Search results

Med sine pyramider, faraoer, mumier og hieroglyfer er det få kulturer som stimulerer nysgjerrigheten og fantasien mer enn Det gamle Egypt. Men hvordan så hverdagslivet ut for oldtidens kvinner og menn langs Nilen, selve livsåren i det samfunnet vi fortsetter å la oss fascinere av? Hvordan levde de, og hva tenkte de om livet og døden? Og hvordan har det gått til at vi vet så mye om den imponerende sivilisasjonen de klarte å skape? Nå samles for første gang kunnskapen om denne kulturen på norsk, i en bredt anlagt bok. Mot et geografisk bakteppe trekker egyptolog Anders Bettum opp de store linjene i den gammelegyptiske historien og gir smakebiter av egyptisk språk, religion, politikk og litteratur. Et av bokens mange høydepunkter er fortellingen om dechiffreringen av hieroglyfene, andre er møtet med en familie fra arbeiderlandsbyen Deir el-Medina og funnet av Tutankhamons grav. Det gamle Egypt har stor plass i vår moderne bevissthet og historieforståelse. Det samme gjaldt også i antikken, som i likhet med ettertiden har tillagt de gamle egypterne en særlig visdom. Egypt har utøvd en magisk tiltrekningskraft på både vitenskapsmenn, antikvitetssamlere og gravrøvere, grupper det ikke alltid har vært like lett å skille mellom. Også slikt får vi vite mer om i denne boken, der forfatteren til slutt trekker tråder frem til dagens politiske situasjon hvor den nasjonalistiske faraonismen kniver med panarabisme og islamisme om forrang i egypternes identitetsfølelse

Dette er historia om ei nestan gløymt og i ettertida lite påakta del av kulturhistoria. Soga om den norske barnegjetaren. Frå mellomalderen og fram til mellomkrigstida var det tusenvis av born sitt pålagte arbeid å ta ansvar for husdyra på utmarksbeite. I alle typar terreng og i alt slags ver, gjekk det born på gjeting. Dei hadde ei lita eller ingen løn, kunne møte på større rovdyr, og dei var utan det «sikkerheitsnettet» som ein i dag prøvar å spinne kring kvar ein barndom. Gjetarborna fekk ikkje vere born i ei meir moderne forståing av kva ein barndom er. Dei var barnearbeidarar i eit haustingsbasert jordbruk som brukte utmarka som garden si forlenga arm. Fortidas gjetarungar i Noreg og dagens barnearbeidarar i mange land har meir til felles enn kva forfedrane og dagens born i Noreg har. I boka kan du lese om betingelsane og vilkåra bak ein førmoderne barndom i eit jordbruksbasert samfunn. Innhausting og utmarksbruk var ein sentral del av gardsdrifta. Boka omhandlar fattigdomsproblem og den omhandlar positive sider ved barnegjetaren sin kvardag. Inga historie er heilt svart eller heilt kvit. Aasmund Olavsson Vinje var barnegjetar lenge før han vart ein berømt forfattar og journalist. Både han og barnegjetaren Lars Skjegstad har større portrett i boka. Meistertjuven Ole Høiland var og gjetar. Tusenvis av born vandra i Agder, og ei nærsynt jente i Trøndelag ropte at bærplukkaren måtte sjå til å komme seg vekk frå setra sine moltebær, men bærplukkaren var ein bjørn. Boka har tatt for seg heile landet sin gjetarhistorie, og har freista å setje eit tverrfagleg fokus på barnearbeid i eldre tid i jordbruket.

Formålet med denne boken er å analysere nyere norsk politisk historie fra et valg-. og velgerperspektiv. Bokens to første deler tar for seg sentrale utviklingstrekk hos velgere og politiske institusjoner i Norge siden 1945, mens bokens tredje del beskriver noen utvalgte hendelser som har formet den politiske utviklingen. Del 1 kaster lys over norsk politisk historie fra et velgerperspektiv. Kapitlene tar for seg sentrale utviklingstrekk hos norske velgere langs seks dimensjoner: velgeres dagsorden, politiske holdninger, sosiale bakgrunn, tilknytning til partiene, valgdeltakelse og tillit til det politiske systemet. Del 2 tar for seg de politiske institusjonene som velgerne bemyndiger: Stortinget, regjeringen og partiene; samt institusjonene som utgjør rammen som de demokratiske valgene skjer innenfor: valgordningen og mediene. De to første delene av boken er forfattet av noen av de fremste norske forskerne på hvert av disse områdene. I del 3 fortelles ulike deler av norsk etterkrigshistorie av politikere som selv var en del av historien. Kapitlene er skrevet av Kjell Magne Bondevik, Kristin Clemet, Anne Enger, Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen, Rasmus Hansson og Tove Strand. Hvert av bidragene kaster nytt lys over og gir et personlig perspektiv på norsk politisk historie

Korleis kan forsking fremje menneskerettane? Og korleis oppfattar forskarar frå forskjellige fag og disiplinar menneskerettar innanfor si forsking? Kapitla i denne boka er skrivne av 14 forskarar som represen.terer varierande fagtradisjonar og forskingsmetodar. Dei viser at menneske.rettsspørsmål er aktuelle som aldri før, og inspirerer forskarar i eit breitt spekter av fag. Sjølv om menneskerettane tar ulik form i ulike fag, viser boka at dei er viktige også i fag der dei er mindre synlege. Forskarane som skriv i denne boka, konsentrerer seg om grunnleggjande menneskerettar med stikkord som fred, fridom, likskap, verdighet, utdanning og fråver av diskriminering av svake enkeltindivid, grupper eller folk. Forsking har bi.dratt til at desse menneskerettane i dag står sterkare internasjonalt enn nokon gong. Men nettopp fordi menneskerettane er blitt så synlege og internasjonalt nærverande, blir det tydeleg kor grove brota på dei er i .mange land, og kor mykje arbeid som står att før dei er sikra som rettar for alle menneske. Kapitla i boka er reviderte og ajourførte versjonar av foredraga på ein konferanse som menneskerettskomiteen i Det Norske Videnskaps-Akademi arrangerte i desember 2015. Jakob Lothe er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo og leiar av menneskerettskomiteen i Det Norske Videnskaps-Akademi