Suchergebnisse

Intro -- Foreword DAPMARC'2015 -- CONTENTS -- 1. Are All We Need Heroes? - The New Role of the IT Project Manager -- 2. Fast or Smart? How the Use of Scrum Can Influence the Temporal Environment in a Project -- 3. Hidden Goals in Projects: A Qualitative Exploratory Study of their Occurrence and Causes -- 4. "Frontload" in Complex Project Program Management to Aim for Lifetime Sustainability of Offshore Windmill Parks -- 5. Metaphors in Projects - An Overlooked X-factor -- 6. Bridging Gaps between IT and Business: An Empirical Investigation of IT Project Portfolio Management using Process Mining and P3M3 Maturity Model -- 7. Governance of Projects and Value Generation in Project-oriented Organizations -- 8. Theory Meets Practice: Practical Implications of Process Theory in Project Management.

Iver Neumann has been one of the most productive and visible foreign policy and IR scholars of his generation. He has had great influence both internationally and at NUPI. He has, however, not become a prophet in his own country. Norway's political science community has expressed little interest in the three traditions that have been the lasting anchor points in Neumann's works: the English School, the German tradition of critical theory and French post-modernism. This article suggests that Norwegian political studies have expressed a lack of curiosity – if not an active skepticism – towards political theory in general and continental approaches in particular. The errand here is not to wonder why. Rather, it is to provide the briefest of glimpses into some of the perspectives that lie outside the Anglo-American, methodological mainstream of Norwegian political science.

Det er en pågående debatt i akademia om hvorvidt og hvordan man kan benytte avskrekkingsteori i cyberdomenet. Avskrekking var originalt en teori utviklet for å unngå konvensjonell eller nukleær krig. I diskusjonen om cybersikkerhet har det blitt påpekt en rekke tekniske problemer med å overføre en teori fra den fysiske verden til cyberdomenet. Vi anerkjenner disse tekniske utfordringene ved avskrekking i cyberdomenet, men i denne artikkelen ønsker vi å belyse et annet aspekt ved avskrekking, nemlig samspillet mellom sosiale og tekniske faktorer ved avskrekking i cyberdomenet. I denne artikkelen vil vi diskutere hvordan avskrekking som strategi i cyberdomenet vil påvirkes av den spesifikke strategiske kulturen i et land. For å belyse argumentet vil vi benytte Kina som en casestudie. Motsetninger mellom kinesisk og «vestlig» strategisk kultur resulterer i konkrete forskjeller i hvordan Kina og vestlige land agerer i cyberdomenet. Ved å benytte fire komponenter av avskrekkingsteori (nektelse, gjengjeldelse, gjensidig avhengighet og normer) ønsker vi å vise hvordan en dyptgående innsikt i en stats sikkerhetspolitikk og strategiske kultur kan anvendes til å skreddersy en mer effektiv avskrekkingsstrategi og styrke evnen til å forhindre uønsket aktivitet.
Abstract in English
There is an ongoing debate in academia about if and how deterrence theory may be used in cyberspace. Deterrence was originally a theory developed for avoiding conventional and nuclear war. In the current discussion on cyber security, there has been pointed out a range of technical problems of transferring a theory about the physical world to cyberspace. We recognize these challenges of deterrence in cyberspace, but in this article we want to shed light on a different aspect of deterrence. That is the interplay between social and technical factors of deterrence in cyberspace. In this article we will discuss how deterrence as a strategy in cyberspace is influenced by the specific strategic culture of a country. We will use China as a case study to showcase our argument. Contrasts between Chinese and "Western" strategic culture results in concrete differences in how Chinese and Western countries act in cyberspace. By utilizing four components of deterrence theory (denial, punishment, entanglement and norms), we will show how an in-depth knowledge of a state's security policy and strategic culture may be used to tailor a more effective deterrence and enforce the capacity of hindering unwanted activity.

Genstande. Rum. Kroppe. I årtier har kulturforskningen fokuseret på sproglige konstruktioner og tegnenes spil. Men nu er tingene og det materielle for alvor vendt tilbage. Det kræver analyser af det materielle som dynamiske og betydningsproducerende processer, relationer og praksisser: som materialiseringer.I denne antologi stiller otte forfattere fra forskellige forskningsområder skarpt på genstandenes, rummenes og kroppenes materialiseringer ved at analysere, hvad og hvordan materialitet 'gør' og 'gøres'. Inspireret af nye materialitetsteorier og især af Actor Network Theory indkredser forfa

This article discusses the recent debate between Jürgen Habermas and Wolfgang Streeck on the relationship between capitalism and democracy in Europe. The article recounts Streeck's analysis of the financial crisis, the transformation of the tax state into the debt state, and the development of the EU towards an international consolidation state, which informs Streeck's call for a retreat from Europe to the nation-state as the last line of defense against neoliberal capitalism. The article proceeds to sketch Habermas's criticism of Streeck's argument, and it illustrates how Habermas' proposal for a reconstitution of the EU as a supranational democracy is motivated by foundational concerns in his critical theory of society. Finally, the article argues that the debate results in an unresolved dilemma: while only a democratized EU can reestablish the supremacy of politics over globalized markets, the EU is more likely to become further entrenched as an international consolidation state.

