Denne boka er en innsidedrøfting av en viktig og stormfull periode i USAs utenrikspolitiske historie. Den gir ingen nøytral framstilling: dette er Henry Kissingers versjon av verden på 1970-tallet, av USAs plass og rolle og av tiårets mange statsledere – Leonid Bresjnev, Mao Zedong, Anwar Sadat og, først og fremst, Richard Nixon. Boka har det muntlige intervjuets form: den består av et dusin kapitler hvor redaktøren stiller spørsmål og Kissinger gir svar. Hvert kapittel er organisert rundt et bestemt tema.
De siste tiårene har globalisering og digitalisering gjort verden mindre. «Langt borte eksisterer ikke lenger», som tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg en gang fastslo. Skillet mellom «der ute» og «her hjemme» er blitt vanskeligere å trekke opp; oppfatningen av hva som naturlig hører til i den utenrikspolitiske og diplomatiske sfæren er i endring. Denne utviklingen – og vår forståelse av den – har konsekvenser for hvordan norsk utenrikspolitikk og diplomati tenkes, utformes og praktiseres.
Abstract in English:Changing World, Steady DiplomacyOver the last decades, globalization and digitalization have made the world smaller. "Far away does not exist any more", as former Norwegian foreign minister Thorvald Stoltenberg once put it. The boundaries between "out there" and "here at home" have become more difficult to draw up; our understanding of what naturally belongs in the foreign policy and diplomacy domain is constantly changing. These developments – and our own assessment of them – have implications for how Norwegian foreign policy and diplomacy is formulated and practiced.
Vi har omfattende forskningslitteraturer om hvordan norsk utenrikspolitikk på begynnelsen av 1900-årene kretset om fred, og om fremveksten og institusjonaliseringen av norsk freds- og forsoningsdiplomati fra midten av 1980-årene og til i dag. Vår kunnskap om den mellomliggende perioden og røttene til fredsdiplomatiet er mer mangelfull. Artikkelen sammenfatter det vi vet, og den presenterer en tidligere ukjent case fra 1966–1968, det såkalte Nobel-initiativet, der en gruppe norske borgere gikk sammen om å mobilisere nobelprisvinnere med sikte på å etablere en bakkanal for fredssamtaler mellom USA og Nord-Vietnam. Samfunnsinitiativet fikk helhjertet oppslutning fra den norske stat. Nobel-initiativet er dermed en forløper for det samarbeidet mellom stat og samfunn som skulle prege norsk freds- og forsoningsdiplomati. Gitt at vi også finner løse forelegg for freds- og forsoningsdiplomati i 1920-årene, gjør kunnskapen om Nobel-initiativet det mulig å påstå at vi gjennom det siste hundreåret konsistent finner norsk freds- og foroningsdiplomati i den utstrekning og den form som de internasjonale forholdene tillater.
Abstract in English:The Nobel Initiative from 1966 and the Long Lines in Norwegian Peace and Reconciliation DiplomacyNorway was the first state to institutionalise peace and reconciliation work as part of its overall diplomacy. As it emerged from the mid-1980s onwards, peace and reconciliation diplomacy has had two characteristics: it has been carried out by state and society groups in tandem, and it has targeted reconciling a regime and an internal opposition to that regime. The bulk of the article presents a 1966 initiative by a group of concerned Norwegian citizens to launch a back channel for American and North Vietnamese peace talks by mobilising winners of the Nobel Peace Prize, and demonstrates that this initiative received political, administrative and economic help from the Norwegian state. This makes it a precursor of today's peace and reconciliation initiative. Given the fledgling examples of Norwegian peace and reconciliation work that we find in the margins of the League of Nations during the 1920s, knowledge about the Nobel Initiative of 1966 warrants the claim that, for the past hundred years, Norway has consistently attempted peace and reconciliation work to the extent and in the form allowed by international conditions.
