Suchergebnisse

Den digitale sky gennemsyrer det daglige liv. 3,6 milliarder brugere føder den 174 $ millionindustri som udgør 3% af det globale energiforbrug. Afhandlingen undersøger metaforen og de datacentre som det er tegn på for at afsløre skyens midlertidighed, rumlighed og materialitet fra et arkitektonisk perspektiv. Ved at skabe analogier med skyvariationer – meteorologiske, fiktive og nedfalds-skyer – søger undersøgelsen at afdække hvad sky-metaforen afslører om digitale arkiver. På trods af den (digitale) skys omfattende tilstedeværelse i beslægtede fagområder, har den stadig ikke etableret en teoretisk ramme i arkitektur. Gennem "planetary imaginary" viser jeg at digitale arkiver legemliggør det meteorologiske modus: som meteorlogiske skyer er de ekstremt responsive og opdaterer konstant deres animerede mobile data, styret af en arkiveringsimpuls til at opdatere. Del I undersøger geologiske konsekvenser af datacentre, skyens fysiske rygrad, da servere er lavet af materialer udvundet af jorden: metaller, mineraler, sjældne jordarter (Parikka). Da geologi var en ung videnskab defineredes planeten som et arkiv. I dialog med en række tænkere (Ruskin, Smithson, Ernst, Leopold, Bjornerud, Cohen, Deleuze og Guattari) udvikler jeg den geologiske modus – en tidslig, materiel og rumlig metode der legemliggør jordens/terrænets logik. Det guider min analyse af tre casestudier. Først Lamont-Doherty Earth Observatory. Det arkiverer sedimentkerner udtaget af fra havbunden, der indeholder geofysiske og miljø historier legemliggjort i fossiler. Med Meillassoux undersøger jeg de store tidslige horisonter i det før animerede stof. For yderligere at vurdere terrænets tidsligheder, vender jeg mig mod stor-skala mindesmærket Il Grande Cretto (1984–2015) af kunstneren Alberto Burri. Det arkiverer geologisk materiale der engang udgjorde Gibellina´s byggede struktur, før det blev ødelagt af jordskælv. I tråd med planetens immanente bevægelse (Nigel Clark), affekt teori (Sara Ahmed og Lauren Berlant) og kunsthistoriske referencer, forstår jeg Cretto som Burri's forsøg på at skabe et ophold, en pause i de vedvarende geologiske aktiviteter. Den geologiske modus frembringer arkiver der uafbrudt opdaterer deres indhold. Denne modus er legemliggjort i Nordeas hovedkvarters datacenter af Henning Larsen, 2017. Datacentre tæmmer det geologiske stofs kapacitet til at arkivere. Deres indgroede hemmelighedsfuldhed modstandsdygtighed og redundans inviterer den arkitektoniske sammenligning til bunkeren (Virilio, Hu). Bunkeren er som en modvægt overfor den omfattende infrastruktur som datacentrerne ikke kan isoleres fra (Koolhaas, Easterling). I Del II med datacentrers faste men aktive (geologiske) terræn som baggrund, har jeg vendt mig mod skyen og den meteorologiske modus. Begyndende med den filosofiske kontekst af skyen og dets skyer som medie (Durham Peters) beskriver jeg de meteorologiske skyers drivgas som datapunktskyer, der bogstaveligt lagrer og overfører information. Som data i den digitale sky, komponerer den konstant foranderlige og omskiftelige drivgas stadigt nye forbindelser og sammenstillinger. Med reference til tidlig "computing" (Babbage) taler jeg for meteorologiske skyer som analoge computere. For en arkitektonisk konstellation af vejr og "computing" vender jeg mig mod meteorologen Richardsons spekulative Forecast Factory (1922) – en kombination af en sky og en klode, designet til at beregne og arkivere planetens vejr. Jeg vender mig mod den arkiveringshistorie som har påvirket skymetaforen. Eksemplet med en tidlig databank foreslået af den amerikanske regering i 1966, afslører hvordan det kybernetiske arkiv i kombination med den kolde krigs konstante tilstedeværelse af radioaktivitet, gav næring til arkiv- og netværk- feber, kulminerede afslutningsvis i vores digitale sky. Udlicitering af ubevidste kognitive processer (Hayles) til "technical beings", er et forsøg på at dæmpe disse febertilstande. Jeg kobler den digitale skys domæne af ubevidstes "mschine learning" og big-data med forestillingen om et "great outdoors" (Meillassoux, Bennett). Kunstige skyer medierer det utilgængelige. Arkitektoniske eksempler fra 1960-erne (Wright, Ant Farm) aktualiserer skymediatoren i en tid hvor det globale, øjeblikkelig kommunikation og rumrejser spirede. Den digitale sky udgør et eksteriørt og fysisk utilgængeligt domæne der paradoksalt nok er fyldt med intime og identitet-definerende information om dets eksternaliserede brugere. Den digitale sky er mere end en metafor: den artikulerer, stadig mere gennemtrængende, tærsklens rumlighed, af kroppe uden overflader, af medie som rum, af vores byggede verden udvidet til det uhåndgribelige – kort sagt et "great outdoors". ; The digital cloud permeates daily life. The $174 billion industry is fuelled by 3.6 billion users and constitutes three per cent of global energy consumption. This thesis examines the cloud metaphor and the data centres it denotes to reveal the cloud's temporality, spatiality and materiality from an architectural perspective. By creating analogies with cloud variations—meteorological, fictional and artificial clouds—the research seeks to uncover what the metaphor discloses about digital archives. Despite the (digital) cloud's ample presence in adjacent fields, a theoretical framework for it has yet to be established in architecture. Tapping into the planetary imaginary, I show that digital archives embody the meteorological mode: like meteorological clouds, they are extremely responsive and governed by an archival impulse to continuously update their animated, mobile data. Part I addresses the geological implications of data centres, the physical backbone of the cloud, as servers are made of materials extracted from the ground: metals, minerals, rare earth elements (Parikka). The beginnings of geology as a science (Hutton, Lyell) defined the planet as an archive. In dialogue with a variety of thinkers (Ruskin, Smithson, Ernst, Leopold, Bjornerud, Cohen, Deleuze and Guattari), I develop the geological mode—a temporal, material and spatial method that embodies the logic of the ground. It guides my analysis of three case studies. The first is the Lamont-Doherty Earth Observatory, New York. This archives sediment cores, extracted from ocean floors, which contain geophysical and environmental histories embodied in fossils. Thinking with Meillassoux, I explore the vast temporal horizons stored in the formerly animated matter. To further gauge the ground's temporalities, I turn to the large-scale memorial Il Grande Cretto (1984–2015) by artist Alberto Burri. It archives geological matter that used to constitute the built fabric of Gibellina before the latter was destroyed in an earthquake. In line with the planet's intrinsic movement (Clark), affect theory (Ahmed, Berlant) and art-historical references, I understand Il Grande Cretto as Burri's attempt to suspend persistent geological activities. The geological mode engenders archives that incessantly update their content. This mode is embodied in Henning Larsen's Nordea Bank headquarters data centre (2017). Data centres harness the archival capacities of geological matter. Their ingrained secrecy, resilience and redundancy invite architectural comparison to the bunker (Virilio, Hu). The bunker is positioned in tension with vast infrastructure networks from which data centres cannot be isolated (Koolhaas, Easterling). In Part 2, against the backdrop of the firm but active (geological) ground of data centres, I turn to the cloud and the meteorological mode. Beginning with the philosophical context of the sky and its clouds as media (Durham Peters), I describe meteorological clouds' aerosols as data points that literally store and transmit information. Like data in the digital cloud, the continuously transforming and shifting aerosols compose ever- new adjacencies and juxtapositions. Referring to early computing (Babbage), I postulate meteorological clouds as analogue computers. For an architectural constellation of weather and computing, I turn to meteorologist Richardson's speculative Forecast Factory (1922)—a combination of a cloud and a globe, designed to compute and archive the planet's weather. I then turn to the archiving history that has affected the cloud metaphor. The example of an early databank proposed by the American government in 1966 reveals how the cybernetic archive, in combination with the constant presence of radioactivity during the Cold War, fuelled archive (Derrida) and network fever (Wigley), finally culminating in our digital cloud. The outsourcing of nonconscious cognitive processes (Hayles) to technical beings is an attempt to cool these fevers. I pair the digital cloud's nonconscious realm of machine learning and Big Data with the notion of a great outdoors (Meillassoux, Bennett). Artificial clouds mediate the inaccessible. Architectural examples during the 1960s (Wright, Ant Farm) actualised the cloud mediator at a time of budding instant global communication and space travel. The digital cloud thus constitutes an exterior, a physically inaccessible realm that is paradoxically filled with intimate and identity-defining information about its externalised users. The digital cloud is more than a metaphor: it articulates an increasingly pervasive spatiality of the threshold, of bodies without surfaces, of space as media, of our built world extended into the intangible—in short, a great outdoors.

