Suchergebnisse

Siden midten af 1980'erne har den tyske sociolog Ulrich Beck arbejdet på en stor, samlet teori om den tid, vi lever i. Han kalder sin teori for teorien om det andet moderne. En del af denne teori er teorien om risikosamfundet - den teori, som har gjort Ulrich Beck verdensberømt. Bogen giver en almen tilgængelig introduktion til Becks sociologi. Bogen forklarer, hvad der sker med mennesker, fællesskaber, politik, arbejdsmarked og stater i den aktuelle omstillingsproces fra industri- til risikosamfund. De enkelte kapitler i bogen er udstyret med oversigtsgivende skemaer, lister med forklaringer

Danmark var frem til Første Verdenskrig et af verdens rigeste lande med høj økonomisk vækst. I 1930 var Danmark fortsat et velstående land, men den økonomiske vækst lå ikke længere i toppen.00Denne bog afdækker, hvorfor Danmark så længe havde økonomisk succes, og hvorfor succesen ikke fortsatte. Bogen gør op med den gængse kollektive fortælling, at gårdmænd og andelsbevægelse var de dynamiske aktører bag Danmarks vej til velstand.00Det var byernes virksomheder inden for handel, søfart, finansiering og industri, der i samspil med udlandet, herunder udenlandske multinationale virksomheder, var bærere af innovation og erhvervsmæssig dynamik. De var en del af det internationalt orienterede videnssamfund, som staten siden enevælden havde bygget op.00Gårdmændene var i opposition til det moderne og urbane Danmark og kæmpede med Grundtvig i hånden for et agrart samfund domineret af mellemstore landbrugsvirksomheder. Ifølge dem ville Danmark blive et bedre og rigere land uden storkapitalister og selskabskapitalisme. I bondekapitalisternes fortælling repræsenterede andelsvirksomheder en særlig form for demokratisk kapitalisme, der var selskabskapitalismen moralsk overlegen. Og de havde stigende succes med at fremstille sig som heltene bag periodens økonomiske vækst og den nationale modernisering, politisk, økonomisk og kulturelt.00I kampen mod byerne og storkapitalisterne fik bondekapitalisterne hjælp af socialisterne. Og i 1920'erne fik de utilsigtet hjælp af byernes bankkapitalister, der gennem tvivlsom bankpraksis bragte bankerne i miskredit. Sparekasser med tættere forbindelse til landbruget fik fremgang og bidrog yderligere til bondekapitalismens ideologiske sejr

La oss være optimister og tenke oss frem til en verden i 2040 der klimamålene er nådd. Her må vi som Hornburg og Sending peker på i sin artikkel i forrige nummer av Internasjonal politikk tenke internasjonalt, også om perspektivet er Norge. Hva slags scenarier kan ligge til grunn for en slik utvikling? Artikkelen trekker opp tre slike. Det ene er at USA og Kina slår seg sammen i et klimanøytralt energikartell. Gjennom bruk av både handelsmakt og militær makt presser de frem et belte av kjernekraftverk og fornybare kraftkilder støttet opp av amerikansk teknologi og kinesisk industri. Det andre er at tingene går sin skjeve gang og at klimaets «vippepunkt» passeres. Ekstremvær, tørke og havstigning skaper større ødeleggelser enn finansmarkedet kan bære, produksjon og handel stopper opp og utslippene synker. Det tredje er en utvikling hvor marked og stater går sammen om forskning, utvikling og gjennomføring av nødvendige tiltak. Dette krever internasjonalt samarbeid om offentlige regulering og innovative bedrifter som sammen med statene kan satse på teknologisk og sosial utvikling. Bare i det siste scenariet vil vi kunne redde både klodens klima og demokratiet som styringsform.
Abstract in English:
Inspired by Hornburg and Sending in the previous issue, this comment draws up three different scenarios where the climate goals have been reached by 2040. Two are dystopian, one is optimistic but the only way to save both democracy and earth's present climate. Solutions must involve the big emission countries like the US, China and India. What would the world look like if USA and China decide to form a Cartel backed by economic and military power to monopolise the energy sector based on nuclear power and other fossil free sources" Another alternative is "business as usual" leading to the "tipping point" of global warming, with devastating effects on the global economy. Industry and trade cease in most parts of the world, and emissions are thereby reduced. The third scenario is where business and governments cooperate in research and development. This entails innovative market leaders, but also the use of strict regulation and interventions in the markets by government. Global firms can cooperate with progressive governments to circumvent governments in countries that refuse to act.

Den norske klimapolitikken blir stadig tettere knyttet til EUs klimaregelverk. Denne artikkelen analyserer hvordan og hvorfor Norge har koblet klimapolitikken opp mot EU og hvilket handlingsrom samarbeidet med EU gir norske myndigheter. Gjennom EØS-avtalen har det europeiske kvotesystemet (EU ETS) siden 2008 dekket omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet. Siden 2021 er også de ikke-kvotepliktige utslippene fra transport, landbruk, bygg og avfall omfattet av en egen tidsavgrenset avtale med EU, som et tillegg til EØS-avtalen. Dette samarbeidet forplikter Norge til å kutte utslipp hvert år fram til 2030. Avtalen binder også Norge til å følge EUs regelverk for opptak av klimagasser knyttet til skog og annen arealbruk. I praksis er Norge fullt medlem av EUs klimapolitiske samarbeid fram til 2030. Analysen viser at denne tette tilknytningen har økt det politiske presset for å kutte klimagassutslipp innenlands. Samtidig har Norge valgt å holde alle fleksibilitetsmuligheter åpne for å gjennomføre kuttene i EU i stedet. Hvorvidt disse mulighetene vil bli benyttet er i stor grad et politisk spørsmål som trolig vil prege klimadebatten frem mot 2030. Den endelige utformingen og innretningen på EUs grønne giv og Norges tilknytning til denne vil også påvirke handlingsrommet for klimakutt hjemme versus ute.
Abstract in English:Ever Closer Union? Norway's Climate Collaboration with the EUNorwegian climate policy has increasingly become closely linked to EU climate regulations. This article analyzes how and why Norway has linked its climate policy to the EU's and what room for maneuvering the cooperation with the EU gives Norwegian authorities. Through the EEA agreement, the EU Emissions Trading System (EU ETS) has covered about half of Norway's emissions, mainly from industry and the petroleum sector, since 2008. Since 2021, non-ETS emissions from transport, agriculture, construction and waste have also been covered by a separate time-limited agreement with the EU, as a supplement to the EEA agreement. This cooperation obliges Norway to cut emissions every year until 2030. The agreement also binds Norway to comply with EU regulations for the emissions and uptake of greenhouse gases related to forests and other land use. In practice, Norway is fully obliged to comply with the EU's climate policy regulations until 2030. The analysis shows that this close connection has increased the political pressure to cut greenhouse gas emissions domestically. At the same time, Norway has chosen to keep all flexibility options open to implement the cuts in the EU instead. Whether these opportunities will be used is largely a political question that probably will shape the climate debate until 2030. The final design and structure of the EU's Green Deal and Norway's connection to it will also affect the maneuvering room for climate cuts at home versus abroad.