Suchergebnisse

"10 years after NATO Membership. An Anniversary in the Shadow of a Crisis", indeholder artikler fra politiske aktører, diplomater og forskere, der alle bidrog til til konferencen af samme navn, hvor den 10-året for baltisk medlemskab af NATO var omdrejningspunktet. Udover den danske forsvarsminister, er den estiske og litauiske forsvarsminister og NATO's vicegeneralsekretær blandt bidragyderne. Konferencens formål var at fejre, inddrage og diskutere 10 års forsvarspolitisk NATO-samarbejde i Østersøområdet. Den internationale udvikling i Europa betød at konferencens dagsorden i stedet for kom til at stå i skyggen af krisen i Ukraine, og det anspændte europæiske forhold til Rusland. Dette afspejledes ikke kun på selve konferencen, men har også sat et dybt fodaftryk på publikationen, der dels belyser det forsvarspolitiske samarbejde mellem Danmark og de baltiske stater, dels tegner et billede af hvordan den russiske aggression på Krimhalvøen blev italesat af de repræsenterede landes Forsvarsministre samt fra hovedkvarteret i NATO. Konferencen blev afholdt tidligere i år i København, og var et resultat af et tæt samarbejde mellem Forsvarsakademiet, Forsvarsministeriet og ambassadørerne for Estland, Letland og Litauen i Danmark. ; Since the recognition of their independence in 1921, the three Baltic States Estonia, Latvia, and Lithuania have enjoyed a special status in Danish foreign policy that has continued into present-day times. Being one of the few countries that never officially recognized the Soviet annexation in 1940, Denmark became an early advocate in relation to Baltic membership of NATO in the wake of the Cold War. Defence cooperation, such as the joint contribution to the missions in the Balkans in the early 1990s, as well as the present air policing mission, first initiated in 2004, has been an important part of the political relationship. A conference celebrating and evaluating the first ten years of NATO membership was quite naturally a high-level event to be placed in Copenhagen. As progress with planning the conference proceeded, the international security community suddenly faced a crisis in Crimea, when separatists, with Russian support, gradually took control of the Crimean Peninsula. In only 24 days, what had initially been demonstrations and protests evolved into a complete Russian annexation, through a very dubious local democratic election, where independence from Ukraine, as well as affi liation to Russia, was declared with 96% of voters in favor of joining Russia. These events naturally had a massive impact on this conference, which resulted in an anniversary in the shadow of a crisis. This turn of events forced a new discussion upon the member states of NATO: What is the main purpose of the Alliance? This question became a focal point for the conference, as well as the articles presented here.

This paper is a tentative approach towards a comparative analysis of the revolutionary process in Chile and Nicaragua. History and structural differences between the Chilean and the Nicaraguan social formations are scrutinized. A reflection on the Marxist-leninist notion of revolution and the concept of democracy is axial in both cases studies

Når regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020, er det nesten et tiår siden forrige melding ble presentert. Veldig mye har endret seg siden da, ikke minst i form av Kinas fremvekst, økt spenning mellom NATO og Russland, og en reaksjonær amerikansk president. Nordområdene og hele det sirkumpolare Arktis har blitt en arena for symbolpolitikk og militær øvelsesaktivitet, samtidig som de arktiske landene fortsetter å samarbeide om en rekke saker. Midt i dette står Norge. Denne introduksjonsartikkelen til fokusnummeret om Norge, nordområdene og utenrikspolitikk trekker de store linjene i utviklingen de seneste årene med hensyn på Norges posisjon og rolle. Den introduserer også de andre bidragene og peker på noen av de mest aktuelle funnene som vi bli diskutert.
Abstract in English:Introduction to Focus Issue: Norway, the High North and Foreign PolicyWhen the Norwegian government presents a new report to the parliament on its High North policy in the autumn of 2020, almost a decade has passed since the previous report was presented. A lot has changed since then, not least in the form of China's emergence, increased tensions between NATO and Russia, and a reactionary US president. The High North and the entire circumpolar Arctic have become an arena for symbol politics and military exercise activity, while the Arctic countries continue to co-operate on a number of issues. In the middle of this is Norway. This introductory article to the focus issue on Norway, the High North and foreign policy examines the broad lines of developments in recent years with regard to Norway's position and role in the north. It also introduces the other contributions and points to some of the most relevant findings that are being discussed.

