Suchergebnisse

Selv om Danmark efter sigende fik »verdens bedste miljølov« i 1973 præges miljøbeskyttelsesloven af iværksættelsesproblemer. Halvdelen af de særligt forurenende virksomheder modtager ikke et eneste tilsynsbesøg om året, og halvdelen af virksomhederne har stadig ikke en miljøgodkendelse. Da reguleringen er altovervejende baseret på ren administrativ styring med et imponerende ressourcekrav, må markarbejderne i miljøforvaltningerne udvikle særlig konsulentrolle som reaktion på et administrativt overload. Implementeringen af miljøbeskyttelsesloven må ses som en genuin politisk proces, snarere end en mekanisk af en vedtagen lov. Stærke interesser af økonomisk og bureaukratisk karakter fik under udformningen af lovgivningen indbygget en række indflydelsesmuligheder og vetopunkter med henblik på implementeringen, hvor aktørerne såvel legitimt som illegitimt fortsætte spillet fra beslutningsprocessen om reguleringen. ; The basic danish environmental law, passed in 1973, was structured with extention of the traditional patterns of participation, not only delegating local authorities a major responsibility, also allowing interest organizations of the regulated to play a major role during implementation. chosen regulation was solely administrative and during the decision-making process the different actors managed to complicate the law with further vetopoints as well as accesspoints influence. The implementation gap in Danish environmental regulation is to be explained the genuine political character of the implementation proces. The complicated procedures rules are defended by the strong interests, and the resulting administrative overload influences strategies of the street-level environmental bureaucracy. Often ignoring formal rules the local inspectors seek an advisor-role helping companies to comply, but leaving more than half of the especially polluting firms unattended, according to offical figures. The prevailing neo-corporative regulation seems unable to cope with the need for change arising from the ecological crisis.

De siste ti årene har enkelte avgjørelser i norsk barnevern skapt sterke internasjonale reaksjoner. Våren 2016 demonstrerte over 8000 personer i elleve land i forbindelse med en sak som angikk en norsk-rumensk familie. Denne artikkelen undersøker tre saker som har gitt Norge betydelige diplomatiske utfordringer (India 2011, Russland 2014 og Romania 2016). Artikkelen ser på hvorfor sakene utløste så sterke reaksjoner, og redegjør for hvordan norske myndigheter håndterte sakene. Vi beskriver også gjeldende norsk lovverk og prosedyrer på feltet. Et viktig funn i vår undersøkelse er at alle sakene kan knyttes til andre sterke drivkrefter i det aktuelle landet. Det er kombinasjonen av en dramatisk familiehistorie i møte med en større politisk agenda som gjør sakene så kraftfulle og betente i de enkelte landene. I materialet vi legger frem, finner vi også tegn til læring og forbedring i Utenriksdepartementets (UD) håndtering, og også utvikling og forbedring i måten UD har samarbeidet med andre deler av embetsverket på. Samtidig stiller artikkelen spørsmål ved hvorfor et sentralt verktøy i arbeidet med å håndtere denne type saker (ratifiseringen av Haagkonvensjonen), kom på plass så sent.
Abstract in EnglishDiplomatic Controversies Sparked by Decisions of the Norwegian Child Welfare Service: A Preliminary AssessmentDecisions taken by the Norwegian child welfare services have in the past decade, in some cases, created strong international reactions. In the spring of 2016, over 8,000 people in eleven countries demonstrated in connection with a case involving a Norwegian-Romanian family. This article examines three issues that have presented significant diplomatic challenges to Norway (India 2011, Russia 2014 and Romania 2016). The article looks at why the cases triggered such strong reactions and explains how the Norwegian authorities handled these cases. It also outlines the relevant Norwegian legislation and judicial procedures in the field. The paper finds that the three controversial cases assessed linked with other strong driving forces or national political issues in the country in question. In the material we present, there is also evidence of learning and improvement in the way the Norwegian Ministry of Foreign Affairs handled these challenges, and there also seems to have been improvement in the way the Ministry of Foreign Affairs collaborated with other parts of the civil service. At the same time, the article questions why a key tool in dealing with these types of cases (The 1996 Hague Convention) was ratified so late in Norway.