Suchergebnisse

11. september-angrepene og USAs svar utfordret folkerettens regler. Basert på et argument om selvforsvar, lanserte Bush-administrasjonen en global krig mot terrorisme, med fangeleirer, bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser. Essayet gir en oversikt over tre folkerettslige hovedproblemstillinger som oppsto i årene etter 2001. Folkerettens regimer om samarbeid for å motarbeide terror var for svake, FN-pakten gav lite klare regler om staters selvforsvarsrett mot ikke-statlige aktører på fremmed jord, og angrepene utfordret folkerettens todeling mellom krig og rettshåndhevelse (humanitærrett og menneskerettigheter). Essayet gjør opp status for hvordan folkeretten utviklet seg på disse områdene etter 2001, og tar stilling til om dette gir grunnlag for å betegne 11. september som et vannskille i folkeretten.
Abstract in English:International Law and 9/11 – a Watershed?The 9/11 attacks and the US global response was a challenge to international law. Based on an argument of self-defense, the Bush-administration launched a global war on terror, established prison-camps, opened up for torture and engaged in targeted killings. The essay provides an overview of the main challenges that arose after 9/11 from the perspective of international law. The international regime for prevention of terrorism was weak, it was unclear to what extent the UN Charter provided states with an independent right to self-defense against non-state actors in foreign states, and the attacks challenged the dichotomy between war and crime (humanitarian law and human rights). The essay analyses how these areas of international law have evolved after 2001 and concludes by assessing whether 9/11 can be deemed a watershed in the development of international law.

Norge er internasjonalt forpliktet til å avstå fra våpeneksport dersom det er overveiende sannsynlig at materiellet som eksporteres kan brukes i humanitærrettsbrudd. I tillegg har Norge nasjonale vedtak om å ikke eksportere våpen til krigende land uten at eksporten er sikkerhetspolitisk motivert, fortrinnsvis av alliansehensyn. Likevel vedvarte Norges eksport av militærmateriell til flere land i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen under krigen i Jemen; en koalisjon som har begått utallige humanitærrettsbrudd i Jemen, og som Norge eksporterer til på kommersielt grunnlag. Denne artikkelen undersøker hvordan norske myndigheter har legitimert våpeneksporten til land som kriger i Jemen. Artikkelen finner at legitimeringen er konstruert rundt fem dimensjoner, hvorav fire tar form som offentlig kommuniserte forsikringer om at norske myndigheter har full kontroll og følger regelverket. En femte dimensjon, bevisst utelatt og ikke-kommunisert av myndighetene, men synlig i lekkede kilder, omhandler bekymringer om at stans i eksporten kan skade forsvarsindustriens markedsmuligheter i regionen. Artikkelens konklusjon er todelt: For det første viser kombinasjonen av forsikringer og utelatelse at legitimeringen av eksporten til koalisjonslandene i stor grad er ment å berolige kritikere. For det andre viser innholdet i legitimeringen at eksporten hviler på en tidvis feilaktig fortolkning av retningslinjene for våpeneksporten.
Abstract in English:Legitimation Between Norms and Interests. Norway's Arms Exports to Countries at War in YemenNorway is internationally obliged to abstain from arms exports in the presence of an overriding risk that the exported equipment can be used in international humanitarian law violations. In addition, Norwegian national decisions state that Norway should not export weapons to warring countries without the export being motivated by security policy, particularly alliance considerations. Nevertheless, Norway's arms exports to several countries in the Saudi Arabia-led coalition persisted during the war in Yemen; a coalition that has committed numerous humanitarian law violations in Yemen, and to which Norway exports on a commercial basis. This article examines how the Norwegian government has legitimized its arms exports to countries in the coalition. The article finds that the government's legitimation is constructed around five dimensions, four of which take the form of publicly communicated reassurances that the government is in full control and follows the regulations. A fifth dimension, deliberately omitted and not communicated by the government, but visible in leaked sources, contains concerns that stopping exports could damage the defence industry's market opportunities in the region. The article's conclusion is twofold: First, the combination of reassurances and omissions shows that the legitimation is largely intended to reassure critics. Secondly, the content of the legitimation shows that exports are based on sometimes incorrect interpretations of the guidelines for arms exports.

