Suchergebnisse

Hvordan håndterer Norge sin militæraktivisme og sitt NATO-medlemskap når landet vil presentere seg selv som en fredsnasjon? Problemstillingen ble aktuell i det norske utenriksdepartementets nylige kampanje for å få Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd, hvor ideen om Norge som fredsnasjon stod sentralt. I denne artikkelen bruker vi nasjonsbranding som et analytisk rammeverk for å forstå hvordan Norge bygget opp sin kampanje som fredsnasjon og håndterte det konkurrerende narrativet om sin rolle i krig. Som et sekundærfokus ser vi også på hvordan Norges to konkurrenter, Irland og Canada, fremstilte seg på disse to dimensjonene – som er av særinteresse da Irland ikke er NATO-medlem. For å utforske disse spørsmålene analyserer vi taler og tekster fra det norske diplomatiet og regjeringen vedrørende kampanjen, samt ser på kampanjematerialet til de tre landene. Gitt at de tre landenes profil er påfallende lik, fant vi at alle måtte forsøke å finne en måte å brande seg på som uttrykket ens særtrekk og høynet ens relevans i sammenligning med de to andre landene. I analysen av Norge ser vi at militæraktivisme stadig ble hvisket ut i løpet av den norske kampanjen og at andre tematikker ble brukt i brandingen – som for eksempel likestilling og bidrag til internasjonal utvikling. Dette skulle dermed skulle legitimere ideen om fredsnasjonen Norge, et land som alle andre kan stole på.
Abstract in English:Military Activism Branded as Peace Activism? Norway's Campaign for a Seat on the UN Security CouncilIn seeking to present itself as a peace nation, how has Norway sought to address its military activism and NATO membership? This tension was apparent in Norway's recent campaign for a seat on the UN Security Council, where the idea of the country as a peace nation stood central. Using nation branding as an analytical framework, we ask how Norway built and sustained this peace narrative and managed the competing narrative of its role in controversial armed conflicts. As a secondary focus, we ask how Norway's two competitors, Ireland and Canada, presented themselves on these two axes of peace and military activism. Ireland posed a particular threat as it is not a NATO member. To explore these questions, we analyse speeches and texts from Norwegian officials regarding the campaign and examine the official campaign material from all three countries. Given that the image of all three countries was generally similar, we find that each country sought to find unique ways to brand themselves as well as countering the few specific advantages of the others. In the case of Norway, we find that during the campaign the country's military activism was downplayed and other themes were foregrounded in the branding, such as gender equality and international development cooperation. This would legitimate the idea of Norway as a peace nation, a reliable partner that all states could trust.

Hvordan Norge håndterer sin militæraktivisme og fredsaktivisme ble aktualisert i kampanjen for et sete i sikkerhetsrådet. Aktivisme forstås her som nasjonens villighet til å ta initiativ på tross av kostnader. I denne replikken svarer vi på Friis sin kommentar som trekker verdien av vårt bidrag i tvil, da han omtaler vår analyse av Norges unnlatelse av å fremme sin militæraktivisme til fordel for «mykere verdier», som «gammelt nytt.» I kampanjen fremmet Norge både militæraktivisme og fredsaktivisme, men i ulikt materiale og forum. Vi hevder dermed at dette som et minimum er gammelt nytt i nye klær. Ved bruk av nasjonsbranding-rammeverket finner vi at Norge ønsket å fremstille seg som en aktør som er villig til å bidra, samtidig med å understreke Norge som en ikke utpreget militæraktør.
Abstract in English"Old News" on Military Activism and Peace Activism in New ClothesHow Norway communicates its military activism and peace activism was actualized in the campaign for a seat on the Security Council. Activism is here understood as the nation's willingness to take initiatives despite the costs. In Friis' comment on our article, he questions the value of our contribution, as he categorises our analysis of Norway's public relations focus on "softer values" over its military activism, as "old news". However, Norway in the campaign emphasized both military activism and peace activism, but in different ways and and different forums. We thus claim that this – as a minimum – is interesting old news in new clothes. By using the nation branding framework in the context of a tightly contested political contest, we find that Norway sought to present itself as an actor that was willing to make significant contributions to security, whilst stressing simultaneously that Norway was a non-military actor.