Suchergebnisse

Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.

Siden 2003 har regeringerne i Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island arbejdet med at udvikle og implementere nationale strategier for cyber- og informationssikkerhed. Strategierne omfatter mange forskellige områder; f.eks. institutionel kapacitetsopbygning, uddannelses- og forsvarspolitik, internationalt samarbejde etc. Denne artikel skitserer landenes forskellige strategier per august 20181 for statens rolle i samfundets cyberresiliens, dvs. de kritiske samfundsfunktioners evne til at modstå og overkomme negative effekter af hændelser med udspring i cyberdomænet. Endvidere skitserer artiklen de udfordringer, som regeringerne har konstateret, at opgavefordeling og ansvarsplacering har givet, samt hvordan implementeringerne af strategierne reflekterer disse erkendelser. Her har den finske regering vist sig mest konsekvent ved at placere ansvaret for implementeringen af cyberresiliens centralt i en magtfuld organisation og udstyre den med konkrete styringsredskaber og en stor, velintegreret kontaktflade til den private del af Finlands kritiske infrastruktur.
Abstract in English
Since 2003, the governments of Norway, Denmark, Sweden, Finland and Iceland have developed and implemented national strategies for cyber and information security. The strategies include several topics such as organisational and human resource capacity building, defence policy, international cooperation, etc. This article gives a thumbnail sketch of the countries' strategies for the state's role in societal cyber resiliens (the ability to resist and overcome negative effects of events emanating from the cyber domain). It then shortly describes the experienced challenges with distribution of tasks and responsibilities, and how the implementation of the strategies reflect attempts to overcome them. It concludes that the Finnish government has gone furthest by placing responsibility for implementation centrally in an influential organisation and giving it a centrally developed common matrix for assessing progress and a well-established formal network within the private segment of Finland's critical infrastructure.

Det er en pågående debatt i akademia om hvorvidt og hvordan man kan benytte avskrekkingsteori i cyberdomenet. Avskrekking var originalt en teori utviklet for å unngå konvensjonell eller nukleær krig. I diskusjonen om cybersikkerhet har det blitt påpekt en rekke tekniske problemer med å overføre en teori fra den fysiske verden til cyberdomenet. Vi anerkjenner disse tekniske utfordringene ved avskrekking i cyberdomenet, men i denne artikkelen ønsker vi å belyse et annet aspekt ved avskrekking, nemlig samspillet mellom sosiale og tekniske faktorer ved avskrekking i cyberdomenet. I denne artikkelen vil vi diskutere hvordan avskrekking som strategi i cyberdomenet vil påvirkes av den spesifikke strategiske kulturen i et land. For å belyse argumentet vil vi benytte Kina som en casestudie. Motsetninger mellom kinesisk og «vestlig» strategisk kultur resulterer i konkrete forskjeller i hvordan Kina og vestlige land agerer i cyberdomenet. Ved å benytte fire komponenter av avskrekkingsteori (nektelse, gjengjeldelse, gjensidig avhengighet og normer) ønsker vi å vise hvordan en dyptgående innsikt i en stats sikkerhetspolitikk og strategiske kultur kan anvendes til å skreddersy en mer effektiv avskrekkingsstrategi og styrke evnen til å forhindre uønsket aktivitet.
Abstract in English
There is an ongoing debate in academia about if and how deterrence theory may be used in cyberspace. Deterrence was originally a theory developed for avoiding conventional and nuclear war. In the current discussion on cyber security, there has been pointed out a range of technical problems of transferring a theory about the physical world to cyberspace. We recognize these challenges of deterrence in cyberspace, but in this article we want to shed light on a different aspect of deterrence. That is the interplay between social and technical factors of deterrence in cyberspace. In this article we will discuss how deterrence as a strategy in cyberspace is influenced by the specific strategic culture of a country. We will use China as a case study to showcase our argument. Contrasts between Chinese and "Western" strategic culture results in concrete differences in how Chinese and Western countries act in cyberspace. By utilizing four components of deterrence theory (denial, punishment, entanglement and norms), we will show how an in-depth knowledge of a state's security policy and strategic culture may be used to tailor a more effective deterrence and enforce the capacity of hindering unwanted activity.