Suchergebnisse

This book provides fourteen articles by Norwegian and Latvian social scientists and social workers. Six of the articles discuss matters within public policy and public administration. Themes in these articles include: performance measurement, user participation, government public relations, public management, an assessment of the dynamics of democratization in Latvian society, and old and new borders in Europe. Four of the articles discuss social policy and social work. Themes in these articles include the emerging role of voluntary organizations in the Norwegian welfare state, policy transfer as a concept and its usefulness in clarifying social policy-making in Latvia, community work praxis and the Law Governing Social Services and Social Assistance in Latvia, and solidarity and the welfare state. Finally, four of the articles address the education of public sector professionals. Themes in these articles include: internet-learning, the Lisbon Strategy and the Bologna declaration and their challenges for Latvia, mask-making and body expression as methods in the teaching of ethics, and education in the field of social work in Latvia. ; Boka omfatter fjorten bidrag fra norske og latviske samfunnsforskere og sosialarbeidere om aktuell forskning i politikk, offentlig administrasjon og sosialt arbeid i Norge og Latvia. ; publishedVersion

Many important societal debates revolve around questions of deservingness, especially when it comes to debates related to inequality and social protection. It is therefore unsurprising that a growing body of research spanning the social and political sciences is concerned with the determinants of deservingness perceptions. In this contribution, we engage with the currently central theoretical framework used in deservingness research and point out an important weakness: Partly ambiguous definitions of the framework's central concepts, the criteria for perceived deservingness. We also highlight the negative consequences this has for empirical research, including notably varying and overlapping operationalizations and thereby a lacking comparability of results across studies. Our main contribution is a redefinition of the criteria for perceived deservingness and a demonstration of the empirical implications of using this new set of criteria via original vignette survey experiments conducted in Germany and the United States in 2019. Our results provide a clearer image of which criteria drive deservingness perceptions. ; publishedVersion

Ageing and urbanization bring major consequences and implications to all facets of human life. We see changes not only in terms of population structure and location, but also in living arrangements, family composition and family relations, economic dynamics in terms of growth, savings, investment and consumption, labour markets, pensions, taxation and intergenerational transfers, health and health care, housing and migration, voting patterns and representation, etc. These changes also affect social policy in general and social work in particular. Partly this is simply due to broader population dynamics, such as the concentration of people in metropolitan areas. Partly it is because the kinship ties and spousal situation in cities differ, in terms of both extent and proximity. Thus far, however, little discussion exists about the diversity and particularities of the urban ageing phenomenon, how it affects and is affected by public policies, and implications for the construction of old age and the reconfiguration of the life-course structure. This thesis critically examines some of the particular characteristics of age in cities in light of a concrete case study, the city of Oslo, asking: How could the particular characteristics of the ageing process in Oslo become the objects of specific social policy response? The research results arising from this thesis brought robust evidence for the need for specific social policy response to the ageing process in Oslo. First of all, the research showed that ignorance about the historical data led to a misconception about the current demographic change in Oslo. It might also have resulted in a lost opportunity of learning from that experience. Oslo's