Innovationsbegrebet er centralt i debatten om fremtidens velfærdssamfund, og innovation fremstår nu som et imperativ for både samfund og arbejdspladser. Men hvad betyder innovation i en offentlig kontekst egentlig, og hvilken betydning har innovationsimperativet for aktører i deres daglige praksis på offentlige arbejdspladser? Fra et empirisk perspektiv udfolder artiklen en begrebsanalyse af innovation og viser, hvordan innovationsbegrebets betydninger skabes gennem lokale aktørers diskurser. Fra et demokratiseringsperspektiv argumenteres efterfølgende for, at lokale aktørers perspektiver på innovation skal ses som en konstruktiv ressource, der kan bidrage til bæredygtig udvikling i praksis.
ENGELSK ABSTRACT:
Charlotte Wegener: Does Innovation Discourse Restrict Innovation?
The elder care sector in Denmark is one of the main welfare state areas in which innovation is on the agenda. Economic constraints, demographic changes including more elderly and reduced budgets are the arguments advanced by politicians and public opinions leaders for adopting a radically new way of thinking. If this does not happen, they argue, quality and ethics – and consequently citizens and staff – will suffer unnecessarily. The solution promulgated is innovation. This article investigates the ways in which the innovation discourse unfolds on the practice-based level – among students and staff in the elder care sector and at the social and health care college, which trains care workers. It examines the discourses among employees, managers and students who are supposed to be innovative and take part in implementation of innovative changes within their organization or in cross-organizational collaboration in social and health care and education. It asks whether innovation discourse facilitates innovation. The article concludes that the actors are engaged in the concept of innovation; however, there is a tendency to invest this engagement into producing more discourse. Meanwhile changes in the social sector proceed in parallel processes with no interaction with, or even in opposition to the innovation discourse.
Key words: Public innovation, discourse, social actors, the social and health care sector.
I international litteratur om sundhedsvidenskab og sundhedsvæsenet finder vi en bred og omfattende akademisk debat om begrebet 'translation', og om hvordan sunde fremtider bedst kan sikres gennem en forskningsbaseret udvikling af sundhedsvæsenet. Denne debat påvirker sundheds- og forskningspolitik ved danske hospitaler, herunder også universitetshospitaler. Vigtigheden af translation fremhæves i regionernes forskningspolitikker og sundhedsfakulteternes forskningsstrategier og understøttes gennem en række offentlige og private fundingsatsninger. Begrebet translation refererer som oftest til en forestilling og et sæt af aktiviteter, hvor forskningsbaseret viden søges flyttet 'ind i' klinisk praksis med henblik på at forbedre denne praksis, forbedre patientbehandling og forbedre den almene sundhed i befolkningen i fremtiden. Flere forskellige tilgange til translation bliver dog ofte blandet sammen i debatten, og tilgangene hviler ved nærmere undersøgelse på meget forskellige grundlæggende forståelser - fx på selve forholdet mellem forskning og praksis. Der er derfor behov for at analysere og adskille disse forestillinger om translation og at se nærmere på deres implicitte antagelser og forudsætninger. I denne artikel analyserer jeg tre gængse forståelser af translation for at pege på og diskutere forskellige og sameksisterende blikke på sundhedsforskningen og dennes vilkår og organiseringer i dag.
"In recent years, organizations and authorities in Norway have put a critical spotlight on parenting practices among non-Western immigrants, based on a concern for young people's autonomy and self-determination. The purpose of this book – which deals with parenting and social control in immigrant families from Pakistan, Somalia and Sri Lanka – is to shed light on on this collision between different family norms and practices from different perspectives, and thus help to understand why family relations and social control have become a topic of contention in today's multicultural Norway. The books starting point is a sociological perspective on cultural differences, social control and change in a migration context. A key point of focus in the empirical analyzes are parental restrictions in young people's social life. How common are such restrictions within different groups? What significance do factors such as religiosity and socio-economic resources play in the exercise of social control? And what are the consequences for children's social participation, mental health and well-being? One aim is to contribute systematic quantitative knowledge on such issues. At the same time, the book contributes to a more qualitative understanding of people's experiences and actions. How do parents from countries like Pakistan, Somalia and Sri Lanka experience raising children and young people in Norway? What concerns have they had regarding their children's encounters with various parts of Norwegian society? And how do young people navigate between different expectations and demands from the families and communities on the one hand and among their peers and the larger society on the other? We focus on the question of social change. Is the organization of family relationships and the exercise of social control within immigrant populations characterized by continuity or change? And what kind of mechanisms drive such changes forward? The book, which is published as part of the Children of Immigrants Longitudinal Study in Norway, will illuminate these questions using quantitative data from a comprehensive survey of 16-17 year olds in Oslo and Akershus, as well as qualitative interviews – individually and in groups – with parents, adolescents and young adults with immigrant backgrounds as well as people in public help services and NGOs. " - "Denne boka tar for seg foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. Hensikten er å belyse møtet mellom ulike familie- og oppdragelsesidealer fra flere sider, og slik bidra til å forstå hvorfor dette har blitt et hett stridstema i dagens flerkulturelle Norge. Boka tar utgangspunkt i et sosiologisk perspektiv på kulturforskjeller, sosial kontroll og endring i en migrasjonskontekst.
