Suchergebnisse

Selv om norske myndigheter ligger på verdenstoppen i digitalisering av offentlige tjenester, står landets forsvar fremdeles «på stedet hvil». I kjernen av problemet finner vi en styringsmodell der 14 ulike forsvarsgrener og selvstendige driftsenheter kjemper om makt og innflytelse. Dette gjelder særlig i spørsmålet om hvem som skal ha ansvar og myndighet når Forsvarets IKT-systemer skal knyttes sammen for å øke cyberberedskapen. Hvordan kan vi beskrive, forklare og forstå de digitale problemene som Forsvaret står oppe i? Nyere forskning gir ikke klare svar, blant annet fordi de fleste studiene er opptatt av å studere utfordringene som kommer utenfra og inn mot Norge. Spørsmålet om hvorfor Forsvaret ikke klarer å forsvare seg mot cyberangrep, eller hvorfor etaten ikke holder tritt med resten av samfunnet, forblir derfor ubesvart. Ved å bruke instrumentelle og kulturelle perspektiver fra organisasjonsteorien finner vi store huller i forsvarsevnen på grunn av intern fragmentering og rivalisering.
Abstract in English:National Defence in a Digital Crisis?Even though the Norwegian authorities are world leaders in digitalization of public services, its armed forces are falling behind. In its essence, the problem lies in a management model with 14 different services striving for power and influence. This is particularly so when it comes to whom should have supreme authority as information and communication technology (ICT) systems are standardised across the force. How can we describe, explain and comprehend this digital complexity? Contemporary research does not provide clear answers, much due to over-emphasis on external cyberthreats. The question of why Norway's armed forces are incapable of providing a proper defence against cyberthreats therefore remains unanswered. By means of instrumental and cultural theories, we find grave deficiencies due to internal rivalry and organisational fragmentation.

Omfattende kommersiell datasporing og salg av svært detaljerte digitale profiler for markedsføring kan utnyttes og manipuleres av fremmede makter for spionasje, sabotasje og subversion. Datasettenes digitale natur medfører større detaljgrad, maskinlesbarhet optimalisert for automatisering, lange tidsserier, sanntidspotensial og mindre ressurskrevende datainnhenting sammenlignet med analoge metoder. Et globalt, uoversiktlig datamarked er sårbart for dataangrep og manglende verdikjedekontroll. Påstått anonymisering er ikke tilfredsstillende, og økt lagrings- og prosesseringskraft gjør datasettene stadig mer sårbare for reidentifikasjon. Samfunnsdigitalisering, smarte enheter og overvåkningskapitalismen intensiverer og forenkler inntrengningen i den private sfære. Morgendagens ledere kan i teorien spores fra vugge til grav, den store datamengden kan utlede informasjon som burde være gradert. Overvåkningskapitalismen, i kombinasjon med åpenhetens dilemma, tilsier at store datamengder i fri dressur derfor bør være en kilde til bekymring. Samlet vil de strategiske effektene av persondata kunne få potensielle konsekvenser for både samfunns- og statssikkerheten. I det digitale rom blir derfor personvernsikkerhetsdilemma en falsk dikotomi. En demokratisk stat vil aldri kunne kontrollere borgernes totale digitale liv. Stadig økt overvåkning vil alltid møte kritikk knyttet til at det utfordrer demokratiske prinsipper. Og statens overvåkningsmonopol er utfordret. Artikkelen konkluderer derfor med at vi i større grad bør anse personvern som et kollektivt anliggende, og at sterk personvernlovgivning kan være et verktøy for nasjonal sikkerhet.
Abstract in English:Digital Tracking – a Matter of National SecurityMore complex threat actors and risk assessments, e.g., hybrid threats, are often met with calls for increased government surveillance, which is of concern for democratic integrity. The two are therefore often presented as opposite poles. However, surveillance capitalism and the sale of extensive digital profiles can be manipulated and exploited by foreign powers for espionage, sabotage and subversion. The strategic effect is likely to increase as digitalization of governance, Smart Cities and IoT, as well as data storage and processing capacity, increase. The large amount of data can uncover information that should have been subject to clearance, tomorrow's leaders can in theory be tracked from infancy. In essence, the sale of personal data can have strategic effects on national security. As Surveillance capitalisms challenge the government surveillance monopoly, we should view privacy as a collective value for national defense.