districts not only contribute differently to the current demographic profile, but also had developed differently in terms of population structure during the last decades. Finally, the prevalence of older women in Oslo with particular characteristics in terms of kinship availability should also have an impact on policy design beyond the typical headcount approach. The body of the dissertation consists of three articles. Paper 1 departs from the unpacking of an apparently simple question: Is Oslo getting older? This question was the starting point to highlight the importance of demographic information to city planning. I use the city of Oslo as an example of the variety of approaches that can be used to assess ageing in a specific population. Paper 2 is a comparative analysis in which we use data from the Norwegian population registers to investigate if patterns of population ageing differ across the country. Again, despite the great role and focus on chronological age, the main focus of the paper was the relational aspect. We focused on the kinship relationships from an "availability" point of view, in our case, location. Starting out from a discussion of long-term demographic trends, the paper hypothesizes that family and kinship ties vary between regions. The hypothesis was indeed confirmed. Paper 3 focused on Oslo's translation for the World Health Organization Age-friendly cities and communities (AFCC) framework. As the leading global policy addressing ageing issues in urban environments, the AFCC framework is perhaps the best available source to take the pulse of Oslo's macro-influence on the construction of ageing. ; Aldring og urbanisering har store konsekvenser og implikasjoner for alle aspekter av menneskelig liv. Vi ser endringer ikke bare når det gjelder befolkningsstruktur og geografiske bosettingsmønstre, men også i måten man velger å bo på, familiesammensetting og familierelasjoner, økonomisk dynamikk relatert til vekst, sparing, investering og konsum, arbeidsmarked, pensjon, skatt, overføringer fra generasjon til generasjon, helse og helsevesen, bolig og migrasjon, valg og stemmemønstre, representasjon, osv. Disse endringene påvirker også sosialpolitikken generelt og sosial sektor spesielt. Til dels er dette en konsekvens av større endringer i befolkningssammensetningen, som konsentrasjon av folk i byer. Delvis er dette fordi familierelasjoner og parforhold i byer er annerledes, både i omfang og geografisk nærhet. Så langt finnes det imidlertid lite diskusjon om mangfoldet og særtrekkene ved urban aldring, om hvordan dette fenomenet påvirkes av og påvirker politikken, eller hva slags følger det får for konstruksjonen av aldring og restruktureringen av livsløpsstrukturene. Denne avhandlingen bruker Oslo som case for å studere noen av særtrekkene ved aldring i byer, og spør: Hvordan kan særtrekkene ved aldring i Oslo føre til spesielle sosialpolitiske svar/tiltak/respons? Resultatene fra denne avhandlingen dokumenterer behovet for skreddersydde politiske tiltak som respons til aldringsprosessen i Oslo. For det første avdekket forskningen at manglende kunnskap om historiske data har ført til en misoppfatning om den pågående demografiske endringen i Oslo. Det kan i sin tur føre til at man går glipp av en mulighet til å lære fra tidligere erfaringer. Oslos bydeler bidrar på forskjellig vis til byens eksisterende demografisk profil, men har også utviklet seg ulikt når det gjelder befolkningsstruktur i løpet av de siste tiårene. Det er også viktig at politikken tar høyde for behovene til populasjonen av eldre kvinner i Oslo, med sine særtrekk når det gjelder familierelasjoner. Dette arbeidet består av tre artikler. Den første artikkelen besvarer et tilsynelatende enkelt spørsmål: Blir Oslo eldre? Dette spørsmålet var utgangspunktet for å belyse betydningen av demografiske informasjon i byplanlegging. Jeg bruker Oslo som eksempel på de ulike metodene man kan bruke for å vurdere aldring i en bestemt populasjon. Den andre artikkelen er en komparativ studie der vi bruker data fra norske populasjonsregistre for å studere hvorvidt befolkningsaldringsmønstre varierer mellom ulike steder i landet. Til tross for den viktige rollen og fokuset på kronologisk aldring, var