Suchergebnisse

Organizing the Voice of Women: A Study of the Polish and Swedish Women's Movements' Adaptation to International Structures, by Eva Karlberg, is reviewed by Kirsti Stuvøy, Associate Professor, Faculty of Landscape and Society, International Environment and Development Studies (Noragric), Norwegian University of Life Sciences (NMBU).

Mesteparten av norske havområder ligger nord for polarsirkelen og er åsted for noen av verdens rikeste fiskerier. De største fiskebestandene er delt med andre land, og internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen er derfor en viktig dimensjon ved nordområdepolitikken. Slikt samarbeid er basert på globale normer om hvordan levende marine ressurser skal forvaltes og deles og foregår på en rekke arenaer både bilateralt og regionalt. Samtidig er det også utfordringer knyttet til blant annet fordeling av ressurser i Norskehavet og klimaendringer som medfører at fiskebestandenes utbredelse er omskiftelig. Et føre-var tiltak i forhold til det siste er etableringen av en avtale om å forhindre uregulert fiske i Polhavet.
Abstract in English:Oceans, Fish and Resource Management in the Northern AreasMost of Norway's oceans are situated to the north of the Arctic Circle and some of the world's richest fishing grounds are there. The largest fish stocks are shared with other countries, and international cooperation on the management of the resources is therefore an important aspect of Norway's northern policy. Such cooperation is based on the international norms for how living marine resources are to be managed and shared, and it takes place in a number of bilateral and regional fora. There are challenges related to the allocation of pelagic resources in the Norwegian Sea and climate change driving change in the geographical distribution of fish stocks in the ocean. A recent precautionary measure in relation to climate change and its effects on marine ecosystems is the establishment of an international agreement to prevent unregulated fishing in international waters in the central Arctic Ocean.

Helge Blakkisrud (Norwegian Institute of International Affairs) reviews the anthology Nationhood and Politization of History in School Textbooks: Identity, the Curriculum and Educational Media, edited by Gorana Ognjenović and Jasna Joselić.

Abstract: The Russian Understanding of War: Blurring the Lines between War and PeaceJulie Wilhelmsen (NUPI, Norwegian Institute of International Affairs) reviews The Russian Understanding of War: Blurring the Lines between War and Peace by Oscar Jonsson.

The Politics of Poverty in Contemporary Russia, by Ann-Mari Sätre, is reviewed by Kirsti Stuvøy, Associate Professor, Faculty of Landscape and Society, International Environment and Development Studies (Noragric), Norwegian University of Life Sciences (NMBU).

Danmark har i årene siden den kolde krigs afslutning udviklet sig til at være en permanent krigsførende nation. Den militære aktivisme er karakteriseret ved meget forskellige typer af engagementer, både hvad angår antallet af udsendte og deres mandat, indlejring i forskellige internationale organisationer og koalitioner, og udsendelser til forskellige dele af verden. Den danske vilje til aktivt at fastholde en status som bidragende og konstruktiv allieret gennem deltagelse i internationale operationer er drevet af en opfattelse af USA som afgørende for Danmarks nationale sikkerhed og understøttet af en aktivistisk og pragmatisk strategisk kultur. Den militære aktivisme er på den baggrund robust. Samtidig er der tegn på forandring i finansiering, geografisk fokus og valg af samarbejdspartnere.
Abstract in EnglishConstant Activism in a War with No End: Security, Status and Strategic Culture in Danish Foreign PolicyDanish foreign policy is militarily activist. Danish military activism is characterized by very different types of engagements and deployments regarding the number of troops and their legal mandate, political aims, institutional frameworks and geographical focus. The continuing Danish will to actively maintain its status as a contributing and constructive ally through participation in international military operations is driven by a perception of the United States as crucial to Denmark's national security and supported by an activist and pragmatic strategic culture. For these reasons, Danish military activism is robust, despite indications of change in financing, geographical focus and choice of partners.

Abstract: What has Remained of the USSR – Exploring the Erosion of the Post-Soviet SpaceFlemming Splidsboel Hansen (Danish Institute for International Studies) reviews What has Remained of the USSR – Exploring the Erosion of the Post-Soviet Space, edited by Arkady Moshes and András Racz.

Abstract: Political Culture in the Baltic States. Between National and European IntegrationEglė Kesylytė-Alliks (researcher at Institute of International Relations and Political Science, Vilnius University) reviews Political Culture in the Baltic States. Between National and European Integration written by Kjetil Duvold, Sten Berglund and Joakim Ekman.

