Suchergebnisse

Modernism;Ethics;Semiotics - Inter-lektualitet. Læsningens semiotik og etik kombinerer Mikhail Bakhtins dialogismeteorier med Roland Barthes' dynamiske læsnings-teorier. Disse samler sig om formbegreber og et syn på det litterære fænomen, der dels medgiver litteraturen dens medfødte flertydighed, dels er i stand til at opfange tekstens særlige æstetiske udtryk og måde at kommunikere på gennem hver enkelt læsnings naturlige forsøg på at forbinde det læste med læserens eget liv og hverdag. Inter-lektuel semiotik er en tegnfølsom tekstualitetsoptik, der hviler på den opfattelse, at der ved læsningen af en litterær tekst etableres et kom-plekst rum af dialogiske forbindelser mellem en læserinstans og skribent-instans, som gør dem i stand til at kommunikere med hinanden. Til den dobbelthed, der altid må være forbundet med det at skrive litteratur, nemlig det at spørge under dække af at påstå, svarer den dobbelthed, der er forbundet med det at læse eller analysere litteratur, nemlig det at svare under dække af at spørge. Det er som et sådant gensvar eller an-svar, at Inter-lektualitet. Læsningens semiotik og etik forstår karakteren af den kreative, dialogiske og etiske læsning af litteratur.

Bogen indeholder en række læsningsbaserede analyser af litterære tekster af forfatterne Virginia Woolf og Samuel Beckett samt analyser af andre tegntætte, kulturelle performativiteter fra vores kropslige hverdag.

Hermed skitseres en egentlig krops-semiotik og en narrativ terapi på baggrund af det overordnede inter-lektualitetsbegreb.

Iver Neumann has been an inter-disciplinary entrepreneur for political science in Norway. For Neumann, interdisciplinarity has been coupled with an understanding of politics as the search for meaning and identity. These features are well-developed in European political science, particularly within the field of international relations, but they are more rarely encountered in Norway. This brief article provides a sketch of political science as it evolved and matured in its Norwegian incarnation. In situating Iver Neumann within the discipline, I emphasise his international and eclectic orientation. The personal, national and international meet in Neumann's works, as do popular culture and politics.

Av historiska, ekonomiska och säkerhetspolitiska orsaker är Finland ett "minst sannolikt fall" (least likely case) vad gäller oro över kinesiska investeringar. Finland har inom EU haft det högsta relativa handelsberoendet av Kina. Sedan år 2016 är Finland även ett av de EU-länder som fått mest investeringar från Kina absolut sett. Finland, som inte är NATO-medlem, har oproblematiska relationer till Kina och en öppen ekonomi, som ännu för några år sedan välkomnade kinesiska investeringar. Landet har också en ovanligt lång obruten tradition av inhemsk lagstiftning om utländska investeringar som sedan 1992 kan betecknas som liberal. Under de senaste två åren har det emellertid bland policyeliten och i den allmänna diskussionen skett en drastisk förändring i synen på kinesiska investeringar som närmast kan betecknas som en gestalt shift. En påföljd av detta är att behovet av en bättre helhetsbild om kinesiska investeringar har identifierats. Informationsutbyte och koordinering mellan olika myndigheter har förbättrats på många sätt. Samtidigt har man även fördjupat nordiskt myndighetssamarbete och informationsutbyte om relevant lagstiftning och praxis inom området. Även om samarbete kring utländska investeringar inte ingick i Stoltenberg-rekommendationerna år 2009, så kan man se det som ett naturligt led i intensifierat nordiskt säkerhetssamarbete.
Abstract in English:The Canary That Fell Silent. Finland's Gestalt Shift on Chinese InvestmentsFor a mixture of historical, economic and security policy reasons Finland can be regarded as a least likely case with regard to apprehensiveness over Chinese investments. Within the EU, Finland has had the highest relative trade dependence on China. Since 2016, Finland is also one of the EU member states that have attracted the most Chinese investment in absolute terms. Finland, which is not a NATO member, has unproblematic relations with China and an open economy that up until a few years ago welcomed Chinese investments. The country also has an unusually long unbroken tradition of domestic legislation regarding foreign investments, which since 1992 can be characterised as liberal. However, during the last two years, there has been a drastic change in views on Chinese investments, both among the policy elite and in the public debate. This change can be regarded as a veritable gestalt shift. As a corollary, a need for a better overview of Chinese investments has been identified. Information exchange and coordination between various governmental departments has been improved in several ways. Simultaneously, cooperation and information exchange between relevant Nordic authorities regarding relevant legislation and praxis has also deepened. Although the 2009 Stoltenberg recommendations did not encompass cooperation on foreign investments, this can be seen as a natural leg in intensified Nordic security cooperation.

