Suchergebnisse

Artiklen ser nærmere på de forhold, som er blevet beskrevet i analyser af interventionen i Afghanistan, der kan forklare den udvikling, som den amerikanske præsiden, Joe Biden, forsikrede ikke ville finde sted i 2021. Tre forhold står frem i tidligere analyser af årene, der gik, i Afghanistan. For det første, at der var løbende udfordringer med kapacitetsopbygningen. Udfordringer, der ligeledes løbende var blevet påpeget internationalt af analytikere, forskere og i krigens mange evalueringsrapporter og erfaringsopsamlinger. For det andet, at formålet med krigen fra de allieredes side skiftede karakter, som tiden gik. Fra at det fælles formål var lettere at få øje på i starten af krigen, så blev interventionsindsatserne til et formålstæt delta, hvor de involverede lande med skiftende regeringer balancerede hensyn til alliancer, en hjemlig vælgerskare, nationale sikkerhedsinteresser og værdipolitiske rettighedsdagsordner. For det tredje, at Taleban gradvist – og ikke fra den ene dag til den anden – havde opbygget styrke og kontrol, og samtidig havde været involveret i en politisk proces via deres repræsentationskontor i Doha, der var med til at bane vejen for deres overtagelse.
Abstract in English20 Years in Afghanistan: What Do We Know About What We Learned?This article takes a closer look at various analyses of the international intervention in Afghanistan, which point at different reasons for the developments that took take place in August 2021. Developments that the American president Biden shortly before the Taliban takeover assured the world would not take place. Three factors stand out in previous analyses of the years that passed by in Afghanistan. First, that there were ongoing challenges with capacity-building. Challenges that had been pointed out by analysts, researchers and in the many evaluation and lessons-learned reports from the war. Secondly, that the purpose of the war on the part of the allied forces changed character as time went on. The common purpose was easier to see in the beginning of the war, but the intervention efforts turned into a purpose-dense delta, where the countries involved and their successive governments balanced considerations to alliances, domestic support, national security interests and value political agendas. Third, that the Taliban seemingly had gradually – and not overnight – built up strength and control, and at the same time been involved in a political process through their exile office in Doha that helped pave the way for their takeover.

Bærekraftsmålene har blåst nytt liv i debatten om hvorvidt globale fellesgoder kan og bør finansieres med bistand. I denne replikken til Nikolai Hegertuns essay En stille revolusjon av utviklingspolitikken, argumenterer jeg for at det er liten grunn til å være strengt normativ i dette spørsmålet, blant annet fordi den statistiske definisjonen av bistand ikke utelukker dette; det er presedens for en viss bruk av bistand for slike formål; bistandsvolum uansett ikke er et fullstendig mål på givernes innsats og sier lite om kvaliteten på den; og fordi en rekke nasjonale og regionale fellesgoder – som uten tvil kan finansieres med bistand – er nødvendige for at globale fellesgoder skal kunne produseres eller konsumeres av innbyggere i fattige land. Vi vet heller ikke med sikkerhet at tradisjonell bistand gir større velferdsøkninger i fattige land enn finansiering av globale fellesgoder. Det er mulig å se for seg både at de globale utfordringene sluker bistanden og at de gir støtet til internasjonalt samarbeid i et omfang vi ikke har sett før. Gitt de underliggende drivkreftene – en kombinasjon av altruisme og egeninteresser – er det mer sannsynlig med gradvise endringer i utviklingspolitikken enn en revolusjon.
Abstract in English:Development Policy: Revolution is an Illusion?The Sustainable Development Goals have reinvigorated the debate on whether aid can and should be used to finance global collective goods. In this comment on Nikolai Hegertun's essay Aid's Silent Revolution? (En stille revolusjon av utviklingspolitikken), I argue that the statistical definition of aid does not categorically rule out such financing, for which there are precedents; that aid volumes in any case do not tell the full story about the extent and quality of donor efforts; and that many national and regional collective goods – which certainly can be financed by aid – are necessary for the production and enjoyment of global collective goods by individuals living in developing countries. Moreover, we do not know with certainty that traditional aid produces greater welfare improvements in such countries than global collective goods do. It is possible to envisage both that current global challenges will swamp aid and that they will induce international cooperation on an unprecedented scale. However, given the underlying forces of altruism and national self-interest, a gradual change in development policy is more likely than a revolution.

