første tilnærmingen ser beslutningen som drevet av et ønske om å bidra mer i utenlandsoperasjoner for å bli oppfattet som en «god alliert» i NATO og USA. Den andre forklarer overgangen med en kulturell endring der en ny og mer «internasjonalisert» forsvarspolitisks diskurs vant frem blant norske beslutningstakere. Den tredje ser endringen som et uunngåelig resultat av invasjonsforsvarets manglende økonomiske bærekraft.
Abstract in English:Security Policy, Culture or Defence Economics? Competing Explanations for the Transformation of the Norwegian Armed Forces after the Cold WarIn 2001, the Storting – Norway's parliament – decided on a significant change in Norway's national defence concept and a significant reduction in the defence structure. The Armed Forces' main task should no longer be to constitute a mobilization-based territorial defence force. The decision was a break with the defence concept that had dominated Norwegian defence planning during the Cold War and in the decade that followed. Why was territorial defence abandoned, and what became the Armed Forces' new main task? The article argues that there are three dominant and partly competing explanations for the transformation of the Armed Forces: a security policy explanation, a cultural explanation and an economic explanation. The first approach sees the decision as driven by a desire to contribute more in international operations in order to be perceived as a "good ally" in NATO and the United States. The second explains the transformation with cultural changes among Norwegian decision-makers, through which a new and more "internationalized" defence policy discourse became dominant. The third sees the change as the inevitable result of the financial unsustainability of the old status quo in the Armed Forces.

Norges relasjon til Kina har siden anerkjennelsen av Folkerepublikken i januar 1950 blitt utøvd i et spenn mellom småstatsrealisme og småstatsidealisme. Norges handlingsrom og politikk overfor stormakten Kina utformes i et samspill mellom nasjonale og internasjonale faktorer, men i tråd med teoriretningen ny-klassisk realisme har strukturene i det internasjonale systemet størst forklaringskraft. Som en liten stat må Norge manøvrere i forhold til stormaktenes maktbalanse og rivalisering for å sikre sin egen velferd og sikkerhet. Norge valgte i 1949 å inngå i en allianse med USA gjennom NATO, og dette har siden vært bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norges handlingsrom vis-a-vis Kina er dermed til enhver tid påvirket av USAs forhold til Kina. Denne artikkelen trekker de lange linjer i norsk Kina-politikk over syv tiår, fra 1950 til 2020. Med en ambisjon om global orden som et ekstra sikkerhetsnett var Norge tidlig ute med å anerkjenne Kina og støttet landets inntreden i FN-systemet, men den kalde krigen begrenset relasjonene. USAs engasjement av Kina på begynnelsen av 1970-tallet var et vendepunkt i norsk Kina-politikk. Den tiltakende rivaliseringen mellom USA og Kina de siste år gjør at norsk Kina-politikk nå igjen står overfor et vendepunkt, i retning av redusert handlingsrom og engasjement.
Abstract in English: Norway's relationship with China over the Past 70 Years: A Small State's Idealism and Realism with Respect to a Great PowerFrom recognizing the People's Republic of China in 1950 until today, both realism and idealism as well as domestic and international level factors have informed Norway's relationship with China. Nonetheless, this article finds that in accordance with neo-classical realism, international system variables have the strongest explanatory value on Norway's China policy. Since joining NATO in 1949, Norway's alliance with the United States has been the pillar in Norway's defence and security policy. Norway's room for maneuver crafting and implementing its China policy is consequently strongly affected by the ups and downs in Sino-U.S. relations. Unlike the United States, Norway recognized the PRC in 1950 and supported China's entry into the UN system, but the Cold War restricted Norway from further developing its relations with China. The Sino-U.S. rapprochement in the early 1970s enabled Norway to engage China, and the end of the Cold War in 1989 enabled Norway to widen its engagement to include issues such as environment and climate change, human rights and welfare policies. Nevertheless, after five decades of engagement, Norway's approach to China is currently once again changing as the result of an intensified Sino-U.S. rivalry and a changing threat perception of China across Europe.

I kjølvannet av terrorangrepene 11. september utviklet det seg et partnerskap mellom USA og Putins Russland. I dag synes det selvfølgelig at partnerskapet ikke ville vare. Men hvorfor sprakk det egentlig? Russland forkaster partnerskapet fordi det ikke møter Kremls forventninger om gjensidighet. Dessuten har Russland en helt annen oppfatning av hva årsakene til internasjonal terrorisme er og hvordan krigen mot terror skal utkjempes. Russlands gjenreisning under Putin er en underliggende faktor og innebærer at terrortrusselen etter hvert underordnes den mer tradisjonelle frykten for amerikansk militærmakt og dominans. Selv om en felles kamp mot terror stadig foreslås som bindemiddel for dårlige relasjoner, kan det neppe fungere som det i dagens nye kalde krig.
Abstract in English:The Unsustainable Russia-US Partnership in the War on TerrorRussia and the USA forged a strategic partnership following the 9/11 terrorist attacks. Today it seems obvious that such a partnership would not last. But why did it break? The article argues that the Kremlin leaves the partnership because its expectations of mutuality were not met. Russia also fundamentally disagreed with the USA on the sources of international terrorism and how best to conduct GWOT. Russia's revival under Putin's leadership is an underlying cause and implies that the terrorist threat is overshadowed be the traditional fear of NATO and US dominance. Albeit still figuring among the issue-areas suggested for US-Russian collaboration, the common fight against international terrorism will not function as a vehicle for rapprochement in the current cold war climate.

Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.