Invasjonen av Afghanistan i 2001 ble delvis rettferdiggjort som en krig for å redde afghanske kvinner. Artikkelen viser hvordan denne – dypt problematiske – «feministiske» innrammingen av krigen på mange måter har overskygget for det som har funnet sted av betydelige fremskritt når det gjelder kvinners situasjon i perioden etter 2001. Videre utforsker jeg hvordan disse fremskrittene ble underkjent som så utbetydelige at de uten større konsekvenser kunne settes til side i en mulig fredsavtale med Taliban. Dermed ble afghanske kvinneaktivister som ønsket å fremme krav om kvinners rettigheter i en eventuell fredsprossess anklaget for å sette sine egne elitistiske behov foran muligheten til å få slutt på krigen. Et liknende motsetningsforhold har oppstått etter at Taliban tok makten i august 2021, i form av et konstruert valg mellom befolkningens mulighet til å overleve den humanitære krisen i kjølvannet av Talibans maktovertakelse på den ene siden, og å insistere på prinsippene knyttet til kvinners rettigheter på den andre.
Abstract in EnglishThe Feminist War and Its VictimsThe 2001 invasion of Afghanistan was partially justified as a war to liberate the country's women. This article shows how the – deeply problematic – 'feminist' framing of the war in many ways eclipsed the significant progress that has taken place in regards to Afghan women's rights since 2001. Furthermore, I explore how such progress came to be denoted as so insignificant as to be easily cast aside in a prospective peace agreement with the Taliban. Afghan women activists who sought to advance women's rights in a potential peace process were accused of prioritizing their own elitist interests above the possibility of ending the war. A similar dichotomy has emerged after the Taliban's seizure of power in 2021, in the shape of a posited choice between the population's ability to survive the humanitarian crisis developing in the aftermath of Taliban's takeover on the one hand, and insisting on principles of women's rights on the other.

The Nordic countries have long been renowned for their contribution to international peace and security. This contribution – occasionally viewed by both Nordic and non-Nordic policy-makers and academics as a particular model for facilitating peace and development in international affairs – is based on a combination of active contributions to peaceful conflict resolution, a high level of development aid and a continuous commitment to strengthening international society. However, recently Scandinavians have been making headlines for reasons that seem to contrast with their well-established brand as humane internationalist peacemakers. This article identifies the characteristics of the Nordic model for international peace and security and discusses how and why it has changed.

Ukrainekrisen har forstyrret det ellers velfungerende samarbejde i Arktis, og det er blevet vanskeligere at samarbejde om både militære, diplomatiske og økonomiske forhold. Dog er krisens betydning mere begrænset, end man kunne have frygtet. Ruslands vigtige interesse i arktisk olie og gas gør, at Moskva har ført en mindre aggressiv politik i det høje nord. I stedet er det særligt Vesten, der har bragt krisen til polarregionen ved at inddrage regionen i sine sanktionspakker, og det kan betyde, at Rusland skifter kurs i fremtiden. I så fald vil Rusland ikke søge en direkte militær konfrontation, men i stedet udnytte politiske svagheder i den vestlige alliance ved hjælp af provokationer, obstruktion af samarbejde og suverænitetskrænkelser. Rigsfællesskabet bør fortsætte sin samarbejdsorienterede politik i Arktis. Praktisk samarbejde og åbne kommunikationskanaler til Moskva vil gøre det muligt at afspænde situationen og undgå, at misforståelser og enkeltstående episoder fører til en unødig eskalering. Samtidig bør Rigsfællesskabet dog forberede sig på, at Rusland kan skifte kurs i Arktis i det omfang, at disse forberedelser ikke underminerer den samarbejdsorienterede politik. ; The Ukraine crisis has made it more difficult to cooperate over military, diplomatic, and economic matters in the Arctic, but the impact of the crisis is less severe than it could have been. Oil and gas exploration and exploitation in the Arctic is central to Russia's grand strategy and it makes Russia more dependent on the other states in the Arctic, and thus more prone to cooperate in the region. Instead, it is mainly the West that has brought the crisis to the High North by including the region in its sanction packages. It may become rational for Russia to change to a more aggressive course in the Arctic. Russia will not seek a military confrontation in that case, but will instead exploit political weaknesses in the Western alliance through provocations, obstructions of cooperation, and violations of sovereignty. The Kingdom of Denmark (Denmark, the Faeroe Islands, and Greenland) should continue its cooperation-oriented policy in the Arctic. Practical cooperation and open channels of communication enable Denmark and the Western states to lower tensions and to avoid that a single incident or misunderstanding escalates the situation. The Kingdom of Denmark should concurrently prepare for how to handle a more assertive Russia in the Arctic, insofar as these preparations do not undermine its cooperation-oriented policy in the High North.