Omsorg er mer enn et begrep for filosofer. I samfunnsvitenskapen har det stått sentralt i analyser av omsorgs- og pleieyrkene, men også i mye kjønns- og velferdsstatsforskning. I den første artikkelen i dette nummeret om omsorg, peker Arnlaug Leira og Chiara Saraceno på at analysen av omsorg, med sitt spenn av aktører, relasjoner og kontekster, ikke er en lineær eller additiv prosess. Snarere er det en reflekterende prosess som hele tiden er skiftende både når det gjelder empirisk fokus, perspektiver og analysenivåer. Utvalget av artikler i dette nummeret av Sosiologi i dag viser dette mangfoldet innenfor omsorgsforskningen. Bidragene spenner fra Leira og Saracenos forsøk på å nettopp vise omsorgsforskningsfeltets mangfold de siste 30 årene, via Nicole Hennums analyse av hvordan rådende diskurser rundt barneomsorg slår inn i likestillingsdiskursen på kompliserte og delvis uheldige måter, til henholdsvis Juritzen/Heggen og Højlunds forsøk på å etablere ulike analyseapparat som kan åpne for refleksjon rundt hvordan omsorgstrengende eldre myndiggjøres og ansvarliggjøres innenfor rammen av den nyliberale velferdsstaten. Et viktig bidrag til å analysere dette mangfoldige feltet, var Kari Wærness artikkel "On the rationality of caring" (1984/1992) hvor hun utviklet begrepet om omsorgsrasjonalitet. Denne forskningen bidro også til generelle debatter i norsk samfunnsvitenskap. Hun ble blant annet kritisert av Rune Slagstad for sin bruk av rasjonalitetsbegrepet. Slagstad mente Wærness begrenset sin analyse av omsorgsrasjonalitet fordi hun i sin rasjonalitetsutlegging la til grunn dikotomien etter det parsonianske begrepsparet instrumentell/ekspressiv, eller rasjonalitet/emosjonalitet. Hun overså derfor nyere forskningsdiskusjoner om ulike rasjonalitetsformer, slike som for eksempel instrumentell-, kommunikativ-, normativ- og strategisk rasjonalitet (Slagstad 1995: 37-38). Diskusjonen som fulgte aktualiserte blant annet spørsmål om implikasjonene av at Wærness hadde én dikotomi, og involverte problemer knyttet til det vanskelige forholdet mellom empirisk forpliktelse og teoretisk stringens, begrepets potensielle (kvinne) kjønnethet, og dets relasjon til vitenskapelig rasjonalitet. Når Wærness-´ begrep om omsorgsrasjonalitet likevel er blitt betegnet som banebrytende (se for eksempel Leira 1992), har vært hyppig sitert og fortsatt blir det, er dette med god grunn. Hun satte med sin utarbeiding av begrepet ord på sider ved menneskelig praksis og samhandling i en avhengighetsrelasjon som ikke mange hadde snakket om tidligere. Utgangspunktet for analysen er omsorgsarbeidet der den som mottar omsorg er avhengig av den som gir omsorg. Begrepet er blant annet inspirert av Arlie Russell Hochschilds begrep om "the sentient actor", og har som grunnlag for tenkning om handling den aktive blandingen av følelser/medfølelse og rasjonalitet hos omsorgsutøveren. Når Wærness problematiserer omsorgsrasjonaliteten i forhold til pleiearbeidets organisatoriske/byråkratiske rammebetingelser viser hun både nødvendigheten av at omsorgsarbeideren har en omsorgsrasjonell orienterting, samtidig som hun advarer mot at denne orienteringen i økende grad blir forsøkt fortrengt. Omsorg i spenningsfeltet mellom arbeid og kjærlighetI artikkelen "Care: Actors, relationships, contexts" viser Leira og Saraceno hvilke utfordringer omsorgsforskningen har stått overfor og fortsatt står i. Med omsorg som empirisk og teoretisk fokus, som benevner for deler av innholdet i både private og offentlige relasjoner, som analytisk omdreiningspunkt for forholdet mellom stat, marked, familie, og som redskap for systematisk tenkning om betydningen av kvinners betalte og ubetalte arbeid, viser de hvordan begrepet har åpnet for analyser på underteoretiserte felt som 'sosial reproduksjon' og 'husarbeid'. Dermed har en kunnet dekonstruere termer som 'medborgerskap' og 'velferdsstat' blant annet ved å vise hvordan kjønn gjør seg gjeldende. Til tross for flere tiår med forskning og større likhet mellom kjønnene, står en fortsatt tilbake med substansielle teoretiske (og empiriske) utfordringer. De mener at dersom omsorgsforskningen ikke strekker seg mot generell sosialteoretisk analyse som problematiserer individuelle rettigheter og muligheter, samtidig som den validerer det faktum at det fortsatt er slik at kvinner bærer de største omsorgsbyrdene, så risikerer vi en tilbakevending til utgangspunktet. Dvs. der omsorg blir forstått innenfor rammen av kjærlighet og hvor en mister både arbeids- og kjønnsdimensjonen av syne. Nicole Hennums utgangspunkt er barneomsorg og likestilling. Hennes argument er at diskursene rundt barneomsorgen, eller det hun kaller barneprosjektet; den gode barndom, det gode moderskap og rolleforventningene til mor og far, slår inn i likestillingsdiskursen på kompliserte og delvis uheldige måter. Hun henter sin empiri fra forskning på barn og ungdom i institusjoner, hvor de kulturelle forventningene om det riktige og normale foreldreskapet trer fram når behandlere konfronteres med situasjoner der noe har gått galt. Gjennom disse situasjonene viser hun for eksempel hvordan forestillinger om den empatiske og nærende mor og den autoritative far fortsatt er aktive forventninger. Aktiviseringen av den omsorgstrengende innen den nyliberale velferdsstatenHvordan står det så til med omsorgsutøvelsens vilkår innen den moderne nyliberale, markeds- og managementpregede velferdsstaten? Dette er et spørsmål de to siste artiklene på hvert sitt vis forsøker å kaste lys over. Analyser av det nyliberale samfunnet viser hvilke dilemmaer og utfordringer som oppstår innen omsorgsfeltet når omsorgsrasjonaliteten underordnes mer instrumentelle rasjonalitetsformer (Vike et al, 2004; Nafstad et al. 2004). Ved at for eksempel budsjettansvar og lønnsomhetskrav blir gjort gjeldende for nivået hvor omsorgsrasjonaliteten i utgangspunktet burde råde, oppstår det dilemmaer som ofte skaper mer avmakt enn myndiggjøring av velferdsstatens omsorgsarbeidere og mottakere for den saks skyld. Både Juritzen/ Heggen og Højlunds prosjekter er å ta denne analysen et skritt videre, gjennom å forsøke å etablere et analyseapparat som er i stand til å synliggjøre mulighetene for en reell myndiggjøring av både omsorgsutøvere og -mottakere innenfor den nyliberale velferdsstaten. Juritzen og Heggen peker på hvordan maktutredningens diagnose av velferdsstatens førstelinjetjenere som avmektiggjort av et system som ikke klarer å håndtere dilemmaer mellom omsorg og økonomi, bidrar til å tildekke mikromaktrelasjonene som utspiller seg mellom pleier og pleietrengende. Ved hjelp av et av Focaults maktbegrep forsøker de å utvikle et analyseapparat som kan trenge gjennom og utforske den gjensidige maktutfoldelsen som skjer blant pleiere og pleietrengende. Højlund er i sin artikkel opptatt av hvordan vi inkluderes som brukere av den moderne velferdsstatens tjenester. Artikkelen analyserer adgangspremissene i eldreomsorgen i Danmark, med sikte på å demonstrere den intrikate dialektikken mellom identitetsskaping, kommunikasjonsformer og beslutningspremisser som gjør seg gjeldende når eldre borgere blir en del av omsorgsapparatet. Den moderne velferdsstatens blanding av fagstyrt ekspertvelde og brukernes rett og plikt til både å ha myndighet, men også ansvar for sin egen velferd som pleietrengende, blir avdekket ved hjelp av en systemteoretisk analyse av tre ulike møteplasser mellom velferdsstatens representanter og den fremtidige pleietrengende. Artikkelen gir med andre ord et bilde av den profesjonelle omsorgsutøvelsens vilkår i den nyliberale nordiske velferdsstaten. Her får borgeren, forbruker av omsorg, en rolle som ikke er passiv og gitt, men som aktivt defineres gjennom de hybride inklusjonsmekanismene som innlemmer den enkelte omsorgsmottaker i det profesjonelle omsorgsapparat. Gjennom en Luhman-basert systemteoretisk analyse av det nye danske systemet for inklusjon av eldre i velferdsstatens tjenester viser Højlund hvordan både velferdsstatens førstelinjetjenere og de eldre har rom for å utforme sine respektive roller. Men han peker også på baksiden av disse myndiggjørende inklusjonsmekanismene, hvor det i større grad enn tidligere forventes av omsorgsmottakeren å ta ansvar for sitt eget pleiebehov, dels ved å definere det og dels ved å håndtere det på egenhånd. Til slutt i dette nummeret har vi med to bokmeldinger. Gro Ween har anmeldt Knut Odners frodige bok om Thorstein Veblens liv og virke, og Ragnhild Skogheim har lest Kirsten Simonsens bok om byen med kritisk blikk.God lesning! LitteraturLeira; Arnlaug (1992) Welfare state and working mothers. Cambridge; Cambridge University pressNafstad, Hilde (red) (2004) Det omsorgsfulle mennesket. Oslo: Gyldendal akademiskSlagstad, Rune (1995) "Feminisme som normative teori" Arbeidsnotat nr. 4. Senter for kvinneforskning. Universitetet i Oslo.Vike, Halvard, m/fl (2002) Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer I velferdsstaten. Oslo: Gyldendal akademisk. Wærness, Kari (1992/1984) "On the rationality of caring". I: Anne Showstack Sasson (red.): Woman and the state. London: Routledge.

