Iver Neumann has been an inter-disciplinary entrepreneur for political science in Norway. For Neumann, interdisciplinarity has been coupled with an understanding of politics as the search for meaning and identity. These features are well-developed in European political science, particularly within the field of international relations, but they are more rarely encountered in Norway. This brief article provides a sketch of political science as it evolved and matured in its Norwegian incarnation. In situating Iver Neumann within the discipline, I emphasise his international and eclectic orientation. The personal, national and international meet in Neumann's works, as do popular culture and politics.
Andreas Hvidsten (MF vitenskapelig høyskole) anmelder Concepts of International Relations, for Students and Other Smarties, av Iver B. Neumann (University of Michigan Press, 2019).
Abstract in English:Neumann's WorldAndreas Hvidsten (Norwegian School of Theology, Religion and Society) reviews Concepts of International Relations, for Students and Other Smarties, by Iver B. Neumann (University of Michigan Press, 2019).
11. september-angrepene og USAs svar utfordret folkerettens regler. Basert på et argument om selvforsvar, lanserte Bush-administrasjonen en global krig mot terrorisme, med fangeleirer, bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser. Essayet gir en oversikt over tre folkerettslige hovedproblemstillinger som oppsto i årene etter 2001. Folkerettens regimer om samarbeid for å motarbeide terror var for svake, FN-pakten gav lite klare regler om staters selvforsvarsrett mot ikke-statlige aktører på fremmed jord, og angrepene utfordret folkerettens todeling mellom krig og rettshåndhevelse (humanitærrett og menneskerettigheter). Essayet gjør opp status for hvordan folkeretten utviklet seg på disse områdene etter 2001, og tar stilling til om dette gir grunnlag for å betegne 11. september som et vannskille i folkeretten.
Abstract in English:International Law and 9/11 – a Watershed?The 9/11 attacks and the US global response was a challenge to international law. Based on an argument of self-defense, the Bush-administration launched a global war on terror, established prison-camps, opened up for torture and engaged in targeted killings. The essay provides an overview of the main challenges that arose after 9/11 from the perspective of international law. The international regime for prevention of terrorism was weak, it was unclear to what extent the UN Charter provided states with an independent right to self-defense against non-state actors in foreign states, and the attacks challenged the dichotomy between war and crime (humanitarian law and human rights). The essay analyses how these areas of international law have evolved after 2001 and concludes by assessing whether 9/11 can be deemed a watershed in the development of international law.
I dette fokusnummeret ser vi tilbake på utviklingen på noen utvalgte områder innenfor internasjonal politikk (temaet) og Internasjonal Politikk (faget) i løpet av de 20 årene som har gått siden 11. september, 2001. Dette innledningsessayet presenterer de fire bidragene som belyser hvert sitt konkrete tema: bruken av narrativer i internasjonal politikk, faget Internasjonal Politikk, forholdet mellom USA og Russland, og folkeretten. Essayet tar et skritt tilbake og ser på helheten i arven fra 11. september og krigen mot terror som fulgte, med fokus på internasjonal politikk og internasjonal sikkerhet. I tillegg gir essayet et overblikk over de målbare kostnadene knyttet til krigen mot terror, status for krigen i dag, og status for fienden man har kjempet mot de siste 20 årene. Angrepene og responsen på dem gikk naturlig nok også på bekostning av noe, og visket ut andre, alternative handlingsforløp. Dette essayet beskriver noen av disse tapte mulighetene, og belyser også utfordring med å gjøre opp et «regnskap» 20 år etter 11. september-angrepene.
Abstract in English:International Politics and the Legacy of 9/11This special issue looks back at the developments within international relations since the terrorist attacks on 9/11, 2001, with a particular focus on four specific themes: the use of strategic narratives in international relations, International Relations as academic discipline, US-Russian relations, and international law. This introductory essay present the four contributions to the issue, while also zooming out to present a panoramic view of the many legacies of the 9/11 attacks and the subsequent War on Terror that were to make an imprint on both international relations and international security in general. The essay presents the measurable costs associated with the War on Terror, its current status, as well as that for the enemy against which the two-decades long campaign has been fought. The 9/11 attacks and the forceful response resulted in other potential opportunities being passed up or neglected, making it difficult to chart the actual cost of the war. Finally, the essay examines the difficulty in arriving at an agreed-upon metric for assessing whether the war has been a success.