Ansettelsen i 2020 av ny sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM) har igjen skapt debatt om skatteparadiser som har vært et økende internasjonalt tema siden finanskrisen i 2008. Artikkelen analyserer Norges Banks tilnærming til skatteparadiser slik den fremkom gjennom ansettelsesprosessen, og illustrerer tradisjonelle skillelinjer i debatten om skatteparadiser. Artikkelen har derfor relevans ut over å klargjøre Norges Banks tilnærming. Analysen bygger på offentlig tilgjengelige muntlige og skriftlige uttalelser knyttet til ansettelsen, og relevante dokumenter som opplyser bakgrunnen for at skatt ble innlemmet i NBIMs etikkarbeid fra 2017. Vi argumenterer for at sentralbanken posisjonerer seg tydelig på en forsvarslinje som utfordrer en anmodning fra Stortinget om å innlemme selskapers skatteposisjon i etiske retningslinjer. Det begrunnes med fire aspekter ved sentralbankens tilnærming til skatteparadiser: en snevrest mulig definisjon av skatteparadiser som fenomen; en uklar holdning til aggressiv skatteplanlegging; en nedtoning av skatteparadisenes negative konsekvenser; en snever tolkning av eget ansvar. Diskusjonen illustrerer et behov for en avklaring av innholdet i norsk politikk på skatt og åpenhet, herunder skatteparadiser.
Abstract in English:In the Central Bank's Blind SpotThe appointment in 2020 of a new head of the Norges Bank Investment Management (NBIM), has actualized a debate on tax havens, a growing concern following the international financial crisis of 2008. The article analyses the Norwegian central bank's approach to tax havens as it unfolded throughout the appointment process and illustrates traditional divisions in tax haven debates. The analysis builds on publicly available oral and written statements following the appointment, and relevant documents that inform the background of how tax and transparency became integrated in NBIM's work on ethics from 2017. The central argument put forward here is that the central bank position represents a traditional defense of tax haven use, in which challenges a request by the Norwegian Parliament to subordinate companies' tax strategies to ethical guidelines. We show that this is justified with four identified aspects of the central bank's tax haven approach: a narrow definition of the tax haven phenomenon; an unclear attitude to aggressive tax planning; a downplay of negative consequences of tax havens; a narrow interpretation of its own responsibilities. The discussions illustrate the need to clarify the content and practical management of the Norwegian policy on tax and transparency, including tax havens.

Vi har omfattende forskningslitteraturer om hvordan norsk utenrikspolitikk på begynnelsen av 1900-årene kretset om fred, og om fremveksten og institusjonaliseringen av norsk freds- og forsoningsdiplomati fra midten av 1980-årene og til i dag. Vår kunnskap om den mellomliggende perioden og røttene til fredsdiplomatiet er mer mangelfull. Artikkelen sammenfatter det vi vet, og den presenterer en tidligere ukjent case fra 1966–1968, det såkalte Nobel-initiativet, der en gruppe norske borgere gikk sammen om å mobilisere nobelprisvinnere med sikte på å etablere en bakkanal for fredssamtaler mellom USA og Nord-Vietnam. Samfunnsinitiativet fikk helhjertet oppslutning fra den norske stat. Nobel-initiativet er dermed en forløper for det samarbeidet mellom stat og samfunn som skulle prege norsk freds- og forsoningsdiplomati. Gitt at vi også finner løse forelegg for freds- og forsoningsdiplomati i 1920-årene, gjør kunnskapen om Nobel-initiativet det mulig å påstå at vi gjennom det siste hundreåret konsistent finner norsk freds- og foroningsdiplomati i den utstrekning og den form som de internasjonale forholdene tillater.