For more than a century, research has focused on bilingual language acquisition (Ronjat, 1913; Volterra & Taeschner, 1978; De Houwer, 1990, 2009; Tabouret-Keller, 2011, for a review) and, more recently, on factors influencing metalinguistic capacities development in bilingual children, in particular in the field of syntax (Davidson et al., 2010; Simard et al., 2011; Carrey Siu & Connie Ho, 2020, e.g.). On the one hand, research indicates the influence of interlinguistic transfers on the metasyntactic capacities of bilinguals (Foursha-Stevenson & Nicoladis, 2011). On the other hand, research suggests that family language policies influence the development of metalinguistic awareness in bilingual children (King & Fogle, 2013). From a sociocognitive transdisciplinary perspective combining psycholinguistics and sociolinguistics, this research is interested in the manifestation of consciousness and metasyntactic skills in 9/10 years old French-Norwegian children. Its purpose is to assess whether and how their bilingualism influences the mode of organization, access and use of their metasyntactic skills in reading comprehension. Following a mixed-method research design, data was collected with the participation of 33 mixed couples and their bilingual French-Norwegian child. The children attend the Oslo French School in CM2 and parents report using the one-person-one-language strategy with their child. To collect data on transfers, children took a grammaticality judgment test written in French and containing errors due to Norwegian syntactic calque. Then, 13 of them had a semi-structured interview in which they explained their answers. A group of children only exposed to French from birth also took the test in France. In addition, to collect data on parental language policies, each parent answered a questionnaire. Answers to the test were crossed with both the data from the parental questionnaire and those from the interviews with the children. Test results show existence of syntactic transfers when errors come from use of a preposition. Children's metasyntactic discourse confirms this result and indicates that family language practices and school discourse influence metasyntactic skills which are also weakened by interlinguistic transfers. Presence of interlinguistic transfers also influences degree of awareness, depending on whether it is metasyntactic, interlinguistic or multilingual. The children's metasyntactic awareness is observed in discourse, in overlaps of cognitive-linguistic speech-production times and in a slowdown in the actualization of explanatory discourse due to speech errors or slips. Regarding family language policies, results indicate that the more the couple uses the "one person-one language" strategy, the better the metasyntactic skills. In addition, the results show associations between the level of metasyntactic skills in children and the couple's composition, the couple's representations regarding language contacts, and the parental corrective practices of the child's bilingual speech. Moreover, according to Norwegian parents, if their child separates both languages properly, the child has better proficiency in both French and Norwegian. ; Depuis plus d'un siècle, la recherche s'est intéressée à l'acquisition bilingue du langage (Ronjat, 1913 ; Volterra & Taeschner, 1978 ; De Houwer, 1990, 2009 ; Tabouret-Keller, 2011, pour une revue) et, plus récemment, aux facteurs intervenant dans le développement de capacités métalinguistiques chez les enfants bilingues, notamment dans le domaine de la syntaxe (Davidson et al., 2010 ; Simard et al., 2011 ; Carrey Siu & Connie Ho, 2020, par exemple). D'une part, certains constatent l'influence de transferts interlinguistiques sur les capacités métasyntaxiques des bilingues (Foursha-Stevenson & Nicoladis, 2011). D'autre part, la recherche suggère que les politiques linguistiques familiales influencent le développement de la conscience métalinguistique chez les enfants bilingues (King & Fogle, 2013).Dans une perspective transdisciplinaire sociocognitive associant psycholinguistique et sociolinguistique, cette recherche s'intéresse à la manifestation de la conscience et des compétences métasyntaxiques chez des enfants franco-norvégiens âgés de 9/10 ans. Sa problématique est de savoir si leur bilinguisme influence le mode d'organisation, l'accès et l'usage de leurs compétences métasyntaxiques en situation de compréhension écrite ; et si oui, comment. Pour ce faire, une méthodologie mixte a été utilisée. Les données ont été collectées avec la participation de 33 couples mixtes et leur enfant bilingue franco-norvégien. Les enfants sont scolarisés à l'école française d'Oslo au CM2 et les parents déclarent utiliser la stratégie « une personne-une langue » avec leur enfant. Pour collecter des données sur les transferts, les enfants ont passé un test de jugement de grammaticalité écrit en français et comportant des erreurs dues au calque syntaxique norvégien puis, 13 d'entre eux ont passé un entretien semi-directif dans lequel ils ont expliqué leurs réponses. Un groupe composé d'enfants uniquement exposé au français depuis leur naissance a aussi passé le test en France. Par ailleurs, pour collecter des données sur les politiques linguistiques parentales, chaque parent a répondu à un questionnaire. Les réponses au test ont été croisées à la fois avec les données du questionnaire parental et celles des entretiens avec les enfants.Les résultats du test montrent l'existence de transferts syntaxiques quand les erreurs viennent de l'usage d'une préposition. Les discours métasyntaxiques des enfants confirment ce résultat et indiquent que les pratiques langagières familiales et les discours scolaires influencent les compétences métasyntaxiques qui sont aussi affaiblies par les transferts interlinguistiques. Ils influent également le degré de conscientisation, selon qu'elle est métasyntaxique, interlinguistique ou plurilingue. La conscientisation métasyntaxique de l'enfant s'observe en discours dans les chevauchements des temps cognitivo-linguistiques et par un ralentissement de l'actualisation des énoncés explicatifs dû aux ratages de la parole. Au sujet des politiques linguistiques familiales, les résultats indiquent que plus le couple utilise la stratégie « une personne-une langue », meilleures sont les compétences métasyntaxiques. Par ailleurs, les résultats montrent des associations entre le niveau de compétences métasyntaxiques et la composition du couple, les représentations du couple à propos des contacts de langues, les pratiques correctives parentales du parler bilingue enfantin et le fait que, pour les parents norvégiens, si leur enfant sépare bien les langues, il les maitrise mieux. ; I over hundre år har forskningen interessert seg for tospråklig tilegnelse av språk (se for eksempel Ronjat, 1913; Volterra & Taeschner, 1978; De Houwer, 1990, 2009; Tabouret-Keller, 2011). I den senere tid er søkelyset rettet mot faktorer som har innflytelse på metaspråklig kompetanseutvikling hos tospråklige barn, særlig når det gjelder syntaks (for eksempel Davidson et al., 2010; Simard et al., 2011; Carrey Siu & Connie Ho, 2020). Det er blant annet gjort observasjoner av interlingvistiske overføringer i metaspråklige ferdigheter hos tospråklige (Foursha-Stevenson & Nicoladis, 2011). Videre antydes det gjennom forskning at den metaspråklige bevissthet hos tospråklige barn påvirkes av familiens språkpolitikk (King & Fogle, 2013).Denne studien undersøker forekomsten av metasyntaktisk bevissthet og kompetanse hos fransk-norske barn i alderen 9-10 år i et sosiokognitivt transdisiplinært perspektiv, som kombinerer psykolingvistisk- og sosiolingvistiske tradisjoner. Problemstillingen går ut på å undersøke om barnas tospråklighet påvirker deres bruk av, tilgang til og organisering av metasyntaktiske ferdigheter i deres leseforståelse, og i så fall hvordan dette skjer.Det ble i studien benyttet blandet metode, der data fra 33 familier ble samlet inn. Foreldrene i disse familiene kommer fra ulik språklig og/eller kulturell bakgrunn, og barna er tospråklige; norsk og fransk. Barna er elever på femte trinn (CM2), ved den franske skole i Oslo, og foreldrene oppgir at de bruker en-person-ett-språk strategi sammen med barnet. I datainnsamlingen som omhandlet overføringer, gjennomførte barna en franskspråklig grammatikalsk skriftlig prøve, som inneholdt feil basert på norsk syntaks. Deretter ble det gjennomført semistrukturerte intervju med 13 av informantene, der de begrunnet svarene sine. Den samme testen ble utført av en gruppe franskspråklige barn i Frankrike. Videre svarte foreldrene på en spørreundersøkelse om familiens språkpolitikk. Svarene på den skriftlige prøven ble kryss-sjekket med data både fra foreldrenes spørreundersøkelse og de semistrukturerte intervjuene.Resultatene fra testen viser forekomsten av syntaktiske overføringer når feilene kommer fra bruken av preposisjoner. Barnas metasyntaktiske tale bekrefter dette resultatet, og indikerer at familiens språkpraksis, og skolediskursen påvirker deres metasyntaktiske ferdigheter. Videre vet vi at de metasyntaktiske ferdigheter også er svekket av lingvistiske overføringer, som i tillegg er svekket av interlingvistiske overføringer. Dette påvirker også graden av bevissthet, avhengig av om den er metasyntaktisk, interlingvistisk eller flerspråklig. Barnets metasyntaktiske bevissthet observeres i tale med overlapp mellom det kognitiv-lingvistiske og reduksjon i aktualiseringen av eksplikative utsagn som følge av talefeil. Når det gjelder familiens språkpolitikk, indikerer resultatet at jo mer foreldreparet bruker en-person-ett-språk som strategi, desto bedre blir de metasyntaktiske ferdighetene. Videre viser resultatene sammenhenger mellom nivåene av metasyntaktiske ferdigheter, foreldreparets sammensetning, foreldreparets forestilling i forhold til språkkontakter, og gjennom hvordan de retter barnas tospråklige tale. Resultatene viser også at norske foreldre tenker at hvis barna skiller godt mellom språkene, behersker barnet språket bedre.