Et siktemål er å bidra med systematisk kvantitativ kunnskap. Hvor utbredt er ulike typer strenge foreldrerestriksjoner i unges sosiale liv? Hvilken betydning spiller faktorer som religiøsitet, sosioøkonomiske ressurser og familiens botid i Norge for utøvelsen av sosial kontroll? Og hvilke konsekvenser har slike foreldrerestriksjoner for barnas sosiale deltakelse, psykiske helse og trivsel?
Et annet siktemål er å bidra til en mer kvalitativ forståelse for hvorfor folk handler som de gjør. Hvordan opplever foreldre det å skulle oppdra barn og ungdom i det som for mange oppleves som et fremmed land? Hvilke bekymringer har de knyttet til ungdommenes møter med det norske samfunnet? Og hvordan navigerer ungdom mellom ulike forventninger og krav fra familie og storsamfunn?
Sosial endring står sentralt. Er familierelasjoner og utøvelse av sosial kontroll innad i innvandrerbefolkningen preget av kontinuitet eller endring? Hva slags mekanismer kan eventuelt bidra til å drive endringer framover? Og i forlengelsen av dette – hvordan kan forskning og offentlig debatt bidra på en konstruktivt måte?
Disse spørsmålene vil belyses ved hjelp av kvantitative data fra en omfattende spørreundersøkelse blant 16–17-åringer i Oslo og Akershus, samt kvalitative intervjuer – individuelle og i grupper – med foreldre, ungdom og unge voksne i de tre gruppene, samt med personer i organisasjoner, hjelpeapparat og førstelinjetjeneste."
In this ethnographic study of "Volvo greasers" [Volvoraggare] in a peri-urban community in Sweden, risk-taking practices with motor vehicles, such as speeding and drifting, are explored and analyzed in relation to age, gender, class and place. Young men's risk-taking with motor vehicles regularly generates public debate as a traffic safety issue, often resulting in various policy suggestions, such as curfews or raising of the driving licence age. Seldom are these suggested solutions based on critical ethnographic research where intersections of age, gender, class and place are highlighted. The study is based on ethnographic fieldwork, that is, participant observation, and informal and formal interviews, with greaser men and women between the ages of 15 and 19, as well as formal interviews with pupils at the local high school and with youth centre staff in the local community. The study has two overarching aims. The first is empirical: to make visible an under-studied area of contemporary youth culture in Sweden – the (Volvo) greasers. In order to understand how the greasers' risk-taking with vehicles is manifested, talked about and practised, the thesis critically engages with the contexts of the risk-taking practices and their effects at both the material and the discursive levels. The second aim is theoretical. Through contextualization as an analytical tool, a theoretical contribution of the thesis is the development of a situated concept of risk‐taking. The thesis illustrates how intersecting norms and conceptions around age, gender, class and place are practised at the local level, thus highlighting the social character of risk--‐taking practices. A central analytical notion is the greasers' negotiation of place, developed through the concept of spatial boredom, which affects their construction of personhood and their social practices. In light of this, the thesis suggests that situated risk-taking with motor vehicles benefit from being formulated as violations, which furthers the understanding of young people's risk-taking practices with motor vehicles and paves the way for more multi-faceted discussions in theory, as well as in practice and policy-making around traffic safety. ; I denna etnografiska studie av "Volvoraggare" i ett stadsnära samhälle i Sverige undersöks risktagande praktiker med motorfordon, såsom fortkörning och sladdande, och analyseras i förhållande till ålder, kön, klass och plats. Unga mäns risktagande med motorfordon genererar ofta offentlig debatt som en trafiksäkerhetsfråga, vilket har resulterat i olika politiska förslag som t.ex. utegångsförbud eller höjning av körkortsåldern. Sällan är dessa föreslagna lösningar baserade på kritisk etnografisk forskning där intersektioner av ålder, kön, klass och plats studeras. Studien är baserad på etnografiskt fältarbete, det vill säga deltagande observation och informella och formella intervjuer med unga raggare, män och kvinnor, i åldern 15 till 19, samt intervjuer med elever från det lokala högstadiet och med personal på den lokala fritidsgården. Studien har två övergripande syften. Det första syftet med studien är empiriskt: att synliggöra ett understuderat område av samtida ungdomskultur i Sverige --‐ (Volvo) raggare. För att förstå hur raggarnas risktagande med fordon manifesteras, talas om och praktiseras, diskuterar avhandlingen kontexten för och effekterna av de risktagande praktikerna på materiell och diskursiv nivå. Det andra syftet är teoretiskt. Med hjälp av kontextualisering som ett analytiskt verktyg är ett av avhandlingens teoretiska bidrag en vidareutveckling av risktagande som ett situerat begrepp. Avhandlingen visar hur normer och föreställningar kring ålder, kön, klass och plats praktiseras på lokal nivå och belyser därmed de risktagande praktikernas sociala karaktär. Ett centralt analytiskt begrepp för att förstå raggarnas förhandling med plats är rumslig tristess, vilket påverkar deras konstruktion av personskap och deras sociala praktiker. Mot bakgrund av detta föreslår avhandlingen att situerat risktagande med motorfordon bör omformuleras som kränkningar, vilket ytterligare skulle utveckla förståelsen av ungdomars risktagande praktiker med motorfordon och bana väg för en mer mångfacetterad diskussion inom såväl teori som inom trafiksäkerhetspraktik och ‐politik.