Abstract in English:The Nobel Initiative from 1966 and the Long Lines in Norwegian Peace and Reconciliation DiplomacyNorway was the first state to institutionalise peace and reconciliation work as part of its overall diplomacy. As it emerged from the mid-1980s onwards, peace and reconciliation diplomacy has had two characteristics: it has been carried out by state and society groups in tandem, and it has targeted reconciling a regime and an internal opposition to that regime. The bulk of the article presents a 1966 initiative by a group of concerned Norwegian citizens to launch a back channel for American and North Vietnamese peace talks by mobilising winners of the Nobel Peace Prize, and demonstrates that this initiative received political, administrative and economic help from the Norwegian state. This makes it a precursor of today's peace and reconciliation initiative. Given the fledgling examples of Norwegian peace and reconciliation work that we find in the margins of the League of Nations during the 1920s, knowledge about the Nobel Initiative of 1966 warrants the claim that, for the past hundred years, Norway has consistently attempted peace and reconciliation work to the extent and in the form allowed by international conditions.

De siste ti årene har enkelte avgjørelser i norsk barnevern skapt sterke internasjonale reaksjoner. Våren 2016 demonstrerte over 8000 personer i elleve land i forbindelse med en sak som angikk en norsk-rumensk familie. Denne artikkelen undersøker tre saker som har gitt Norge betydelige diplomatiske utfordringer (India 2011, Russland 2014 og Romania 2016). Artikkelen ser på hvorfor sakene utløste så sterke reaksjoner, og redegjør for hvordan norske myndigheter håndterte sakene. Vi beskriver også gjeldende norsk lovverk og prosedyrer på feltet. Et viktig funn i vår undersøkelse er at alle sakene kan knyttes til andre sterke drivkrefter i det aktuelle landet. Det er kombinasjonen av en dramatisk familiehistorie i møte med en større politisk agenda som gjør sakene så kraftfulle og betente i de enkelte landene. I materialet vi legger frem, finner vi også tegn til læring og forbedring i Utenriksdepartementets (UD) håndtering, og også utvikling og forbedring i måten UD har samarbeidet med andre deler av embetsverket på. Samtidig stiller artikkelen spørsmål ved hvorfor et sentralt verktøy i arbeidet med å håndtere denne type saker (ratifiseringen av Haagkonvensjonen), kom på plass så sent.
Abstract in EnglishDiplomatic Controversies Sparked by Decisions of the Norwegian Child Welfare Service: A Preliminary AssessmentDecisions taken by the Norwegian child welfare services have in the past decade, in some cases, created strong international reactions. In the spring of 2016, over 8,000 people in eleven countries demonstrated in connection with a case involving a Norwegian-Romanian family. This article examines three issues that have presented significant diplomatic challenges to Norway (India 2011, Russia 2014 and Romania 2016). The article looks at why the cases triggered such strong reactions and explains how the Norwegian authorities handled these cases. It also outlines the relevant Norwegian legislation and judicial procedures in the field. The paper finds that the three controversial cases assessed linked with other strong driving forces or national political issues in the country in question. In the material we present, there is also evidence of learning and improvement in the way the Norwegian Ministry of Foreign Affairs handled these challenges, and there also seems to have been improvement in the way the Ministry of Foreign Affairs collaborated with other parts of the civil service. At the same time, the article questions why a key tool in dealing with these types of cases (The 1996 Hague Convention) was ratified so late in Norway.

Tre tiår etter det ble etablert, står Barentssamarbeidet overfor en politisk kontekst preget av økende spenning og et Russland i krig. Ved starten i 1993 signaliserte det en ny politisk linje i Arktis, Nordområdene og norsk Russland-politikk. I et område som utgjorde Vestens nordligste grense mot Sovjetunionen under den kalde krigen og der militariseringen var sterk, skisserte Norge sammen med Finland, Sverige og Russland et felles utenrikspolitisk engasjement der fred og stabilitet stod øverst på agendaen. Utviklingen bidro til nye internasjonale roller og aktiviteter for regionale og lokale aktører. I denne artikkelen har vi deres erfaringer i fokus når vi undersøker legitimeringspraksiser. Vi spør: Hvordan har legitimeringen av Barentssamarbeidet blitt påvirket av endringer i det sikkerhetspolitiske klimaet? Ved å fremheve lokale aktører i Barentssamarbeidet tar vi et steg inn i et utenrikspolitisk felt preget av politiske spenninger, ulike argumenter og et mangfold av meninger. Vi har en diskursanalytisk og praksisorientert tilnærming når vi identifiserer tre legitimeringsdiskurser: en geopolitisk oppdatert legitimering, en motvekt til dominerende representasjon av Russland, og en representasjon av aktøregenskapene til Barentssamarbeidet i lys av framtidig norsk-russiske relasjoner.