Mesteparten av norske havområder ligger nord for polarsirkelen og er åsted for noen av verdens rikeste fiskerier. De største fiskebestandene er delt med andre land, og internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen er derfor en viktig dimensjon ved nordområdepolitikken. Slikt samarbeid er basert på globale normer om hvordan levende marine ressurser skal forvaltes og deles og foregår på en rekke arenaer både bilateralt og regionalt. Samtidig er det også utfordringer knyttet til blant annet fordeling av ressurser i Norskehavet og klimaendringer som medfører at fiskebestandenes utbredelse er omskiftelig. Et føre-var tiltak i forhold til det siste er etableringen av en avtale om å forhindre uregulert fiske i Polhavet.
Abstract in English:Oceans, Fish and Resource Management in the Northern AreasMost of Norway's oceans are situated to the north of the Arctic Circle and some of the world's richest fishing grounds are there. The largest fish stocks are shared with other countries, and international cooperation on the management of the resources is therefore an important aspect of Norway's northern policy. Such cooperation is based on the international norms for how living marine resources are to be managed and shared, and it takes place in a number of bilateral and regional fora. There are challenges related to the allocation of pelagic resources in the Norwegian Sea and climate change driving change in the geographical distribution of fish stocks in the ocean. A recent precautionary measure in relation to climate change and its effects on marine ecosystems is the establishment of an international agreement to prevent unregulated fishing in international waters in the central Arctic Ocean.
Tora Sagård, of the Peace Research Institute Oslo (PRIO), reviews Hva er Internasjonal Politikk (What Is International Relations), by Benjamin de Carvalho and Halvard Leira.
Som svar på Karsten Friis' kritik af Fokkusspalten, "Når krig blir hverdag", formulerer denne replik en kort begrebslig, empirisk og normativ afklaring af spaltens anvendelse af begrebet militæraktivisme. Begrebsligt påpeger replikken, at militæraktivisme allerede er hyppigt anvendt i litteraturen om skandinaviske landes øgede engagement i internationale militære operationer efter Den Kolde Krig. Empirisk set, er det korrekt, at udviklingen ikke har været lineær, og man kan argumentere for, at Danmark og Norges militæraktivisme var (endnu) større, da Afghanistankrigen var på sit højeste. Dog er begge lande fortsat engageret særligt i NATO-regi, og det er væsentligt at bemærke, at de direkte kampe på landjorden i internationale militære operationer i stigende grad udliciteres til mindre privilegerede lokale og internationale kombattanter. Replikken påpeger, at Friis' påstand om, at militæraktivisme som begreb udgør en slet skjult kritik af Danmark og Norges militære engagement, beror på en misforståelse. Tværtimod stammer aktivisme fra den danske udenrigspolitiske debat, hvor begrebet anvendes politisk med en række positive konnotationer forbundet med at være aktiv (Pedersen & Ringsmose, 2017). I lyset af afpolitiseringen af Danmarks og Norges krigsdeltagelse velkommer vi fremadrettet yderligere forskningsmæssig og politisk diskussion af militæraktivismen.
Abstract in EnglishReply: Military Activism RevisitedIn response to Karsten Friis' critique of the special issue When War Becomes Daily Life, this reply outlines a brief conceptual, empirical and normative clarification of the special issue's use of the concept, military activism. Conceptually, the reply points out that military activism is already a frequently used concept in the academic literature on Scandinavian countries increased engagement in international military operations after the Cold War. Empirically, it is correct that this development has not been linear, and arguably, Denmark and Norway's military activism was (even more) pronounced, when the war in Afghanistan was at its zenith. However, both countries continue to be engaged particularly in NATO, and significantly, direct battles on the ground are increasingly outsourced to local actors to less privileged local and international combatants. The reply points out, that Friis's claim that military activism is a concealed critique of Denmark and Norway's military engagement, is based on a misunderstanding. On the contrary, activism as a concept derives from the Danish foreign policy debate, where the term is used to connote a series of positive attributes associated with being active (Pedersen & Ringsmose, 2017). Considering the depoliticisation of Denmark and Norway's military activism we welcome further academic and policy discussions about this important issue.
Danmark har i årene siden den kolde krigs afslutning udviklet sig til at være en permanent krigsførende nation. Den militære aktivisme er karakteriseret ved meget forskellige typer af engagementer, både hvad angår antallet af udsendte og deres mandat, indlejring i forskellige internationale organisationer og koalitioner, og udsendelser til forskellige dele af verden. Den danske vilje til aktivt at fastholde en status som bidragende og konstruktiv allieret gennem deltagelse i internationale operationer er drevet af en opfattelse af USA som afgørende for Danmarks nationale sikkerhed og understøttet af en aktivistisk og pragmatisk strategisk kultur. Den militære aktivisme er på den baggrund robust. Samtidig er der tegn på forandring i finansiering, geografisk fokus og valg af samarbejdspartnere.