Den här artikeln identifierar och analyserar tre olika reaktioner, i artikeln benämnda »strategisk respons», på amerikansk strategisk återhållsamhet sedan 2017 och mot bakgrund av Brexit: »Liberal övervintring», »Ett starkare Europa» och »En bredare koalition». Analysen kopplar strategisk respons, strategiskt aktörskap och strategisk autonomi och leder till två slutsatser: För det första att Brexit snararare har gynnat än hindrat det europeiska säkerhets- och försvarssamarbetet, såväl inom ramen för EU som mellan EU och stater som står utanför EU, däribland Storbritannien. För det andra att den framväxande säkerhetsordningen innebär nya och annorlunda förutsättningar för det säkerhets- och försvarspolitiska samarbetet i Europa, inte minst i Norden.
Abstract in English:American Strategic Restraint and European Strategic Response: Three Forms of Strategic Response Post-BrexitThis paper describes and analyses three types of European strategic response since the year 2017 by European governments and the EU in response to US strategic restraint and conditioned by Brexit. The three types of response we label "liberal wintering", "a stronger Europe" and "a broader coalition". The paper links strategic response to strategic agency and strategic autonomy leading on to two main conclusions: First, that Brexit has done more to promote than to restrain the development of European common security and defence, both within the EU and when involving nations outside of the EU, such as the UK. Second, that the new broader European security and defence structures open the door to new forms of cooperation, for example between the Nordic countries.

Selv om norske myndigheter ligger på verdenstoppen i digitalisering av offentlige tjenester, står landets forsvar fremdeles «på stedet hvil». I kjernen av problemet finner vi en styringsmodell der 14 ulike forsvarsgrener og selvstendige driftsenheter kjemper om makt og innflytelse. Dette gjelder særlig i spørsmålet om hvem som skal ha ansvar og myndighet når Forsvarets IKT-systemer skal knyttes sammen for å øke cyberberedskapen. Hvordan kan vi beskrive, forklare og forstå de digitale problemene som Forsvaret står oppe i? Nyere forskning gir ikke klare svar, blant annet fordi de fleste studiene er opptatt av å studere utfordringene som kommer utenfra og inn mot Norge. Spørsmålet om hvorfor Forsvaret ikke klarer å forsvare seg mot cyberangrep, eller hvorfor etaten ikke holder tritt med resten av samfunnet, forblir derfor ubesvart. Ved å bruke instrumentelle og kulturelle perspektiver fra organisasjonsteorien finner vi store huller i forsvarsevnen på grunn av intern fragmentering og rivalisering.
Abstract in English:National Defence in a Digital Crisis?Even though the Norwegian authorities are world leaders in digitalization of public services, its armed forces are falling behind. In its essence, the problem lies in a management model with 14 different services striving for power and influence. This is particularly so when it comes to whom should have supreme authority as information and communication technology (ICT) systems are standardised across the force. How can we describe, explain and comprehend this digital complexity? Contemporary research does not provide clear answers, much due to over-emphasis on external cyberthreats. The question of why Norway's armed forces are incapable of providing a proper defence against cyberthreats therefore remains unanswered. By means of instrumental and cultural theories, we find grave deficiencies due to internal rivalry and organisational fragmentation.

Öresundsbron fyller 20 år! Vad har hänt under dessa år? Och vart är vi på väg? Danska och svenska forskare, analytiker och journalister ger i denna antologi en aktuell bild av brons betydelse och utvecklingen i regionen. Gräns- och id-kontroller, pendling och ett förändrat politiskt samarbete har präglat bilden under de senaste åren, men vad betyder detta i ett större sammanhang och hur kan det tolkas? Coronapandemin som fått stor påverkan på Öresundsregionen utbröt under slutarbetet med denna bok våren 2020 och kommenteras kort. Dessutom möter vi den danska tonåringen som går på skategymnasium i Malmö, forskaren som gått från att demonstrera mot bron till att hylla regionen, författaren som utforskat sin transidentitet i Köpenhamn och en rad andra personer som lever och verkar omkring Öresund. I sex essäer utvecklar forskarna sin syn på hur Öresundsbron utgör en gräns mellan två länder och inte bara en fast förbindelse samt hur den nya benämningen Greater Copenhagen anknyter till bron och berättelsen om Öresundsregionen. De undersöker hur bron skapar nya mönster för tillgänglighet, urbanisering och geografisk olikhet och hur en till synes vanlig tv-serie lyckades förnya och fördjupa brons symbolkraft. Vidare får vi ta del av hur bron är en projektionsyta för olika slags engagemang och identiteter som kan vara både lokala och kosmopolitiska. I den avslutande essän ställs den kritiska frågan huruvida Öresundsbron som vi känner den i dag är ett tecken på en ny tid och modernitet med förankring i den djupa nationalstaten. En inledning och en epilog ramar in de sex forskaressäerna, samt ett rikt urval av röster och reflektioner om bron och regionen. Längre intervjuer med människor som rör sig i den dansk-svenska gränsregionen varvas med kommentarer från makthavare och allmänhet. Tillsammans bidrar de olika inslagen till en komplex bild av Öresundsbrons betydelse

