Suchergebnisse

Bærekraftsmålene har gitt klassiske spørsmål innenfor utviklingspolitikken ny relevans: Hvem skal betale for globale fellesgoder? Kan man bruke bistand til dette formålet, eller bør den reserveres for innsats i spesifikke fattige land? I denne artikkelen undersøker vi hvordan DAC-landene, som kollektiv og hver for seg, forholder seg til disse temaene. Vi finner at de sliter med å følge en konsistent linje. Vi mener norske myndigheter kan tjene på å konseptualisere internasjonale fellesgoder bedre. Da blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer. Det er liten grunn til å tro at man vil ha mye større budsjetter til rådighet fremover. Teorien viser dessuten at man må forvente at det er optimalt å bruke skreddersøm for å fremskaffe ulike fellesgoder. Det krever detaljkunnskap. Vi trenger større forståelse av hvordan eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Vi trenger dessuten mer innsikt i hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt. Norge kan og bør bidra til det globale fellesgodet som denne typen kunnskap utgjør.
Abstract in EnglishBetween Politics and Statistics: Global Collective Goods and Development PolicyThe adoption of the Sustainable Development Goals has revived some classical issues in development policy: Who should pay for global collective goods? Can foreign aid be used for this purpose, or should such financing be reserved for efforts in specific poor countries? In this article we investigate how the members of the Development Assistance Committee of the OECD, collectively as well as individually, approach these questions. We find that they struggle to be consistent. In our opinion, the Norwegian government could gain from developing a better conceptualisation of global collective goods. This will first of all make it easier to have a consistent policy with respect to financing them. Secondly, such a conceptualisation will allow for a more strategic approach to new initiatives. Going forward, aid budgets are unlikely to grow much. Moreover, theory demonstrates that it is in general optimal to tailor the provision of different collective goods to the peculiarities of each case. This implies that expertise is essential. We need a better understanding of the functioning of existing multilateral organisations and mechanisms that manage both aid and global collective goods. In addition, more knowledge about the workings of the current multilateral system in different fields is required. Such knowledge is a global collective good and Norway could and should contribute to its provision.

Bærekraftsmålene har blåst nytt liv i debatten om hvorvidt globale fellesgoder kan og bør finansieres med bistand. I denne replikken til Nikolai Hegertuns essay En stille revolusjon av utviklingspolitikken, argumenterer jeg for at det er liten grunn til å være strengt normativ i dette spørsmålet, blant annet fordi den statistiske definisjonen av bistand ikke utelukker dette; det er presedens for en viss bruk av bistand for slike formål; bistandsvolum uansett ikke er et fullstendig mål på givernes innsats og sier lite om kvaliteten på den; og fordi en rekke nasjonale og regionale fellesgoder – som uten tvil kan finansieres med bistand – er nødvendige for at globale fellesgoder skal kunne produseres eller konsumeres av innbyggere i fattige land. Vi vet heller ikke med sikkerhet at tradisjonell bistand gir større velferdsøkninger i fattige land enn finansiering av globale fellesgoder. Det er mulig å se for seg både at de globale utfordringene sluker bistanden og at de gir støtet til internasjonalt samarbeid i et omfang vi ikke har sett før. Gitt de underliggende drivkreftene – en kombinasjon av altruisme og egeninteresser – er det mer sannsynlig med gradvise endringer i utviklingspolitikken enn en revolusjon.
Abstract in English:Development Policy: Revolution is an Illusion?The Sustainable Development Goals have reinvigorated the debate on whether aid can and should be used to finance global collective goods. In this comment on Nikolai Hegertun's essay Aid's Silent Revolution? (En stille revolusjon av utviklingspolitikken), I argue that the statistical definition of aid does not categorically rule out such financing, for which there are precedents; that aid volumes in any case do not tell the full story about the extent and quality of donor efforts; and that many national and regional collective goods – which certainly can be financed by aid – are necessary for the production and enjoyment of global collective goods by individuals living in developing countries. Moreover, we do not know with certainty that traditional aid produces greater welfare improvements in such countries than global collective goods do. It is possible to envisage both that current global challenges will swamp aid and that they will induce international cooperation on an unprecedented scale. However, given the underlying forces of altruism and national self-interest, a gradual change in development policy is more likely than a revolution.

How are school meals organized in the Scandinavian countries? And in what ways can new pedagogical practice lead to better school meal programs for students and a better understanding of the importance, for health and sustainable development, of the food offered through schools? Learning Through Food and Meals in Primary School takes a look at school meal programs in Denmark, Sweden and Norway with the objective of providing educators and teacher-education students an understanding of school meals from public health and nutritional perspectives, as well as a sense of the potential for teaching through school meals.

The book is written in Danish, Swedish and Norwegian, and is structured in three parts, presenting new research from each of the three countries. Thematically, the chapters range from studies of different school meal initiatives to analyses of the social, democratic, and pedagogical significance of school meals.

Through the different contributions, the book presents both experiences of how teaching through food can be done in a practical sense and an argument for its importance in an overall pedagogical and didactic perspective.

The book will be relevant for anyone who is interested in food and meals served in primary schools, such as teachers, researchers, politicians and school administrators.

The authors include researchers, educators and primary school administrators. Learning Through Food and Meals in Primary School has been edited by Dorte Ruge (UCL University College, Denmark), Frøydis Nordgård Vik (University of Agder, Norway), and Johanna Björklund and Sara Frödén (Örebro University, Sweden). The anthology has been made possible with the support of Nordplus Horisontal, project LEARNFOOD. The illustrations on the cover of the book are by Elisabeth Werngren (Sweden) and Marie Madsen (Denmark). - Hvordan er skolemåltiderne organiseret i de skandinaviske lande? Og på hvilken måde kan ny pædagogisk praksis give eleverne et bedre skolemadstilbud og en bedre forståelse af skolemadens betydning for sundhed og bæredygtig udvikling? Læring gennem mad og måltider i grundskolen præsenterer viden om skolemad fra Danmark, Sverige og Norge. Formålet med antologien er at give pædagoger, lærere og studerende indenfor læreruddannelse, folkesundhed og ernæring viden om skolemad, og om hvad læring gennem måltider kan være. Bogen er skrevet på dansk, svensk og norsk. Den er inddelt i tre dele, som præsenterer ny forskning fra hvert enkelt land. Tematisk spænder indholdet fra studier af forskellige skolemadsordninger til forskning i skolemåltidernes sociale, demokratiske og pædagogiske betydning. Gennem de forskellige bidrag præsenterer bogen både erfaringer med, hvordan læring gennem skolemåltider kan foregå i praksis, og en begrundelse for, hvorfor dette er vigtigt i et helhedsorienteret pædagogisk og didaktisk perspektiv. Bogen er relevant for alle, som er optaget af mad og skolemåltider i grundskolen, herunder lærere, forskere, politikere, skoleledere og rektorer. Forfatterne omfatter både forskere og lærere, pædagoger og skoleledere i grundskolen. Læring gennem mad og måltider i grundskolen er redigeret af Dorte Ruge (UCL Erhvervsakademi og Professionshøjskole, Danmark), Frøydis Nordgård Vik (Universitetet i Agder, Norge) samt Johanna Björklund og Sara Frödén (Örebro Universitet, Sverige). Antologien er støttet af Nordplus Horisontal, projekt LEARNFOOD. Illustrationer på omslag er udarbejdet af Elisabeth Werngren (Sverige) og Marie Madsen (Danmark).