Suchergebnisse

David Kempels bog om skævvridningen af Danmark starter med en international sammenligning af geografisk polarisering imellem storbyer og provinser i en række vestlige lande og konkluderer, at Danmark er blandt de mest centraliserede lande i Vesten. Hvordan er det kommet dertil? På trods af intentioner om at skabe et muntert, jævnt og virksomt liv, så synes en uønsket udvikling kun af fortsætte: København er en by, hvor det kan tage flere timer at parkere sin bil. Historisk set viser David Kempel, at Christian den fjerde efter sin tronbestigning i 1588 måtte konstatere, at hans hovedstad ikke kunne måle sig med de bedste europæiske storbyer. Og han satte i værk. Udover de berømte bygningsværker og de fejlslagne krige rummer historien om Christian 4. også en overraskelse: Ved at accelerere koncentrationen af militære, statslige og økonomiske institutioner i hovedstaden blev kongen tillige et symbol på udviklingen i den danske samfundsgeografi ? frem til i dag. Enevælden blev født i København som en alliance imellem kongen og københavnske storborgere, officerer og embedsstanden. Med evige privilegier til byen stillet i udsigt af Chr. 4-tal og fornyet frem til i dag. Kempels bog belyser i en række nuancerede kapitler den faktiske udvikling med fyldigt statistisk materiale, og bogen henvender sig til planlæggere, fag- og lægfolk, der gerne vil forstå baggrunden for den dysfunktionelle udvikling

Artikkelen gir en oversikt over den «visuelle vendingen» innen IP-faget og diskuterer noen av de mest sentrale teoretiske argumentene som har blitt lagt frem i denne sammenheng, med særlig vekt på studiet av «internasjonale ikoner». Denne diskusjonen leder videre til en empirisk studie, nærmere bestemt en kasusstudie med utgangspunkt i bildet av Omran Daqneesh, også kjent som «Syrian boy in an ambulance». Dette bildet, som ble tatt under beleiringen av Aleppo i august 2016, oppnådde raskt ikonisk status i den bredere vestlige debatten, og det er nettopp samspillet mellom bilde og fortolkning i form av tekst jeg ser nærmere på i analysen. Ved hjelp av en diskursanalyse viser jeg hvordan debatten bar preg av uklarhet og en slags ubestemmelighet når det gjaldt hvordan en burde respondere til ikonet i utenrikspolitisk forstand. Dette funnet leder meg videre til artikkelens teoretiske bidrag: å anskueliggjøre hvordan begrepet apori kan bidra til å teoretisere debatten rundt borgerkrigen i Syria. Mer konkret argumenter jeg for at debattens innramming leder til et selvkonstruert paradoks, som kommer til uttrykk i ulike krav om at noe må gjøres, uten at dette «noe» spesifiseres. Dermed blir kravet i seg selv et symbol på en utveisløshet; det ender i en apori. Formålet med artikkelen er derfor todelt: For det første å undersøke hvilken rolle bilder spiller i internasjonal politikk og, for det andre, å belyse hvordan møtet med en apori fordrer refleksjon, som derfor kan bidra til å åpne opp for alternative tilnærminger til de forståelsesrammene som preget, eller kanskje rettere sagt fremdeles preger, diskursen rundt borgerkrigen i Syria.
Abstract in English:Icons and Aporias in the Western Debate on the Civil War in Syria
This article provides an overview of the 'visual turn' in IR and reflects on some of the key theoretical arguments put forward with particular attention paid to the proposed study of 'international icons'. This discussion provides the basis for an empirical study in which I examine the photograph of Omran Daqneesh, also known as the Syrian boy in an ambulance, as a case study. This photo, which was taken during the siege of Aleppo in August 2016, quickly reached an iconic status in the broader Western debate on the Syrian Civil War. The ensuing analysis zooms in on and accentuates the interplay between the visual and (textual) interpretation. This is done by way of discourse analysis, through which I demonstrate how the debate was characterized by an ambiguity and an undecideability regarding what should be done in terms of foreign policy as a response to the icon. Building on this finding, I advance this article's theoretical contribution: to suggest that the concept of aporia can help us theorize the debate on the Syrian civil war. More specifically, I argue that the current framing of the debate leads to a self-constructed paradox, which finds its expression in the various demands that 'something must be done', without this 'something' being specified. As such, the demand becomes a symbol of a undecidability; it ends in an aporia. Thus, the purpose of this article is two-fold: First, to understand the role of images in international politics and, second, to illuminate how the aporetic encounter demands reflection, which therefore can open up thinking space for alternative approaches to the frames of interpretation that dominated, or rather, continues to dominate the discourse around the civil war in Syria.