Artikkelen ser på den teknologiske og strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina hva gjelder implementeringen av 5G-nettverk, og spør hva som er med å påvirke hvordan andre stater posisjonerer seg mellom de to supermaktene. Ved å bygge på tre grener av politisk realisme – balance-of-threat-teoriens tanke om at trusseloppfatning driver staters valg av allianser, patron–klient-teoriens tro på at USA kan forvente at deres klientstater innretter seg etter amerikansk utenrikspolitikk, og teorien om at handelsrelasjoner kan brukes som maktverktøy – utleder jeg et sett med hypoteser og potensielt relevante forklaringsvariabler. Som avhengig variabel samler jeg 70 staters holdninger til Kinas omstridte telekommunikasjonsgigant Huaweis rolle i 5G. Bivariat analyse avslører tre hovedmønstre: (1) Stater som er små og maktesløse i forhold til Kina, samt statene i Kinas geografiske region, ser ut til å være mer aksepterende til Huaweis 5G. (2) Stater som ser på USA som sin patron og som er avhengige av Washingtons sikkerhetsgaranti ser ut til å være betydelig mer avvisende til selskapets 5G. (3) Handelsrelasjoner til både USA og Kina ser ut til å ha liten eller ingen effekt på staters holdninger. Av de tre realisme-grenene er det altså patron–klient-teorien som veier tyngst når det gjelder å forklare staters holdninger til Huaweis 5G.
Abstract in English:The US way or the Huawei: An analysis of how small and medium states stand on the Chinese giant's role in 5GThis article examines the technological and strategic rivalry between the US and China on the implementation of 5G networks, asking what influences how other states position themselves between the two superpowers. By building on three branches of political realism – balance-of-threat theory's notion that perception of threat drives states' alliance choices, patron-client theory's belief that the US can expect its client states to adhere to American foreign policy, and the theory that trade relations can be used as power tools – I derive a set of hypotheses and potentially relevant explanatory variables. As dependent variable, I measure 70 states' stances on China's controversial telecom giant Huawei's role in 5G. Bivariate analysis reveals three primary patterns: (1) States who are dwarfed by China's power, as well as states in China's immediate geographic region, appear to be more acceptive of Huawei's 5G. (2) States who see the US as their patron and who rely on Washington's security guarantee appear to be much more rejective of the company's 5G. (3) Trade relations to both the US and China appear to have little or no effect on states' stances. Of the three branches of realism, it is the patron-client theory that offers the most weight in explaining states' stances on Huawei's 5G.

Selv om det kan hevdes at de ulike elementene som utgjør cyberoperasjoner – undergraving, sabotasje, manipulering, tyveri og desinformasjon – ikke er noe nytt, sprer de seg i dag med en hastighet og i et omfang som er uten historisk sidestykke. Cybersikkerhet er tett sammenvevd med det 21. århundres politiske og militære konflikter. Som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg påpeker, har de fleste konflikter og kriser i våre dager en cyberdimensjon, og det er vanskelig å forestille seg en militær konflikt i dag uten (Stoltenberg, 2016). Av denne grunn har såkalt cyberavskrekking blitt tema for en omfattende militær, politisk og akademisk debatt som kretser rundt et sett av viktige operasjonelle konsepter og overveielser. Et sentralt tema er hvorvidt det kan avskrekkes i cyberspace, gitt attribusjons utfordringene som preger etterdønningene av et cyberangrep. Denne artikkelen stiller spørsmål ved om «cyberavskrekking» er mulig og hensiktsmessig, og drøfter nye mulige måter å tenke rundt avskrekking i cyberspace på.
Abstract in English
Cybersecurity is deeply intertwined with every aspect of today's political and military conflict. In conjunction with the growing acceptance of cyberspace as a military domain, so called "cyber deterrence" has become the subject of extensive military, political and academic debates. Revolving around a set of important strategic and operational concepts the debates are questioning whether deterrence can be achieved in cyberspace. In line with current debates, this article examines if "cyber deterrence" is possible, appropriate, and desirable, yet extends the debate by including new possible ways to think about deterrence and defense in cyberspace. By drawing attention to cyberspace's idiosyncrasies while questioning the orthodoxy of deterrence as a concept, a reconceptualization of "cyber deterrence" that focuses on cyberspace itself is argued for, one which incorporates new outlooks and ideas, some of which may challenge the established boundaries of deterrence theory.