Vast areas have been subject to an active nature protection policy in Norway over the past decades. Sixteen per cent of the land mass on the mainland is now protected in one way or another, and national parks take up the greatest share of the protected land. In many regions throughout the world, national parks offer excellent opportunities for outdoor recreation and tourism activities. The social values of contact with nature and opportunities for nature-based activities are considered to be a key element of Norwegian /North European culture and tradition. Nature-based tourism is a rapidly growing sector of the tourism industry in many parts of the world. National parks have played a major part in this growth in many countries, because they tend to be associated with relatively pristine nature and beautiful scenery and they attract visitors seeking nature-based experiences. This PhD project explores the social dimension of sustainable tourism development in Norwegian national parks. The study reflects the paradigmatic shift in national park management policy, where the traditional view of protecting nature from human use is gradually being replaced by a vision of safeguarding both nature conservation and recreation/tourism interests. The increasing emphasis on the interests of visitors and local communities related to tourism activities suggests that social values are moving to the forefront of discourses on sustainable tourism development in national parks. The political backdrop for this new integrated management philosophy is rooted in the assumption that nature-based tourism in and around Norwegian national parks (which are typically located in remote mountain regions), represents promising opportunities for rural areas that are affected by the marginalisation of traditional industries, such as agriculture and forestry. Increasing visitation and more nature-based tourism products can potentially generate local jobs and income, and tourism therefore represents a way of stemming the outmigration of the resident populations. The integration of broader social interests in the emerging management regime has also arisen from criticisms of the traditional, expertdriven, segregated and top-down national park management strategies. The inclusion of local, experience-based knowledge, the involvement of community stakeholder interests and the anchoring of management processes and solutions at the local level are now being given political attention. In examining the social preconditions for sustainable tourism development in national parks, this PhD project analyses tourism interests in various ways: Visitor desires and concerns and the viewpoints of local tourism entrepreneurs are taken into consideration, as well as the views of other rural interests with a stake in the utilisation of national parks. Nasjonalparkriket ("The National Park Realm") was chosen as the case study area for the empirical study. This mountainous region is situated in the northern part of Oppland County in Norway. It comprises six municipalities with very high land coverage of protected areas, including six national parks. Visitors' Nature Orientations were examined through two surveys to achieve a detailed understanding of their main types of nature appreciation. The findings illustrate tourists' nature-related motives, values and attitudes and also their behavioural preferences in a nature setting. German, Dutch and Danish motor tourists visiting Norway were surveyed when leaving the country by ferry and four vital dimensions of Nature Orientations were identified: Inspiration, Recreation, Challenge and Sightseeing. Inspiration represents existential values and a strong emotional connectedness with landscape and nature; Recreation signifies the desire for tranquillity, peacefulness and physical relaxation in natural surroundings; Challenge represents the desire for demanding physical exercise and risk taking, and Sightseeing refers to interests in seeing sights and the appreciation of comfort aspects. An additional visitor survey among actual visitors in Nasjonalparkriket, supported these findings but the Sightseeing dimension was re-labelled Comfort due to the relative importance of the comfort aspect in the fourth dimension. Tourism facilities (and visitors' 'quests' for such facilities) in and around national parks can potentially match the different Nature Orientations, and the border survey showed that each of the four identified principal Quest for Facilities dimensions related to distinct nature interests: The Nature Orientations Challenge and Sightseeing supported the expressed wishes for extension and upgrading of "Tracks & signposts" within national parks. The desire for more grand scale "Infrastructure & services" was upheld by Nature Orientations Challenge and Sightseeing but was contested by Recreation. Moreover, "Food & accommodation" products mainly located outside parks were found to be particularly appealing to the Nature Orientation Sightseeing. The expansion of "Tours & interpretation" services and facilities in natural surroundings was supported by the Inspiration or Sightseeing orientations. Tourists who seek pleasures in natural surroundings tend to express great concern for the environment. In the survey among actual visitors in Nasjonalparkriket, respondents generally expressed a very low degree of acceptance for negative ecological impacts resulting from tourism activities and installations in the national parks. The Nature Orientation dimension Inspiration was associated with a particularly great concern for the wild reindeer habitat, raptor nesting and attrition on vegetation. On the other hand, both Comfort (Sightseeing) and Challenge orientations showed less environmental concern compared to visitors in general. The Quest for Facilities dimensions "Infrastructure & service" and "Food & accommodation" (i.e. tourism product interests upheld by Comfort (Sightseeing) and Challenge according to the border survey) fell into the latter domain, and were also (in relative terms) related to a higher degree of acceptance of negative ecological impacts. Tourists' Nature Orientations, Quest for Facilities and views on potential nature destruction (as revealed in the two surveys) represent important knowledge for managers who are looking to develop national parks into viable tourism attractions. In addition, local tourism entrepreneurs need to be aware of their guests' interests and concerns if they want to succeed. Local tourism stakeholders are often totally dependent on the natural resources contained in the protected areas. National park management policies and regulations represent opportunities and constraints for tourism activities, and thus have a direct influence on the prospects for tourism expansion. Qualitative interviews with local tourism stakeholders in Rondane and Jotunheimen national parks (within Nasjonalparkriket) revealed that, despite their general support for national parks status, they felt that the management planning processes and outcomes left a lot to be desired. First, the tourism representatives reported only minor involvement in the national park planning processes, and that they had very little input into the final planning arrangements. Second, they felt that management rules and regulations restricted opportunities for tourism related business operations within the parks. Third, respondents perceived a lack of competence among managers concerning business management and tourism development issues. In Rondane National Park, doubts were expressed about the necessity of the measures implemented to protect the wild reindeer, and the scientific evidence supporting these measures. In Jotunheimen National Park, respondents thought that sustainable tourism development should be more explicitly included in management visions and goals for the national park, and they called for a visitor strategy to be implemented. They also expressed a desire to be involved in the co-management of the park. Considerable investment in communication and relationship-building is likely to be required in these two parks to foster durable social links and trustworthy planning partnerships between responsible managers and local tourism stakeholders. Similar opinions were identified among local tourism stakeholders in a focus group study in the two national parks mentioned above. The traditional rural users (i.e. local landowners, farmers, etc.) of the national parks are social interests defining the freedom of action with respect to existing tourism activities and also new tourism industry initiatives. When exploring the opinions of both groups (i.e. local tourism entrepreneurs and traditional rural users) about tourism in the protected areas, there were few direct clashes of interest. However, contradictory views were evident amongst groups when discussing the need for genuine tourism growth in the area. The local tourism entrepreneurs demonstrated an 'openness to change' in order to sustain their businesses and the local community, whereas the traditional rural user interests had a more sceptical attitude and were afraid that new developments could change the character of their countryside and undermine rural lifestyles and the integrity of their local community. Viable directions for tourism development should therefore be negotiated between the two stakeholder interests. The main contribution of this dissertation is to highlight social preconditions for sustainable tourism development in a Norwegian national park setting. Both 'outsider' and 'insider' social perspectives (i.e. visitor and local stakeholder interests), are equally taken into consideration. Existing opportunities and constraints are discussed and issues of crucial importance for tourism advancement in the national parks are identified. ; Store naturområder er blitt vernet av norske myndigheter i de siste tiårene. 