In the coming decade, Denmark will initiate replacement of its current fleet of F-16 fighters. In the spring Of 2009, most indicators suggest that politicians will have a choice of one of three options: the American F-35 joint Strike Fighter (JSF) & F-18 Super Hornet, produced by Lockheed Martin & Boeing, respectively, & the Swedish Saab JAS 39 Gripen. Denmark is thus on the verge of taking the first step in a process broadly similar to the one preceding the purchase of the F-16 in 1975. Also back then there was a choice between three candidates: the American F-16, the Swedish Saab 37E Viggen & the European Dassault Mirage FiE (of French origin). The purpose of the present article is to analyze the foreign policy considerations preceding the purchase of the F-16 in 1975 & to discuss their relevance in regard to the present pending decision. Adapted from the source document.
De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.
Hvordan vil det gå med NATO? Vil alliansen overleve de neste 70 år? Hvilke utfordringer vil alliansen i så fall måtte håndtere? Artikkelen spekulerer på fremtiden og forsøker å se inn i glasskulen og peke på noen mulige utviklingstrekk. Jeg argumenterer at NATO trolig vil bestå, men dens relevans vil avhenge av hvor tilpasningsdyktig den er i forhold til nye utfordringer. I tillegg må verdifellesskapet og solidariteten bestå om alliansen skal være noe mer enn en papirtiger. På kort sikt er det de transatlantiske relasjonene som bekymrer mest, mens klimaendringer og migrasjon, samt den raske digitaliseringen av samfunnene våre, er trender som vil utfordre NATO på sikt.
Denna artikel granskar finländsk utrikes- och säkerhetspolitik i en tid som kännetecknas av globala förändringar när det gäller maktpolitik, internationella institutioner, säkerhetsordningen, och inrikesutvecklingen i olika länder. Som del av projektet "Nordiska svar på geopolitiska utmaningar" analyserar artikeln även Finlands ståndpunkt gentemot det nordiska samarbetet, och i vilken mån nordisk samverkan hör till Finlands utrikespolitiska arbetsredskap. Till att börja med kontextualiseras landets utrikespolitik, varefter det utrikespolitiska beslutsfattandet jämte aktörer gås i genom. Därefter undersöks vilka utmaningar Finland har och hurdana redskap landet har i bemötandet av dessa. Slutligen granskas hur Finland har anpassat sin politik till de globala omvälvningarna. Grundvalen i Finlands utrikespolitik, nämligen det folkrättsbaserade internationella systemet, står kvar i den föränderliga omvärlden där Finland agerar primärt inom och via EU. Men både de maktpolitiska förändringarna och utmaningarna i globalt styre har påverkat prioriteringarna i finländsk utrikespolitik.
Hva er holdningene i de nordiske landene til utenlandske investeringer? Spiller det noen rolle for befolkningen hvor de utenlandske investeringene kommer fra? Er man mer skeptisk til utenlandske investeringer innenfor noen sektorer av økonomien, mens man er mindre skeptisk til utenlandske investeringer innenfor andre sektorer? Dette essayet presenterer resultatene fra en omfattende spørreundersøkelse blant befolkningene i alle de nordiske landene.
Abstract in English:Attitudes to Direct Investments from China in the Nordic CountriesHow does the Nordic public view foreign investments? Does the country of origin for such investments matter for the public? Would the public be more critical of investments into certain sectors of the economy, whilst being less critical to foreign investments in others? This essay presents the results from an extensive survey of public opinion conducted across all the Nordic countries.
Det er ingen tvil om at hendelsesforløp som ble igangsatt 11. september 2001 har vært med på å prege global politikk i de to tiårene som har gått. Men ble terrorangrepene mot USA 11. september 2001 definerende for hvordan vi forstår internasjonal politikk og hvordan vi studerer det? Basert på en gjennomgang av studiet av internasjonal politikk over de siste 20 årene argumenterer vi i denne artikkelen at svaret her er mer tvetydig. Tvetydig fordi det utvilsomt har skjedd endringer og fordi det er lett å peke på utviklingstrekk i faget Internasjonal Politikk (IP) som har direkte eller indirekte utspring i hendelsene høsten 2001. Terrorismestudier fikk for eksempel et umiddelbart oppsving, og med den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 kom en øket interesse for emner som imperial makt, opprørsbekjempelse og normativ internasjonal teori. Mer tvetydig fordi vi slett ikke er sikre på at de viktigste utviklingstrekkene i IP de siste tiårene kan forklares med 11. september. Vi er også usikre på hvor varige endringene i kjølvannet av 11. september kan sies å være. Vår tentative hypotese er at 11. september på kort og mellomlang sikt hadde betydelig effekt på vektleggingen av forskjellige emner innen IP. På lengre sikt var terrorangrepene og ettervirkningene av dem viktigst for fagutviklingen på de områdene der det umiddelbare sjokket bidro til å forsterke allerede eksisterende trender.