artikkelens hovedfokus det relasjonelle aspektet. Vi studerte familierelasjoner fra et «tilgjengelighets»-perspektiv: i vårt tilfelle geografisk nærhet. Vi tok for oss demografiske trender over et lengre tidsperspektiv med en hypotese om at familierelasjoner varierer fra region til region. Denne hypotesen ble bekreftet. Tredje artikkel studerte Oslos implementering av Verdens helseorganisasjons Rammeverk for aldersvennlige byer og tettsteder. Som det førende globale initiativet for å takle aldringsrelaterte utfordringer i urbane områder, gir dette rammeverket trolig den beste muligheten til å ta pulsen på Oslos makroinnflytelse på konstruksjonen av aldring. ; publishedVersion

Norsk kommunesektor berøres politisk og rettslig av EU/EØS. Rapporten dokumenter resultatene av en kartlegging av sakslistene fra et representativt utvalg kommunestyre- og fylkestingmøter i 2017. Kartleggingen har vurdert agendapunktene fra de utvalgte møtene ut i fra om de er rettslig og/eller politisk berørt av EU/EØS. Rapporten belyser også relevans og potensiell nytte for norsk kommunesektor av EU-programmene LIFE og Europe for Citizens. Denne rapporten dokumenterer resultatene fra en avgrenset undersøkelse av hvordan det politiske, folkevalgte nivå i norske kommuner og fylkeskommuner kommer i befatning med EU-politikk og –regelverk. Undersøkelsen er gjennomført på oppdrag fra KS, som har ønsket oppdatert kunnskap om hvordan EU og EØS påvirker norsk kommunesektor. Undersøkelsen bidrar også med et grunnlag for å vurdere mulig nytte for norske kommuner og fylkeskommuner, av EU-programmene «LIFE» og «Europe for Citizens». Resultatene bygger på en kombinasjon av kartleggingsdata, dokumentstudier og intervjuer i 8 svenske og danske kommuner og to svenske Lí¤nsstyrelser. Selve kartleggingen gjelder kun berøringspunkter og ikke effekter og endringer av disse berøringspunktene. Den baserer seg på sakslistene fra et representativt utvalg av kommunestyre- og fylkestingmøter. For hver sak har vi vurdert om det foreligger en forbindelse til EU-politikk eller -regelverk. Denne «dagsordenmetoden» gir informasjon om hvordan saksbehandling på politisk, folkevalgt nivå berøres av EU og EØS. Deler av administrasjonens arbeid faller imidlertid utenfor en slik framgangsmåte, fordi kun et begrenset antall saker blir behandlet på øverste politiske nivå. Et eksempel er (fylkes)kommunens rolle som arbeidsgiver. I det daglige er arbeidsgiveransvaret delegert til administrasjonssjefen, mens politisk ledelse har en overordnet rolle av strategisk karakter. Store deler av arbeidsretten (arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter) er tatt inn i EØS-avtalen. På dette området er det altså berøringspunkter, samtidig som kartleggingen av kommunestyre- og fylkestingsakene i liten grad gjenspeiler disse. EU og kommunesektoren: rettslige og politiske berøringspunkter Norges forhold til EU er regulert gjennom flere samarbeids- og tilknytningsavtaler. EØS-avtalen er den desidert største og mest omfattende, og innlemmer EFTA-landene Norge, Liechtenstein og Island i EUs indre marked. Norge har dessuten knyttet seg til Interreg, som er en liten del av EUs regionalpolitikk. Dette innebærer at norske kommuner og fylkeskommuner berøres både rettslig og politisk av EU/EØS. Rettslig berøring kan forstås som berøringspunkter der EUs forordninger og direktiver regulerer og setter rammer for kommunenes og fylkeskommunenes oppgaveløsning. Ved politisk berøring foreligger det en ambisjon, intensjon eller ikke-rettslig forpliktelse forankret på politisk nivå, om å samarbeide eller jobbe for en målsetting eller aktivitet. Kommunene og fylkeskommunene kan ha definert slike ambisjoner og mål i egen virksomhetsplanlegging. Regjeringen har også valgt å samarbeide politisk med EU på utvalgte områder. Det gjelder EU-programmer, politiske mål om bekjempelse av miljø- og klimaendringer, og Europa 2020-strategien. Europa 2020 er EUs strategi for vekst og sysselsetting om en mer bærekraftig og inkluderende vekst i medlemslandene. Norge deltar frivillig i deler av dette samarbeidet, og utformer nasjonale handlingsplaner, strategier og tiltak i samsvar med mål og innhold i Europa 2020. Dette arbeidet berører norske kommuner og fylkeskommuner