På våren 2003 genomförde Kommunal en omfattande strejk för högre löner. De röda jackorna med parollen Vi tar fajten! syntes överallt i Sverige. Frågan om vad välfärdsarbetet egentligen är värt ställdes på sin spets, liksom vilka möjligheter och begränsningar som omgärdar kommunalares fackliga kamp. Strejken utspelade sig i hjärtat av den offentliga välfärdssektor som varit central för det socialdemokratiska samhällsbygget. Därmed blottades spänningar inom arbetarrörelsen kring prioriteringar, strategier och lojaliteter. I den första bok som skrivits om Kommunalstrejken undersöker Kristin Linderoth hur några av de som själva var med ser tillbaka på vad de gjorde och varför de gjorde det, samt vilka lärdomar de har dragit. Studien visar att kommunalarna kämpade för både omfördelning och erkännande, där deras värde som människor och arbetare sammanlänkades med välfärdsstatens värde. Studien belyser också hur strejken påverkade de som deltog genom att skapa vidare möjlighetshorisonter och nya visioner för facklig verksamhet. Boken ger ny kunskap om arbete, könsrelationer och villkor för facklig kamp. Den illustrerar att skillnader mellan tjänstearbete och varuproduktion, liksom mellan offentlig och privat sektor, är centrala dimensioner i utforskandet av strejkerfarenheter. Ett teoretiskt bidrag ges till feministiska debatter om innebörden av rättvisa i klassbaserad kamp, liksom till förståelsen av subjektivitetsomvandlingar i kvinnodominerade arbetskonflikter. Kristin Linderoth är genusvetare vid Lunds universitet och frilansskribent. Detta är hennes doktorsavhandling
Familjelantbruket har genom historien haft en central roll för att producera samhällsviktiga konsumtionsvaror. Den starka industrialiseringen under 1900-talet har familjen fortsatt att utgöra en essentiell grund för produktionen inom de gröna näringarna. Tillgången på billig arbetskraft har utgjort grunden för familjelantbrukets överlevnad inom ramarna för den kapitalistiska marknadsekonomin. Familjen som källa till arbetskraft skapar en större flexibilitet i form av arbetsförhållanden, arbetstider, arbetsmiljö och ekonomi, i en produktion som i stor utsträckning är manuell och därför tidskrävande. Studiet av arbetsdelningen och ägandet könskodning inom familjelantbruket har bidragit till förståelsen av familjens roll i kvinnors underordning. Kärnfamiljen, liksom landsbygden, är två centrala nationella symboler som är starkt politiskt kodade och nära knutna till vår förståelse av svenskhet. Den sociala organiseringen av familjen bidrar till framställandet av de samhälliga hierarkierna och relationerna som naturaliga. Barn socialiseras in i gårdens arbete samt deras sociala position och identitet. Därigenom spelar den rurala kärnfamiljen en betydande symbolisk roll i upprätthållandet av heterosexuella ideologin och den patriarkala arbetsdelningen inom familjen. Därför är det av stor betydelse att undersöka hur kön kodar arbetsuppgifter, ägande och ojämlikhet i organiseringen av familjelantbruket. De sociala relationerna är inte en deterministisk process av inordnande, utan en process som formas av subjekt, agentskap och motstånd, vilket tar sig utryck på olika sätt och genom skiftande strategier. Genusvetenskapen inom landbygdsforskningen har en dryg fyrtioårig historia som akademiskt fält. I strömmarna efter den andra vågens kvinnorörelser formerades fältets ursprungliga forskningsmål som främst syftade att ifrågasätta den rådande bilden av den manliga lantbrukaren och synliggöra kvinnors arbete och deltagande inom landbygdens produktion. Under 80-talet förde marxistiskt och strukturalistiskt inspirerade forskare upp betydelsen av den socioekonomiska kontexten för kvinnors erfarenheter och liv i västvälden och utvecklingsländerna. Under 90-talet ökade mekaniseringen av lantbruket, vilket medförde att kvinnornas roll på gården förändrades till följd av att deras arbete ofta ersattes av maskiner. Denna process belyser ytterligare den ojämlika värderingen av arbetet på gården och i hushållet. Den tidigare förståelsen av kön, som en fix och distinkt kategori, ersattes av ett mer socialkonstruktivistiska synsätt. Förståelsen av genusrelationerna som könade praktiker och meningsskapande ersatte gradvis könsrollstänkandet. Identitetsforskningen har vidgat det rurala genusperspektivet till att även omfatta klass, etnicitet, rasifiering, ålder och sexualitet i studerandet av ojämlikhet. Familjelantbruket, i sin rurala kontext, har halkat efter den allmänna utvecklingen inom jämställdhetsområdet, vilket grundar sig i flera olika faktorer. För att öka jämställdheten inom familjelantbruket är det viktigt att analyser den sociala organiseringen av ojämställdhet inom detsamma. I denna process har både de kvalitativa och kvantitativa metoderna en fruktbar och viktig roll. Statistikens främsta användningsområde är att synliggöra orättvisor, underminera stereotyper och utgöra grunden för politiska beslut som syftar mot ett mer jämlikt samhälle. Kvantitativa metoder är ett bra verktyg för att fånga den strukturella organiseringen av samhället och erbjuder, i ifrågasättandet av singulariteten, en