Abstract in EnglishThe Barents Cooperation Amid Geopolitical Tensions: A Discourse Analysis of Norwegian ExperiencesBack in 1993 the formalization of the Barents-cooperation signaled a new political approach in the Arctic region, High North, and Norwegian Russia-policy. In the area where militarization was strong and which formed the Wests northernmost border with the Soviet Union during the Cold War, Norway, together with Finland, Sweden and Russia, outlined a joint foreign policy engagement where peace and stability were at the top of the agenda. Today, almost 30 years later, the Barents-cooperation is surrounded by growing geopolitical tension – especially highlighted in the period after the Russian annexation of Crimea in 2014. In this article we try to answer the question: What is the Barents-cooperation in the context of today's international political situation? By emphasizing the voices of the actors in the cooperation, as this article does, we take a step into a field characterized by political tensions, by arguments, and a diversity of opinions within the Norwegian foreign policy field. Based on interviews with actors from the Barents-cooperation, the article presents three different discourses: a geopolitically updated legitimization; a counterweight to the dominant representation of Russia; and a representation of the agency of the Barents-cooperation in light of future Norwegian-Russian relations.

Norsk diplomati har mange hverdagshelter, men få som er helter i den forstand at de har skapt noe unikt. Artikkelen diskuterer kandidat nummer en til rollen, Fridtjof Nansen. Nansens diplomatiske virksomhet var mangslungen og inkluderte vitenskapsdiplomati, sportsdiplomati, bakkanaler mellom tredjeparter og oppdrag for den norske stat og internasjonale organisasjoner. Ikke mindre enn fire av hans bidrag er unike. Det første er hans utvidelse av Norges utenrikspolitiske spillerom ved å få en engelsk-gift konge på Norges trone i 1905. Det andre er hans ferdigforhandling av stormaktenes sikkerhetsgaranti til Norge i 1907, som norsk minister til London. Den tredje er ferdigforhandlingen av forsyningsavtalen med amerikanerne i 1918. Det fjerde er hans innsats for hundretusener av flyktninger på 1920-tallet, da særlig det strukturelle grepet med å gjøre dem til juridiske subjekter ved å utstyre dem med såkalt Nansen-pass. For dette arbeidet fikk Nansen også Nobels fredspris for nøyaktig 100 år siden. Nansens svakhet som diplomat var den massive selvsentrertheten og egenrådigheten som gjorde ham til en problematisk representant for et kollektiv som den norske stat. Svakheten ble mer enn veiet opp av Nansens virtuose håndtering av diplomatiets to andre kjerneoppgaver, informasjonssanking og forhandling, som alle hans fire unike innsatser bygger på.
Abstract in EnglishThe Diplomat as Hero: Fridtjof NansenNorwegian diplomacy has seen many everyday heroes, but few who have done something unique. The article discusses the main candidate for the role, Fridtjof Nansen. Nansen carried out a number of different diplomatic functions at the behest of the Norwegian state and International Organisations, no less than four of which were unique. He increased Norway's room for manoeuvre by contributing to placing a Danish king with a British-born wife on the throne upon the country's independence in 1905. He then successfully negotiated a Great Power-guaranteed Integrity Treaty for the new state. Nansen also secured a treaty on vital goods delivery with the United States for Norway in 1918. Most famously, in the1920s, he helped hundreds of thousands of refugees with disaster relief, but also by manipulating structural preconditions so that they received identity papers and could cross borders, for which he received the 1922 Nobel Peace prize. Nansen's weakness as a diplomat was his egocentrism, complete with a programmatic aversion against seeing his specific mission as part of a united foreign policy orchestrated elsewhere. He more than made up for this by his expert handling of diplomacy's other two basic functions, information gathering and negotiation, which underlay all his four unique successes.