både direkte og indirekte. Undersøkelsen viser at EU-lovgivning og -politikk gjør seg gjeldende i 49 prosent av kommunestyresakene. Det er med andre ord en betydelig berøringsflate mellom EUs politikk og regler, og norske kommunestyresaker. Som det fremgår av illustrasjonen er det funnet rettslige berøringspunkter for 42 prosent av kommunestyresakene, mens i langt færre, om lag 10-11 prosent av agendapunktene er det funnet politiske forbindelser. Om lag 5 prosent av agendapunktene er både rettslig og politisk berørt. En tilsvarende undersøkelse av et utvalg norske kommuner og fylkeskommuner utført i 2008 kom fram til at 73 prosent av sakene kunne anses som potensielt berørt av EU/EØS (Indset & Hovik 2008). Dette er en vesentlig høyere andel. Det gir likevel ikke grunnlag for å konkludere med at det er færre berøringspunkter i dag enn for ti år siden. 2008-undersøkelsen ble utført med noen annen metodikk og avgrensning, blant annet ble "˜potensiell berøring' i kartlagt for å vise mulighetsrommet i prosjektarbeidet og EU-programmer, og ikke faktisk berøring som i denne oppdaterte undersøkelsen. Det gjør at vi kan forvente lavere berøring i denne oppdaterte undersøkelsen. Begge undersøkelsene gir imidlertid grunnlag for å si at kommunesektoren har en vesentlig berøringsflate til EU/EØS-saker. De politiske forbindelsene mellom kommunestyresaker og EU er vesentlig færre enn det som har fremkommet i tilsvarende undersøkelser av kommuner i Danmark og Sverige (SKL 2018, KL, 2014). En nærliggende forklaring er tilknytningsform. EØS-avtalen innebærer først og fremst at Norge overtar EUs regler for det indre marked og gjennomfører dem på samme måte som EU-landene. Dette arbeidet foregår fortløpende og i takt med at EU reviderer og oppdaterer gammelt regelverk samt vedtar nytt. EØS-avtalen er ingen politisk avtale som gir norske regjeringsmedlemmer og folkevalgte på ulike nivå adgang til EUs politiske institusjoner og beslutningsprosesser. Norge har derfor formelt og faktisk en vesentlig svakere tilknytning til det politiske arbeidet og de politiske prosessene i EU, sammenliknet med Sverige og Danmark. Samtidig er det et funn i seg selv at det vært vanskelig å spore regjeringens og norsk forvaltnings politiske samordning med EU. De fleste regjeringer på 2000-tallet har hatt en «Europapolitisk plattform» med politiske ambisjoner om å føre en «aktiv europapolitikk». De politiske målsettingene, intensjonene og strategiene er lettere å finne enn informasjon om hvordan departementene og underliggende direktorater utfører og følger opp det mer koordinerende arbeidet om eksempelvis felles benchmarks, beste praksis og integrering av felles tiltak og satsinger. Norsk forvaltnings vertikale arbeid med og koordinering av EU-politikk og EU-regelverk er i liten grad eksplisitt formulert, med unntak av iverksettingen av EUs rammedirektiv for vann (vannportalen.no). Kartleggingen finner at norske fylkeskommuner har flere politiske forbindelsespunkter til EU. 23 prosent av de gjennomgåtte fylkestingssakene hadde en forbindelse til det politiske arbeidet i EU. Dette er interessant, for svært få av sakene omhandlet Interreg, som er et ansvarsområde delegert nettopp til fylkeskommunene. Tvert imot var det politiske berøringspunkter innenfor samferdselssaker samt klima-, miljø- og energisaker. Dette indikerer at de politiske forbindelsespunktene til EU er mer omfattende enn det som blir avdekket gjennom dagsordenmetoden. Flere av de politisk berørte sakene viser at fylkeskommunene forankrer eget arbeid i en bredere europeisk sammenheng, og utnytter dermed mulighetene i EU/EØS i egen politikkutvikling. 