Abstract: EU Actorness in the South Caucasus: Possibilities and LimitationsDespite significant institutional changes and refinements since its creation in 2004, the ENP (European Neighborhood Policy) remains a major tool available to the EU for providing incentives for reform and stability in non-member states through the diffusion of its norms and rules. Earlier studies, drawing on the Europeanization conceptual framework, have been mostly concerned about how and by which mechanisms compliance with EU rules takes place, rather than focusing on whether and to what extent it occurs. By contrast, this article assesses the actorness of the EU in three countries of the South Caucasus (Georgia, Armenia and Azerbaijan), viewing actorness as composed of three dimensions – capability, opportunity, and presence – enabling and constraining the aspirations of the EU to be an international actor in the South Caucasus.

I akademia skrives det ofte at stater deltar i institusjoner så lenge dette sammenfaller med deres interesser på ethvert tidspunkt. Implikasjonen av dette er at stater som Kina kanskje vil avvise internasjonale institusjoner så fort de føler at institusjonene ikke er nyttige. Jeg vil hevde at Kina lar sine interesser formes av institusjonene ut over hva ytre rammevilkår vil tilsi. For å belyse dette argumentet tar artikkelen for seg en casestudie med utviklingen av Shanghai-samarbeidsorganisasjonen (SCO) og Kinas holdninger i denne prosessen. Spesifikt vil artikkelen trekke linjer fra forhandlingene mellom Kina og Sovjetunionen over grensespørsmål på 1980-tallet frem til grunnleggingen av SCO på 2000-tallet. Ved å sammenligne en rasjonell tilnærming med en historisk vil artikkelen hevde at den historiske er mer relevant for å forstå Kinas holdninger. Artikkelen argumenterer at en historisk tilnærming har potensial som et nyttig verktøy, og at den bør undersøkes mer innen IR-faget.
Abstract in EnglishEfficient tools or historical frameworks? China's attitude to international institutionsIn academia, it is common to assume that states participate in institutions insofar as this serves their interests at any given time. The implication is that states like China may reject international institutions as soon as they no longer consider them useful. The author argues that China lets its interests be shaped by the institutions beyond what structural factors imply. To shed light on this argument, this article conducts a case study of the development of the Shanghai Cooperation Organization (SCO) and China's attitudes to this process. Specifically, the article will draw connections from negotiations between the China and the Soviet Union over border disputes in the 1980s to the foundation of the SCO in the 2000s. By comparing a rational approach with a historical one, the article argues that the historical approach is more relevant to understand China's attitudes. It further argues that a historical approach has potential as a useful tool and should be examined further in IR.

Kor godt rusta er internasjonale ressursforvaltingsregime til å tilpasse seg klimaendringar? Klarar slike regime å inkludere nykommarar på ein konstruktiv måte, eller vinn realpolitiske vurderingar fram og ein hegnar om eigne ressursar? Denne artikkelen vil utforske dette og sjå på korleis klimaforsking blir brukt politisk til å legitimere krav på ressursar. Til dette blir makrellkonflikten i Nordaust-Atlanteren frå 2008–2014 undersøkt. Etter at makrellen endra vandringsmønster lenger nord og vest, vart det konflikt mellom Noreg og EU på eine sida og Island og Færøyane på andre sida. Folkeretten gjev eit stort rom for å tolke denne tvisten ulikt hjå partane. Dette spelerommet, kombinert med ein låg grad av tilpassing til nykommarstatar, førte til at det etablerte forvaltingsregimet braut saman. I løpet av konflikten vart det tydeleg at partane hadde svært ulike forklaringar på endringa i makrellens vandringsmønster. Klima- og miljøforsking vart trekt i tvil og brukt strategisk av aktørane i konflikten, og makrellen vart overfiska. Dette tyder på at realpolitiske omsyn framleis står sterkt i internasjonal ressursforvaltingspolitikk, også i møte med det som verkar som opplagte konsekvensar av klimaendringar. Fiskeriforvaltingsregime treng å konkretisere reglar for korleis ein skal handtere endringar i vandringsmønster, og korleis nykommarar til fisket kan inkluderast på ein konstruktiv måte. Slik unngår ein overfiske og framtidig bestandskollaps.
Abstract in EnglishThe Mackerel War: How Climate Change Impacts Fishery Negotiations and RegimesHow well are international resource management regimes equipped to handle climate change? Are such regimes able to adapt to and include new players, or do the stakeholders prefer status quo? This article will explore this phenomenon by using the case of the Mackerel War in the Northeast-Atlantic during 2008–2014. The mackerel stock in the Northeast-Atlantic changed its migratory pattern, which triggered the Faroe Islands to renegotiate its deal with Norway and the EU. Simultaneously, Iceland became a new major player in the mackerel fisheries. The mackerel regime consisting of Norway, EU and the Faroe Islands experienced a temporary breakdown during the conflict. This led to substantial overfishing. Due to differing interpretations of international conventions as well as the addition of a newcomer, the regime was not able to adapt well to the changing situation. Research on climate change was doubted by the states and was used strategically to legitimize resource claims. The fisheries regime needs stricter and more consistent rules regarding the inclusion of newcomers in fisheries, as well as how to handle dramatic changes in migratory patterns.

