Suchergebnisse

Med fem ulike bidrag fra norske samfunnsforskere setter dette fokusnummeret søkelys på norsk klima- og utenrikspolitikk. Bidragene i fokusnummeret viser at det har skjedd en vesentlig sammenkobling av politikkområder som tidligere har vært atskilt, og at klimapolitikken spiller en stadig større rolle i andre politikkområder, slik som utenriks-, handels- og kraftpolitikken. I tillegg kommer det frem at det internasjonale klimaregimet, til tross for nær universell ratifisering av Parisavtalen, stadig fragmenteres. Norge har reagert på dette med å knytte seg stadig tettere til EU, både når det gjelder klima- og kraftpolitikk. Videre påpeker fokusnummeret at internasjonale omdømmekostnader og økende global etterspørsel etter fornybar energi øker presset på en rask grønn omstilling, også innenlands. I sum fremstår Norges ambisjon om å være en global klimaforkjemper som stadig mer uforenelig med rollen som storskala produsent av olje og gass.
Abstract in English:Norwegian Climate and Foreign Policy: Is the Ambition to Be a Global Climate Leader Compatible with Norway's Role as an Oil Producer?The five contributions in this special issue all focus on various aspects of Norwegian climate and foreign policy. The special issue highlights the interconnectedness of policy areas that previously have been separate in showing how climate policy plays an increasing role in other policy domains, such as foreign, trade and energy politics. Even if the Paris Agreement enjoys near universal ratification, the international climate regime is becoming increasingly fragmented. As a result, Norwegian climate policy is becoming increasingly integrated with the EU in both climate and energy regulation. Moreover, the special issue highlights how international reputational costs and increasing future demand for renewable energy are putting additional pressure on a rapid green transition, also domestically. Taken together, Norway's ambition to be a global climate leader appears more and more incompatible with its role as a large producer of oil and gas.

La oss være optimister og tenke oss frem til en verden i 2040 der klimamålene er nådd. Her må vi som Hornburg og Sending peker på i sin artikkel i forrige nummer av Internasjonal politikk tenke internasjonalt, også om perspektivet er Norge. Hva slags scenarier kan ligge til grunn for en slik utvikling? Artikkelen trekker opp tre slike. Det ene er at USA og Kina slår seg sammen i et klimanøytralt energikartell. Gjennom bruk av både handelsmakt og militær makt presser de frem et belte av kjernekraftverk og fornybare kraftkilder støttet opp av amerikansk teknologi og kinesisk industri. Det andre er at tingene går sin skjeve gang og at klimaets «vippepunkt» passeres. Ekstremvær, tørke og havstigning skaper større ødeleggelser enn finansmarkedet kan bære, produksjon og handel stopper opp og utslippene synker. Det tredje er en utvikling hvor marked og stater går sammen om forskning, utvikling og gjennomføring av nødvendige tiltak. Dette krever internasjonalt samarbeid om offentlige regulering og innovative bedrifter som sammen med statene kan satse på teknologisk og sosial utvikling. Bare i det siste scenariet vil vi kunne redde både klodens klima og demokratiet som styringsform.
Abstract in English:
Inspired by Hornburg and Sending in the previous issue, this comment draws up three different scenarios where the climate goals have been reached by 2040. Two are dystopian, one is optimistic but the only way to save both democracy and earth's present climate. Solutions must involve the big emission countries like the US, China and India. What would the world look like if USA and China decide to form a Cartel backed by economic and military power to monopolise the energy sector based on nuclear power and other fossil free sources" Another alternative is "business as usual" leading to the "tipping point" of global warming, with devastating effects on the global economy. Industry and trade cease in most parts of the world, and emissions are thereby reduced. The third scenario is where business and governments cooperate in research and development. This entails innovative market leaders, but also the use of strict regulation and interventions in the markets by government. Global firms can cooperate with progressive governments to circumvent governments in countries that refuse to act.

Forholdet mellom Kina og Island er blitt stadig viktigere på 2000-tallet, og det er inngått betydningsfulle avtaler knyttet til frihandel og valutautveksling, i tillegg til arktisk og geotermisk samarbeid. Island ble i 2005 det første vesteuropeiske landet som anerkjente Kina som en utviklet markedsøkonomi, og var i 2013 det første europeiske landet som undertegnet en frihandelsavtale med Kina. Samtidig som bilateral handel og strømmen av kinesiske turister til Island har økt kraftig, forblir kapitalstrømmen meget liten. Kinesiske investeringer på Island forblir minimal, og det er p.t. bare én aktiv utenlandsk direkteinvestering fra Kina på Island. Dette står i sterk kontrast til den betydelige offentlige debatten om kinesisk påvirkningskraft knyttet til store investeringer på Island, med hovedfokus på potensielle sikkerhetstrusler i forbindelse med Arktis' geostrategiske betydning. Den formodentlig største potensielle investeringen fra Kina kom i 2011, da Zhongkun Group kom med et bud om å investere i land for å utvikle et turistkompleks nordøst på Island, noe som førte diskusjonen inn på kontroversielle temaer som eiendomsrett og til en viss grad nasjonal sikkerhet. Selv om artikkelen ikke finner tegn til sikkerhetstrusler som en følge av utenlandske direkteinvesteringer på Island, kan det likevel være på sin plass med en gjennomgang av lovverket knyttet til investeringer på Island fra land utenfor EØS, for å øke forutsigbarheten. En slik analyse kunne utføres i lys av relevante prosesser i andre nordiske land, inkludert for å få på plass standardisert investeringsscreening.
Abstract in English:China, Investments, and National Security: Nordic Policies and Perspectives – IcelandRelations between Iceland and China have increased significantly during the 21st century, with landmark agreements reached regarding free trade and currency swap, as well as Arctic and geothermal cooperation. Iceland became the first western European country to acknowledge China as a developed market economy in 2005 and was the first European country to sign an FTA with China in 2013. While bilateral trade and the inflow of Chinese tourists to Iceland have seen steep growth figures, the flow of capital remains very low. Chinese investments in Iceland remain minimal, with only one currently active FDI from China in Iceland. This contradicts the widely discussed influence of large-scale Chinese investments in Iceland, largely focused on potential security aspects regarding the geostrategic importance of the Arctic region. Arguably, the highest profiled proposed investment case from China came in 2011 with a bid from Zhongkun Group to invest in land for the development of a tourism resort in northeast Iceland, stirring up contentious issues on ownership of land and to some extent national security. While the article does not find detectable security threats from FDI in Iceland, it might however be timely to review the legal process of investments from outside of the EEA into Iceland to increase predictability. Such an analysis could be carried out with regards to compatible cases in the other Nordic countries, including standardized investment screening processes in place.