Suchergebnisse

Artikkelen diskuterer EUs nye forsvarspakke med særlig vekt på CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) og EDF (European Defence Fund). Formålet er å styrke EU som sikkerhetspolitisk aktør og legge grunnlaget for europeisk strategisk autonomi. Forsvarspakken utfordrer norsk sikkerhets-, forsvars- og forsvarsindustripolitikk. Problemstillingene artikkelen besvarer er: Hvilke konsekvenser får de nyere EU-initiativene for norsk forsvarsindustri- og forsvarsforskningspolitikk? Hvordan opptrer myndighetene (Forsvarsdepartementet; FD) slik at Norge er i stand til å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri? Vi legger instrumentelle og institusjonelle teorier og perspektiver til grunn for analysen. Instrumentelle teorier forteller at aktørene handler formålsrasjonelt etter en konsekvenslogikk. Institusjonelle teorier forteller at aktørene søker legitimitet, og handler i tråd med etablert kultur og forventninger i omgivelsene. EU får en økende betydning der unionens sikkerhets- og forsvarspolitikk blir likere EUs andre politikkområder. Et flernivåperspektiv blir derfor relevant for et område som tidligere var forbeholdt medlemsstatene. Våre intervjuer med representanter for norske myndigheter og forsvarsindustri forteller at de har fragmentert kunnskap om og forventninger til betydningen av EUs forsvarspakke. Vi konkluderer at aktørene har en instrumentell tilnærming, men at manglende helhetlig forståelse gjør det vanskelig å svare formålsrasjonelt. Aktørene handler derfor også i tråd med et kulturperspektiv.
Abstract in English:What Now, Norwegian Defence Industry? Instrumental and Institutional Answers to the EU's New Security and Defence PoliciesThe article discusses the EU's new defence package with emphasis on CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) and EDF (European Defence Fund). The aim is to strengthen the EU as a security actor and encourage strategic autonomy. This package challenges Norwegian security-, defence-, and defence industrial policies. The research questions are: What consequences will these EU-initiatives have for Norwegian defence industry- and defence research policy? How will the authorities (Ministry of Defence; MoD) act to maintain a national defence industry? We apply instrumental and institutional theories. Instrumental theories expect rational actions in accordance with logic of consequences. Institutional theories expect appropriate actions in line with established culture and expectations in their surroundings. The EU's security and defence policy becomes more similar with other fields of EU policies. Therefore, a multilevel governance approach is relevant. Our interviews with representatives for Norwegian authorities and defence industry tell that they have fragmented knowledge and expectations about the significance of the defence package. We conclude that the authorities act instrumentally, but lack of a comprehensive understanding makes it difficult to answer rationally. The authorities therefore also act according to a cultural perspective.

Utenlandske investeringer er en viktig del av økonomien i mange land. Det gjelder også Norge, hvor utenlandskontrollerte foretak sysselsetter 21 prosent av arbeidstakerne i privat næringsliv. Samtidig vet vi at strømmene av investeringer internasjonalt er i endring, med vekst i aktiviteten fra stater som tidligere har investert lite utenlands. Det gjelder spesielt Kina, men også India, Russland og noen andre ikke-tradisjonelle investorland. I denne artikkelen studerer vi hvordan Norges posisjon som destinasjon for investeringer endrer seg. Vi diskuterer utviklingen i lys av etablerte teorier innen samfunnsøkonomi og statsvitenskap.
Abstract in English:Norway as a Destination for Foreign Investment: Trends and ExplanationsForeign investment is an important component of the economy of many countries. This is the case for Norway too, where foreign-controlled enterprises employ 21 percent of the workers in the (private) business sectors. We know that foreign investment flows are changing, with increased activity from countries that have traditionally invested little abroad. This is true for China, especially, but also for India, Russia, and some other non-traditional investor countries. In this article, we study how Norway's position as a destination for investment is changing. We discuss the developments in relation to established theories within economics and political science.