Sentralforvaltningen her til lands har de siste tiårene blitt internasjonalisert. Globale spørsmål legger beslag på stadig større ressurser i staten, men samordningen mellom departementene har ikke utviklet seg i samme takt. Norsk utenrikspolitikk ligger derfor ikke bare fast, den ligger også spredt. Komplekse globale utfordringer (terror, klimaendringer, pandemier, biodiversitet, cybertrusler, migrasjon m.v.) krever et langt tettere samarbeid for blant annet å reversere økt fragmentering – i en offentlig sektor hvor vi er satt opp med sterke fagdepartementer og svake samordningsmekanismer. Samtidig innvarsler byggingen av det nye regjeringskvartalet endringer i måten norsk (utenriks)politikk vil bli gjennomført på. Forholdet mellom fagspesialister og diplomatiske generalister blir tettere og vil utfordre den diplomatiske rollen og selvforståelsen på nye måter. Diplomatiets kjerneoppgaver vil endres. Blant annet vil langt bedre koordinering bli en hovedutfordring for utenrikspolitikken. Artikkelen trekker derfor opp noen problemstillinger og forslag som innspill til debatten,
Abstract in English:Track IV: The Future of DiplomacyOver the past decades, Norwegian ministries have become more internationalized. Global issues take up ever more of their time and resources, but cross-sectorial coordination has been lagging behind. Norwegian foreign policy is therefore fragmented. Complex global challenges (terrorism, climate change, pandemics, biodiversity, cyber threats, migration, etc.) call for much closer inter-ministerial cooperation to reverse increased fragmentation – in a public sector where sectorial responsibilities are strong and coordination mechanisms few. The new block housing most of the offices of the Government in central Oslo is a signal change for how Norwegian foreign policies will be conducted in the years ahead. Sector specialists and diplomatic generalists will move closer together, working under the same roof, and this will challenge the classic diplomatic role and the way diplomats look at themselves. Our core tasks will change. Improved coordination will move to the forefront of the work we do. The article presents an idea or two for a much-needed debate.

Det skjer en dreining i utviklingspolitikken som kommer til uttrykk i form av mindre oppmerksomhet på konkrete endringer i lav- og mellominntektsland, og økte ambisjoner om politiske og institusjonelle løsninger på «globalt» nivå. I praksis innebærer dette et brudd med bistandens originale formål og etos, og gjør sannsynligvis bistanden mindre nyttig for bistandens målgrupper. Utviklingen kan forklares med intern dynamikk i utviklingspolitikken og insentiver blant viktige aktører, og er muliggjort delvis fordi aktører som tidligere bidro til å bremse slike avvik fra bistandens originale formål, selv vender oppmerksomhet mot det «globale». Utvikling får lite politisk oppmerksomhet, så lite at vi ikke egentlig vet om dette er en ønsket utvikling fra bevilgende myndigheter (parlamentet) eller ikke. Artikkelforfatteren tar til orde for at det tas grep som sikrer at eventuelt fortsatt dreining av utviklingspolitikken mot globale fellesgoder blir gjenstand for offentlig debatt og politisk bevisste valg.
Abstract in EnglishThe Precursors and Consequences of the RevolutionA trend is seen in Western development policy, in which the attention of key actors drifts away from tangible improvements in low- and medium income countries, towards policy and institutional changes in the global domain, including global public goods. In practice, this is a drift away from the original purpose and ethos of development aid, likely to make aid less useful for its target groups. This article explains the trend by internal dynamics in the development industry, incentives among key actors to move towards 'the global', and that actors who used to protest against a 'mission drift' in aid have themselves turned their attention towards 'the global'. The ongoing changes receive little attention, to the extent that we do not really know if they are wanted by parliaments or not. The author suggests mechanisms to ensure that a possible further drift of resources, from development aid's original purpose towards global common goods, can only happen as a result of explicit political consideration.