Suchergebnisse
Filter
10 Ergebnisse
Sortierung:
Track IV: Framtidens diplomati
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1
ISSN: 1891-1757
Sentralforvaltningen her til lands har de siste tiårene blitt internasjonalisert. Globale spørsmål legger beslag på stadig større ressurser i staten, men samordningen mellom departementene har ikke utviklet seg i samme takt. Norsk utenrikspolitikk ligger derfor ikke bare fast, den ligger også spredt. Komplekse globale utfordringer (terror, klimaendringer, pandemier, biodiversitet, cybertrusler, migrasjon m.v.) krever et langt tettere samarbeid for blant annet å reversere økt fragmentering – i en offentlig sektor hvor vi er satt opp med sterke fagdepartementer og svake samordningsmekanismer. Samtidig innvarsler byggingen av det nye regjeringskvartalet endringer i måten norsk (utenriks)politikk vil bli gjennomført på. Forholdet mellom fagspesialister og diplomatiske generalister blir tettere og vil utfordre den diplomatiske rollen og selvforståelsen på nye måter. Diplomatiets kjerneoppgaver vil endres. Blant annet vil langt bedre koordinering bli en hovedutfordring for utenrikspolitikken. Artikkelen trekker derfor opp noen problemstillinger og forslag som innspill til debatten,
Abstract in English:Track IV: The Future of DiplomacyOver the past decades, Norwegian ministries have become more internationalized. Global issues take up ever more of their time and resources, but cross-sectorial coordination has been lagging behind. Norwegian foreign policy is therefore fragmented. Complex global challenges (terrorism, climate change, pandemics, biodiversity, cyber threats, migration, etc.) call for much closer inter-ministerial cooperation to reverse increased fragmentation – in a public sector where sectorial responsibilities are strong and coordination mechanisms few. The new block housing most of the offices of the Government in central Oslo is a signal change for how Norwegian foreign policies will be conducted in the years ahead. Sector specialists and diplomatic generalists will move closer together, working under the same roof, and this will challenge the classic diplomatic role and the way diplomats look at themselves. Our core tasks will change. Improved coordination will move to the forefront of the work we do. The article presents an idea or two for a much-needed debate.
Verden i endring, diplomati i fatning
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1, S. 157-164
ISSN: 1891-1757
De siste tiårene har globalisering og digitalisering gjort verden mindre. «Langt borte eksisterer ikke lenger», som tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg en gang fastslo. Skillet mellom «der ute» og «her hjemme» er blitt vanskeligere å trekke opp; oppfatningen av hva som naturlig hører til i den utenrikspolitiske og diplomatiske sfæren er i endring. Denne utviklingen – og vår forståelse av den – har konsekvenser for hvordan norsk utenrikspolitikk og diplomati tenkes, utformes og praktiseres.
Abstract in English:Changing World, Steady DiplomacyOver the last decades, globalization and digitalization have made the world smaller. "Far away does not exist any more", as former Norwegian foreign minister Thorvald Stoltenberg once put it. The boundaries between "out there" and "here at home" have become more difficult to draw up; our understanding of what naturally belongs in the foreign policy and diplomacy domain is constantly changing. These developments – and our own assessment of them – have implications for how Norwegian foreign policy and diplomacy is formulated and practiced.
Grænser for handlefrihed: Skandinaviske stater i asymmetrisk bilateralt diplomati
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1, S. 6-27
ISSN: 1891-1757
Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.
Forord: Neumann, NUPI og utenriksdebatten
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 2, S. 131
ISSN: 1891-1757
Iver B. Neumann begynte på NUPI i 1988. Etter tre tiår som NUPI-forsker (riktignok med en periode som Montague Burton-Professor i International Relations på LSE i London) meldte han i 2018 overgang til OsloMet. Med NUPI som plattform har Neumann satt et solid fotavtrykk i norsk offentlighet, og han er i dag en av Norges mest profilerte og internasjonalt anerkjente forskere på utenriks- og internasjonal politikk. Han er hyppig sitert, og er blant de 20 norske forskerne som publiserer mest ifølge CRISTIN-registeret.1 Han er særlig opptatt av norsk utenrikspolitisk historie, identitet, diplomati og Russland.