bredare bild av den sociala världen. Det är däremot viktigt att betona att definierandet av statistiska data är mer än teknikalitet, utan även något djupt politiskt. Genusvetenskapen inom landbygdsforskningen har etablerat sig som ett särkilt fält inom rural sociologi, geografi och ekonomi. Problematiken kring fältets isolering kvarstår drygt tjugo år efter att det för först gången påtalades av forskare. För att utveckla fältet empiriskt och teoretiskt krävs det att fältet vidgas och även involverar andra discipliner och akademiska fält. Det är viktigt att skapa grunder för breda forskarnätverk samt att föra ut forskningsresultat och diskussioner i både offentlig debatt och till andra akademiska fält. I studierna av familjelantbruket är det nödvändigt att inkludera kunskaper från andra akademiska fält som t.ex. familjestudier, genusvetenskap, arbetsvetenskap, ekonomi och organisationssociologi. Det är angeläget att bredda de sociala perspektiven och se till hur olika sociala relationer formar ojämställdheten inom familjelantbruket. Ojämställdhet kan inte separeras från andra ojämlikheter på samma sätt som kön inte kan särskiljas från andra sociala relationer. I detta utgör det intersektionella perspektivet ett alternativ till identitetpolitik. I flera offentliga utredningar betonas behovet av en tydligare koppling mellan teoretisk genusvetenskap och praktiskt jämställdhetsarbete. Jag har intentioner att med min forskning bidra till den teoretiska och metodologiska utvecklingen, och därmed vidga den genusvetenskapen inom landbygdsforskningen. En sådan utveckling öppnar upp fältet i förhållandet till dess omvärld och inkluderar ett brett socialt perspektiv med hjälp av både kvalitativa och kvantitativa metoder.
Begrebet 'sygehus' anvendes i dag om det offentlige rum, hvor syge undersøges og behandles. Men at være syg og indlagt på et sygehus handler ofte ikke kun om at blive rask ved hjælp af medicinsk behandling eller kirurgiske indgreb, men også om velvære og omsorg i form af sygepleje og måltider; om det 'sygdommens rum', der skabes omkring patientens samlede helbredelse. I denne artikel vil vi argumentere for, at 'sygdommens rum' i højere grad udbredes til også at omfatte arkitekturen – selve huset, der indrammer det hele– og vi vil, på baggrund af projektet MORE, fokusere på koblingen mellem sygdom, måltider og arkitektur. Metodisk tager vi afsæt i den tyske arkitekt Gottfried Sempers teori omkring arkitekturens grundelementer, der tilbage i midten af det 19. århundrede var med til at danne grundlaget for det, der i dag er den moderne arkitekturteoris definition af 'rummet' som oplevet fænomen. På baggrund af Sempers teoretiske forståelsesramme og med udgangspunkt i en måltidsbeskrivelse fra renæssancehospitalet Santa Maria Nuova, vil vi give ét eksempel på, hvordan spiserummets arkitektur udgjorde en essentiel del af 'sygdommens rum' gennem en bevidst iscenesættelse af måltidets ritualer sammen med de lægelige og religiøse handlinger. Omend scenariet forekommer teatralsk i vore dage, så mener vi, at denne historiske beskrivelse kan bidrage til nutidens forståelse af 'sygdommens rum' og indretningen af hospitalsarkitekturen.Med denne artikel ønsker vi således at argumentere for, at spiserummets arkitektur i højere grad bør være et fokuselement i debatten om fremtidens sygehuse og ikke mindst i forskning relateret til 'sygdommens rum'.
De siste ti til femten års kjøpesenterutvikling i Norge har blitt vist relativt stor interesse i massemedia. Utviklingen har også vært godt synlig på den politiske dagsorden. I den offentlige og politiske debatten har det blitt hevdet at bølgen av kjøpesenteretableringer er skadelig for naturmiljøet, i og med at den fører til økt bilbruk og økt transportarbeid. I dette argumentet ligger også en anklage; kjøpesenteretableringer fører til økte utslipp av CO2. Det har også blitt framsatt påstander om at kjøpesenteretableringer kan føre til mindre bilbruk. Påstanden om økt bilbruk, som i hovedsak må sies å være rettet mot eksterne kjøpesentre, er blant annet basert på en antagelse om at kjøpesentre fører til lengre innkjøpsreiser enn det som ellers ville vært nødvendig. En eventuell nedgang i bilbruken har blant annet vært begrunnet med at de eksterne sentre lokaliseringsmessig ligger gunstigere til i forhold til det suburbaniserte bosetningsmønsteret vi har utviklet i siste halvdel av dette århundret, eller i at de som handler på kjøpesentre er mer effektive kunder. De handler færre ganger, men mer hver gang de gjør innkjøp, enn det andre kunder vil gjøre. I dette paperet presenteres data fra en case-undersøkelse av hvordan etableringen to store kjøpesentre i Follo, syd for Oslo, har påvirket transportomfang og reisemønster i forbindelse med innkjøpsreiser. Ski Storsenter ligger sentralt lokalisert i Ski, som er regionsenter i Follo. Senteret er på ca. 25.000 m2 salgsflate, og åpnet høsten 1995. Steen & Strøm Vinterbro er et eksternt senter, lokalisert rett ved E6 og E18 gjennom Follo. Dette senteret, som også inneholder et OBS varehus, er på totalt ca. 30.000 m2 (inkl. OBS), og åpnet vinteren 1996.
