Suchergebnisse

Modernism;Ethics;Semiotics - Inter-lektualitet. Læsningens semiotik og etik kombinerer Mikhail Bakhtins dialogismeteorier med Roland Barthes' dynamiske læsnings-teorier. Disse samler sig om formbegreber og et syn på det litterære fænomen, der dels medgiver litteraturen dens medfødte flertydighed, dels er i stand til at opfange tekstens særlige æstetiske udtryk og måde at kommunikere på gennem hver enkelt læsnings naturlige forsøg på at forbinde det læste med læserens eget liv og hverdag. Inter-lektuel semiotik er en tegnfølsom tekstualitetsoptik, der hviler på den opfattelse, at der ved læsningen af en litterær tekst etableres et kom-plekst rum af dialogiske forbindelser mellem en læserinstans og skribent-instans, som gør dem i stand til at kommunikere med hinanden. Til den dobbelthed, der altid må være forbundet med det at skrive litteratur, nemlig det at spørge under dække af at påstå, svarer den dobbelthed, der er forbundet med det at læse eller analysere litteratur, nemlig det at svare under dække af at spørge. Det er som et sådant gensvar eller an-svar, at Inter-lektualitet. Læsningens semiotik og etik forstår karakteren af den kreative, dialogiske og etiske læsning af litteratur.

Bogen indeholder en række læsningsbaserede analyser af litterære tekster af forfatterne Virginia Woolf og Samuel Beckett samt analyser af andre tegntætte, kulturelle performativiteter fra vores kropslige hverdag.

Hermed skitseres en egentlig krops-semiotik og en narrativ terapi på baggrund af det overordnede inter-lektualitetsbegreb.

Steder skaber altid betydning. Hvor, hvordan og med hvilke formål gives der eksempler på i disse 15 artikler med analyser af en række kulturelle udtryksformer. Bidragene tager udgangspunkt i forskellige dele af de seneste cirka 60 års differentierede teoriudvikling inden for human- og samfundsvidenskaberne, der har rettet en vedvarende opmærksomhed mod såvel konkrete steders formning og funktionssammenhænge som repræsentationer af steder i blandt andet litteratur, billeder, arkitektur, byudvikling, havekunst, TV og computerspil. Tidsmæssigt strækker antologiens empiriske genstandsfelter sig fra middelalder og renæssance og helt frem til vor tid. Med denne både teoretiske og historiske spændvidde søger antologien at tage læseren med på en vandring i det store betydnings- og sansepotentiale, stedet rummer som fysisk manifestation og erkendelseskategori.

Karen Blixens moster Bess, Mary Bess Westenholz, spillede en altafgørende rolle for niecens gennembrud som forfatter. Uden mosterens venskab med den amerikanske forfatter Dorothy Canfield Fisher var Karen Blixens vanskelige debut med Seven Gothic Tales formodentlig aldrig blevet en realitet. En ikke tidligere benyttet tyveårig korrespondance over Atlanten mellem Moster Bess og Dorothy giver et fascinerende samtidigt indblik fra sidelinjen især af det tiår, hvor Karen Blixen tager hånd om sin egen skæbne. Fra et absolut eksistentielt nulpunkt i 1931, hvor hun blev tvunget til at forlade sit elskede Afrika, og til hun ti år senere var blevet en verdenskendt forfatter.0Mosteren skrev i 1899 til sin 14-årige nieces fødselsdag følgende: ?...med lidt mere Erfaring tror jeg nok, jeg kan udvikle mig til en første Rangs Impressario ? kan Du saa blive Stjernen?? Og det var nøjagtigt, hvad der sidenhen skete for begge parter.0Men Mary Bess Westenholz var også i egen ret en interessant personlighed. Hun blev medgrundlægger af den danske unitariske menighed, hun var gennem næsten tyve år redaktør for og flittig skribent i Protestantisk Tidende, ligesom hun hele sit liv gerne udtrykte sig skriftligt.0Endvidere var Mary Bess Westenholz den første kvinde nogensinde i Danmark der i 1909 gjorde sin entre og tog ordet i Folketinget. En begivenhed, der dagen efter på en avisforside udnævnte hende til Danmarks Jeanne d?Arc

Det som ofte har manglet i forskningslitteraturen om miljø- og klimautfordringer i Arktis, er undersøkelser av hva som betinger innflytelsen av vitenskapelig kunnskap i reguleringer av relevans for Arktis. I denne artikkelen er målet å analysere forholdet mellom arktisk kunnskapsproduksjon (inkludert policy anbefalinger) og norsk forvaltning (herunder Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet). I artikkelen ser vi nærmere på tre av arbeidsgruppene i Arktisk råd. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF) og 3) Protection of the Arctic Marine Environment (PAME). Fokus er på kunnskapsstatus, grad av økonomisk og politisk kontrovers innenfor de gitte feltene, betydningen av offentlig og politisk oppmerksomhet og forvaltningsdesign.
Abstract in English:The Arctic Council Between Science, Managment and PolicyWhat has often been lacking in the scholarly literature on environmental and climatic changes in the Arctic are analyses addressing what determines the influence of scientific knowledge on regulations of relevance to the Arctic. The purpose of this article is to analyse the relationship between the production and systematisation of knowledge (including policy recommendations arising from this work) on Arctic issues and the Norwegian management system (overseen by, among other bodies, the Norwegian Environment Agency and Ministry of Climate and Environment). The article focuses on three of the Arctic Council's working groups. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP); 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF); and 3) Protection of Arctic Marine Environment (PAME). The focus is on state of knowledge, degree of political and economic controversy in the issue area, the importance of the matter in public opinion and among policy makers, and management design.