Diplomaten som helt: Fridtjof Nansen
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 2, S. 236-254
ISSN: 1891-1757
Norsk diplomati har mange hverdagshelter, men få som er helter i den forstand at de har skapt noe unikt. Artikkelen diskuterer kandidat nummer en til rollen, Fridtjof Nansen. Nansens diplomatiske virksomhet var mangslungen og inkluderte vitenskapsdiplomati, sportsdiplomati, bakkanaler mellom tredjeparter og oppdrag for den norske stat og internasjonale organisasjoner. Ikke mindre enn fire av hans bidrag er unike. Det første er hans utvidelse av Norges utenrikspolitiske spillerom ved å få en engelsk-gift konge på Norges trone i 1905. Det andre er hans ferdigforhandling av stormaktenes sikkerhetsgaranti til Norge i 1907, som norsk minister til London. Den tredje er ferdigforhandlingen av forsyningsavtalen med amerikanerne i 1918. Det fjerde er hans innsats for hundretusener av flyktninger på 1920-tallet, da særlig det strukturelle grepet med å gjøre dem til juridiske subjekter ved å utstyre dem med såkalt Nansen-pass. For dette arbeidet fikk Nansen også Nobels fredspris for nøyaktig 100 år siden. Nansens svakhet som diplomat var den massive selvsentrertheten og egenrådigheten som gjorde ham til en problematisk representant for et kollektiv som den norske stat. Svakheten ble mer enn veiet opp av Nansens virtuose håndtering av diplomatiets to andre kjerneoppgaver, informasjonssanking og forhandling, som alle hans fire unike innsatser bygger på.
Abstract in EnglishThe Diplomat as Hero: Fridtjof NansenNorwegian diplomacy has seen many everyday heroes, but few who have done something unique. The article discusses the main candidate for the role, Fridtjof Nansen. Nansen carried out a number of different diplomatic functions at the behest of the Norwegian state and International Organisations, no less than four of which were unique. He increased Norway's room for manoeuvre by contributing to placing a Danish king with a British-born wife on the throne upon the country's independence in 1905. He then successfully negotiated a Great Power-guaranteed Integrity Treaty for the new state. Nansen also secured a treaty on vital goods delivery with the United States for Norway in 1918. Most famously, in the1920s, he helped hundreds of thousands of refugees with disaster relief, but also by manipulating structural preconditions so that they received identity papers and could cross borders, for which he received the 1922 Nobel Peace prize. Nansen's weakness as a diplomat was his egocentrism, complete with a programmatic aversion against seeing his specific mission as part of a united foreign policy orchestrated elsewhere. He more than made up for this by his expert handling of diplomacy's other two basic functions, information gathering and negotiation, which underlay all his four unique successes.
Arktis:Grønlands strategiske arena for større udenrigspolitisk suverænitet ; Arctic: Greenland's strategic arena for more foreign policy sovereignty
In: Jacobsen , M 2019 , ' Arktis : Grønlands strategiske arena for større udenrigspolitisk suverænitet ' , Politica , bind 51 , nr. 4 , 5 , s. 485-506 .
Grønlands udenrigspolitiske repræsentanter benytter den store internationale interesse for Arktis til at positionere Grønland som en mere selvstændig udenrigspolitisk aktør. Det er muligt, da Danmark er afhængig af Grønland for at opretholde sin status som "arktisk stat", og fordi Grønlands udenrigspolitiske kompetence er åben for fortolkning. Denne artikel analyserer, hvordan repræsentanter for skiftende grønlandske regeringer har udvidet det udenrigspolitiske handlerum ved i diskurs og praksis at styrke Grønlands position i en arktisk kontekst. Det er blandt andet opnået ved 1) højlydt at italesætte utilfredshed i Arktisk Råd, 2) stiltiende symbolske handlinger ved Ilulissat-erklæringens tiårs jubilæum, og 3) ved at mime suverænitet ved Arctic Circle konferencen, der pga. sin mere uformelle struktur er særligt nyttig til at styrke bilaterale internationale relationer. ; Greenland's foreign policy representatives use the great international attention to the Arctic to appear and act as a more sovereign foreign policy actor. This is possible due to Denmark's dependence on Greenland to maintain its "Arctic state" status and because Greenland's foreign policy competence is open to interpretation. The article analyzes how representatives of shifting Greenlandic governments have expanded the foreign policy room for manoeuvre in discourse and praxis to strengthen Greenland's position at Arctic-related events. This has been achieved by, among other things, 1) outspoken discontent in the Arctic Council, 2) tacit gestures at the Ilulissat Declaration's 10-year anniversary, and 3) by mimicking full sovereignty at the Arctic Circle conference serving as a particularly useful platform for enhancing bilateral international relations due to its more informal setup.
BASE