De fem nordiske landene har alle gjort suksess som små og økonomisk åpne stater på verdensmarkedet. Denne åpenheten har tillatt kapital, varer og ideer å flyte relativt uhindret fra verdens økonomiske kraftsentre til Europas nordligste utkant. Kinas fremvekst som et økonomisk kraftsenter har imidlertid medført et nytt dilemma: Hvordan forholder man seg til en autoritær, men investeringsvillig, økonomisk stormakt man ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med? I denne fokusspalten presenterer forskere fra hvert av de nordiske landene hvordan debatten rundt dette dilemmaet har kommet til uttrykk i de ulike nordiske offentligheter. I sum fremviser de fem kapitlene noen brede nordiske fellestrekk. I alle land har sikkerhetsproblematikken ved kinesiske investeringer blitt mer fremtredende, men det har kommet til uttrykk på noe ulikt vis i henholdsvis dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk debatt. Kapitlene viser samlet sett at det har skjedd en betydelig endring i de ulike nasjonale debattene. Denne endringen har skjedd både svært nylig, svært raskt og i stor grad samtidig på tvers av den nordiske offentligheten, i takt med at de nordiske landene har måttet tilpasse seg en internasjonal situasjon hvor økonomi og sikkerhetspolitikk i økende grad har blitt sammenflettet.
Abstract in English:Chinese Investments in the NordicsThe five Nordic countries have all enjoyed considerable success as small, economically open countries on the world market. This openness has allowed capital, goods and ideas to flow relatively unimpeded from the economic power centres of the world to the northernmost fringe of Europe. China's rise as an economic hub has, however, resulted in a novel dilemma; how to relate to an authoritarian economic great power that is outside of one's security alliances, but is very willing to invest. In this focus section, researchers from each of the Nordic countries present how the debate over this dilemma has proceeded in the respective Nordic publics. In sum, the five chapters demonstrate certain broad common traits amongst the Nordics. In all of the countries the potential security issues concerning Chinese investments have lately become a substantially more prominent feature of the national debate, although the modality of this shift showcases some slight varieties in the Danish, Finnish, Icelandic, Norwegian, and Swedish debates, respectively. The chapters demonstrate that there has been a substantial shift in the debate in all of the five public spheres. This shift has both happened quite recently, quite fast, and to a large extent quite simultaneously across all of the Nordic countries, as they have had to rapidly adjust to a new international environment where economy and security have become increasingly interlinked.

Norge er internasjonalt forpliktet til å avstå fra våpeneksport dersom det er overveiende sannsynlig at materiellet som eksporteres kan brukes i humanitærrettsbrudd. I tillegg har Norge nasjonale vedtak om å ikke eksportere våpen til krigende land uten at eksporten er sikkerhetspolitisk motivert, fortrinnsvis av alliansehensyn. Likevel vedvarte Norges eksport av militærmateriell til flere land i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen under krigen i Jemen; en koalisjon som har begått utallige humanitærrettsbrudd i Jemen, og som Norge eksporterer til på kommersielt grunnlag. Denne artikkelen undersøker hvordan norske myndigheter har legitimert våpeneksporten til land som kriger i Jemen. Artikkelen finner at legitimeringen er konstruert rundt fem dimensjoner, hvorav fire tar form som offentlig kommuniserte forsikringer om at norske myndigheter har full kontroll og følger regelverket. En femte dimensjon, bevisst utelatt og ikke-kommunisert av myndighetene, men synlig i lekkede kilder, omhandler bekymringer om at stans i eksporten kan skade forsvarsindustriens markedsmuligheter i regionen. Artikkelens konklusjon er todelt: For det første viser kombinasjonen av forsikringer og utelatelse at legitimeringen av eksporten til koalisjonslandene i stor grad er ment å berolige kritikere. For det andre viser innholdet i legitimeringen at eksporten hviler på en tidvis feilaktig fortolkning av retningslinjene for våpeneksporten.