Abstract in EnglishConstant Activism in a War with No End: Security, Status and Strategic Culture in Danish Foreign PolicyDanish foreign policy is militarily activist. Danish military activism is characterized by very different types of engagements and deployments regarding the number of troops and their legal mandate, political aims, institutional frameworks and geographical focus. The continuing Danish will to actively maintain its status as a contributing and constructive ally through participation in international military operations is driven by a perception of the United States as crucial to Denmark's national security and supported by an activist and pragmatic strategic culture. For these reasons, Danish military activism is robust, despite indications of change in financing, geographical focus and choice of partners.
This article analyzes Sweden's foreign policy 2011–2018. The article is part of a special issue on how the Nordic countries have responded to recent geopolitical change. The international context in which Sweden finds itself has in a number of ways changed drastically during the time of analysis. The foundations of Sweden's foreign policy, however, have seen less change. The Swedish policy adjustments we see are rather the effects of radical change taking place in the previous two decades: the EU membership, the partnership with NATO, and the abandonment of the policy of neutrality. Sweden is thus learning how to adapt to this transformation of its international orientation during a turbulent time in global politics. The article includes an overview of Swedish foreign policy and the literature on the topic. We discuss the major actors, institutions, tools and frameworks in the foreign policy making process. A detailed analysis of the Foreign Minister's Statement of Government Policy provides a temporal comparison over the last decade.
Global helse har stått sentralt i norsk utenriks-, utviklings- og helsepolitikk i en årrekke. Norge er anerkjent som en synlig aktør på global helse gjennom vesentlige finansielle bidrag, men også som en aktør som har bidratt til etablering av nye institusjoner og mekanismer som vaksinealliansen Gavi, Global Financing Facility for Women, Children and Adolescents (GFF) og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Norge spiller også en aktiv rolle i det internasjonale helsepolitiske samarbeidet, og er en aktiv deltaker i Verdens helseorganisasjon (WHO). Norge er – og har vært – gjenkjennelig på global helse over lang tid, og i alle internasjonale fora. Vi mener det er viktig å bidra til – og sikre – at konsekvensene av pandemier og globale helseutfordringer på internasjonal fred og sikkerhet også hører hjemme på dagsordenen til FNs sikkerhetsråd.
Abstract in English:Pandemic Response and Global Health in Norwegian Foreign Policy – and in the UN Security CouncilGlobal health has been a priority for Norway and for Norwegian foreign, development and health policies for the past decades. Norway is recognized as an active and consistent partner in global health questions, both through substantial financial contributions and as an advocate for establishing new institutions and mechanisms such as Gavi (the Vaccine Alliance), the Global Financing Facility for Women, Children and Adolescents (GFF) and the Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Norway is also playing a leading role in the international cooperation in global health issues and in promoting a coordinated and effective humanitarian response to the COVID-19 pandemic. Norway actively participates and firmly supports the leading role played by the World Health Organization (WHO) in this regard. Norway will continue to be a consistent and recognizable partner in global health issues in all international fora. We firmly believe that it is important to contribute to – and secure – that the implications of pandemics and global health crises can be seen as threats to international peace and security and thus belong on the agenda of the UN Security Council.
De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.
Iver B. Neumann begynte på NUPI i 1988. Etter tre tiår som NUPI-forsker (riktignok med en periode som Montague Burton-Professor i International Relations på LSE i London) meldte han i 2018 overgang til OsloMet. Med NUPI som plattform har Neumann satt et solid fotavtrykk i norsk offentlighet, og han er i dag en av Norges mest profilerte og internasjonalt anerkjente forskere på utenriks- og internasjonal politikk. Han er hyppig sitert, og er blant de 20 norske forskerne som publiserer mest ifølge CRISTIN-registeret.1 Han er særlig opptatt av norsk utenrikspolitisk historie, identitet, diplomati og Russland.
I kjølvannet av terrorangrepene 11. september utviklet det seg et partnerskap mellom USA og Putins Russland. I dag synes det selvfølgelig at partnerskapet ikke ville vare. Men hvorfor sprakk det egentlig? Russland forkaster partnerskapet fordi det ikke møter Kremls forventninger om gjensidighet. Dessuten har Russland en helt annen oppfatning av hva årsakene til internasjonal terrorisme er og hvordan krigen mot terror skal utkjempes. Russlands gjenreisning under Putin er en underliggende faktor og innebærer at terrortrusselen etter hvert underordnes den mer tradisjonelle frykten for amerikansk militærmakt og dominans. Selv om en felles kamp mot terror stadig foreslås som bindemiddel for dårlige relasjoner, kan det neppe fungere som det i dagens nye kalde krig.