I denne fokusspalten tar vi for oss hvordan den norske nordområdepolitikken har blitt kommunisert gjennom bruk av politiske «narrativer». Ved bruk av narrativ politisk analyse belyser vi bruk av ideer om fortid, nåtid og fremtid i og som «nord». Innenriks har dette betydd en gjenfortelling av identitet og økt oppmerksomhet på elementer som hav- og kysthistorie, og utenriks har det betydd en reevaluering av Norges posisjon i verden. Ikke minst har landets internasjonale rolle i dette narrativet blitt karakterisert av ideer om lederskap, bærekraft og ansvar. Vi konkluderer med at nordområdenarrativet har utviklet seg over tid, men at fortellingen slett ikke er over ennå. Den fortsetter i ubrutt takt nordover – og mot havrommet.
Abstract in English:Norwegian High North Narratives and Identity Construction in the NorthIn this short article we consider how Norwegian High North policies have been communicated through political "narratives". Through Narrative Political Analysis, we highlight the use of ideas about past, present and future in and as "the north". Domestically, this has meant a renarrativisation of identity and an increased focus on elements such as ocean and coastal histories; and internationally, it has meant a reassessment of Norway's position in the world. No least the country's international role has in this narrative been characterised by ideas of leadership, sustainability, and responsibility. We conclude that the High North narrative has evolved over time, but that the story is far from over; it continues at steady pace northwards – and towards the ocean.

Der er sagt mange skarpe ord om danskerne i udenlandske medier. Die Woche i Tyskland henviste til titlen på en nazistisk kampsang, når det skrev om en dansk "Die Fahne Hoch"-mentalitet og i The Guardian i London hed det, at i forhold til højrefløjens fremmarch i Danmark virkede nazismens fremmarch i Tyskland sløv. Dagsavisen i Oslo bragte i november 2001 et foto fra København af en nynazist med strakt arm, med henvisning til at den danske valgkamp var præget af fremmedhad. Er danskerne fremmedfjendske? følger den udenlandske omtale af den danske debat om indvandringen tilbage til 2000, og det giver en vigtig pointe: Billedet af Danmark som fremmedfjendsk var udbredt længe før regeringsskiftet. Udenlandske medier citerer igen og igen forslag til stramninger i udlændingepolitikken, og henvisning til "Die Fahne Hoch"-mentaliteten er fra februar 2000. Derimod tav man med, at Danmark - sammen med Norge - havde rekord i tildeling af asyl og gav højere sociale ydelser til indvandrere end næsten alle andre lande. Allerede da berettede man om det, der passede med en skabelon om danskerne som fremmedfjendske, og udelod det, der talte imod.Samtidig sammenligner bogen debatten i Danmark med debatten i nabolandene. Der er klart mere sordin på i Sverige og Tyskland. Dermed kan den danske debat forekomme barsk for svenskere og tyskere. Derimod er det svært at se en større forskel mellem debatten i Danmark og debatten i Norge.Endelig viser bogen, at internationale holdningsundersøgelser slet ikke tyder på, at danskerne skulle være specielt fremmedfjendske. Vi stiller skrappe krav om, at indvandrere skal tilpasse sig landets normer, men modsat er vi også det folk i EU, der stærkest ønsker at inddrage indvandrerne i det politiske liv. Hvad man fremhæver, afhænger af, hvilken skabelon man bruger

Denne artikkelens hovedargument er at norsk forsvarspolitikk i stor grad er formet av norsk identitet og av norske verdier. Denne sterke koblingen ble særlig tydelig på 1990-tallet, da den bidro til kontinuitet i Forsvarets oppgaver og innretting til tross for store endringer i Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Som et resultat av fremveksten av en ny norsk forsvarspolitisk diskurs inntraff et forsvarspolitisk paradigmeskifte rundt årtusenskiftet. Resultatet ble overgangen fra invasjonsforsvar til «innsatsforsvar». For å styrke legitimiteten til det nye paradigmet ble likevel mange av særtrekkene med det gamle paradigmet forsøkt innskrevet i det nye. Imidlertid svingte Forsvaret seg meget raskt om da primærfokuset igjen ble kollektivt forsvar etter 2014. Endringen rundt år 2000 var dermed egentlig ikke så dyp. Det dominerende narrativet om Forsvarets rolle forble primært nasjonalt og territorielt forankret.
Abstract in English:Back to the Future: National Identity and the Norwegian Defence PolicyThe article argues that Norwegian defence policy to a large extent is shaped by Norwegian identity and Norwegian values. This strong link was particularly visible in the 1990's, when we witnessed a large degree of continuation of the Norwegian defence posture, despite the radical changes in the security environment. Territorial defence remained a key priority. When a new paradigm eventually emerged around the tun of the century – with primary focus on international operations – much of the old elements were nonetheless retained. Hence, when NATO returned to a focus on collective defence after 2014, Norway was more than ready for this change. In short, the defence concept that emerged around the millennium was short-lived and never really challenged the foundations the Norwegian Armed Forces rests on.