Ansettelsen i 2020 av ny sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM) har igjen skapt debatt om skatteparadiser som har vært et økende internasjonalt tema siden finanskrisen i 2008. Artikkelen analyserer Norges Banks tilnærming til skatteparadiser slik den fremkom gjennom ansettelsesprosessen, og illustrerer tradisjonelle skillelinjer i debatten om skatteparadiser. Artikkelen har derfor relevans ut over å klargjøre Norges Banks tilnærming. Analysen bygger på offentlig tilgjengelige muntlige og skriftlige uttalelser knyttet til ansettelsen, og relevante dokumenter som opplyser bakgrunnen for at skatt ble innlemmet i NBIMs etikkarbeid fra 2017. Vi argumenterer for at sentralbanken posisjonerer seg tydelig på en forsvarslinje som utfordrer en anmodning fra Stortinget om å innlemme selskapers skatteposisjon i etiske retningslinjer. Det begrunnes med fire aspekter ved sentralbankens tilnærming til skatteparadiser: en snevrest mulig definisjon av skatteparadiser som fenomen; en uklar holdning til aggressiv skatteplanlegging; en nedtoning av skatteparadisenes negative konsekvenser; en snever tolkning av eget ansvar. Diskusjonen illustrerer et behov for en avklaring av innholdet i norsk politikk på skatt og åpenhet, herunder skatteparadiser.
Abstract in English:In the Central Bank's Blind SpotThe appointment in 2020 of a new head of the Norges Bank Investment Management (NBIM), has actualized a debate on tax havens, a growing concern following the international financial crisis of 2008. The article analyses the Norwegian central bank's approach to tax havens as it unfolded throughout the appointment process and illustrates traditional divisions in tax haven debates. The analysis builds on publicly available oral and written statements following the appointment, and relevant documents that inform the background of how tax and transparency became integrated in NBIM's work on ethics from 2017. The central argument put forward here is that the central bank position represents a traditional defense of tax haven use, in which challenges a request by the Norwegian Parliament to subordinate companies' tax strategies to ethical guidelines. We show that this is justified with four identified aspects of the central bank's tax haven approach: a narrow definition of the tax haven phenomenon; an unclear attitude to aggressive tax planning; a downplay of negative consequences of tax havens; a narrow interpretation of its own responsibilities. The discussions illustrate the need to clarify the content and practical management of the Norwegian policy on tax and transparency, including tax havens.
Sentralforvaltningen her til lands har de siste tiårene blitt internasjonalisert. Globale spørsmål legger beslag på stadig større ressurser i staten, men samordningen mellom departementene har ikke utviklet seg i samme takt. Norsk utenrikspolitikk ligger derfor ikke bare fast, den ligger også spredt. Komplekse globale utfordringer (terror, klimaendringer, pandemier, biodiversitet, cybertrusler, migrasjon m.v.) krever et langt tettere samarbeid for blant annet å reversere økt fragmentering – i en offentlig sektor hvor vi er satt opp med sterke fagdepartementer og svake samordningsmekanismer. Samtidig innvarsler byggingen av det nye regjeringskvartalet endringer i måten norsk (utenriks)politikk vil bli gjennomført på. Forholdet mellom fagspesialister og diplomatiske generalister blir tettere og vil utfordre den diplomatiske rollen og selvforståelsen på nye måter. Diplomatiets kjerneoppgaver vil endres. Blant annet vil langt bedre koordinering bli en hovedutfordring for utenrikspolitikken. Artikkelen trekker derfor opp noen problemstillinger og forslag som innspill til debatten,
Abstract in English:Track IV: The Future of DiplomacyOver the past decades, Norwegian ministries have become more internationalized. Global issues take up ever more of their time and resources, but cross-sectorial coordination has been lagging behind. Norwegian foreign policy is therefore fragmented. Complex global challenges (terrorism, climate change, pandemics, biodiversity, cyber threats, migration, etc.) call for much closer inter-ministerial cooperation to reverse increased fragmentation – in a public sector where sectorial responsibilities are strong and coordination mechanisms few. The new block housing most of the offices of the Government in central Oslo is a signal change for how Norwegian foreign policies will be conducted in the years ahead. Sector specialists and diplomatic generalists will move closer together, working under the same roof, and this will challenge the classic diplomatic role and the way diplomats look at themselves. Our core tasks will change. Improved coordination will move to the forefront of the work we do. The article presents an idea or two for a much-needed debate.