Abstract in English:Legitimation Between Norms and Interests. Norway's Arms Exports to Countries at War in YemenNorway is internationally obliged to abstain from arms exports in the presence of an overriding risk that the exported equipment can be used in international humanitarian law violations. In addition, Norwegian national decisions state that Norway should not export weapons to warring countries without the export being motivated by security policy, particularly alliance considerations. Nevertheless, Norway's arms exports to several countries in the Saudi Arabia-led coalition persisted during the war in Yemen; a coalition that has committed numerous humanitarian law violations in Yemen, and to which Norway exports on a commercial basis. This article examines how the Norwegian government has legitimized its arms exports to countries in the coalition. The article finds that the government's legitimation is constructed around five dimensions, four of which take the form of publicly communicated reassurances that the government is in full control and follows the regulations. A fifth dimension, deliberately omitted and not communicated by the government, but visible in leaked sources, contains concerns that stopping exports could damage the defence industry's market opportunities in the region. The article's conclusion is twofold: First, the combination of reassurances and omissions shows that the legitimation is largely intended to reassure critics. Secondly, the content of the legitimation shows that exports are based on sometimes incorrect interpretations of the guidelines for arms exports.

Hvordan håndterer Norge sin militæraktivisme og sitt NATO-medlemskap når landet vil presentere seg selv som en fredsnasjon? Problemstillingen ble aktuell i det norske utenriksdepartementets nylige kampanje for å få Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd, hvor ideen om Norge som fredsnasjon stod sentralt. I denne artikkelen bruker vi nasjonsbranding som et analytisk rammeverk for å forstå hvordan Norge bygget opp sin kampanje som fredsnasjon og håndterte det konkurrerende narrativet om sin rolle i krig. Som et sekundærfokus ser vi også på hvordan Norges to konkurrenter, Irland og Canada, fremstilte seg på disse to dimensjonene – som er av særinteresse da Irland ikke er NATO-medlem. For å utforske disse spørsmålene analyserer vi taler og tekster fra det norske diplomatiet og regjeringen vedrørende kampanjen, samt ser på kampanjematerialet til de tre landene. Gitt at de tre landenes profil er påfallende lik, fant vi at alle måtte forsøke å finne en måte å brande seg på som uttrykket ens særtrekk og høynet ens relevans i sammenligning med de to andre landene. I analysen av Norge ser vi at militæraktivisme stadig ble hvisket ut i løpet av den norske kampanjen og at andre tematikker ble brukt i brandingen – som for eksempel likestilling og bidrag til internasjonal utvikling. Dette skulle dermed skulle legitimere ideen om fredsnasjonen Norge, et land som alle andre kan stole på.
Abstract in English:Military Activism Branded as Peace Activism? Norway's Campaign for a Seat on the UN Security CouncilIn seeking to present itself as a peace nation, how has Norway sought to address its military activism and NATO membership? This tension was apparent in Norway's recent campaign for a seat on the UN Security Council, where the idea of the country as a peace nation stood central. Using nation branding as an analytical framework, we ask how Norway built and sustained this peace narrative and managed the competing narrative of its role in controversial armed conflicts. As a secondary focus, we ask how Norway's two competitors, Ireland and Canada, presented themselves on these two axes of peace and military activism. Ireland posed a particular threat as it is not a NATO member. To explore these questions, we analyse speeches and texts from Norwegian officials regarding the campaign and examine the official campaign material from all three countries. Given that the image of all three countries was generally similar, we find that each country sought to find unique ways to brand themselves as well as countering the few specific advantages of the others. In the case of Norway, we find that during the campaign the country's military activism was downplayed and other themes were foregrounded in the branding, such as gender equality and international development cooperation. This would legitimate the idea of Norway as a peace nation, a reliable partner that all states could trust.