Kina har de senere årene fått en sterkere stemme i internasjonal politikk og har rettet oppmerksomhet og interesse mot nordområdene og mulighetene som finnes der. Inntredenen i regionen av en voksende supermakt har ikke gått upåaktet hen og har reist en rekke spørsmål blant de arktiske landene. Mange har fremmet ulike syn på og spekulasjoner om Kinas handlinger og retorikk i Arktis, og felles for disse er at de ønsker å forstå Kinas intensjoner. Denne artikkelen presenterer Kinas arktiske politikkutforming, hvordan Kina presenterer sine interesser i Arktis, og beskriver viktige kinesiske handlingsområder i Arktis. Artikkelen forsøker å svare på spørsmålene: Hvordan ser Kinas interesser i nordområdene ut i dag, og hva kan vi forvente av fremtidig kinesisk aktivitet i nord? Avslutningsvis reflekterer vi over betydningen dette kan ha for Norge.
Abstract in English:The 'New Superpower': What Does China Want in the Arctic?In recent years, China has gained a stronger voice in international politics and has turned its attention and interest to the High North and the opportunities that exist there. The entry into the region of a growing superpower has not gone unnoticed, and has raised a number of questions among the Arctic states. Many observers have put forward different views and speculations about China's actions and rhetoric in the Arctic, and what they have in common is that they want to understand China's intentions. This article introduces China's Arctic policy-making, how China formulates its interests in the Arctic, and describes key areas of action in the Arctic. What do China's interests in the High North look like today? In conclusion, we reflect on the significance this may have for Norway.

I denne artikkelen deler Bjørn Tore Godal sine erfaringer fra da han, som handelsminister, undertegnet EØS-avtalen i Porto i Portugal den 2. mai 1992 på Norges vegne. Han viser hvordan EØS avtalen kan forstås som en forlengelse av en norsk utenrikspolitisk tradisjon der forholdet til Europa alltid har vært komplisert og sammensatt. Mens internasjonalt samarbeid har hatt stor støtte, har det også vært en dyp skepsis mot unioner og stormakter. Som AUF-leder tidlig på 1970-tallet kjempet han også mot norsk medlemskap i EF. Som handelsminister mente han lenger enn en del andre politiske aktører at EØS kunne være et varig alternativ til EU-medlemskap. I dette bidraget viser Godal hvordan EØS-avtalen har fungert, og særlig hvordan han har erfart avtalen i sine ulike roller.
Abstract in English:EEA – in RetrospectIn this article, Bjørn Tore Godal shares his experiences from when he, as Minister of Commerce, signed the EEA Agreement in Oporto, Portugal on May 2, 1992, on behalf of Norway. He shows how the EEA Agreement can be understood as a natural prolongation of Norwegian foreign policy tradition where relations with Europe always have been complex and complicated. While international cooperation has been highly supported, there has also been a deep skepticism of unions and great powers. As a leader of AUF (the social-democratic youth league) in the early 1970s, he also fought against Norwegian membership in the EC. As a Minister of Commerce, he believed that the EEA could be a lasting alternative to EU membership. In this contribution, Godal shows how the EEA Agreement has worked and how he has experienced the functioning of this agreement in his various roles.

Covid-19-pandemien har tydeliggjort hvordan grensekryssende helse-trusler har samfunnsmessige konsekvenser. Epidemier ute av kontroll og andre ikke-kontrollerte grensekryssende helsetrusler kan sees som trusler mot fred og sikkerhet. Slike helsekriser kan ha store negative konsekvenser på helse, sosiale forhold og økonomisk utvikling, og har derfor potensiale for å bli både lokale, regionale og globale sikkerhetskriser. Stor ulikhet i tilgang til virkemidler for å kunne håndtere en helsekrise – eksempelvis medisinske mottiltak som vaksiner, legemidler og diagnostikk – kan skape eller forverre ustabilitet og være en sikkerhetsutfordring i seg selv. Med fokus på erfaringer fra covid-19-pandemien vektlegger vi i denne artikkelen global helsesikkerhet som et globalt fellesgode. En økende interesse for grensekryssende helsetrusler i FNs sikkerhetsråd gir muligheter og handlingsrom, men utfordrer også hvordan helsetrusler tolkes og tilnærminger til den internasjonale responsen.
Abstract in English:Outbreaks with Cross-border Potential and the UN Security CouncilThe Covid-19 pandemic has highlighted how outbreaks with cross-border potential have broader macroeconomic consequences. Uncontrolled epidemics and other uncontrolled outbreaks with cross-border potential can be seen as threats to peace and security. Such health crises can have severe consequences for health, social conditions and economic development, and have the potential to impact local, regional and global security. Inequality in access to medical countermeasures, such as vaccines, medicines and diagnostics, can impact or exacerbate instability and be a security threat in itself. Using lessons learned from the covid-19 pandemic, this article emphasizes global health security as a global public good. Increasing interest in outbreaks with cross-border potential in the UN Security Council might open windows of opportunity, but also challenges how global health threats are understood and the international responses to such outbreaks.