Steder skaber altid betydning. Hvor, hvordan og med hvilke formål gives der eksempler på i disse 15 artikler med analyser af en række kulturelle udtryksformer. Bidragene tager udgangspunkt i forskellige dele af de seneste cirka 60 års differentierede teoriudvikling inden for human- og samfundsvidenskaberne, der har rettet en vedvarende opmærksomhed mod såvel konkrete steders formning og funktionssammenhænge som repræsentationer af steder i blandt andet litteratur, billeder, arkitektur, byudvikling, havekunst, TV og computerspil. Tidsmæssigt strækker antologiens empiriske genstandsfelter sig fra middelalder og renæssance og helt frem til vor tid. Med denne både teoretiske og historiske spændvidde søger antologien at tage læseren med på en vandring i det store betydnings- og sansepotentiale, stedet rummer som fysisk manifestation og erkendelseskategori.

Norges relasjon til Kina har siden anerkjennelsen av Folkerepublikken i januar 1950 blitt utøvd i et spenn mellom småstatsrealisme og småstatsidealisme. Norges handlingsrom og politikk overfor stormakten Kina utformes i et samspill mellom nasjonale og internasjonale faktorer, men i tråd med teoriretningen ny-klassisk realisme har strukturene i det internasjonale systemet størst forklaringskraft. Som en liten stat må Norge manøvrere i forhold til stormaktenes maktbalanse og rivalisering for å sikre sin egen velferd og sikkerhet. Norge valgte i 1949 å inngå i en allianse med USA gjennom NATO, og dette har siden vært bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norges handlingsrom vis-a-vis Kina er dermed til enhver tid påvirket av USAs forhold til Kina. Denne artikkelen trekker de lange linjer i norsk Kina-politikk over syv tiår, fra 1950 til 2020. Med en ambisjon om global orden som et ekstra sikkerhetsnett var Norge tidlig ute med å anerkjenne Kina og støttet landets inntreden i FN-systemet, men den kalde krigen begrenset relasjonene. USAs engasjement av Kina på begynnelsen av 1970-tallet var et vendepunkt i norsk Kina-politikk. Den tiltakende rivaliseringen mellom USA og Kina de siste år gjør at norsk Kina-politikk nå igjen står overfor et vendepunkt, i retning av redusert handlingsrom og engasjement.
Abstract in English: Norway's relationship with China over the Past 70 Years: A Small State's Idealism and Realism with Respect to a Great PowerFrom recognizing the People's Republic of China in 1950 until today, both realism and idealism as well as domestic and international level factors have informed Norway's relationship with China. Nonetheless, this article finds that in accordance with neo-classical realism, international system variables have the strongest explanatory value on Norway's China policy. Since joining NATO in 1949, Norway's alliance with the United States has been the pillar in Norway's defence and security policy. Norway's room for maneuver crafting and implementing its China policy is consequently strongly affected by the ups and downs in Sino-U.S. relations. Unlike the United States, Norway recognized the PRC in 1950 and supported China's entry into the UN system, but the Cold War restricted Norway from further developing its relations with China. The Sino-U.S. rapprochement in the early 1970s enabled Norway to engage China, and the end of the Cold War in 1989 enabled Norway to widen its engagement to include issues such as environment and climate change, human rights and welfare policies. Nevertheless, after five decades of engagement, Norway's approach to China is currently once again changing as the result of an intensified Sino-U.S. rivalry and a changing threat perception of China across Europe.