16 prosent av landarealene på Norges fastland er nå vernet i en eller annen form, og nasjonalparkene utgjør den største andelen av disse verneområdene. I mange land er nasjonalparkene svært godt tilrettelagte for rekreasjons- og turistaktiviteter. De sosiale verdiene som er knyttet til befolkningens nærhet til natur og mulighetene for naturbaserte aktiviteter og opplevelser blir ofte ansett som et kjerneelement i norsk/skandinavisk kultur og tradisjon. Naturbasert turisme er en raskt voksende sektor i mange deler av verden, og nasjonalparkene blir gjerne assosiert med godt bevart, verdifull natur og vakre landskaper, som tiltrekker seg et økende antall besøkende i mange land. I dette PhD-prosjektet rettes søkelyset mot den sosiale dimensjonen ved bærekraftig reiselivsutvikling i norske nasjonalparker. Studien reflekterer det pågående paradigmatiske skiftet i nasjonalparkpolitikken, der det klassiske naturvernet mot menneskelig bruk og påvirkning gradvis blir erstattet av forestillinger om at naturforvaltning i denne typen områder bør handle om å ivareta både naturhensyn og reiselivsinteresser. Den voksende oppmerksomheten omkring de besøkendes behov og den økende vektleggingen av lokalsamfunnsinteressene som er relatert til turistaktivitetene indikerer at de sosiale aspektene gradvis får større betydning i diskusjoner om bærekraftig reiselivsutvikling i nasjonalparkene. Det generelle politiske bakteppet for denne nyere, sosialt integrerte forvaltningsfilosofien er knyttet til en antakelse om at norske nasjonalparker, som gjerne er lokalisert i relativt perifere fjellregioner, representerer næringsmuligheter for bygdesamfunn som er blitt marginalisert i økonomisk henseende som følge av tilbakegang i tradisjonelle næringer som jordbruk og skogbruk. Mer besøk i nasjonalparkene og tilpassede naturbaserte reiselivstilbud kan potensielt skape arbeidsplasser lokalt og tilføre lokalsamfunnene nye inntekter. Utvikling av reiselivet fremstår derfor som et egnet redskap for å motvirke utflytting fra disse områdene. Innlemmingen av bredere sosiale interesser i det nye forvaltningsregimet kan også ses på som et svar på kritikken av den dominerende naturvitenskapelige, ekspertpregede og top-downorienterte forvaltningstradisjonen. Inkludering av både lokal og erfaringsbasert kunnskap, involvering av lokalsamfunnsinteresser og sikring av lokalt forankrede forvaltningsprosesser og -beslutninger blir nå i stadig større grad viet politisk oppmerksomhet. I denne studien av sosiale aspekter ved bærekraftig reiselivsutvikling i nasjonalparker rettes søkelyset både mot de besøkendes tilretteleggingsønsker og mot deres omtanke for naturmiljøet. I tillegg analyseres synspunktene på reiselivsutvikling i nasjonalparkene blant lokale reiselivsentreprenører og andre lokale brukerinteresser. Nasjonalparkriket i Nord-Gudbrandsdalen ble valgt som case for den empiriske undersøkelsen. Denne fjellregionen ligger i den nordlige delen av Oppland fylke, og omfatter seks kommuner med seks nasjonalparker, der en svært stor andel av arealet består av vernede landområder. Gjennom to surveyundersøkelser ble turistenes såkalte naturorienteringer belyst. Resultatene illustrerer turistenes naturrelaterte motiver, verdier og holdninger samt deres atferdspreferanser i et naturmiljø. Tyske, nederlandske og danske bilturister ble i den første surveyundersøkelsen bedt om å besvare et spørreskjema ved utreise fra Norge med ferge, og fire typer av naturorienteringer ble identifisert i denne grenseundersøkelsen: Inspirasjon, Rekreasjon, Utfordring og Sightseeing. Inspirasjon representerer eksistensielle verdier og en sterk emosjonell tilknytning til natur og landskaper. Rekreasjon står for ønsker om stillhet, ro og fysisk avkobling i naturomgivelser. Utfordring gjenspeiler ønsker om fysisk krevende aktiviteter og en viss risikoorientering. Sightseeing reflekterer interessen for å se attraksjoner og understreker betydningen av komfort på reisen. Den andre surveyundersøkelsen, en spørreundersøkelse blant faktisk besøkende i Nasjonalparkriket, bekreftet disse funnene, men her ble Sightseeing omskrevet til Komfort pga den sterke betydningen av komfortaspektene på den fjerde dimensjonen. De besøkendes uttrykte ønsker om tilrettelegginger av fasiliteter i og rundt nasjonalparkene kan i utgangspunktet tenkes å være knyttet til de ulike naturorienteringene. Grenseundersøkelsen blant de utenlandske bilturistene viste at hver av de fire identifiserte typene av fasilitetsønsker var relatert til hver av de fire typene av naturinteresser: Naturorienteringene Utfordring og Sightseeing understøttet ønskene om å utvide og oppgradere "Stier & skilter" inne i nasjonalparkene. Ønskene om mer storskala "Infrastruktur & service" ble opprettholdt av naturorienteringene Utfordring og Sightseeing, men var i liten grad relatert til Rekreasjon. Tilrettelagte turistprodukter innen "Mat & overnatting" utenfor nasjonalparkenes grenser hadde først og fremst appell til naturorienteringen Sightseeing, mens "Organiserte turer & formidling" i naturomgivelser var relatert til naturorienteringene Inspirasjon og Sightseeing. Turister som søker seg til naturområder er gjerne opptatt av vern av naturmiljøet. I undersøkelsen blant besøkende i Nasjonalparkriket uttrykte respondentene generelt sett lav grad av aksept for negative økologiske konsekvenser som følge av turistaktiviteter og turistmessig infrastruktur i nasjonalparkene. Naturorienteringsdimensjonen Inspirasjon var forbundet med en spesielt restriktiv holdning til negativ påvirkning av villreinhabitatet, rovfuglenes redebygging og slitasje på vegetasjonen. På den andre siden viste både orienteringene knyttet til Komfort (Sightseeing) og Utfordring større grad av aksept for negative økologiske virkninger. De som ønsket "Infrastruktur og service" og "Mat & overnatting" (dvs. fasilitetsønsker opprettholdt av Komfort /Sightseeing og Utfordring i følge grenseundersøkelsen) falt inn i den siste kategorien, der det var en relativt sett høy grad av aksept for negative økologiske virkninger. Turisters naturorienteringer, fasilitetsønsker og oppfatninger av potensielle naturødeleggelser, slik det ble avdekket i de to surveyundersøkelsene, er viktig kunnskap for forvaltningsmyndigheter som ønsker å utvikle nasjonalparkene til bærekraftige turismeattraksjoner. I tillegg må lokale reiselivsentreprenører ha kjennskap til gjestenes interesser og innsikt i deres miljøengasjement dersom de skal kunne overleve. De lokale næringsaktørene er dessuten helt avhengige av naturressursene som finnes inne i nasjonalparkene. Forvaltningspolitikk og -reguleringer representerer muligheter og begrensninger for turismeaktiviteter og har dermed direkte betydning for utviklingen av reiselivet i nasjonalparkene. Kvalitative intervjuer med lokale reiselivsaktører i Rondane og Jotunheimen nasjonalparker (som begge er lokalisert innenfor Nasjonalparkriket) viste at disse entreprenørene så fundamentale mangler ved både forvaltningsplanprosesser og - bestemmelser, til tross for at de generelt støttet nasjonalparkstatusen for disse fjellområdene: For det første rapporterte aktørene om bare minimal, reell involvering i nasjonalparkenes forvaltningsplanprosesser, og de uttrykte at de hadde hatt liten innflytelse på de endelige vedtakene som ble fattet. For det andre opplevde de at reguleringene begrenset mulighetene for turistaktiviteter inne i nasjonalparkene. For det tredje pekte de på at forvaltningen mangler kompetanse både på forretningsvirksomhet og reiselivsutvikling. I Rondane ble det uttrykt tvil om nødvendigheten av de strenge tiltakene for å beskytte villreinen og det vitenskapelige grunnlaget for disse initiativene. I Jotunheimen mente de lokale reiselivsaktørene at bærekraftig reiselivsutvikling burde bli eksplisitt inkludert i forvaltningens visjoner og målsettinger for nasjonalparken, og de ønsket iverksetting av en besøksstrategi for dette verneområdet. De ville også gjerne bli delaktige i forvaltningen av parken. Betydelige investeringer i kommunikasjon og relasjonsbygging er trolig påkrevd i disse to parkene for å utvikle tillitsfulle og varige sosiale bånd mellom forvaltningsmyndighetene og de lokale reiselivsaktørene. Liknende synspunkter ble identifisert blant lokale reiselivsentreprenører i en fokusgruppeundersøkelse i de to nevnte nasjonalparkene. De tradisjonelle bruksinteressene (dvs. lokale grunneiere, bønder etc.) i nasjonalparkene er sosiale interesser som kan tenkes å sette rammer for reiselivsaktivitetene og dermed også påvirke nye initiativ i reiselivsnæringen. Analysene av alle fokusgruppene (dvs. både blant de lokale reiselivsaktørene og de tradisjonelle brukerinteressene i de to parkene) viste at det var få eksisterende konflikter mellom de ulike interessene. Men ulike synspunkter kom til uttrykk når behovet for fortsatt vekst i turismen i området ble diskutert. De lokale reiselivsaktørene viste en "åpenhet for forandring" for å videreutvikle reiselivet og livskraften i lokalsamfunnet, mens de tradisjonelle brukerinteressene hadde en mer skeptisk holdning og var engstelige for at rask reiselivsvekst kunne endre områdets karakter og underminere lokal livsstil og bygdesamfunnets integritet. Bærekraftige løsninger for videre reiselivsutvikling i området bør derfor framforhandles mellom disse ulike lokale brukerinteressene. Det viktigste bidraget i dette PhD-prosjektet har vært å analysere de sosiale forutsetningene for bærekraftig reiselivsutvikling i norske nasjonalparker. De sosiale aspektene er belyst gjennom både "utenfra"- og "innenfra"-perspektiver, dvs. at interessene til så vel besøkende turister som lokale næringsutøvere er inkludert i denne avhandlingen. ; Norges Bondelag ; Nasjonalparkriket