Siden Gulfkrigen i 1991 har skandinaviske land deltatt i nesten 30 år med sammenhengende krig, på blant annet Balkan, i Afghanistan, i Irak, Libya, Mali og Syria. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme? Tradisjonelle teorier fra realismen, institusjonalismen og konstruktivismen gir ingen gode svar. Innenfor organisasjonsteorien derimot, finnes det forklaringer knyttet til begrepet «strategisk kultur». Ved å utforske den strategiske kulturen i USAs militære styrker under krigene i Afghanistan, Irak og Libya trer det frem et tydelig mønster: det bombes for mye på militær side, og det snakkes for lite på diplomatisk side. I USAs doktriner levnes det lite til overs for dialog, forhandling og kompromiss. Dermed blir den strategiske kulturen innad i de militære styrkene et outrert uttrykk for en krigføringsform der operasjonene ses på som et null-sum spill. Resultatet blir oftest systemkollaps i statene som angripes. Denne kulturen har store konsekvenser for små skandinaviske allianseavhengige land: knappe forsvarsressurser trekkes inn i hengemyrerer det er vanskelig å komme ut av, ikke minst fordi koalisjonslederen selv, USA, forårsaker dem.
Abstract in English:How Should Scandinavian Military Activism Be Understand?Since the 1991 Gulf War, Scandinavian states have continuously been engaged in various international operations, i.e. on the Balkans, in Afghanistan, in Iraq, Libya, Mali and Syria. How can we comprehend this peculiar form of Scandinavian military activism? Traditional theories derived from realism, institutionalism and constructivism provides few convincing explanations. Within organisational theory however, plausible explanations may be found though the concept of 'strategic culture'. By exploring the military culture prevailing inside US forces operating in Afghanistan, Iraq and Libya, a consistent pattern arises: too much bombing from the military side, coupled with insufficient diplomatic talks. Little effort is paid to dialogue, negotiations and compromises. US warfighting thereby becomes a one-dimensional expression of a zero-sum game where the winner takes it all. The result is a collapse inside the states that are attacked. This culture has grave consequences for small Scandinavian allies: scarce military resources are trapped into a quagmire made by the coalition leader itself, the United States.

Omfattende kommersiell datasporing og salg av svært detaljerte digitale profiler for markedsføring kan utnyttes og manipuleres av fremmede makter for spionasje, sabotasje og subversion. Datasettenes digitale natur medfører større detaljgrad, maskinlesbarhet optimalisert for automatisering, lange tidsserier, sanntidspotensial og mindre ressurskrevende datainnhenting sammenlignet med analoge metoder. Et globalt, uoversiktlig datamarked er sårbart for dataangrep og manglende verdikjedekontroll. Påstått anonymisering er ikke tilfredsstillende, og økt lagrings- og prosesseringskraft gjør datasettene stadig mer sårbare for reidentifikasjon. Samfunnsdigitalisering, smarte enheter og overvåkningskapitalismen intensiverer og forenkler inntrengningen i den private sfære. Morgendagens ledere kan i teorien spores fra vugge til grav, den store datamengden kan utlede informasjon som burde være gradert. Overvåkningskapitalismen, i kombinasjon med åpenhetens dilemma, tilsier at store datamengder i fri dressur derfor bør være en kilde til bekymring. Samlet vil de strategiske effektene av persondata kunne få potensielle konsekvenser for både samfunns- og statssikkerheten. I det digitale rom blir derfor personvernsikkerhetsdilemma en falsk dikotomi. En demokratisk stat vil aldri kunne kontrollere borgernes totale digitale liv. Stadig økt overvåkning vil alltid møte kritikk knyttet til at det utfordrer demokratiske prinsipper. Og statens overvåkningsmonopol er utfordret. Artikkelen konkluderer derfor med at vi i større grad bør anse personvern som et kollektivt anliggende, og at sterk personvernlovgivning kan være et verktøy for nasjonal sikkerhet.
Abstract in English:Digital Tracking – a Matter of National SecurityMore complex threat actors and risk assessments, e.g., hybrid threats, are often met with calls for increased government surveillance, which is of concern for democratic integrity. The two are therefore often presented as opposite poles. However, surveillance capitalism and the sale of extensive digital profiles can be manipulated and exploited by foreign powers for espionage, sabotage and subversion. The strategic effect is likely to increase as digitalization of governance, Smart Cities and IoT, as well as data storage and processing capacity, increase. The large amount of data can uncover information that should have been subject to clearance, tomorrow's leaders can in theory be tracked from infancy. In essence, the sale of personal data can have strategic effects on national security. As Surveillance capitalisms challenge the government surveillance monopoly, we should view privacy as a collective value for national defense.

