Suchergebnisse

"There is a widely held notion that death is not particularly visible in our culture; death is something we do not talk about. The premise for Døden i livet has been to challenge this preconception from a variety of perspectives and disciplines.

The authors argue that death is present in our lives in many ways. We see it and experience it in our physical surroundings, for example in the various arrangements we make to remind ourselves of the dead. We hear or read about it in speeches, poems, music lyrics, psalms, obituaries, biographies, picture books, novels and newspapers. We talk about death in conversations with each other, in characterizing the dead and in clinical language about illness and death. We reveal our understanding of death through visual forms such as newspaper images, illustrations in books and in the imagery and metaphors we employ when we describe it.

Døden i livet is a mult-disciplinary, scientific anthology consisting of 12 peer-reviewed chapters geared towards scholars and students interested in broader appreciation of how death is present in our culture. The chapters are written by researchers working in such diverse fields as health, pedagogics, idea history, religion, literature studies, linguistics and rhetoric." - "Det er en utbredt oppfatning at døden er lite synlig i vår kultur og at vi snakker lite om den. Utgangspunktet for antologien Døden i livet er å utfordre disse forestillingene fra ulike perspektiv og fagfelt.

Forfatterne understreker at døden er til stede i våre liv på mange måter. Vi ser den og opplever den i våre fysiske omgivelser, for eksempel der hvor vi har innrettet oss for å minnes de døde. Vi hører den eller leser om den i taler, dikt, musikalske tekster, salmer, nekrologer, biografier, bildebøker, romaner og avistekster. Vi uttaler oss om død i samtaler med hverandre, i karakteristikker av avdøde og gjennom fagspråk om sykdom og død. Vi viser vår forståelse av døden gjennom visuelle uttrykk som i avisbilder, i bokillustrasjoner og i de språklige bildene og metaforene vi bruker når vi omtaler den.

Døden i livet er en tverrfaglig, vitenskapelig antologi. Boken består av 12 fagfellevurderte kapitler og henvender seg til forskere og studenter som har interesse av å sette seg inn i hvordan døden er til stede i vår kultur. Kapitlene er skrevet av forskere fra ulike fagfelt som helsefag, pedagogikk, idéhistorie, religionsvitenskap, litteraturvitenskap, språkvitenskap og retorikk."

Den tyske sociolog Hartmut Rosa påpeger, at vi, i hvad han omtaler som accelerationssamfundet, har en tendens til at overse det ukontrollerbare – vi har glemt, hvad det vil sige at være i et modtagende resonansforhold med verden. Denne tendens har også betydning for vores forståelse af og forbindelse med det spirituelle i dødens nærvær. Livstruende sygdom forandrer livet og den planlagte livsbane. Man kan opleve sig afkoblet fra sig selv og verden i konfrontationen med en forandring af kroppen og hverdagslivet, der er uden for ens egen kontrol. Artiklen undersøger en mulig forståelse af "det spirituelle" som resonansrum, der kan forbinde det døende menneske og dets pårørende med verden trods sygdom og forestående død. Artiklen tager afsæt i eksempler fra palliativ praksis reflekteret i lyset af Rosas resonansbegreb og de danske teologer Kierkegaard og Løgstrup. To forskellige dimensioner af betydning for resonans undersøges. En sanselig dimension, hvor æstetiske indtryk og relationer åbner for oplevelsen af forbundethed med livet i dødens nærvær samt 'Timeligheden' som en refleksiv dimension, hvor der søges mening i livet op mod døden. Begge dimensioner kan potentielt forbinde mennesket med livet i dødens nærvær men gennem forskellige 'åbninger': sproget og sansningen. Hermed lægges op til en bred forståelse af spiritualitet, der kan være et relevant fokus for mange faggrupper i det palliative felt. Men resonans er en modus og ikke et kvantificerbart mål. Et fokus på resonans fordrer derfor en tilgang, hvor praktikeren har øje for at åbne mulige resonansrum for det døende menneske.

Publ. i Barns kultur i et humanistisk og estetisk perspektiv. Rapport nr. 28. Senter for barneforskning. Trondheim Universitet 1993. Også publiceret i BUKS - Tidsskrift for Børne- og Ungdomskultur nr. 28, 1993, samt i Legekultur, 1996, s. 139-149.

Publ. i Magisterbladet nr. 6, 1991, s. 11-12. Interview ved Ursula Gudmundsen.

Publ. i BUKS - Tidsskrift for Børne- og Ungdomskultur nr. 29, Aarhus, 1993. Også publiceret i Finn Barlby, red.: Det hårrejsende, BUM nr. 8, i PLYS: Årbog for børne- og ungdomslitteratur nr. 8 1994, s. 32-42, samt i Legekultur, 1996, s. 113-124.

Essay

I artiklen undersøges børns perspektiver på leg med våben og 'det sjove' ved computerspillet GTA. Det empiriske materiale stammer fra to forskellige feltarbejder, hvor videonoter, samtaler og interviews med børn i alderen 6-11 år udgør det bearbejdede materiale. Den metateoretiske ramme om artiklen er en sociokulturel forståelse af børn og barndom inspireret af nordisk børnekulturforskning og legeteori. Fokus er på legens praksis, der i lyset af legens tema, som er krig, død og ødelæggelse, fortjener at blive udforsket nærmere, alene af den grund at det kan vække voksnes bekymring, at børn tilsyneladende fascineres af livets dystre sider, når det 'i virkeligheden' drejer sig om at være med, om at kunne noget, vide noget, om at øve sig, om at fortælle og om at få mod på livet. Og formålet er at få en bredere forståelse for legens kompleksitet.