Lærere er svært viktige for barns oppdragelse og sosialisering inn i samfunnet. De underviser og bedømmer våre fremtidige samfunnsborgere, og lærernes kompetanse, evner og ferdigheter har en klar effekt på barns skoleprestasjoner. Det har også vist seg at andre aspekter ved læreres undervisning, slik som læreres adferd, oppførsel og tro på egne ferdigheter har stor betydning for elevenes resultater. Nyutdannede lærere er ikke nødvendigvis sosialisert eller innordnet i skolens og profesjonens tradisjoner og vaner, men må likevel opprettholde profesjonelle standarder for lærerarbeid. Å rette oppmerksomheten mot nyutdannede lærere gir derfor en mulighet til å peke på hva som er spesielt for lærerprofesjonen. Gjennom mange år har lærere og lærerutdanning blitt viet mye oppmerksomhet, og lærerutdanning har blitt reformert og endret i mange land i den hensikt å bedre lærernes prestasjoner. At norske elever har prestert under gjennomsnittet og dårligere enn forventet på internasjonale sammenligninger, har gjort at oppmerksomheten mot lærernes kvalitet og kompetanse har blitt enda større. For lærerne sin del blir overgangen fra studier til arbeidsliv ofte gjenstand for kritikk. Forskning har vist at nyutdannede lærere er lite tilpasningsdyktige og regelstyrte i sin undervisning. Overgangen beskrives som vanskelig, til og med som et sjokk. Forskningsspørsmålet i denne avhandlingen er: Hva kjennetegner nyutdannede læreres tanker, handlinger, mestring og deres kunnskapsforståelse? Avhandlingen består av et innledende essay og fire artikler. Det teoretiske rammeverket i prosjektet er hentet fra profesjonssosiologiske teorier og det man med en samlebetegnelse kan kalle læringsteori. De profesjonssosiologiske tilnærmingene gir mulighet for sammenligninger på tvers av profesjoner. Felles for de profesjonssosiologiske tilnærmingene er at de ser profesjoner som kunnskapsbaserte yrker som utøver spesifikke oppgaver i det moderne samfunn. På bakgrunn av sine kunnskaper og vilje til å arbeide til fellesskapets beste er profesjonene gitt en stor grad av autonomi i sitt arbeid. Dette gjelder både den individuelle profesjonsutøver og profesjonen som helhet. Spørsmålet om hvordan profesjonsutøverne blir tilstrekkelig kvalifiserte for sitt arbeid er lite diskutert i profesjonssosiologien. Dette er derimot et kjernespørsmål i teorier om læring. Mange har diskutert forholdet mellom teori og praksis, overføring og rekontekstualisering av kunnskap, og forholdet mellom lærerutdanning og klasseromarbeidet. Mange av de læringsteoretiske tilnærmingene og den tidligere forskningen på lærere har mangler: metodologisk har de sjelden et design som gjør det mulig å kunne diskutere spørsmål omkring validitet og generaliserbarhet; de er sjelden longitudinelle og kan derfor ikke si noe om konkrete sammenhenger mellom lærerutdanning og arbeid i skolen; og de kan ofte karakteriseres som forskning på lærerutdanning fra innsiden av lærerutdanningen. I fire artikler går jeg derfor i dybden på fire mer konkrete forskningsspørsmål: 1. Hvordan opplever nyutdannede lærere sin autonomi, service‐orientering og profesjonskunnskap, og hva kan dette fortelle om lærerprofesjonen? 2. Hva kjennetegner nyutdannede læreres strategier for læring i arbeidslivet? 3. Hvordan vurderer nyutdannede lærere sin mestring, og hvordan er mestring relatert til samarbeid og støtte i arbeidslivet? 4. Hva vurderer nyutdannede lærere som viktig kunnskap for å lykkes som lærer, og hvordan vurderer de normative sider av lærerarbeidet? I alle de fire artiklene brukes begrepene fra profesjonssosiologien (kunnskap, autonomi og vilje til å jobbe til samfunnets beste) som analytiske begreper, og operasjonaliseres på forskjellige måter. Læringsteori og tidligere forskning på lærere brukes til å utvikle det analytiske rammeverket videre og diskutere funnene. Den metodiske fremgangsmåten er hovedsakelig bruk av forskjellige spørreskjemaundersøkelser. I artikkel 1 og 2 brukes StudData, som følger studenter fra ulike profesjonsutdanninger fra starten av utdanningen, gjennom utdanningen og ut i arbeidslivet. Dette gjør det mulig å koble utdanning og arbeidsliv empirisk. Nyutdannede lærere sammenlignes med nyutdannede sykepleiere (artikkel 1) og leger (artikkel 2). Sammenligningen gjør det mulig å diskutere de spesifikke trekkene ved lærerprofesjonen. I artikkel 3 og 4 brukes LU‐data, en spørreskjemaundersøkelse av lærerutdannere og lærere ved praksisskoler i lærerutdanningen. Lærerutdannere, nyutdannede lærere og erfarne lærere har blitt stilt de samme spørsmålene, og dette gjør det mulig å sammenligne gruppene. I tillegg er det benyttet data fra intervjuer og observasjoner i skolen i artikkel 3. Artikkel 1 heter Aspects of professionalism. Collective nursing–personalized teaching? I denne artikkelen diskuteres service‐orientering og profesjonskunnskap som grunnlaget for profesjonsutøvernes autonomi. Den empiriske undersøkelsen sammenligner sykepleier‐ og lærerprofesjonens autonomi, service‐orientering og profesjonskunnskap. Både lærere og sykepleiere kan beskrives som svært orienterte mot å hjelpe andre under studiene, og de får også i stor grad utløp for dette i sitt arbeid som nyutdannede. Nyutdannede lærere oppgir å ha mer kontroll over eget arbeid enn sykepleiere. Det argumenteres for at dette til en viss grad kan sees som uttrykk for forskjellen mellom skoler og sykehus som arbeidsplasser, men at svaret også kan finnes i utviklingen av sykepleie og læreryrket som profesjoner. Opplevelsen av en høy grad av autonomi hos den individuelle lærer kan også sees som et uttrykk for individualiseringen av lærerarbeidet, som er et trekk ved organiseringen av skolen som har blitt påpekt jevnlig i undersøkelser av læreres arbeid. Lærere holdes individuelt ansvarlig for sin egen faglige utvikling, og bruker i liten grad kollegaer som faglig støtte. Dette har man forsøkt å endre gjennom reformer og andre tiltak, men norske og internasjonale undersøkelser viser fortsatt at lærersamarbeid ofte foregår på en faglig lite forpliktende måte. I artikkelen kommer dette også til uttrykk i diskusjonen omkring kunnskap hos nyutdannede lærere og sykepleiere. I starten av utdanningen ser lærere fagkunnskap som lite viktig for profesjonsutøvelsen, og enda færre anser det som viktig mot slutten av utdanningen. Flere av sykepleiestudentene anser fagkunnskap som viktig i starten, og enda flere anser det som viktig mot slutten av studiene. Det diskuteres i artikkelen hvorvidt dette kan sies å gjenspeile en generell holdning til fagkunnskap i de to yrkene, og hvorvidt dette også kommer til uttrykk i artikkelens siste funn: mangelen på oppfølging av nyutdannede lærere i arbeidslivet. Mer enn 50 % av lærerne sier at de ikke har mottatt noen form for oppfølging som nyutdannede i skolen, mens kun 25 % av sykepleierne oppgir det samme. Lærere, i motsetning til sykepleiere, har heller ikke et lovpålagt krav om faglig utvikling og oppdatering. Forskning har også vist at lærernes profesjonsorganisasjoner har hatt en strategi der praksisbasert og personlig kunnskap har blitt vektlagt, i tillegg til å sikre en høy grad av autonomi over eget arbeid. Strategien har vært tilbakeskuende, i det at oppmerksomheten har vært rettet mot å gjenreise læreryrkets tidligere status og innflytelse. Artikkel 2 heter Teachers' learning activities in the workplace: How does education matter? Spørsmålet som undersøkes er hvilken rolle nyutdannede selv kan spille i sin egen profesjonelle utvikling, og hvor mye arbeidsplassfaktorer betyr. Tidligere forskning på læreres arbeidslivslæring har ikke kommet frem til klare resultater på hvilke faktorer som har betydning, og det undersøkes hvorvidt dette kan skyldes at individuell læringsorientering og utbytte fra lærerutdanningen har vært utelatt. Individuell læringsorientering kan også sees som noe lærerutdanningen kan være med på å påvirke og utvikle. Nyutdannede læreres læringsaktiviteter (hva de gjør når de trenger mer kunnskap for å løse krevende situasjoner) sammenlignes med nyutdannede legers. Betydningen av opplevde krav, kontroll og støtte fra kollegaer og ledelse på jobben sammenlignes med betydningen av studiestrategier under utdanningen og opplevd utbytte av utdanningen. Nyutdannede lærere er jevnt over mindre aktive enn nyutdannede leger, noe som kan tenkes å være uttrykk for både trekk ved arbeidet og arbeidets organisering, samt også en svakere kunnskapsorientering i lærerprofesjonen, slik det diskuteres i artikkel 1. Ved å ta inn studiestrategier i analysene blir modellene sterkt forbedret, noe som peker på at lærerutdanning kan spille en viktig rolle i å danne fremtidige lærere som er aktive kunnskapssøkere i sitt eget arbeid. Artikkel 3 heter Novice teachers and how they cope. Nyutdannede læreres møte med arbeidet som lærer i skolen beskrives ofte som en vanskelig opplevelse, og til og med som et sjokk. I artikkelen sammenlignes nyutdannede og erfarne læreres mestring