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til diskusjonen om idealismens betydning for USAs utenrikspolitikk. Utgangspunktet er at ideelle hensyn synes å ha fått redusert betydning under Obama og siden Trump. Ettersom den amerikanske idealismen angivelig skriver seg fra en særegen politisk historie og ideologiske tradisjoner med dype røtter i amerikansk samfunnsliv, er denne endringen til å undres over. I teksten lanseres og diskuteres fem hypoteser som kan forklare idealismens bortfall: anti-idealisme, overflodsidealisme, personlighetstrekkidealisme, strukturselektert idealisme og tidsåndsidealisme. Det konkluderes med at bortfallet av idealisme ikke nødvendigvis betyr at USAs egeninteresse blir bedre ivaretatt.
Abstract in English:Idealism's Disappearing ActThe aim of this article is to contribute to the discussion on the role of idealism in U.S. foreign policy. During the Obama and Trump presidencies, the significance of idealistic considerations in U.S. foreign policy has dwindled. The change is remarkable, as the idealistic impulse allegedly stems from ideological traditions deeply rooted in American society as well as a unique political history. From this observation, five hypotheses, apt to explain the diminishing impact of idealism, are suggested and discussed: anti-idealism, abundance induced idealism, idealism by personal bent, structurally selected idealism and zeitgeist idealism. The article concludes that U.S. self-interest is not necessarily better off with a cessation of idealism.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.

Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.

Når og hvorfor velger stater å bruke militærmakt i grensetvister? Artikkelen argumenterer for at kvantitative studier av grensetvister i internasjonale relasjoner (IR) i for stor grad har fokusert på statiske forklaringsvariabler. For å forstå taktikkskifter må vi isolere hendelsesdynamikker, ikke konstante egenskaper. Paul Huths innflytelsesrike «nettverksmodell» åpner for nettopp dette, men jeg finner at dens logikk er ustø og dens empiriske støtte tvilsom. I stedet foreslår jeg en alternativ mekanisme, inspirert av Barbara Walters borgerkrigteori: En truet stat har et akutt behov for å signalisere kampvilje, og grensetvister er ideelle «scener» for slike signaler. Dermed kan vi forvente aggressive taktikkskifter innad i tvister like etter at eksterne trusler inntreffer – stikk i strid med Huths modell. Jeg tester de to hypotesene på et datamateriale om Kinas konfliktnettverk mellom 1954 og 2005. Mer omfattende tester er nødvendig for å fastslå modellens forklaringskraft, men dette materialet gir ettertrykkelig støtte til mitt argument. Sannsynligheten for at Kina ville militarisere en grensetvist mer enn tredoblet seg i ukene etter at Beijing ble utfordret militært av en eller flere utenforstående stater. Resultatet er uforenlig med litteraturens dominerende tese og styrker dermed oppfatningen av statiske forklaringsvariabler som utilstrekkelige for å kartlegge rykk og napp mellom fred og aggresjon i internasjonale grensetvister.
Abstract in EnglishFrom Peace to Fury: Reframing Tactical Shifts in Territorial DisputesWhen and why do states violently contend their territorial claims? I argue that the quantitative literature in IR stands ill-prepared to solve this puzzle due to an endemic appetite for static variables. Territorial disputes escalate because states' tactics shift; to grasp the dynamic sequences spurring those shifts is therefore critical. Paul K. Huth's network approach provides a powerful starting point, and I interrogate his hypothesis that threatened states acquiesce in disputes. The inference is both theoretically misplaced and empirically dubious, I find. Yet by injecting the Schellingian logic of 'commitment-signalling', drawing on Barbara Walter's theory of civil wars, I recast Huth's model: tactical shifts are aggressive, not conciliatory, when states perceive outside threats. I test this antithesis using a sequence-sensitive logistic regression model, employing China's territorial-dispute history between 1954 and 2005 as a crucial-case experiment. Strong evidence favours this paper's argument. That has implications for further research. My Network-Signalling model has promise and should be tested more extensively.