41 prosent av fylkestingsakene hadde rettslige berøringspunkter, mens 14 prosent av sakene var både politisk og rettslig berørt. Både kommunene og fylkeskommunene berøres rettslig i stor grad av EUs regelverk for offentlig støtte og EUs konsekvensutredningsdirektiver. Dette er regelverk som først og fremst setter rammer for framgangsmåter, arbeidsprosess, medvirkning og organisering av arbeidet. Det er et tankekors, sett på bakgrunn av at den norske debatten om hvordan EU påvirker oss har fokusert på innholdet i politikken. Denne undersøkelsen viser at EU setter rammer for organiseringen av arbeidet på lokalt og regionalt nivå. Det gjenspeiler en utvikling hvor EU i større grad kommer med rettsakter som også stiller krav til organiseringen av arbeidet, som vi må være oppmerksomme på kan fortsette. Om relevansen og mulig nytte i EU-programmene LIFE og Europe for Citizens En konklusjon av kartleggingen er at de mange berøringspunktene som er funnet i denne undersøkelsen setter rammer for utøvelsen av kommunesektorens oppgaver og virksomhet, men gir også muligheter til å jobbe med politikkutvikling, som nevnt for den politiske berøringen over. Deltakelse i EU-programmer representerer en type berøring som også gir mulighet til å jobbe med utviklingsprosjekter. I denne undersøkelsen har vi vurdert potensiell nytte for norske kommuner og fylkeskommuner, av EU-programmene «LIFE» og «Europe for Citizens». Dette er EU-programmer som Norge hittil ikke har deltatt i. Undersøkelsen har sammenstilt funn fra EUs eksterne midtveisevalueringer av programmene med intervjuer foretatt av svenske og danske kommuner som har deltatt i prosjekter støttet av disse programmene. Europe for Citizens er EUs program for å støtte en felles europeisk offentlighet, «remembrance» og demokratisk deltakelse og medvirkning. For neste programperiode (2021-2027) har Europakommisjonen foreslått sammenslåing med «Justice, Rights and Equality»-programmet i et nytt «Rights and Values-program»Â (COM (2018)383 final). Store deler av innholdet i det nåværende Europe for Citizens ser ut til å bli videreført i det nye Rights and Values-programmet. Både det nåværende og det foreslåtte programmet er orientert mot individrettede resultater i form av læring, holdninger, forståelse for EUs om politisk prosjekt og den felles europeiske kulturarven. EØS-avtalen omfatter ikke medvirkning og deltakelse i EUs demokratiske prosesser, identitetsbygging eller historie. EØS-avtalen er en avtale om markedsadgang, men ikke en avtale som gir tilgang til EUs beslutningsprosesser eller det politiske prosjektet EU. Den mer politisk rettede siden ved Europe for Citizens-programmet som handler om å styrke oppslutningen om EU, fremme demokratisk deltakelse osv., kan derfor i en norsk sammenheng virke noe kontroversiell. På den annen side er sosialpolitikk, utdannelse, opplæring og ungdomsarbeid temaer som eksplisitt blir nevnt under EØS-avtalens del IV, som områder hvor avtalepartene skal styrke og utvikle samarbeidet. Dette er temaer som omfattes av Europe for Citizens. Det kan se ut som om disse temaene blir styrket i det nye Rights and Values-programmet, gjennom målområde 1) om likestilling og like rettigheter, samt målområdet 3) om bekjempelse av vold. I den grad det er ønskelig at norske innbyggere og lokalsamfunn skal ha tilgang til å jobbe individrettet med de felles utfordringer som Europa står overfor, kan det kommende Rights and Values-programmet være et egnet virkemiddel. Det andre programmet er LIFE, EUs program for miljø og klima, som skal fremme iverksettingen av EUs miljøpolitikk og miljølovgivning i medlemslandene. Gjennomgangen viser at prosjektdeltakernes erfaringer og resultater fra LIFE-prosjekter har høy relevans og overføringsverdi for norske (fylkes)kommuners arbeid med kommunal og regional planlegging, miljø, klima, vannforsyning og samferdsel. Kartleggingen viser at miljø- og klimapolitikk berører norske kommer og fylkeskommuner i stor grad, både som planleggingsmyndighet, miljømyndighet og leverandør av tjenester som vann, renovasjon og avløp. Intervjuer med danske og svenske kommuner som har deltatt i LIFE-prosjekter peker på resultater som bedret koordinering og samordning mellom ulike myndigheter og organisasjoner i miljøforvaltningen, støtte til investeringer og tiltak, økt politisk og ledelses-fokus på miljøbehov i kommunen, og bedre interkommunalt samarbeid. En utfordring ved LIFE kan imidlertid være at en vesentlig del av midlene skal gå til EUs arbeid med sine Natura 2000-områder. Dette arbeidet er ikke omfattet av EØS-avtalen, og kan innebære at norske søkere stiller dårligere i konkurransen om midlene. Samtidig har Norge sluttet seg til deler av EU-program i andre anledninger. Det bør derfor undersøkes hvilke muligheter for tilpasning til EFTA/EØS-landene det er mulig å få til når det gjelder LIFE.