av yrket ved hjelp av kvantitative og kvalitative data. En teoretisk modell for mestring av læreryrket utvikles og testes i artikkelen, og resultatene viser, i motsetning til hva man kunne forvente fra tidligere forskning, at nyutdannede og erfarne læreres mestring ikke skiller seg mye fra hverandre, og beskrivelsen av et sjokk støttes ikke. De detaljerte analysene viser at støtte fra kollegaer er viktig for både nyutdannede og erfarne, men viktigst for nyutdannede. Samarbeid med kollegaer, derimot, påvirket nyutdannede læreres mestring negativt, men erfarne læreres mestring positivt. I de kvalitative datakildene fremkom det at dette kunne være et resultat av nyutdannede læreres manglende evne til å uttrykke sine egne profesjonelle behov, og at dette gjør det stressende og vanskelig å involvere seg med kollegaer på en faglig forpliktende måte. Skoleledelsen var også viktigere for erfarne læreres mestring enn nyutdannedes. Samarbeid som ikke var faglig krevende eller forpliktende var mest vanlig. I artikkelens siste del drøftes det at når forholdet mellom utdanning og arbeidsliv ikke diskuteres skapes det forventninger om at nyutdannede skal være i stand til å gjøre det samme som sine erfarne kollegaer fra første stund. Dette kan også se ut til å være en forventning nyutdannede lærere i skolen møter. Artikkel 4 heter The valuation of knowledge and normative reflection in teacher qualification. A comparison of teacher educators, novice and experienced teachers. Lærerutdanningen beskrives ofte som i utakt med kravene som stilles i skolen. Nyutdannede og erfarne læreres vurdering av hva som er viktig kompetanse for lærere sammenlignes i artikkelen med lærerutdanneres vurdering. Læreres beslutninger er også formet av deres normative vurderinger. Gruppenes syn på et av de viktigste normative dilemmaene i skolen, inklusjon av elever med særskilte behov i ordinær undervisning, sammenlignes derfor også. Resultatene viser at lærerutdannerne hadde et noe mer positivt syn på inklusjon, men alle tre gruppene fremholdt at både fagkunnskap og praktiske ferdigheter var svært viktige for å være en god lærer. Det var altså få indikasjoner på utakt mellom lærere i skolen og lærerutdannere på disse spørsmålene, selv om noen forskjeller ble funnet. Nyutdannede lærere var noe likere sine erfarne kollegaer enn lærerutdannerne, noe som kan tyde på at de nyutdannede raskt er sosialisert inn i skolekulturen, eller at de aldri har vært like sine lærerutdannere. Lærerne i skolen var noe mer praktisk orientert og opptatt av å holde kontroll enn lærerutdannerne, som på sin side i større grad vektla å kunne begrunne sine valg og vurderinger, og læreplananalyse. Til tross for disse forskjellene er hovedinntrykket at beskrivelsen av lærerutdannerne som i utakt med den virkelige verden i skolen må nyanseres. Et viktigere spørsmål er hvorvidt lærerutdanningen bør være i takt med kravene i skolen på alle områder? I artikkelen diskuteres det om lærerutdanningen kan ha en viktig rolle ved å vektlegge områder og tema som lett blir skjøvet til side i en hektisk skolehverdag, og om endringer og reformer i skolen og lærerutdanning skjer på bakgrunn av forskningsutviklingen eller andre initiativ. Jeg argumenterer for at det viktige spørsmålet ikke er hvor store forskjellene mellom utdanning og arbeidsliv er, men hvilke forskjeller som er passende og hvilke som ikke er det. I alle fire artiklene diskuteres det om idealene som møter nyutdannede lærere er realistiske. Ideen om at en nyutdannet skal kunne gjøre alt det en erfaren lærer kan gjøre kan knyttes til et tradisjonelt bilde av læreren: Kunnskap sees som det eneste formålet med utdanningen, og moral og normative vurderinger knyttes til tradisjonelle forestillinger om dyd og kall. Hvis dette er forventningene nyutdannede møtes med, er det lett å finne bekreftelse på at lærerutdanningen er utilstrekkelig eller ute av takt. Dersom andre læreridealer gjøres gjeldende, vil også nye perspektiver på forholdet mellom utdanning og arbeidsliv, og på kvalifisering av lærere, bli mulige. De profesjonssosiologiske kjernebegrepene gir et rammeverk som gjør det mulig med komparative studier av profesjoner og dermed få frem de spesifikke trekkene ved læreryrket. I avhandlingen trekkes det frem at læreryrket kan se ut til å ha en svak kunnskapsorientering, og dette er igjen med på å undergrave de nyutdannede lærernes mulighet til å utføre sitt profesjonelle arbeid på et tilfredsstillende vis. De profesjonssosiologiske begrepene blir nyttige analytiske verktøy i studiet av lærerkvalifisering og lærerprofesjonen. Samtidig har profesjonssosiologien også sine klare begrensninger, fremfor alt i at forholdet mellom utdanning og arbeidsliv i liten grad er gjenstand for diskusjon. Læringsteorier utfordrer og kritiserer dette, og diskuterer hvordan ferdigheter for profesjonell yrkesutøvelse utvikler seg i forskjellige kontekster til forskjellige tider. I avhandlingen kan artikkel 2 trekkes frem som et spesielt tydelig, empirisk, eksempel på dette. Det longitudinelle designet gjør det mulig å undersøke den spesifikke påvirkningen fra lærerutdanningen, samtidig som arbeidsplassens betingelser for læring tas hensyn til. ; Teachers are among the main agents of socialisation and upbringing. They are the ones who teach, judge and evaluate the future citizens of our society, and their competence, abilities and skills affect the outcome and experience of an individual's education. Their behaviour and belief in their own abilities influences student performance. To learn more about how the teaching profession and teachers organize and develops their work, the spotlight is thrown at novice teachers. Novices are more clearly exposed to the specific characteristics of the organization and profession, as they are new and not necessarily socialized or aligned with the habits of the profession and organization, at the same time as they have to uphold professional standards. Research has indicated that novice teachers tend to adopt inflexible, rule‐based ways of teaching so as to cope with the uncertainty of their work. The meeting with work in schools is often characterised as troublesome or even as a shock. The main empirical research question in this thesis is: How do novice teachers think, act, cope and perceive knowledge? The thesis consists of an introductory essay and four papers. How novice teachers think, act, cope and perceive knowledge is seen as expressions of professionalism, and how professionalism is accommodated in teaching. Sociological approaches to professions and professionalism provide a comparative framework, and have in common the understanding that professions are knowledge‐based occupations that perform specific tasks in modern societies. Professionalism is seen as a normative‐value system, where professionals are granted autonomy to perform their work (individually and collectively) as they are competent performers with a will to use their competence for the common good. Professionalism is at the same time also an ideological tool, providing professions with opportunity to develop and strengthen their position (professionalism from within), but also using the arguments of professional standards and accountability to steer professions in certain directions in line with broader political trends and reforms (professionalism from above). Qualification (the development and acquisition of professional knowledge, skills and values, and the relationship between education and work in terms of preparing for specific tasks) is rarely discussed in sociological traditions. This is a key omission, given that education and professional knowledge is seen as the important vehicle for upholding a status as professions. In theories of professional learning, in which most research on teachers finds its theoretical framework, the nature of knowledge and learning is more frequently questioned, and different theoretical positions and metaphors have been used to frame the problems that novice teachers face. Some have referred to this issue as an encounter with the difference between theory and practice. Others have referred to the problems of transferring knowledge, or recontextualising knowledge, from teacher education to the classroom. Research has also suggested that teaching as a profession lacks a knowledge base that can support teachers in their work and provide teachers with the necessary tools. Although much research has been undertaken on novice teachers, and the research‐based knowledge has accumulated steadily, it has it has been pointed out that there is a need to address challenges in terms of validity and generalisability, and to approach teaching as a research subject with new theories and methodologies not inherent to teacher education. The main empirical research question of this thesis is analysed through four papers, addressing four more specific research questions: 1. How do novice teachers report on their self‐assessed levels of autonomy, service orientation and professional knowledge, and what can this tell us about characteristics of the teaching profession? 2. What characterises novice teachers' professional development strategies? 3. How do novice teachers' assess their own coping, and how is coping related to collaboration and support? 