Selv om norske myndigheter ligger på verdenstoppen i digitalisering av offentlige tjenester, står landets forsvar fremdeles «på stedet hvil». I kjernen av problemet finner vi en styringsmodell der 14 ulike forsvarsgrener og selvstendige driftsenheter kjemper om makt og innflytelse. Dette gjelder særlig i spørsmålet om hvem som skal ha ansvar og myndighet når Forsvarets IKT-systemer skal knyttes sammen for å øke cyberberedskapen. Hvordan kan vi beskrive, forklare og forstå de digitale problemene som Forsvaret står oppe i? Nyere forskning gir ikke klare svar, blant annet fordi de fleste studiene er opptatt av å studere utfordringene som kommer utenfra og inn mot Norge. Spørsmålet om hvorfor Forsvaret ikke klarer å forsvare seg mot cyberangrep, eller hvorfor etaten ikke holder tritt med resten av samfunnet, forblir derfor ubesvart. Ved å bruke instrumentelle og kulturelle perspektiver fra organisasjonsteorien finner vi store huller i forsvarsevnen på grunn av intern fragmentering og rivalisering.
Abstract in English:National Defence in a Digital Crisis?Even though the Norwegian authorities are world leaders in digitalization of public services, its armed forces are falling behind. In its essence, the problem lies in a management model with 14 different services striving for power and influence. This is particularly so when it comes to whom should have supreme authority as information and communication technology (ICT) systems are standardised across the force. How can we describe, explain and comprehend this digital complexity? Contemporary research does not provide clear answers, much due to over-emphasis on external cyberthreats. The question of why Norway's armed forces are incapable of providing a proper defence against cyberthreats therefore remains unanswered. By means of instrumental and cultural theories, we find grave deficiencies due to internal rivalry and organisational fragmentation.

Hensyn til valgbarhet har i kraft av det amerikanske politiske systemets virkemåte bestandig vært et moment i presidentvalg. I nominasjonskampen i 2020 har dette hensynet imidlertid vært viktigere for et flertall av velgere enn noe annet. Dette fokuset gjør valgbarhet vel verdt å undersøke, både som fenomen og som potensielt problem. I denne artikkelen gjør jeg begge deler. I lys av en konseptuell diskusjon av begrepet og dets historiske utvikling, forsøker jeg å plassere valgbarhet i statsvitenskapelig teori om stemmegivning. Jeg skiller mellom oppriktig, sofistikert og distansert stemmegivning, hvor valgbarhet spiller henholdsvis ingen, begrenset og stor rolle. Med utgangspunkt i Hans Skjervheims begrepspar, argumenterer jeg for at en holdning som fikserer på valgbarhet – det jeg her kaller «valgbarisme» – gjør velgeren til tilskuer snarere enn deltaker. Med dette følger problemer knyttet til legitimitet, representasjon, deltakelse og medborgerskap. I siste instans utgjør valgbarismen altså et demokratisk problem.
Abstract in English:The Voter as Onlooker: "Electabilitism" in American Presidential ElectionsConsiderations of electability is, due to the makeup and functioning of the American electoral system, always an issue in presidential elections. For a majority of voters in the 2020 primary elections, however, considerations of electability has been more important than anything else. This makes electability worthy of discussion as a phenomenon and as a potential problem. In this article, I attempt both. In light of a conceptual discussion of the term electability and its historical evolution, I consider electability in relation to political-scientific theories of voting. I distinguish between sincere, sophisticated, and distanced voting, where electability plays, respectively, no part, a limited part, and a big part. Based on Hans Skjerveim's typology, I argue that a voter attitude that fixates on electability – what I call electabilitism – turns the voter into a spectator rather than a participant. This creates problems of legitimacy, representation, participation, and citizenship. Thus, electabilitism, I argue, ultimately poses a democratic problem.