Den norske debatten om kinesiske investeringer og sikkerhet har gjennomgått et betydelig taktskifte på få år. Fra en situasjon hvor det i liten grad var en debatt, og hvor kritiske røster i hovedsak angikk bekymringer om arbeidsmiljøutfordringer, har kinesisk næringsvirksomhet i Norge nå også blitt en del av den sikkerhetspolitiske debattsfæren. To særtrekk gjør det norske eksempelet til en spesielt interessant studie av de fellesnordiske spørsmålsstillingene diskutert i denne Fokusspalten. Norsk økonomi har tjent særegent godt på det kinesiske veksteventyret, men Norge har også stått i en særegent vanskelig politisk stilling overfor Kina gjennom det siste tiåret. Kontrasten mellom disse to faktorene har stått sentralt i norsk Kina-debatt. Ikke desto mindre har den norske offentlige debatten rundt kinesiske investeringer vært relativt positiv. Dette har blant annet vært drevet frem av gode erfaringer blant norske selskaper som har blitt kjøpt opp av kinesiske partnere. Den offentlige samtalen har dog i nyere tid begynt å relatere til spørsmålet gjennom en politisk og sikkerhetsmessig vinkling. Dette er et taktskifte som ikke skyldes hendelser knyttet til eksisterende kinesisk aktivitet i Norge, men heller en norsk gjenspeiling av bredere globale og regionale trender. Huaweis rolle i den kommende utbyggingen av 5G-nettverket har vært et spesielt viktig bindeledd til denne internasjonale opinionsdreiningen.
Abstract in English:Norway's Debate about Chinese Investments: From Benevolence to CautionThe debate in Norway regarding security concerns related to Chinese investments has seen a notable change in character over a short period of time. From a situation where there was little discernible debate at all, and where negative coverage of Chinese investment flows were mainly concerned with working environment issues, Chinese capital flows to Norway have now also become part of the debate on national security. Two particularities make the case of Norway especially interesting with regards to the broader Nordic debates over the issues discussed in this Fokus section. The Norwegian economy has been particularly well placed to benefit from the extraordinary Chinese economic growth, but Norway has also been in a particularly problematic political position towards China over the last decade. The contrast between these two factors has been a structuring trait of the Norwegian China debate. Nevertheless, the Norwegian public debate on China has been relatively positive over a long period of time. This has been given impetus by the positive experiences reported from the Norwegian enterprises that have been the target of Chinese acquisitions. However, lately, the public debate has increasingly come to regard the issue also through a political and security-related lens. This changing character is not due to specific events concerning Chinese activities in Norway, as much as being a reflection of broader regional and global trends. The question of Huawei's role in the coming construction of the 5G network has been a particularly important driver in this regard, as well as conductive link to the international change in opinion.

Artikkelen ser på mulighetene og utfordringene med avskrekking som strategisk tilnærming til det stadig viktigere cyberdomenet, fra et småstatsperspektiv. Forfatterne argumenterer for at det er essensielt å opprette og ansvarliggjøre en multinasjonal og multidepartemental/-sektoriell cyberorganisasjon for at reell cyberavskrekking skal være mulig å generere.
Innledningsvis beskriver artikkelen den klassiske og utvidete oppfatningen av avskrekking, og hvilke kriterier som må ligge til grunn for å kunne oppnå avskrekkende effekt: kapasitet, kredibilitet og evnen til å kommunisere effektivt. Sett fra et globalt sikkerhetsperspektiv har muligheten til å generere avskrekkende effekt vært med på å forme verden, spesielt i perioden 1945 til 1990. Kompleksiteten i sikkerhetssektoren har imidlertid økt signifikant siden da, mye grunnet økt global konnektivitet og fremveksten av cyberdomenet.