Det er en pågående debatt i akademia om hvorvidt og hvordan man kan benytte avskrekkingsteori i cyberdomenet. Avskrekking var originalt en teori utviklet for å unngå konvensjonell eller nukleær krig. I diskusjonen om cybersikkerhet har det blitt påpekt en rekke tekniske problemer med å overføre en teori fra den fysiske verden til cyberdomenet. Vi anerkjenner disse tekniske utfordringene ved avskrekking i cyberdomenet, men i denne artikkelen ønsker vi å belyse et annet aspekt ved avskrekking, nemlig samspillet mellom sosiale og tekniske faktorer ved avskrekking i cyberdomenet. I denne artikkelen vil vi diskutere hvordan avskrekking som strategi i cyberdomenet vil påvirkes av den spesifikke strategiske kulturen i et land. For å belyse argumentet vil vi benytte Kina som en casestudie. Motsetninger mellom kinesisk og «vestlig» strategisk kultur resulterer i konkrete forskjeller i hvordan Kina og vestlige land agerer i cyberdomenet. Ved å benytte fire komponenter av avskrekkingsteori (nektelse, gjengjeldelse, gjensidig avhengighet og normer) ønsker vi å vise hvordan en dyptgående innsikt i en stats sikkerhetspolitikk og strategiske kultur kan anvendes til å skreddersy en mer effektiv avskrekkingsstrategi og styrke evnen til å forhindre uønsket aktivitet.
Abstract in English
There is an ongoing debate in academia about if and how deterrence theory may be used in cyberspace. Deterrence was originally a theory developed for avoiding conventional and nuclear war. In the current discussion on cyber security, there has been pointed out a range of technical problems of transferring a theory about the physical world to cyberspace. We recognize these challenges of deterrence in cyberspace, but in this article we want to shed light on a different aspect of deterrence. That is the interplay between social and technical factors of deterrence in cyberspace. In this article we will discuss how deterrence as a strategy in cyberspace is influenced by the specific strategic culture of a country. We will use China as a case study to showcase our argument. Contrasts between Chinese and "Western" strategic culture results in concrete differences in how Chinese and Western countries act in cyberspace. By utilizing four components of deterrence theory (denial, punishment, entanglement and norms), we will show how an in-depth knowledge of a state's security policy and strategic culture may be used to tailor a more effective deterrence and enforce the capacity of hindering unwanted activity.

Bærekraftsmålene har gitt klassiske spørsmål innenfor utviklingspolitikken ny relevans: Hvem skal betale for globale fellesgoder? Kan man bruke bistand til dette formålet, eller bør den reserveres for innsats i spesifikke fattige land? I denne artikkelen undersøker vi hvordan DAC-landene, som kollektiv og hver for seg, forholder seg til disse temaene. Vi finner at de sliter med å følge en konsistent linje. Vi mener norske myndigheter kan tjene på å konseptualisere internasjonale fellesgoder bedre. Da blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer. Det er liten grunn til å tro at man vil ha mye større budsjetter til rådighet fremover. Teorien viser dessuten at man må forvente at det er optimalt å bruke skreddersøm for å fremskaffe ulike fellesgoder. Det krever detaljkunnskap. Vi trenger større forståelse av hvordan eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Vi trenger dessuten mer innsikt i hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt. Norge kan og bør bidra til det globale fellesgodet som denne typen kunnskap utgjør.
Abstract in EnglishBetween Politics and Statistics: Global Collective Goods and Development PolicyThe adoption of the Sustainable Development Goals has revived some classical issues in development policy: Who should pay for global collective goods? Can foreign aid be used for this purpose, or should such financing be reserved for efforts in specific poor countries? In this article we investigate how the members of the Development Assistance Committee of the OECD, collectively as well as individually, approach these questions. We find that they struggle to be consistent. In our opinion, the Norwegian government could gain from developing a better conceptualisation of global collective goods. This will first of all make it easier to have a consistent policy with respect to financing them. Secondly, such a conceptualisation will allow for a more strategic approach to new initiatives. Going forward, aid budgets are unlikely to grow much. Moreover, theory demonstrates that it is in general optimal to tailor the provision of different collective goods to the peculiarities of each case. This implies that expertise is essential. We need a better understanding of the functioning of existing multilateral organisations and mechanisms that manage both aid and global collective goods. In addition, more knowledge about the workings of the current multilateral system in different fields is required. Such knowledge is a global collective good and Norway could and should contribute to its provision.

Intro -- Foreword DAPMARC'2015 -- CONTENTS -- 1. Are All We Need Heroes? - The New Role of the IT Project Manager -- 2. Fast or Smart? How the Use of Scrum Can Influence the Temporal Environment in a Project -- 3. Hidden Goals in Projects: A Qualitative Exploratory Study of their Occurrence and Causes -- 4. "Frontload" in Complex Project Program Management to Aim for Lifetime Sustainability of Offshore Windmill Parks -- 5. Metaphors in Projects - An Overlooked X-factor -- 6. Bridging Gaps between IT and Business: An Empirical Investigation of IT Project Portfolio Management using Process Mining and P3M3 Maturity Model -- 7. Governance of Projects and Value Generation in Project-oriented Organizations -- 8. Theory Meets Practice: Practical Implications of Process Theory in Project Management.

Iver Neumann has been one of the most productive and visible foreign policy and IR scholars of his generation. He has had great influence both internationally and at NUPI. He has, however, not become a prophet in his own country. Norway's political science community has expressed little interest in the three traditions that have been the lasting anchor points in Neumann's works: the English School, the German tradition of critical theory and French post-modernism. This article suggests that Norwegian political studies have expressed a lack of curiosity – if not an active skepticism – towards political theory in general and continental approaches in particular. The errand here is not to wonder why. Rather, it is to provide the briefest of glimpses into some of the perspectives that lie outside the Anglo-American, methodological mainstream of Norwegian political science.