Suchergebnisse

Danmark har konsekvent været blandt de lande i NATO, som anvender den laveste andel af BNP på forsvar. Artiklen behandler, hvordan amerikanske og danske beslutningstagere har italesat dansk forsvarspolitik i forbindelse med den igangværende byrdedelingsdebat i NATO og alliancens seneste byrdedelingsdebat, der fandt sted i slutningen 1970'erne og første halvdel af 1980'erne. Der argumenteres i artiklen for, at der er kontinuitet i de argumenter, der fremføres fra amerikansk side i forsøg på at påvirke dansk forsvarspolitik, og som danske aktører anvender for at retfærdiggøre, hvorfor Danmark ikke lever op til NATO's byrdedelingsmålsætninger. Amerikanske aktører forsøger således konsekvent i byrdedelingsdebatterne at påvirke dansk forsvarspolitik ved at påpege, at politikken er usolidarisk, at opfyldelse af målsætningerne er i dansk egeninteresse, og ved at skabe usikkerhed om udsigten til amerikanske forstærkninger, mens danske aktører dels anvender de gældende forsvarsforlig som værn mod kortsigtede ændringer, dels argumenterer for, at mindre end opfyldelse af byrdedelingsmålsætningerne også er acceptabelt. En konsekvens af den manglende målopfyldelse kan vise sig at blive, at Danmark mister sin position i det gode selskab i NATO. Dette gælder ikke mindst i en tid, hvor der er mindre efterspørgsel efter styrkebidrag til internationale operationer.
Abstract in English:Burden-sharing Debates in NATO and Danish Defence PolicyDenmark has consistently been among the countries in NATO that spend the lowest share of GDP on defence. This article explores how American and Danish decision-makers have articulated Danish defence policy in relation to the ongoing burden-sharing debate in NATO and the Alliance's most recent burden-sharing debate, which took place in the late 1970s and first half of the 1980s. The article argues that there is continuity in the arguments put forward by the United States in attempts to influence Danish defence policy and by Danish actors to justify why Denmark does not live up to NATO's burden-sharing guidelines. In the burden-sharing debates American actors thus consistently try to influence Danish defence policy by pointing out that the policy is an expression of a lack of solidarity, that fulfilment of the objectives is in Danish self-interest, and by creating uncertainty about the prospect of American reinforcements. Danish actors, on the other hand, use existing defence agreements as a bulwark against short-term changes and argue that not meeting the burden-sharing objectives is acceptable. A consequence of not meeting the guidelines may result in Denmark losing its position as part of the good company in NATO. In times where force contributions to international operations are in less demand this is even more likely.

I litteraturen om Danmark under Den Kolde Krig og om Færøsk sikkerhedspolitik finder man argumentet om, at flere militære installationer gav Færøerne en særlig strategisk betydning i NATO under Den Kolde Krig. Denne artikel har analyseret Færøernes betydning i et militærgeografisk perspektiv og har anvendt et bredere kildegrundlag end den hidtidige litteratur og har sammenlignet med andre tilsvarende beliggenheder. På den baggrund kan det konkluderes, at Færøerne har været en dominerende geografisk position i en kort periode i 1960'erne. Modsat den gængse fremstilling i eksisterende dansk og færøsk litteratur på området var Færøerne ikke et betydende baseområde under Den Kolde Krig, og de tekniske installationer var ikke unikke, men udtryk for, at der under Den Kolde Krig etableredes talrige tilsvarende installationer. Færøernes militære betydning under Den Kolde Krig kan ses som en forståelsesramme for Færøernes fremtidige betydning. På den baggrund bør man tage udgangspunkt i, hvordan Færøernes beliggenhed konkret kan understøtte militære operationer, og man skal gøre sig klart, at en ny sikkerhedspolitisk situation ikke nødvendigvis giver områder som Færøerne en blivende betydning, men sagtens kan medføre en vekslende betydning.
Abstract in EnglishThe Faroe Islands' Military Geographic Significance to the USA and NATOIn the literature on Denmark during the Cold War and on Faroese security policy, one finds the argument that military installations gave the Faroe Islands a strategic importance in NATO during the Cold War. This article has analysed the significance of the Faroe Islands from a military geographic perspective, has used a broader range of sources, and has compared the Faroe Islands with similar locations. It can be concluded that the Faroe Islands have been a dominant geographical position for a short period in the 1960s. Contrary to the prevailing notion in existing Danish and Faroese literature, the Faroe Islands were not a significant base area during the Cold War and the installations were not unique, but were indicative of many similar installations. The military importance of the Faroe Islands during the Cold War can be seen as a framework for understanding the future importance. Future analysis should look into on how the Faroe Islands' location can actually support military operations and should be aware that a new security situation does not necessarily give areas such as the Faroe Islands a permanent significance, but can easily result in a frequently changing significance.

