Suchergebnisse

"Who is the biblical Jesus? The answer depends on which translation you read. Most people read their Bible translation as "the Bible". Publishers of the Bible have great power to define the Bible and decide how the biblical Jesus is presented.

Jesus i oversettelse is a detailed analysis of the translation processes behind the making of eighteen Christological verses in the translations of the Norwegian Bible Society 1959–2011. Readers are invited to a process that few have access to: How the translations are made, and what considerations and which interests are reflected in the translation choices. To what extent do the translators ensure a distinct understanding of Jesus in the translated text? Do the translations change the meaning and message of the source text, or do the translations preserve the interpretative possibilities? What view of Jesus is reflected in translations of the Norwegian Bible Society?
" - "Hvem er Bibelens Jesus? Svaret avhenger av hvilken oversettelse du leser. Folk flest leser sin bibeloversettelse som «Bibelen». Utgivere av Bibelen har stor definisjonsmakt over Bibelen, og bestemmer hvordan Bibelens Jesus blir presentert.

Jesus i oversettelse er en detaljert analyse av atten kristologiske vers i Bibelselskapets oversettelser 1959–2011. Leserne blir invitert inn i en prosess som få har innsyn i: Hvordan Bibelselskapets oversettelser lages, og hvilke hensyn og interesser som gjenspeiles i oversettelsesvalgene. I hvilken grad sikrer oversetterne en bestemt forståelse av Jesus i den oversatte bibelteksten? Endrer oversettelsene kildetekstens betydning og budskap, eller ivaretar oversettelsenetolkningsmulighetene som ligger i kildeteksten? Hvilket syn på Jesus reflekteres i Bibelselskapets oversettelser?Tema i denne antologien er universitets- og høgskolesektorens utvikling og forhold til nasjon og region. I Norge har utfordringen med å sveise sammen et land med sterke og sprikende regionale og lokale identiteter vært styrende for nasjonsbyggingsprosjektet. Den politikken som er blitt ført for å bygge ut høyere utdanning og forskning, bærer umiskjennelig preg av å være en del av et slikt prosjekt. Utdannings- og forskningspolitikken har gjennomløpt ulike faser og vært underlagt skiftende paradigmer. Fra 1960-tallet og de første tiår fremover ble det bygd ut UH-institusjoner utover landet, spesielt for å dekke behov for høyt utdannet arbeidskraft i regionene. Resultatet av denne prosessen ble at Norge ved inngangen til 1990-tallet antakelig hadde et av verdens mest desentraliserte UH-systemer målt i forhold til folketallet.

Deretter startet en epoke med en serie reformer for konsentrasjon og samling, for å styrke kvalitet, forskning og nasjonal konkurranseevne i en tid der kunnskap er vår viktigste ressurs. Det har vært skiftende syn på styring av og innenfor sektoren, påvirket av internasjonale trender. Det betyr ikke at de regionale ambisjonene ble mindre, men de antok andre former. Behovet for høyt utdannet arbeidskraft var like sterkt til stede, og parallelt kom økte krav til kunnskapsutvikling og samarbeid med regionalt næringsliv og offentlige institusjoner.

I denne antologien forsøker vi å gi et riss av den historiske utviklingen som har preget UH-sektoren. Hvordan forstår og forklarer vi den utviklingen vi har hatt? Hvilke interesser, drivkrefter og aktører kan vi identifisere? Hvilke konsekvenser kan vi spore? I noen grad forsøker vi også å se fremover med utgangspunkt i hvor vi nå befinner oss.

Bidragene til antologien kommer fra sentrale forskere innenfor feltet. De teoretiske og empiriske inngangene til temaet er ulike. I sitt mangfold gir de et dekkende bilde av den spennende utviklingen bak den universitets- og høgskolesektoren vi har i dag, og de forutsetninger dette gir for å utvikle sektoren videre."

Ivar Vegge shows that the ancient Mediterranean world was especially sensitive to idealized praise and blame or threats as hortative means. This is reflected in the pedagogy of the moral philosophers (psychagogy) and in the letter-writing tradition (epistolography), and to some extent also in the rhetorical tradition. Paul utilizes this method in 2 Corinthians. It is argued that idealized praise is manifested in the description of reconciliation in 2 Cor 7:5-16 in order to attain full reconciliation, and in numerous expressions of confidence in the addressee that support various appeals to reconciliation (and/or collection). The harsh and threatening tone in 2 Cor 10-13 is intended to correct the Corinthians, in the hope of achieving reconciliation. The apologetic elements in the letter repeatedly lead up to and substantiate appeals to reconciliation. 2 Corinthians is, therefore, one single letter about reconciliation.