Artikkelens første del viser hvordan FN blir representert på to forskjellige måter i norsk utenrikspolitisk debatt: på den ene side pragmatisk, som legitimeringsarena for ført politikk, og på den annen ideologisk, som alternativ til Nato-orientert politikk. Spenningen mellom de to kommer tydelig frem idet begrepet «FN-sporet» ble vanlig i norsk utenrikspolitisk ordskifte omkring Irak-krigen (2003), og umiddelbart ble brukt på begge måter. Del to viser at det kun er i offentlig politisk diskurs FN representeres på disse to måtene; i diplomatisk diskurs er det bare den første representasjonen som forekommer. Del tre, som er normativ, er et dobbeltangrep på den ideologiske representasjonen av FN. Første ankepunkt er et generelt forsvar av pragmatisme og en avvisning av ideologi i utenrikspolitikken. Andre ankepunkt er et konjunkturavhengig forsvar av pragmatisme; i en internasjonal orden som i tiltagende grad domineres av stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, er utfordringen for Norge nå er å kjempe for at mest mulig av internasjonal politikk avgjøres i multilateral sammenheng. Hva slags multilateral sammenheng det dreier seg om, er underordnet. Jeg konkluderer med at det er en grunn til at betydningen av FN-sporet som et alternativ til Nato-orientering blir en stadig mer marginalisert betydning i norsk debatt, nemlig at en slik posisjon fremstår som rigid og derfor ubrukelig. Abstract in English:The UN Track in Norwegian Foreign PolicyThe first part of the article discusses how two representations of the UN have traditionally vied with one another in Norwegian public debate. One is pragmatic and accentuates the UN's role as a consensus-creating and legitimating force in Norwegian foreign policy. The other is ideological and accentuates the UN as an alternative focus to NATO. Since the Iraq War of 2003, the concept of a "UN track" in Norwegian foreign policy has lent itself to both usages. While the ideological representation was quite widespread in Norwegian public debate on the left of the Labour Party and further leftwards, it is now only to be found at the very left of the political spectrum. As demonstrated in the second part of the article, in Norwegian diplomatic discourse, the UN is represented in pragmatic terms only. The third part of the article is a normative celebration of the waning of the ideological representation of the UN. Two reasons are given. Firstly, and on principle, a pragmatic approach to foreign policy making is superior to an ideological approach in that it increases room for manoeuvre. Secondly, and related to the conjuncture of present-day international relations, which is seeing a resurgence of great-power rivalry, a small power like Norway has a vested interest in maintaining as much multilateralism as possible. The interest in multilateralism as a general phenomenon takes precedence over what particular form multilateralism takes.
Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.
Denna studie fäster intresset vid de senaste årens ökade uppmärksamhet runt femomenet hedersrelaterat våld. En uppmärksamhet som tagit sig uttryck i exempelvis statliga satsningar och offentlig debatt. Det övergripande syftet med denna licentiatavhandling är att studera det samtal som förts i den medierade offentligheten, för att däri finna uttryck för idéer och ståndpunkter om hur staten skall reagera på hedersrelaterat våld. För att kunna uppnå det övergripande syftet var det nödvändigt att med hjälp av tidigare teori konstruera ett analysinstrument, detta är studiens andra syfte. Analysverktyget som användes i undersökningen bestod av fyra olika socialpolitiska åtgärder för att komma till rätta med hedersvåld: reglering typ 1, reglering typ 2, exit (ingenting alls) och dialog. De socialpolitiska åtgärderna i analysverktyget betraktas som operationaliserade visioner om det multikulturella samhället. Det multikulturella samhällsidealet assimilationism, där det ivras för gemensamma värderingar och där gruppens betydelse tonas ner, ligger bakom den socialpolitiska åtgärden reglering typ 1. Kosmopolitism är det multikulturella ideal vilket åtgärdsformen reglering typ 2 är en yttring av. Här betonas tolerans för skillnader och mänskliga rättigheter, men ovilja inför omständigheter då individer ställs inför gruppers tvång till anpassning och underkastelse. Den multikulturella formen som benämns fragmentiserad pluralism och där gruppgemenskap, respekt för grupprättigheter och gruppers särart är viktiga ståndpunkter, reflekteras i interventionsformen exit (ingenting alls). I den sista varianten av multikulturalism, interaktiv pluralism, påtalas betydelsen av samspel mellan grupper och ömsesidig förståelse av olikheter, interventionsformen som speglar denna form av multikulturalism är dialog. Ett ytterligare mindre syfte med licentiatavhandlingen består i att belysa hur socialtjänstens arbete med hedersrelaterat våld lyfts fram i medierna. Licentiatavhandlingen är vetenskapsteoretiskt grundad i kritisk realism och teoretiskt är studien förankrad i tankegångar om multikulturalism. Speciellt betydelsefulla är de teoretiska diskussioner där man fokuserar på konflikten mellan jämställdhetsideal och frihetsideal i multikulturella västerländska stater. Följande frågor söker jag svar på: I vilken omfattning återspeglas olika multikulturella idéer, i form av åtgärder eller socialpolitiska interventioner mot dem som utför hedersrelaterat våld, i den medierade offentligheten? Vilken betydelse har faktorer som tidningsartikelkaraktär, tidningens utgivningsområde och publiceringstidpunkt på vilka socialpolitiska interventioner som lyfts fram? Hur ser skillnaden mellan olika aktörer ut vad gäller vilken socialpolitisk åtgärd som lyfts fram och finns det skillnad mellan aktörer i vilken omfattning som de förekommer i tidningsartiklarna? I vilken mån har dikotomin multikulturalism/assimilationism någon bäring och relevans i den svenska debatten om hedersvåld? I vilken grad och på vilket sätt skildras socialtjänsten i debatten om hedersrelaterat våld? Empirin består i grunden av 1755 artiklar ur fem av Sveriges största dagstidningar (i några av analyserna har endast vissa delar av detta material används). Tidningsartiklarna har behandlats utifrån den textanalysiska metoden innehållsanalys. Som hjälp har använts ett speciellt datorprogram (QDA Miner) som utvecklats bl.a. för detta ändamål. Vissa delar av analysen har utförts genom manuell