eGovernment and autoritative public data in Denmark are still mainly focused on the landside of Danmark. But the need of eloborating the coordinating effort of administration at sea is recognised and the development of maritime eGovernment is happening within the next years. This paper discusses the data involved in this administration and focuses on the need for understanding the function and hence value of data. Some maritime data are dealing with accurate placements of objects, and as a tricky part some are dealing with floating placement. Other data are handling non-visible areas in terms of zoning, e.g. planning and interest areas and finally some data are representation of legislation, whether it is rights or restrictions. These different data are not always usable in the same manner. This paper investigates the correlation between spatial data and legislation. Experience from many years of land administration can be used as part of this discussion as well as the conclusions from this paper can be discussion as input to the ongoing development on land.

eGovernment and autoritative public data in Denmark are still mainly focused on the landside of Danmark. But the need of eloborating the coordinating effort of administration at sea is recognised and the development of maritime eGovernment is happening within the next years. This paper discusses the data involved in this administration and focuses on the need for understanding the function and hence value of data. Some maritime data are dealing with accurate placements of objects, and as a tricky part some are dealing with floating placement. Other data are handling non-visible areas in terms of zoning, e.g. planning and interest areas and finally some data are representation of legislation, whether it is rights or restrictions. These different data are not always usable in the same manner. This paper investigates the correlation between spatial data and legislation. Experience from many years of land administration can be used as part of this discussion as well as the conclusions from this paper can be discussion as input to the ongoing development on land.

Siden 2003 har regeringerne i Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island arbejdet med at udvikle og implementere nationale strategier for cyber- og informationssikkerhed. Strategierne omfatter mange forskellige områder; f.eks. institutionel kapacitetsopbygning, uddannelses- og forsvarspolitik, internationalt samarbejde etc. Denne artikel skitserer landenes forskellige strategier per august 20181 for statens rolle i samfundets cyberresiliens, dvs. de kritiske samfundsfunktioners evne til at modstå og overkomme negative effekter af hændelser med udspring i cyberdomænet. Endvidere skitserer artiklen de udfordringer, som regeringerne har konstateret, at opgavefordeling og ansvarsplacering har givet, samt hvordan implementeringerne af strategierne reflekterer disse erkendelser. Her har den finske regering vist sig mest konsekvent ved at placere ansvaret for implementeringen af cyberresiliens centralt i en magtfuld organisation og udstyre den med konkrete styringsredskaber og en stor, velintegreret kontaktflade til den private del af Finlands kritiske infrastruktur.
Abstract in English
Since 2003, the governments of Norway, Denmark, Sweden, Finland and Iceland have developed and implemented national strategies for cyber and information security. The strategies include several topics such as organisational and human resource capacity building, defence policy, international cooperation, etc. This article gives a thumbnail sketch of the countries' strategies for the state's role in societal cyber resiliens (the ability to resist and overcome negative effects of events emanating from the cyber domain). It then shortly describes the experienced challenges with distribution of tasks and responsibilities, and how the implementation of the strategies reflect attempts to overcome them. It concludes that the Finnish government has gone furthest by placing responsibility for implementation centrally in an influential organisation and giving it a centrally developed common matrix for assessing progress and a well-established formal network within the private segment of Finland's critical infrastructure.