Når og hvorfor velger stater å bruke militærmakt i grensetvister? Artikkelen argumenterer for at kvantitative studier av grensetvister i internasjonale relasjoner (IR) i for stor grad har fokusert på statiske forklaringsvariabler. For å forstå taktikkskifter må vi isolere hendelsesdynamikker, ikke konstante egenskaper. Paul Huths innflytelsesrike «nettverksmodell» åpner for nettopp dette, men jeg finner at dens logikk er ustø og dens empiriske støtte tvilsom. I stedet foreslår jeg en alternativ mekanisme, inspirert av Barbara Walters borgerkrigteori: En truet stat har et akutt behov for å signalisere kampvilje, og grensetvister er ideelle «scener» for slike signaler. Dermed kan vi forvente aggressive taktikkskifter innad i tvister like etter at eksterne trusler inntreffer – stikk i strid med Huths modell. Jeg tester de to hypotesene på et datamateriale om Kinas konfliktnettverk mellom 1954 og 2005. Mer omfattende tester er nødvendig for å fastslå modellens forklaringskraft, men dette materialet gir ettertrykkelig støtte til mitt argument. Sannsynligheten for at Kina ville militarisere en grensetvist mer enn tredoblet seg i ukene etter at Beijing ble utfordret militært av en eller flere utenforstående stater. Resultatet er uforenlig med litteraturens dominerende tese og styrker dermed oppfatningen av statiske forklaringsvariabler som utilstrekkelige for å kartlegge rykk og napp mellom fred og aggresjon i internasjonale grensetvister.
Abstract in EnglishFrom Peace to Fury: Reframing Tactical Shifts in Territorial DisputesWhen and why do states violently contend their territorial claims? I argue that the quantitative literature in IR stands ill-prepared to solve this puzzle due to an endemic appetite for static variables. Territorial disputes escalate because states' tactics shift; to grasp the dynamic sequences spurring those shifts is therefore critical. Paul K. Huth's network approach provides a powerful starting point, and I interrogate his hypothesis that threatened states acquiesce in disputes. The inference is both theoretically misplaced and empirically dubious, I find. Yet by injecting the Schellingian logic of 'commitment-signalling', drawing on Barbara Walter's theory of civil wars, I recast Huth's model: tactical shifts are aggressive, not conciliatory, when states perceive outside threats. I test this antithesis using a sequence-sensitive logistic regression model, employing China's territorial-dispute history between 1954 and 2005 as a crucial-case experiment. Strong evidence favours this paper's argument. That has implications for further research. My Network-Signalling model has promise and should be tested more extensively.

Bærekraftsmålene har gitt klassiske spørsmål innenfor utviklingspolitikken ny relevans: Hvem skal betale for globale fellesgoder? Kan man bruke bistand til dette formålet, eller bør den reserveres for innsats i spesifikke fattige land? I denne artikkelen undersøker vi hvordan DAC-landene, som kollektiv og hver for seg, forholder seg til disse temaene. Vi finner at de sliter med å følge en konsistent linje. Vi mener norske myndigheter kan tjene på å konseptualisere internasjonale fellesgoder bedre. Da blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer. Det er liten grunn til å tro at man vil ha mye større budsjetter til rådighet fremover. Teorien viser dessuten at man må forvente at det er optimalt å bruke skreddersøm for å fremskaffe ulike fellesgoder. Det krever detaljkunnskap. Vi trenger større forståelse av hvordan eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Vi trenger dessuten mer innsikt i hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt. Norge kan og bør bidra til det globale fellesgodet som denne typen kunnskap utgjør.
Abstract in EnglishBetween Politics and Statistics: Global Collective Goods and Development PolicyThe adoption of the Sustainable Development Goals has revived some classical issues in development policy: Who should pay for global collective goods? Can foreign aid be used for this purpose, or should such financing be reserved for efforts in specific poor countries? In this article we investigate how the members of the Development Assistance Committee of the OECD, collectively as well as individually, approach these questions. We find that they struggle to be consistent. In our opinion, the Norwegian government could gain from developing a better conceptualisation of global collective goods. This will first of all make it easier to have a consistent policy with respect to financing them. Secondly, such a conceptualisation will allow for a more strategic approach to new initiatives. Going forward, aid budgets are unlikely to grow much. Moreover, theory demonstrates that it is in general optimal to tailor the provision of different collective goods to the peculiarities of each case. This implies that expertise is essential. We need a better understanding of the functioning of existing multilateral organisations and mechanisms that manage both aid and global collective goods. In addition, more knowledge about the workings of the current multilateral system in different fields is required. Such knowledge is a global collective good and Norway could and should contribute to its provision.