Fremstilling av utenrikspolitiske beslutningstakeres psykologi støter på utfordringer. I denne artikkelen argumenteres det for at analyser av politisk psykologi kan komplettere studiet av utenrikspolitikk, både ved å avdekke nye, kausalt betydningsfulle variabler og ved at tilgjengelige fremstillinger av årsakssammenhenger får høyere oppløsning. Gjennom en avgrenset analyse av hvordan konformisme internt i Bush-administrasjonen i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 bidro til mangelfull tanke- og meningsutveksling, tilbyr artikkelen en praktisk illustrasjon av dette synspunktet. Illustrasjonen ledsages av prinsipielle argumenter.
Abstract in EnglishPolitical Psychology and the Study of International PoliticsOutlining the mental life of foreign policy decision makers is fraught with challenges. In this article, it is argued that studies of political psychology may supplement foreign policy analysis by revealing undetected causal variables and by giving available interpretations improved micro-level accuracy. The methodological viability of the presented arguments is illustrated through a confined examination of how the psychological mechanism of conformism contributed to deficient sharing of views among members of the Bush-administration in the wake of 9/11. The illustration is backed by principal arguments.

Folkemordet i Srebrenica i juli 1995 opprørte en hel verden. Siden 1992, da krigen brøt ut, hadde Bosnia-Hercegovina vært under internasjonalt oppsyn. Artikkelen drøfter hvordan folkemord og grove krigsforbrytelser kunne foregå i årevis uten å bli stanset. Fokus er på den rolle de internasjonale faktorene spilte – FN, EU, Nato og stormaktene. Hvorfor var det så stor motstand mot bruk av makt? Delvis kan det ha vært på grunn av manglende forståelse av hva som skjedde, en oppfatning av at Balkan var preget av århundregammelt hat. Noen vestlige land hadde sine egne interesser i området. For vestlige politikere var det enkleste ikke å gjøre noe. FN sendte fredsbevarende styrker til et land i krig, noe som var katastrofalt for styrkene selv og for FNs prestisje. De tiltakene som ble satt i verk, som Sikkerhetsrådets resolusjoner, økonomiske sanksjoner, våpenembargo, FN-sikrede områder og flyforbud, førte ikke til at krigshandlingene avtok. Også mange norske politikere var sterkt imot militær inngripen. Den serbiske hæren var for sterk, en militær løsning var ikke mulig. Dette viste seg å være feil. Folkemordet i Srebrenica fikk FN og Nato til å gå inn for maktbruk i september 1995. En begrenset militær aksjon var nok til å få slutt på krigen, og reelle fredsforhandlinger kunne begynne.
Abstract in English: Srebrenica 25 Years After – How Could the Genocide Happen?
The genocide in Srebrenica in July 1995 shocked the world. Since 1992, when the war broke out, Bosnia and Herzegovina had been supervised by the international community. The article discusses why genocide and crimes against humanity could happen without being stopped. Focus is on the role of the relevant international participants, the UN, the EU, NATO and the great powers. Why was there a strong opposition against use of force? It was partly due to weak understanding of what was going on, a concept of the Balkans as a region of inherent centuries-old hatred. Some Western states had their own interests in the region. For Western politicians the easiest way was to do nothing. The UN sent peacekeepers to a country at war, which turned out to be a catastrophe for the peacekeepers and for the prestige of the UN. Measures like Security Council resolutions, economic sanctions, arms embargo, safe havens and no-fly zones did not work. Many Norwegian politicians were strongly opposed to military intervention. The Serbian army was too strong, a military solution was not possible. This turned out to be wrong. The genocide in Srebrenica triggered the use of force by the UN and NATO in September 1995. A limited military action was enough to end the war, after which real peace talks could start.