Denne artikkelen undersøker hvordan nylig inntrufne endringer i amerikansk atomvåpenstrategi kan påvirke krisestabiliteten mellom USA og Russland og hvilke implikasjoner det kan ha for Norge. Enkelt oppsummert fremstår moderniseringsprogrammene til atomvåpnene, introduksjonen av nye våpen og den deklaratoriske politikken egnet til å undergrave krisestabiliteten fordi det gir USA økte counterforce-kapasiteter. Dette har implikasjoner for norsk alliansepolitikk: Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan senke terskelen for etablering av bastionforsvaret og øke russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk politikk. Med utgangspunkt i tradisjonell teori om krisestabilitet, fremstår flere av de identifiserte endringene i USAs atomvåpenstrategi som destabiliserende. Den tyder på at amerikanske myndigheter ikke aksepterer ideen om den «kjernefysiske revolusjonen». Til tross for dette, skal bekymringen for atomkrig ikke overdrives. Militære analyser må omsettes til politikk. Selv om sannsynligheten for et vellykket førsteslag øker, er det vanskelig å forestille seg politikere som vil risikere atomkrig. Det betyr at avskrekking er mer robust enn hva rene militæranalyser tilsier.
Abstract in EnglishIn the Shadow of Nuclear Weapons: American Nuclear Policy and NorwayThe aim of this article is to provide insight into how recent changes in U.S. nuclear weapon strategy might affect crisis stability between the U.S. and Russia and what implications they might have for Norway. In brief, the nuclear modernization programs, introduction of new systems and changes in declaratory policy may undermine crisis stability because they enhance U.S. "counterforce" capabilities. This has implications for Norwegian alliance policy: changes in U.S. nuclear strategy might lower the threshold for Russia to establish the bastion concept and increase Russia's uncertainty about the scope of Norwegian facilitation of U.S. policy. Utilizing traditional theories of crisis stability on recent policy changes indicates that the current stability is tenuous. It seems as if subsequent U.S. administrations do not accept the idea of a "nuclear revolution". Despite this, concerns about a nuclear war should not be exaggerated. Military analyses must be translated into political action. Even if the chance of a successful first strike increases, it is difficult to imagine politicians willing to risk a nuclear war. This indicates that deterrence is more robust than what pure military analyses suggest.

Siden Gulfkrigen i 1991 har skandinaviske land deltatt i nesten 30 år med sammenhengende krig, på blant annet Balkan, i Afghanistan, i Irak, Libya, Mali og Syria. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme? Tradisjonelle teorier fra realismen, institusjonalismen og konstruktivismen gir ingen gode svar. Innenfor organisasjonsteorien derimot, finnes det forklaringer knyttet til begrepet «strategisk kultur». Ved å utforske den strategiske kulturen i USAs militære styrker under krigene i Afghanistan, Irak og Libya trer det frem et tydelig mønster: det bombes for mye på militær side, og det snakkes for lite på diplomatisk side. I USAs doktriner levnes det lite til overs for dialog, forhandling og kompromiss. Dermed blir den strategiske kulturen innad i de militære styrkene et outrert uttrykk for en krigføringsform der operasjonene ses på som et null-sum spill. Resultatet blir oftest systemkollaps i statene som angripes. Denne kulturen har store konsekvenser for små skandinaviske allianseavhengige land: knappe forsvarsressurser trekkes inn i hengemyrerer det er vanskelig å komme ut av, ikke minst fordi koalisjonslederen selv, USA, forårsaker dem.
Abstract in English:How Should Scandinavian Military Activism Be Understand?Since the 1991 Gulf War, Scandinavian states have continuously been engaged in various international operations, i.e. on the Balkans, in Afghanistan, in Iraq, Libya, Mali and Syria. How can we comprehend this peculiar form of Scandinavian military activism? Traditional theories derived from realism, institutionalism and constructivism provides few convincing explanations. Within organisational theory however, plausible explanations may be found though the concept of 'strategic culture'. By exploring the military culture prevailing inside US forces operating in Afghanistan, Iraq and Libya, a consistent pattern arises: too much bombing from the military side, coupled with insufficient diplomatic talks. Little effort is paid to dialogue, negotiations and compromises. US warfighting thereby becomes a one-dimensional expression of a zero-sum game where the winner takes it all. The result is a collapse inside the states that are attacked. This culture has grave consequences for small Scandinavian allies: scarce military resources are trapped into a quagmire made by the coalition leader itself, the United States.