Aktivisme bruges hyppigt blandt forskere og praktikere som en "overordnet etikette på dansk udenrigspolitik" (Pedersen & Ringsmose, 2017, s. 339). Der er ikke konsensus om, hvornår Danmark blev aktivistisk, eller om etiketten passer lige godt på alle områder af udenrigspolitikken. Ikke desto mindre er der bred enighed om, at Danmarks militære engagement i de seneste årtier, herunder særligt deltagelsen i Irak- og Afghanistan-krigene, udgør et højdepunkt i dansk aktivisme. Vores analyse diskuterer og nuancerer denne karakteristik ved at formulere en alternativ forståelse af politisk aktivisme inspireret af Hannah Arendts politiske teori. Med vores konceptualisering gentænker vi centrale begreber i litteraturen – initiativ, risiko og deltagelse – og sondrer mellem militært engagement og egentlig politisk aktivisme. Ud fra denne begrebslige ramme genbesøger vi Danmarks krigsdeltagelse i 2000'erne. Vi argumenterer for, at dansk udenrigspolitik, selv hvad angår krigsdeltagelsen, har været reaktiv, risikoavers og med begrænset folkelig forankring og derfor mindre aktivistisk, end litteraturen hidtil har antaget. Ved at fjerne den aktivistiske etikette forsøger vi at rejse nye spørgsmål om, hvad udenrigspolitisk aktivisme fremadrettet kan og bør være.
Abstract in English:Military Activism Without Political Action? Towards a New Conception of Activism in Danish Foreign and Security Policy Inspired by Hannah ArendtActivism is frequently used by researchers and practitioners alike as "a general label on Danish foreign policy" (Pedersen & Ringsmose, 2017, p. 339, authors' translation). There is no consensus as to when Denmark became activist or if the label is equally fitting to all foreign policy issue areas. However, there is broad agreement that the military engagements in recent decades, particularly the wars in Afghanistan and Iraq, constitute a high point in Danish activism. Our analysis challenges and nuances this characterization by exploring an alternative understanding of political activism inspired by Hannah Arendt's political theory. Our alternative concept of activism revisits the central elements of activism; initiative, risk and participation, and distinguishes between military engagement and political activism. Drawing on this conceptual framework, we revisit Denmark's war engagements focusing on Iraq and Afghanistan in the 2000s. We argue that from a political perspective even Denmark's war engagements have been reactive, risk averse, and with limited popular anchorage, and are therefore, less activist than hitherto argued. By tearing off the activist label we aim to revitalize the discussion about what Danish Foreign and Security policy can and should be at a time when such questions have rarely had more relevance.

This study takes a novel approach to the study of threatening communications by arguing that they can be characterized as a genre – a genre that generally carries strong connotations of intimidation, fear, aggression, power, and coercion. We combine the theoretical framework of Rhetorical Genre Studies (RGS) with results from theoretical and empirical analyses of threats to arrive at a more comprehensive perspective of threats. Since threats do not form part of any regular curriculum of genres, we designed a survey to test how recognizable they are. While scholars on threats describe threatening communications as remarkably varied in form and contextual features, the majority of our respondents categorized test items as threats without prompts of any kind, indicating that threats are a recognizable genre. We propose that threatening communications belong to a wider category of illicit genres: i.e. genres that generally disrupt and upset society and commonly affect their targets negatively. The uptakes of illicit genres are very different from those of other genres, as the users of the genres often actively avoid naming them, making uptake communities significant shapers of illicit genres. The present study contributes to research on threatening communications, since genre theory sheds light on important situational factors affecting the interpretation of a text as a threat – this is a particularly contentious question when it comes to threats that are indirectly phrased. The study also contributes to genre theory by pointing to new territory for genre scholars to examine, namely illicit genres. Studies of illicit genres also have wider, societal benefits as they shed light on different kinds of problematic rhetorical behavior that are generally considered destructive or even dangerous. ; Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genrestudiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler. Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelsesværdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre. Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navn-give dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set. ; Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genrestudiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler. Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelsesværdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre. Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navn-give dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set.