4. What do novice teachers perceive as important knowledge and how do they value the normative aspects of teachers' work? In paper 1 and 2, StudData is used, a survey following teacher students from the end of their education and into their first few years of work. This makes it possible to examine novices' situation and experiences, while also empirically linking together the education and the subsequent working career of the respondents. Teaching is compared to nursing (paper 1) and medicine (paper 2) in order to point out the specific characteristics of teaching as a profession. In paper 3 and 4 TeData is used, a survey of teacher educators and teachers in school. Teacher educators, novice teachers and experienced teachers are compared, making it possible to point out any differences or similarities between the groups. Interviews and observational data are also included in paper 3. Paper 1 is called Aspects of professionalism. Collective nursing—personalised teaching? The results showed that both teachers and nurses can be described as service‐oriented or other‐oriented during their studies, and both groups find opportunities to realise these other‐oriented values in their work. The results also showed that teachers have more control over their own work (i.e., technical autonomy) than do nurses. The paper argued that this result could be explained in part by the differences in work organisations (mostly hospitals versus schools) and in the development of teaching and nursing as independent professions. High technical autonomy could also be interpreted as being in line with the individualism that is typical in teaching, i.e. the teacher is held individually responsible for his or her own professional development, and seldom seeks advice from colleagues. This is partly due to the legacy of teacher work, which traditionally has been undertaken by one teacher in one classroom, reinforced by the architecture of schools. Although efforts have been made to change the way teacher work is organised, it is again and again pointed out that collaborative teacher work, however fruitful, is rare and often not undertaken in a binding way. Finally, the concept of professional knowledge, or expertise, in teaching and nursing was also discussed. Previous research has shown that teachers beginning their education place a low value on formal knowledge, and the percentage of students who value formal knowledge actually decreases during education. By contrast, nursing students placed a high value on theoretical knowledge at the start of their studies, and even more nurses deemed it important at the end of their studies. The paper suggested that this disparity reflects a general difference in the understanding of professional competence in teaching and nursing. This difference was also manifest in a systemic lack of follow‐up and professional training programmes for novice teachers. More than 50% of the teachers reported having received no systematic training during their first three years, whereas only 25% of the nurses reported the same. Unlike nursing, teaching has no statutory provision for CPD. The professional association of teachers has chosen a professional development strategy that emphasises practicebased and personal knowledge, as well as individual autonomy and individual decision making, and a restorative strategy that focuses on reinstating lost power and influence. Paper 2 is called Teachers' learning activities in the workplace: How does education matter? and focused on questions of professional knowledge and development. Novice teachers' role in their own professional development was examined and compared with workplace characteristics. How are variables describing autonomy and collegiality (support) related to what is referred to as knowledge strategies, i.e. what novices do when in need of additional knowledge to handle situations at work? Ambiguities and a lack of conclusive results in a specific line of research on teachers' learning are addressed. The models used by others were developed further, mainly by the inclusion of educational outcomes and study strategies during education. Novice teachers were shown to be overall less active than novice physicians in seeking out new knowledge, suggesting a difference in the professional knowledge culture. The inclusion of study strategies in the analyses of workplace learning substantially improved the explanation of workplace learning behaviour, also in the knowledge‐weak teaching profession. This points out a role for teacher education in terms of preparing teachers as knowledge seekers, and it also emphasises the effect of individual knowledge orientation that goes beyond professional boundaries. Paper 3 is called Novice teachers and how they cope. A novice teacher's first encounters with working as a teacher are often referred to as a shock or as a particularly troublesome experience. In this paper, novice teachers' ability to cope with their work was compared with that of more experienced teachers, using both quantitative and qualitative methods. A model for coping with teaching (measured as perceived self‐efficacy and teacher certainty) was developed. The most striking finding, contrary to common reports of a shock among novices, is that novice teachers do not differ much from their experienced colleagues in self‐efficacy, and have only slightly lower certainty. These small differences do not support an interpretation that novice teachers have extra low levels of coping, which is assumed to be implicit in the description of a shock. It may very well be that novice teachers experience the transition from education to work as stressful in the initial phases, but the effect seems to diminish rather fast. Collegial support, an important coping tool for experienced teachers, was found to be even more so for novice teachers. Collaboration with colleagues was found to decrease coping in novices but had a more positive effect among experienced teachers. The observations and interviews suggested that this might be because of the novices' lack of ability to express themselves professionally, which makes interaction with colleagues stressful. Superiors at the school seemed to become more important for coping as teachers gained experience. Lower commitment forms of teacher collaboration were also more common than forms demanding more involvement (such as deliberation on the consequences of teaching instead of just organising and sharing the workload). Newer contributions in learning theory have theoretically discussed and analysed the potential troubles when individuals cross the boundaries between the different contexts of education and work. The metaphor of a shock seems to rest on expectations that novice professionals should be able to perform their work as well as their more experienced colleagues, and neglect the fact that these troubles are an inherent part of the transition from education to work. They also implicitly suggest that problems are due to a teacher education that did not prepare them sufficiently. The responsibility of schools for introducing novices in an appropriate way should not be neglected, and the findings indicate that colleagues are an important factor in these processes. Again, as supported by the findings in paper 1, novice teachers seem to receive less attention than novices in other professions. Paper 4 is called The valuation of knowledge and normative reflection in teacher qualification, and is a comparison of teacher educators, novice and experienced teachers. As teachers' professional practice also is dependent upon normative judgement, the views of teacher educators and teachers on one of the important normative dilemmas in teaching — the inclusion or exclusion in classes of students with learning challenges — was compared, along with their understanding of what kind of knowledge and skills are important for working as a teacher. Surprisingly, and again contrary to common reports and beliefs, also within research on teaching, the differences between the groups on their understanding of what constitutes important knowledge in teaching were very small. The description of teacher education as being "out of step" with the real world of teaching should be nuanced. Furthermore, the often‐discussed tension between an academic discipline orientation and a practical occupational orientation was examined at an individual level, and the findings indicated that both teacher educators and teachers in schools saw both parts of the professional knowledge base as important. The clearest difference found was that teacher educators generally had a more positive view on inclusion than did novice teachers and experienced teachers. School teachers were somewhat more practically oriented and more concerned with keeping control in the classroom than were teacher educators, whereas teacher educators emphasised being able to give reasons for choices, actions and curriculum analyses. The discussion was framed by pointing out the tension between ideals and goals for teacher education set from the outside (such as the introduction of the Qualifications Frameworks) and the integrative purpose of teacher education in terms of developing academic knowledge, practical skills and ethical/normative judgment in the students. It was argued that the goals for teacher education should be set with such integration as a goal, not on transferability, compatibility, measurability and transparency primarily. Thus, the paper highlights an area where a battle between professionalism from within and professionalism from above might take place in the future, by pointing out the importance of setting the right goal for teacher education. ; Doctoral thesis without published articles