Baggrund
For mange ældre er en plejebolig deres sidste hjem, hvor de bor frem til livets afslutning. Mange ældre på plejecentre sidder alene med de eksistentielle tanker og bekymringer, der trænger sig på. Nogle kan tale om disse forhold med familie eller venner, men andre har brug for, at de sundhedsprofessionelle kan træde ind i det eksistentielle rum, hvor familien ikke selv magter at være. Studier inden for eksistentiel og åndelig omsorg viser, at en del sundhedsprofessionelle inden for ældreplejen ikke føler sig godt nok rustet til at tale om eksistentielle emner og efterlyser mere uddannelse på området. Med det formål at øge indsatsen inden for den eksistentielle og åndelige omsorg i ældreplejen undersøger vi, hvilke tanker om egen tiltro til egne evner, sundhedsprofessionelle i ældreplejen i Danmark har for at integrere denne omsorg i deres praksis.
Metode
Gennem et kontekstuelt tilrettet og pilottestet spørgeskema inspirereret af Albert Banduras begreb self-efficacy målte vi tiltro til egne evner til at kunne yde eksistentiel omsorg i ældreplejen hos 30 sundhedsprofessionelle. Studiets fund fungerer samtidig som en baseline måling før deltagelse i et efteruddannelseskursus om eksistentiel kommunikation, der er udviklet til netop sundhedsprofesssionelle i ældreplejen. Data blev analyseret i Stata.
Konklusion
Undersøgelsen viser overordnet en positiv sammenhæng mellem uddannelsesniveau, uddannelsesanciennitet og arbejdsstedsanciennitet og tiltro til egne evner til at yde eksistentiel omsorg i ældreplejen. Ligeledes synes arbejdsstedsanciennitet betydningsfuldt i forhold til både graden af deltagernes bevidsthed om den i eksistentiel omsorg indlejrede sårbarhed, og hvorvidt deltagerne anser det som deres arbejdsområde.

Døden angår oss. Våre dødsforestillinger sier noe om hvem vi er, hvordan vi oppfatter oss selv, og hva som er viktig for oss. Tanatologi er vitenskapen og læren om døden. Den utgjør et voksende tverrfaglig felt internasjonalt. Alt som lever, må dø bidrar til å sette tanatologien på kartet i Norge. Boka springer ut fra et nytt nordisk nettverk av forskere som arbeider med døden fra ulike perspektiver og ulike fag: idéhistorie, filosofi, helsefag, kulturstudier, litteraturvitenskap, psykososiale studier, sosiologi og teologi. Er døden vårt siste tabu, eller snakker vi tvert imot mer om den enn før? I vår tid er døden blitt et medisinsk anliggende som først og fremst håndteres av helsepersonell. Hvordan skal vi forholde oss til døden som enkeltindivider og samfunn?

Å være åpen om alvorlig sykdom og død har blitt et normativt og moralsk imperativ. I Norge har den nye åpenheten fått synlig utløp gjennom flere populære dokumentarserier på statskanalen NRK. I artikkelen søker vi å forstå mer av fenomenet åpenhet, slik det spil- ler seg ut på TV og særlig knyttet til åpenhet om alvorlig sykdom og død. Vi redegjør for noen aktuelle teoretiske perspektiver på åpenheten, før vi beskriver og diskuterer hvordan åpenhet fremstilles i en episode fra NRK-serien Helene sjekker inn. Den aktuelle episoden er fra en hospiceavdeling. Et sentralt poeng fra vår analyse er at mens både NRK og hospi- cefilosofien argumenterer for betydningen av å være åpen om døden, kan personer som er i livets siste fase fortsatt ha behov for å skjerme seg fra døden som realitet. Gjennom språ- kbruk, kroppslige gester og aktive handlinger viser både pasienter og ansatte i episoden at åpenhet også har grenser og at døden ikke lar seg fullstendig avdekke, men fortsatt hviler i en form for ikke-viten.

U ovom radu ćemo pokušati da uz pomoć različitih pristupa u literaturi, sa osvrtom na definicije kulture i uvođenje antropološkog pristupa u razumevanje i tumačenje sveukupne, posebno savremene kulture (tumačeći kulturu kao način života), analiziramo današnje shvatanje organizacione kulture u savremenim organizacijama. Potreba i interes za razumevanje nacionalne i organizacione kulture kontinuirano raste usled procesa globalizacije, ulaza stranog kapitala, jačanja zavisnosti među nacijama, a naročito u kontekstu sve izraženije potrebe za postizanjem konkurentnosti na tržištu. Organizaciona kultura je duboko ukorenjena u svakoj organizaciji dok je istovremeno podložna promenama koje se događaju kao odgovor na konstantnu socio-ekonomsku promenljivost okruženja. Kako bi istraživačice i istraživači razumeli kulturu, potrebno je da procene širu kulturnu paradigmu društva u okviru kog funkcioniše organizacija.