Abstract in English:The Study of International Politics After 11 September 2001To what extent did 9/11 impact the discipline of International Relations (IR)? In the current article, we argue that while the impact of 9/11 on global politics is undeniable, the verdict when it comes to the discipline in charge of studying these events, IR, is more ambiguous. For while IR and the study of global politics has changed over time, the discipline is, we argue, as much prone to "internal" changes as it is to external shocks. Thus, we suggest a model for understanding the sociology of science of IR which takes into account both internal and external sources of change. While IR would have looked quite different today without the attacks of 9/11, we argue that we would still have been able to recognize it.
Covid-19-pandemien har tydeliggjort hvordan grensekryssende helse-trusler har samfunnsmessige konsekvenser. Epidemier ute av kontroll og andre ikke-kontrollerte grensekryssende helsetrusler kan sees som trusler mot fred og sikkerhet. Slike helsekriser kan ha store negative konsekvenser på helse, sosiale forhold og økonomisk utvikling, og har derfor potensiale for å bli både lokale, regionale og globale sikkerhetskriser. Stor ulikhet i tilgang til virkemidler for å kunne håndtere en helsekrise – eksempelvis medisinske mottiltak som vaksiner, legemidler og diagnostikk – kan skape eller forverre ustabilitet og være en sikkerhetsutfordring i seg selv. Med fokus på erfaringer fra covid-19-pandemien vektlegger vi i denne artikkelen global helsesikkerhet som et globalt fellesgode. En økende interesse for grensekryssende helsetrusler i FNs sikkerhetsråd gir muligheter og handlingsrom, men utfordrer også hvordan helsetrusler tolkes og tilnærminger til den internasjonale responsen.
Abstract in English:Outbreaks with Cross-border Potential and the UN Security CouncilThe Covid-19 pandemic has highlighted how outbreaks with cross-border potential have broader macroeconomic consequences. Uncontrolled epidemics and other uncontrolled outbreaks with cross-border potential can be seen as threats to peace and security. Such health crises can have severe consequences for health, social conditions and economic development, and have the potential to impact local, regional and global security. Inequality in access to medical countermeasures, such as vaccines, medicines and diagnostics, can impact or exacerbate instability and be a security threat in itself. Using lessons learned from the covid-19 pandemic, this article emphasizes global health security as a global public good. Increasing interest in outbreaks with cross-border potential in the UN Security Council might open windows of opportunity, but also challenges how global health threats are understood and the international responses to such outbreaks.
Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.
Emigration is considered to be the most important non-military threat to Lithuania. Available statistical data indicates that approx. 10% of Lithuania's residents have emigrated over past 16 years. According to the Eurostat data, Lithuania also had the highest rate of emigration in the EU in 2005. Most of the research done in this field explains high rates of emigration as a result of relatively low wage levels. However, this paper seeks to develop an alternative explanation, which focuses on the structural imbalances in the labor market. The imbalances have resulted from rapid increase in the supply of qualified university graduates & very slow development of Lithuania's knowledge intensive sectors, which could offer high quality workplaces. This argument is supported by empirical evidence. Adapted from the source document.
Artikkelen begynner med å takke de andre bidragsyterene til symposiet. Det argumenteres så for at offentlige intellektuelle kan bli lettere hørt når tilhørerne opplever at verden er i endring og er i villrede om hva som foregår, for da er de villige til å overveie om det sosiale kanskje kan forstås på andre måter enn de har gjort tidligere. Med referanse til Heideggers poeng om at å tenke når man står midt i en situasjon er noe annet enn å sette seg ned og være eftertenksom, argumenteres det også for at en intellektuell som velger å fylle kommentatrollen i mediene, simpelthen velger å være del av en annen diskurs enn en intellektuell som deltar i det vitenskapelige ordskiftet. Endelig gjøres poenget at politiske realister og poststrukturslister deler en maktrealisme de har fra Nietzsche, men at de skiller lag i sin forståelse av hva makt er.
Straipsnio tikslas - irodyti, kad demokratijai kaip politinei santvarkai nereikia religijos, kaip ja papildancio veiksnio. Irodymas grindziamas lyginamaja Alexis'o de Tocqueville'io ir Johno Rawlso paziuru analize. Tocqueville'io nuomone, demokratijai reikia religijos, kaip ja papildan-ciu morales normu saltinio. Rawlsas demokratija suvokia kaip savaran-kiska politinio gyvenimo forma, nepriklausancia nuo religiniu isitikinimu. Tocqueville'io ir Rawlso paziuru lyginamoji analize leidzia paaiskinti itampa tarp demokratijos ir religijos. Net ir siekdamas kuo didesnio nesaliskumo, demokratinis rezimas yra saliskas tam tikroms filosofinems prielaidoms, ku-riu negali pripazinti tikintieji The aim of the study was an analysis of two the conceptions of relationships between democracy and religion. One of these conceptions was created by Alexis de Tocqueville. He thought that democracy needs religion as an element that enriches it and helps in removing some negative tendencies inherent in this form of government. He understood that democracy was coalesced with the philosophies that were alien to religion, however, he demanded an alliance of democracy and religion. The other object of philosophical analysis is John Rawls. The theories of this author show an important change in the relationship of religion and democracy, which stems from the fact that he equates religion with philosophy. The Political Liberalism of Rawls helps us understand why democracy as a form of government has no need of religion. Adapted from the source document.