Grønlands udenrigspolitiske repræsentanter benytter den store internationale interesse for Arktis til at positionere Grønland som en mere selvstændig udenrigspolitisk aktør. Det er muligt, da Danmark er afhængig af Grønland for at opretholde sin status som "arktisk stat", og fordi Grønlands udenrigspolitiske kompetence er åben for fortolkning. Denne artikel analyserer, hvordan repræsentanter for skiftende grønlandske regeringer har udvidet det udenrigspolitiske handlerum ved i diskurs og praksis at styrke Grønlands position i en arktisk kontekst. Det er blandt andet opnået ved 1) højlydt at italesætte utilfredshed i Arktisk Råd, 2) stiltiende symbolske handlinger ved Ilulissat-erklæringens tiårs jubilæum, og 3) ved at mime suverænitet ved Arctic Circle konferencen, der pga. sin mere uformelle struktur er særligt nyttig til at styrke bilaterale internationale relationer. ; Greenland's foreign policy representatives use the great international attention to the Arctic to appear and act as a more sovereign foreign policy actor. This is possible due to Denmark's dependence on Greenland to maintain its "Arctic state" status and because Greenland's foreign policy competence is open to interpretation. The article analyzes how representatives of shifting Greenlandic governments have expanded the foreign policy room for manoeuvre in discourse and praxis to strengthen Greenland's position at Arctic-related events. This has been achieved by, among other things, 1) outspoken discontent in the Arctic Council, 2) tacit gestures at the Ilulissat Declaration's 10-year anniversary, and 3) by mimicking full sovereignty at the Arctic Circle conference serving as a particularly useful platform for enhancing bilateral international relations due to its more informal setup.
Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.
Norsk diplomati har mange hverdagshelter, men få som er helter i den forstand at de har skapt noe unikt. Artikkelen diskuterer kandidat nummer en til rollen, Fridtjof Nansen. Nansens diplomatiske virksomhet var mangslungen og inkluderte vitenskapsdiplomati, sportsdiplomati, bakkanaler mellom tredjeparter og oppdrag for den norske stat og internasjonale organisasjoner. Ikke mindre enn fire av hans bidrag er unike. Det første er hans utvidelse av Norges utenrikspolitiske spillerom ved å få en engelsk-gift konge på Norges trone i 1905. Det andre er hans ferdigforhandling av stormaktenes sikkerhetsgaranti til Norge i 1907, som norsk minister til London. Den tredje er ferdigforhandlingen av forsyningsavtalen med amerikanerne i 1918. Det fjerde er hans innsats for hundretusener av flyktninger på 1920-tallet, da særlig det strukturelle grepet med å gjøre dem til juridiske subjekter ved å utstyre dem med såkalt Nansen-pass. For dette arbeidet fikk Nansen også Nobels fredspris for nøyaktig 100 år siden. Nansens svakhet som diplomat var den massive selvsentrertheten og egenrådigheten som gjorde ham til en problematisk representant for et kollektiv som den norske stat. Svakheten ble mer enn veiet opp av Nansens virtuose håndtering av diplomatiets to andre kjerneoppgaver, informasjonssanking og forhandling, som alle hans fire unike innsatser bygger på.
Abstract in EnglishThe Diplomat as Hero: Fridtjof NansenNorwegian diplomacy has seen many everyday heroes, but few who have done something unique. The article discusses the main candidate for the role, Fridtjof Nansen. Nansen carried out a number of different diplomatic functions at the behest of the Norwegian state and International Organisations, no less than four of which were unique. He increased Norway's room for manoeuvre by contributing to placing a Danish king with a British-born wife on the throne upon the country's independence in 1905. He then successfully negotiated a Great Power-guaranteed Integrity Treaty for the new state. Nansen also secured a treaty on vital goods delivery with the United States for Norway in 1918. Most famously, in the1920s, he helped hundreds of thousands of refugees with disaster relief, but also by manipulating structural preconditions so that they received identity papers and could cross borders, for which he received the 1922 Nobel Peace prize. Nansen's weakness as a diplomat was his egocentrism, complete with a programmatic aversion against seeing his specific mission as part of a united foreign policy orchestrated elsewhere. He more than made up for this by his expert handling of diplomacy's other two basic functions, information gathering and negotiation, which underlay all his four unique successes.
