Suchergebnisse

Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.

Det skjer en dreining i utviklingspolitikken som kommer til uttrykk i form av mindre oppmerksomhet på konkrete endringer i lav- og mellominntektsland, og økte ambisjoner om politiske og institusjonelle løsninger på «globalt» nivå. I praksis innebærer dette et brudd med bistandens originale formål og etos, og gjør sannsynligvis bistanden mindre nyttig for bistandens målgrupper. Utviklingen kan forklares med intern dynamikk i utviklingspolitikken og insentiver blant viktige aktører, og er muliggjort delvis fordi aktører som tidligere bidro til å bremse slike avvik fra bistandens originale formål, selv vender oppmerksomhet mot det «globale». Utvikling får lite politisk oppmerksomhet, så lite at vi ikke egentlig vet om dette er en ønsket utvikling fra bevilgende myndigheter (parlamentet) eller ikke. Artikkelforfatteren tar til orde for at det tas grep som sikrer at eventuelt fortsatt dreining av utviklingspolitikken mot globale fellesgoder blir gjenstand for offentlig debatt og politisk bevisste valg.
Abstract in EnglishThe Precursors and Consequences of the RevolutionA trend is seen in Western development policy, in which the attention of key actors drifts away from tangible improvements in low- and medium income countries, towards policy and institutional changes in the global domain, including global public goods. In practice, this is a drift away from the original purpose and ethos of development aid, likely to make aid less useful for its target groups. This article explains the trend by internal dynamics in the development industry, incentives among key actors to move towards 'the global', and that actors who used to protest against a 'mission drift' in aid have themselves turned their attention towards 'the global'. The ongoing changes receive little attention, to the extent that we do not really know if they are wanted by parliaments or not. The author suggests mechanisms to ensure that a possible further drift of resources, from development aid's original purpose towards global common goods, can only happen as a result of explicit political consideration.

Covid-19-pandemien har tydeliggjort hvordan grensekryssende helse-trusler har samfunnsmessige konsekvenser. Epidemier ute av kontroll og andre ikke-kontrollerte grensekryssende helsetrusler kan sees som trusler mot fred og sikkerhet. Slike helsekriser kan ha store negative konsekvenser på helse, sosiale forhold og økonomisk utvikling, og har derfor potensiale for å bli både lokale, regionale og globale sikkerhetskriser. Stor ulikhet i tilgang til virkemidler for å kunne håndtere en helsekrise – eksempelvis medisinske mottiltak som vaksiner, legemidler og diagnostikk – kan skape eller forverre ustabilitet og være en sikkerhetsutfordring i seg selv. Med fokus på erfaringer fra covid-19-pandemien vektlegger vi i denne artikkelen global helsesikkerhet som et globalt fellesgode. En økende interesse for grensekryssende helsetrusler i FNs sikkerhetsråd gir muligheter og handlingsrom, men utfordrer også hvordan helsetrusler tolkes og tilnærminger til den internasjonale responsen.
Abstract in English:Outbreaks with Cross-border Potential and the UN Security CouncilThe Covid-19 pandemic has highlighted how outbreaks with cross-border potential have broader macroeconomic consequences. Uncontrolled epidemics and other uncontrolled outbreaks with cross-border potential can be seen as threats to peace and security. Such health crises can have severe consequences for health, social conditions and economic development, and have the potential to impact local, regional and global security. Inequality in access to medical countermeasures, such as vaccines, medicines and diagnostics, can impact or exacerbate instability and be a security threat in itself. Using lessons learned from the covid-19 pandemic, this article emphasizes global health security as a global public good. Increasing interest in outbreaks with cross-border potential in the UN Security Council might open windows of opportunity, but also challenges how global health threats are understood and the international responses to such outbreaks.

A current ambition in welfare states across Europe and in the US is for political decision-making to be based on rigorous research (Bason 2010; Cartwright et al 2009; Mulgan 2009; Nilsson et al. 2008). Promoted as 'evidence-based policy-making', 'good analysis, or 'better governance' (Nilsson et.al. 2008) the aspiration finds its roots in the governance paradigm generally referred to as 'new public management' (Hartley 2005) and the central concern for developing a cost-effective and agile public sector (Rod 2010). . Sound as this ambition may seem, it has nevertheless been problematized from within the civil services and from the research community (e.g. Boden & Epstein 2006; Cartwright et al. 2009; Elliott & Popay 2000; House of Commons 2006; Nilsson et al. 2008; Whitty 2006; Rod 2010, Vohnsen 2011). Some warn that the term 'evidence-based' is used too lightly, and often in cases where 'evidence' has not fed into the policy processes but rather has been invoked after the fact to support already agreed upon policy (House of Commons 2006; Nilsson et al. 2008); others warn that politics and science are – if not incompatible – then at odds with one another (e.g. Boden & Epstein 2006; Whitty 2006). The article pin-points the friction points between science and policy-making and discuss why it is that evidence rarely feeds into policy-making and how the evidence-based paradigm effectively challenges the traditional craftsmanship of the civil service.