kodning medan andra delar har datorn genom instruktioner automatiskt sökt och hämtat specifika ord. Viss enklare deskriptiv statistisk beräkning har skett. Resultaten redovisas i frekvenstabeller och i vissa fall även med exemplifierande citat hämtade från tidningsartiklarna. Resultaten i studien visar att: (1) intresset för hedersvåld har ökat de senaste åren och att detta tycks ha sammanfallit med de två hedersmorden på Fadime Sahindal och Pela Atroshi; (2) det går att påvisa fyra olika former av socialpolitiska åtgärder i artikelmaterialet samt att en av dessa, reglering typ 2 (dvs. den kosmopolitiska visionen) tycks ha en särställning genom att vara den mest förekommande, även då man testar mot variabler som tidningsartikelkaraktär, tidningens utgivningsområde och publiceringstidpunkt; (3) dikotomin multikulturalism/ assimilationism stämmer dåligt i de sammanhang där hedersrelaterat våld diskuteras; (4) de socialpolitiska åtgärderna förefaller oftast vara reaktiva; (5) politiker och debattörer utgör aktörer som man oftast finner bakom uttalanden om socialpolitiska åtgärder; och slutligen (6) socialtjänsten nämns i ringa grad i förhållande till andra myndigheter samt framställs i tämligen negativ dager. En central implikation av studiens resultat är att resta krav på statliga ingripanden mot dem som utövar hedersvåld inte nödvändigtvis innebär en assimilationistisk ståndpunkt. Den springande punkten är hur "kraven på ingripanden" motiveras. Ur en assimilationistisk ståndpunkt ämnas statliga åtgärder mynna ut i en delad "livsstil", medan det utifrån en kosmopolitisk ståndpunkt snarare handlar om att åtgärderna skall säkerställa efterlevnad av lagar och mänskliga rättigheter. Det gäller således att inte förväxla dessa två på ytan lika men ändå i grunden olika ställningstaganden. ; This study focuses its interest on recent years' increased attention, in Sweden, to the phenomenon of honour violence. The attention has taken the shape of, for example, government actions and public debate. The overall purpose of this dissertation is to study the discourses that have been held in the public sphere and therein find expressions of ideas and positions regarding how the state should react to honour violence. To achieve the overall objective, it was necessary to use previous theories to construct an analytical tool. The analytical tool consists of four different sociopolitical measures used to handle honour violence: regulation type 1, regulation type 2, exit (nothing) and dialogue. In the analysis tool, the various types of intervention are regarded as operational visions of the multicultural society. The multicultural ideal assimilation, which eagerly supports common values and where the group's importance is toned down, is behind the sociopolitical action regulation type 1. Cosmopolitanism is the multicultural ideal of which regulation type 2 is a manifestation. It stresses tolerance for differences and human rights, but is reluctant to accept circumstances in which individuals are forced to submit to group pressure. For fragmented pluralism, group solidarity and respect for the rights of the group are important and this view is reflected in the intervention exit (nothing). The final version of multiculturalism, interactive pluralism, calls attention to the importance of interaction between groups and mutual understanding of differences. The intervention which mirrors this form of multiculturalism is a dialogue. A further objective of this study is to highlight how social work with honour violence is presented in the media. The dissertation has its epistemological basis in the critical realism and theoretically the study is rooted in ideas about multiculturalism. Especially important have been the theoretical discussions focused on the conflict between equality and liberty in multicultural western states. Among other things I have searched for answers to the following questions: To what extent are the different multicultural ideas reflected as action or social policy interventions against perpetrators of honour violence, in the mediated public sphere? Does the dichotomy multiculturalism/assimilation have any bearing and relevance in the Swedish debate on honour violence or are there second positions behind the binary split? To what extent and by what means are the social services described in the debate on honour violence? The empirical material basically consists of 1755 articles taken from five of Sweden's largest daily newspapers (in some of the analyses, only certain parts of this material are used). The news articles have been treated on the basis of a content analytical method. To help, a special computer program (QDA Miner), developed among other things for this purpose, has been used. Some parts of the analysis have been carried out by manual coding while other parts are made by computer automated searching and downloading of specific words. Some simple descriptive statistical calculations have been made. The results are reported in frequency tables and, in some cases, with illustrative quotations from the newspaper articles. The results of the study show that: (1) there has been an increasing interest in honour violence the last few years and this seems to coincide with the two honour killings of Fadime Sahindal and Pela Atroshi, (2) it is possible to detect four different forms of social action, and one of them, regulation type 2 (that is the cosmopolitan vision), seems to have a special status in that it is most common, (3) dichotomy multiculturalism/assimilation hardly corresponds to the context in which the honour violence is discussed (4) the social policy measures most often seem to be reactive, (5) agents behind the statements on social policy are most often politicians and commentators, and finally, (6) social services, in relation to other authorities, are mentioned rarely and presented in a fairly negative way. A key implication of the study results is that when people called for government action against those who practice honour violence, this does not necessarily mean they have an assimilationistic view. The key question is how "demand for intervention" is justified. From an assimilationistic standpoint, governmental actions should lead to a single "lifestyle," while they from a cosmopolitan viewpoint should rather ensure compliance with laws and human rights. It is therefore important not to confuse these two perspectives.