Abstract in English:The Unsustainable Russia-US Partnership in the War on TerrorRussia and the USA forged a strategic partnership following the 9/11 terrorist attacks. Today it seems obvious that such a partnership would not last. But why did it break? The article argues that the Kremlin leaves the partnership because its expectations of mutuality were not met. Russia also fundamentally disagreed with the USA on the sources of international terrorism and how best to conduct GWOT. Russia's revival under Putin's leadership is an underlying cause and implies that the terrorist threat is overshadowed be the traditional fear of NATO and US dominance. Albeit still figuring among the issue-areas suggested for US-Russian collaboration, the common fight against international terrorism will not function as a vehicle for rapprochement in the current cold war climate.
Norges internasjonale klimapolitikk har alltid hatt som målsetting å oppnå et mest mulig enhetlig globalt klimaregime. Parisavtalen reflekterer i stedet – og bidrar til å forsterke – et fragmentert klimaregime med et mylder av nye samarbeidsformer mellom land. I denne artikkelen trekker vi frem tre trender som preger det nye klimaregimet: et skifte fra klima- til grønn industripolitikk; økende spenning mellom klima- og handelspolitikk; og tettere sammenkobling mellom klima- og petroleumspolitikk. Vi viser hvordan nye klimaklubber både lager nye spilleregler og oppstår som motsvar til disse. Vi ønsker med dette å vise hvordan et fragmentert klimaregime fører til nye rammevilkår og utfordringer for norsk klimapolitikk. Klimaklubbkvalene omfatter både problemstillinger knyttet til hvem Norge skal samarbeide med og hvordan slikt samarbeid skal formaliseres, men også konsekvensene av å samarbeide med noen fremfor andre.
Abstract in English:Norway's Climate Club QuandaryNorway's international climate policy has always aimed at building a unitary global climate regime. However, the Paris Agreement reflects and accelerates the fragmentation of the climate regime and has been accompanied by the emergence of a myriad of new climate initiatives between countries. This article highlights three trends that characterize the emerging climate regime: a shift from climate to green industrial policy; rising tension between climate and trade policy and pressure to merge climate and petroleum policy. We illustrate how climate clubs both create new rules within the climate regime and are formed in response to such rules. Navigating this new international landscape will be a central challenge for Norwegian climate policy moving forward. Norway's climate club quandary in this context implies choices between different political strategies and competing interests and with possible consequences for what type of climate regime Norway will contribute to. The climate club quandary is both related whom Norway seeks to collaborate with and the formalization of such collaboration, but also the consequences of collaborating with some countries and not with others.
Med fem ulike bidrag fra norske samfunnsforskere setter dette fokusnummeret søkelys på norsk klima- og utenrikspolitikk. Bidragene i fokusnummeret viser at det har skjedd en vesentlig sammenkobling av politikkområder som tidligere har vært atskilt, og at klimapolitikken spiller en stadig større rolle i andre politikkområder, slik som utenriks-, handels- og kraftpolitikken. I tillegg kommer det frem at det internasjonale klimaregimet, til tross for nær universell ratifisering av Parisavtalen, stadig fragmenteres. Norge har reagert på dette med å knytte seg stadig tettere til EU, både når det gjelder klima- og kraftpolitikk. Videre påpeker fokusnummeret at internasjonale omdømmekostnader og økende global etterspørsel etter fornybar energi øker presset på en rask grønn omstilling, også innenlands. I sum fremstår Norges ambisjon om å være en global klimaforkjemper som stadig mer uforenelig med rollen som storskala produsent av olje og gass.
Abstract in English:Norwegian Climate and Foreign Policy: Is the Ambition to Be a Global Climate Leader Compatible with Norway's Role as an Oil Producer?The five contributions in this special issue all focus on various aspects of Norwegian climate and foreign policy. The special issue highlights the interconnectedness of policy areas that previously have been separate in showing how climate policy plays an increasing role in other policy domains, such as foreign, trade and energy politics. Even if the Paris Agreement enjoys near universal ratification, the international climate regime is becoming increasingly fragmented. As a result, Norwegian climate policy is becoming increasingly integrated with the EU in both climate and energy regulation. Moreover, the special issue highlights how international reputational costs and increasing future demand for renewable energy are putting additional pressure on a rapid green transition, also domestically. Taken together, Norway's ambition to be a global climate leader appears more and more incompatible with its role as a large producer of oil and gas.