Abstract: Who is responsible for the protection of human rights in Kosovo?Human rights are central in the international community's missions in Kosovo. Moreover, Kosovo's 2008 Constitution lists eight directly applicable human rights instruments, along with detailed instructions on how they are to be interpreted in line with developments at the European Court of Human Rights (ECtHR). And yet, human rights protection is lacking in the region. Potential violations attributable to the local authorities can be adjudicated, but only through the national courts, which raises questions of independence and impartiality. Meanwhile, NATO's Kosovo Force (KFOR) and the European Union's Rule of Law Programme (EULEX) enjoy immunity against prosecution by the domestic courts while still wielding some executive and judicial power. EULEX has an internal human rights panel, modelled on the less-than-successful panel established to hold the UN's Mission in Kosovo (UNMIK) accountable, while KFOR has no similar judicial body. This article maps which options individuals have for addressing human rights violations in Kosovo and where the system still has its weaknesses. Additionally, it traces how the jurisdictions have changed in the past 15 years and proposes a way forward to fill the lacunae that remains.

Artikkelen gir en oversikt over den «visuelle vendingen» innen IP-faget og diskuterer noen av de mest sentrale teoretiske argumentene som har blitt lagt frem i denne sammenheng, med særlig vekt på studiet av «internasjonale ikoner». Denne diskusjonen leder videre til en empirisk studie, nærmere bestemt en kasusstudie med utgangspunkt i bildet av Omran Daqneesh, også kjent som «Syrian boy in an ambulance». Dette bildet, som ble tatt under beleiringen av Aleppo i august 2016, oppnådde raskt ikonisk status i den bredere vestlige debatten, og det er nettopp samspillet mellom bilde og fortolkning i form av tekst jeg ser nærmere på i analysen. Ved hjelp av en diskursanalyse viser jeg hvordan debatten bar preg av uklarhet og en slags ubestemmelighet når det gjaldt hvordan en burde respondere til ikonet i utenrikspolitisk forstand. Dette funnet leder meg videre til artikkelens teoretiske bidrag: å anskueliggjøre hvordan begrepet apori kan bidra til å teoretisere debatten rundt borgerkrigen i Syria. Mer konkret argumenter jeg for at debattens innramming leder til et selvkonstruert paradoks, som kommer til uttrykk i ulike krav om at noe må gjøres, uten at dette «noe» spesifiseres. Dermed blir kravet i seg selv et symbol på en utveisløshet; det ender i en apori. Formålet med artikkelen er derfor todelt: For det første å undersøke hvilken rolle bilder spiller i internasjonal politikk og, for det andre, å belyse hvordan møtet med en apori fordrer refleksjon, som derfor kan bidra til å åpne opp for alternative tilnærminger til de forståelsesrammene som preget, eller kanskje rettere sagt fremdeles preger, diskursen rundt borgerkrigen i Syria.
Abstract in English:Icons and Aporias in the Western Debate on the Civil War in Syria
This article provides an overview of the 'visual turn' in IR and reflects on some of the key theoretical arguments put forward with particular attention paid to the proposed study of 'international icons'. This discussion provides the basis for an empirical study in which I examine the photograph of Omran Daqneesh, also known as the Syrian boy in an ambulance, as a case study. This photo, which was taken during the siege of Aleppo in August 2016, quickly reached an iconic status in the broader Western debate on the Syrian Civil War. The ensuing analysis zooms in on and accentuates the interplay between the visual and (textual) interpretation. This is done by way of discourse analysis, through which I demonstrate how the debate was characterized by an ambiguity and an undecideability regarding what should be done in terms of foreign policy as a response to the icon. Building on this finding, I advance this article's theoretical contribution: to suggest that the concept of aporia can help us theorize the debate on the Syrian civil war. More specifically, I argue that the current framing of the debate leads to a self-constructed paradox, which finds its expression in the various demands that 'something must be done', without this 'something' being specified. As such, the demand becomes a symbol of a undecidability; it ends in an aporia. Thus, the purpose of this article is two-fold: First, to understand the role of images in international politics and, second, to illuminate how the aporetic encounter demands reflection, which therefore can open up thinking space for alternative approaches to the frames of interpretation that dominated, or rather, continues to dominate the discourse around the civil war in Syria.