Hvordan vil det gå med NATO? Vil alliansen overleve de neste 70 år? Hvilke utfordringer vil alliansen i så fall måtte håndtere? Artikkelen spekulerer på fremtiden og forsøker å se inn i glasskulen og peke på noen mulige utviklingstrekk. Jeg argumenterer at NATO trolig vil bestå, men dens relevans vil avhenge av hvor tilpasningsdyktig den er i forhold til nye utfordringer. I tillegg må verdifellesskapet og solidariteten bestå om alliansen skal være noe mer enn en papirtiger. På kort sikt er det de transatlantiske relasjonene som bekymrer mest, mens klimaendringer og migrasjon, samt den raske digitaliseringen av samfunnene våre, er trender som vil utfordre NATO på sikt.

"10 years after NATO Membership. An Anniversary in the Shadow of a Crisis", indeholder artikler fra politiske aktører, diplomater og forskere, der alle bidrog til til konferencen af samme navn, hvor den 10-året for baltisk medlemskab af NATO var omdrejningspunktet. Udover den danske forsvarsminister, er den estiske og litauiske forsvarsminister og NATO's vicegeneralsekretær blandt bidragyderne. Konferencens formål var at fejre, inddrage og diskutere 10 års forsvarspolitisk NATO-samarbejde i Østersøområdet. Den internationale udvikling i Europa betød at konferencens dagsorden i stedet for kom til at stå i skyggen af krisen i Ukraine, og det anspændte europæiske forhold til Rusland. Dette afspejledes ikke kun på selve konferencen, men har også sat et dybt fodaftryk på publikationen, der dels belyser det forsvarspolitiske samarbejde mellem Danmark og de baltiske stater, dels tegner et billede af hvordan den russiske aggression på Krimhalvøen blev italesat af de repræsenterede landes Forsvarsministre samt fra hovedkvarteret i NATO. Konferencen blev afholdt tidligere i år i København, og var et resultat af et tæt samarbejde mellem Forsvarsakademiet, Forsvarsministeriet og ambassadørerne for Estland, Letland og Litauen i Danmark. ; Since the recognition of their independence in 1921, the three Baltic States Estonia, Latvia, and Lithuania have enjoyed a special status in Danish foreign policy that has continued into present-day times. Being one of the few countries that never officially recognized the Soviet annexation in 1940, Denmark became an early advocate in relation to Baltic membership of NATO in the wake of the Cold War. Defence cooperation, such as the joint contribution to the missions in the Balkans in the early 1990s, as well as the present air policing mission, first initiated in 2004, has been an important part of the political relationship. A conference celebrating and evaluating the first ten years of NATO membership was quite naturally a high-level event to be placed in Copenhagen. As progress with planning the conference proceeded, the international security community suddenly faced a crisis in Crimea, when separatists, with Russian support, gradually took control of the Crimean Peninsula. In only 24 days, what had initially been demonstrations and protests evolved into a complete Russian annexation, through a very dubious local democratic election, where independence from Ukraine, as well as affi liation to Russia, was declared with 96% of voters in favor of joining Russia. These events naturally had a massive impact on this conference, which resulted in an anniversary in the shadow of a crisis. This turn of events forced a new discussion upon the member states of NATO: What is the main purpose of the Alliance? This question became a focal point for the conference, as well as the articles presented here.

Norges sikkerhetspolitiske orientering har vært solid plantet i NATO-medlemskapet og det tette bilaterale samarbeidet med USA siden 1950-tallet. Parallelt har EU med jevne mellomrom også stått på den norske sikkerhetspolitiske dagsorden. Norsk sikkerhetspolitikk har vært preget av en rekke spenninger og veivalg i avveiningen mellom den transatlantiske og den europeiske pillaren, og der utviklingen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk og USAs skiftende utenrikspolitikk har stått sentralt. Artikkelen drøfter også hvilke nye utfordringer og samarbeidsmuligheter vi ser konturene av i en tid der etablerte institusjoner og samarbeidsmønstre utfordres av en mer omskiftelig sikkerhetspolitisk situasjon, det globale maktskiftet fra Vesten til Asia, geopolitisk rivalisering, anti-liberale strømninger, og økt motstand mot EU.

Artikkelen tar utgangspunkt i Johan Jørgen Holsts og Rolf Tamnes' klassiske kategoriseringer og gir et perspektiv på norsk sikkerhetspolitikk som et forsøk på å finne en balanse mellom ulike behov: støtte fra vest, lavspenning med øst og innenrikspolitisk oppslutning. Artikkelen retter oppmerksomheten mot to områder av det militære samarbeidet i NATO som har vært sentrale for Norge gjennom 70 års medlemskap: NATOs kommandostruktur og alliert tilstedeværelse i og planer for forsterkning av landet. Områdene har gitt tydelige utrykk til den norske balansegangen og vært viktige for utviklingen av denne. Overordnet har norsk sikkerhetspolitikk gjennom en skiftende internasjonal kontekst siden 1949 beveget seg mot mer integrasjon og avskrekking og mindre beroligelse og avskjerming. Et større steg i denne retning kom i 1995, mindre i 1951, 1977 og 2016. Selv om balansepunktet har blitt forskjøvet, er imidlertid norske myndigheters vektlegging av å finne en balanse fortsatt relevant og levende.