Over hele verden har politiske diskusjoner om lærerutdanning og dens rolle for lærerkvalitet en tendens til å fokusere på debatter om lærerutdanningens karakter og behovet for avanserte sertifiseringsordninger for lærere. Vi argumenterer i denne artikkelen for at feltet har behov for et utvalg indikatorer—en rekke sterke, forskningsbaserte indikatorer som kan brukes både på store offentlige universiteter, samt små regionale høyskoler. Disse indikatorene må være relevante for lærersertifisering på tvers av alders- og utviklingsstadier. I denne artikkelen knytter vi oss til en pågående samtale om måter å koble teori og praksis i lærerutdanningen, og andre forskeres arbeid med å identifisere slike kvalitetsindikatorer for lærerutdanning, ved å analysere lærerutdanningsprogram i Finland, Norge, Chile, Cuba og USA. Vi foreslår at lærerutdanning blir designet rundt en klar og felles visjon om god undervisning; den er koherent ved at den kobler teori og praksis og gir muligheter til å lære som er på linje med programmets visjon for god undervisning; og den gir muligheter til å praktisere undervisning. Det er økende enighet i forskningslitteraturen om disse tegnene på kvalitet, og våre analyser viser at det også er et gryende empirisk grunnlag som gir støtte til verdien av dem.Nøkkelord: lærerutdanning, kvalitetsindikatorer, komparativ forskningAbstractAround the world, policy discussions of teacher education in relationship to teacher quality have tended to focus more closely around debates about the nature of teacher preparation and the need for teachers to possess advanced degrees or certification. The field is in need of an array of indicators, we argue in this article—a set of powerful, well-researched indicators that can be applied to large public universities as well as small regional colleges. These indicators need to be relevant for teacher certification across a variety of age-ranges and developmental stages. In this article, we report on a growing conversation about ways of linking theory and practice in teacher education, and efforts on the part of researchers to identify key features of powerful teacher education, analyzing teacher education programs in Finland, Norway, Chile, Cuba and the US. We propose that quality teacher education is designed around a clear and shared vision of good teaching; it is coherent in that it links theory with practice and offers opportunities to learn that are aligned with the vision of good teaching; and it offers opportunities to enact teaching. While these features are supported for the most part by growing consensus in the literature, there is also an emerging empirical base that provides support for the value of them, as suggested from these analyses.Keywords: teacher education, teacher preparation, quality indicators, comparative research
This thesis focuses on the Cod Recovery Plan that was implemented in the Irish Sea in 2004. The plan was constructed within the Common Fisheries Policy, and applied to several European cod stocks that was fished unsustainably. It involved a system of measures including drastic reduction in TACs, closed spawning area, technical conservation measures and effort restriction in the form of "Days at Sea." This was not new to the fisheries in this area since the three former measures had been applied from 2000 as ICES gave warnings about the poor state of this particular stock. The implementation process has been characterised by conflicts, horse-trading and lack of evaluation. For many in the industry the measures have been draconian, others will claim they should have been tougher. Many differing but entangled factors and interests are involved and together with a high degree of complexity and unclear objectives the lack of legitimacy may be undermining the plan. This work sets out to evaluate the implementation process of the Cod Recovery Plan ; Mange fiskebestander er i dag så overfisket at de trenger hjelp til å kunne gjenoppbygges til et bærekraftig nivå. Det er i den senere tid introdusert program som innebærer diverse tiltak som skal iverksettes når en bestand går under et visst nivå. Slike tiltak kan for eksempel være reduserte kvoter, nedskalering av flåte, begrenset fiskerett, stengte gyteområder og selektivt fiskeutstyr. EU har siden 2004 iverksatt slike program blant annet på torsk i Nordsjøen, Irskesjøen og vest for Skottland. Siden slike program sannsynligvis vil ble mer og mer aktuelle over større og større områder, er det viktig å gjøre evalueringer underveis, særlig siden dette er ganske nytt. Denne oppgaven har som mål å gjøre en helhetlig vurdering og evaluering av et slikt program. Grunnlaget er gjort gjennom et feltarbeid og litteraturstudie av gjenoppbyggingsplanen for torsk i Irskesjøen med åpne intervju som den viktigste informasjonskilden. Implementeringsprosessen her har vært svært kontroversiell, og det viser seg at det er svært mye bakenforliggende som virker inn på i hvor stor grad man faktisk får gjennomført tiltakene i praksis. Historisk urettferdig fordeling av kvoter, tiltak som treffer belastede segmenter av flåten uten å kompensere for dette etc. I tillegg er ikke kontrollen intensivert i særlig grad selv om det er vanlig at svart fiske øker når kvotene reduseres. Problemene med gjennomføringen har ført til en situasjon hvor næringen konfronterer forskningen og det har gått så langt at de fysisk har nektet forskere adgang til fangst. Forskerne har svart med å ikke ville stille opp til debatter, og noen forskere mener at svaret på det problemet er å utelukke avhengigheten til fiskerne ved å endre kartleggingsmodeller. Dette har ført til en vond sirkel hvor mangelen på tillit er en fellesnevner og det opprinnelige målet overskygges av masse bråk. Taperen til syvende og sist er torskebestanden taperen. Det hjelper ikke på saken at selve planen er vag når det gjelder mål og virkemidler noe som videre fører til at evaluering av effekt på selve bestanden ikke er gjennomførbart. EU´s opprettelse av RAC (Regional Advisory Councils) har kommet inn med nytt håp om samarbeid og utprøving av tiltak. Som bakgrunn for evalueringen ligger Martin Nie´s artikkel Drivers of Natural Resource-based Political Conflicts.