Etter å ha gått seirende ut av «klimavalget 2021», står den rødgrønne regjeringen overfor oppgaven med å sikre Norges grønne omstilling. I den offentlige debatten står gjerne argumenter om global solidaritet og miljøhensyn fremst i begrunnelsene for nødvendigheten av en grønn omstilling, mens motstandere av et raskt skifte fokuserer på de negative økonomiske konsekvensene de mener et raskt skifte vil få for Norge. Denne artikkelen søker å nyansere dette bildet, og argumenterer for et bredere kost-nytte-perspektiv som også tar høyde for diplomatiske kostnader ved å fortsette med oljeleting, samt de økonomiske konsekvensene av en treg omstilling. Selv om man holder konsekvensene av klimaendringene helt utenfor vurderingen, argumenterer vi for at usikkerheten rundt fremtidig oljepris og omdømmerisikoen Norge løper ved å fortsette å basere økonomien på ikke-fornybare energikilder, burde være gode argumenter for å revurdere Norges oljepolitikk.
Abstract in English:Norway's Oil Dilemma After Glasgow: An Immoral Argument for a Rapid Green TransitionAfter winning the "2021 climate election", Norway's new government faces the task of ensuring Norway's green transition. In the public debate, global solidarity and environmental considerations are often at the forefront of arguments for the necessity of a rapid green transition, while opponents of a rapid transition tend to focus on the negative financial consequences they believe such a change will have for Norway. This article seeks to nuance this debate, and argues for a broader cost-benefit perspective that also takes into account diplomatic costs of continuing with oil exploration, as well as the economic consequences of a slow transition. We argue that, even if not considering other consequences of climate change, the uncertainty surrounding future oil prices and the reputational risk Norway runs by continuing basing the economy on non-renewable energy sources should be good enough arguments to reconsider Norway's oil policy.

De fem nordiske landene har alle gjort suksess som små og økonomisk åpne stater på verdensmarkedet. Denne åpenheten har tillatt kapital, varer og ideer å flyte relativt uhindret fra verdens økonomiske kraftsentre til Europas nordligste utkant. Kinas fremvekst som et økonomisk kraftsenter har imidlertid medført et nytt dilemma: Hvordan forholder man seg til en autoritær, men investeringsvillig, økonomisk stormakt man ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med? I denne fokusspalten presenterer forskere fra hvert av de nordiske landene hvordan debatten rundt dette dilemmaet har kommet til uttrykk i de ulike nordiske offentligheter. I sum fremviser de fem kapitlene noen brede nordiske fellestrekk. I alle land har sikkerhetsproblematikken ved kinesiske investeringer blitt mer fremtredende, men det har kommet til uttrykk på noe ulikt vis i henholdsvis dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk debatt. Kapitlene viser samlet sett at det har skjedd en betydelig endring i de ulike nasjonale debattene. Denne endringen har skjedd både svært nylig, svært raskt og i stor grad samtidig på tvers av den nordiske offentligheten, i takt med at de nordiske landene har måttet tilpasse seg en internasjonal situasjon hvor økonomi og sikkerhetspolitikk i økende grad har blitt sammenflettet.
Abstract in English:Chinese Investments in the NordicsThe five Nordic countries have all enjoyed considerable success as small, economically open countries on the world market. This openness has allowed capital, goods and ideas to flow relatively unimpeded from the economic power centres of the world to the northernmost fringe of Europe. China's rise as an economic hub has, however, resulted in a novel dilemma; how to relate to an authoritarian economic great power that is outside of one's security alliances, but is very willing to invest. In this focus section, researchers from each of the Nordic countries present how the debate over this dilemma has proceeded in the respective Nordic publics. In sum, the five chapters demonstrate certain broad common traits amongst the Nordics. In all of the countries the potential security issues concerning Chinese investments have lately become a substantially more prominent feature of the national debate, although the modality of this shift showcases some slight varieties in the Danish, Finnish, Icelandic, Norwegian, and Swedish debates, respectively. The chapters demonstrate that there has been a substantial shift in the debate in all of the five public spheres. This shift has both happened quite recently, quite fast, and to a large extent quite simultaneously across all of the Nordic countries, as they have had to rapidly adjust to a new international environment where economy and security have become increasingly interlinked.