Artikkelen diskuterer hvordan kriteriene for avskrekking utfordres når strategien skal appliseres i cyberdomenet, med fokus på problemene knyttet til antallet aktører/vektorer, ulike motiver for handlinger, manglende felles grunnlag som utgangspunkt for å adressere utfordringene, og forskjellig oppfatning omkring attribusjon og proporsjonalitetsprinsippet. Forfatterne fremholder at disse utfordringene gjør det vanskeligere, men desto viktigere å identifisere hvordan man kan generere avskrekking i cyberdomenet – spesielt for høyteknologiske småstater, som Norge. Å håndtere dette på en god måte forutsetter at man ser på bredden av avskrekkingsteori i sammenheng over tid, og småstater må erkjenne sine svakheter og spille på sine styrker. Anbefalingene som fremlegges, er åpningstrekk som gjør nettopp dette, og som samtidig bereder grunnen for å dra veksler på komplementære effekter av ulike dimensjoner ved avskrekkingststrategi på lengre sikt.
Abstract in English
This article explores the possibilities and challenges associated with deterrence as strategy in the increasingly significant cyber-domain, from a small state perspective. The authors argue that genuine cyber-deterrence is contingent upon the creation of an accountable cyberorganization, with a multinational and multi-departmental/sectorial composition.
The article addresses classical and broader deterrence, and the criterions that must be met in order to successfully deter; capability, credibility, and the ability to communicate effectively. From a global perspective, the ability to generate effective deterrence has been key to shape the international security landscape in the period from 1945 to 1990. However, the complexity of the security sector has increased significantly since then – much due to the seemingly ever-growing global connectedness and the emergence of the cyber-domain.
The article further explores and discusses how the criteria for effective deterrence is tested when applied to the cyber-domain, with emphasis on the problems associated with the number of actors/vectors, varying motives for actions, the lack of a shared conceptual foundation as a basis to address the challenges, and differing opinions concerning attribution and proportionality. The authors argue that these problems make it difficult, but thus the more important to identify how to generate effective deterrence in the cyber-domain – especially for high-tech small states such as Norway. Effective management of the problem-complex requires exploration of the whole range of deterrence theory over time, and small states must recognize their inherent weaknesses and play to their strengths. The recommendation put forth here is an initial move which allows just that, and which at the same time sets the stage for more elaborate strategies that exploit the complementary effects of different dimensions of and approaches to deterrence.

Norsk klima-utenrikspolitikk har ligget ganske fast frem til i dag. På 2020-tallet, i det avgjørende tiåret for klimapolitikken, blir imidlertid den norske linjen utfordret. Det skyldes at en nasjonal forutsetning som hittil har vært Norges fremste styrke, nemlig det fornybare kraftsystemet, ikke lenger opplagt kan ivareta den samme funksjonen i norsk klima-utenrikspolitikk. Det fornybare kraftsystemet og en aktiv utenrikspolitikk for fleksible ordninger i internasjonalt klimasamarbeid har ivaretatt den norske legitimiteten. Fremover vil derimot kravene til hva klimapolitikken skal levere skjerpes kraftig, når elektrifisering og industriell omstilling skal bidra til å nå klimamålene. En energiomstilling som svarer til ambisjonsnivået i klimapolitikken, vil bety at klima-utenrikspolitikken må balansere flere hensyn enn tidligere. Ingenting ved klimapolitikken er lenger kun innenrikspolitikk.
Nordsjøen står overfor en storstilt havvindutbygging. Uavhengig av hva Norge gjør vil europeisk havvindsutbygging dreie Europa i retning av økt gjensidig avhengighet, både fysisk i form av grenseoverskridende infrastruktur, og regulatorisk, gjennom felles regler for salg av kraft over landegrenser. Jo mer omfattende det grønne skiftet blir, jo tydeligere blir det at norsk og europeisk energiomstilling henger sammen, og at denne gjensidig avhengige energiomstillingen er av de aller viktigste komponentene i Norge og andre staters klimapolitikk. Denne omstillingen trigger imidlertid sterke suverenitetsimpulser i mange norske politiske partier. En storstilt norsk havvindutbygging reiser kontroversielle spørsmål om finansiering, ilandføring og kabelforbindelser, som alle med betydelig sannsynlighet åpner for vanskelige politiske dragkamper. Energiomstilling er nå en helt nødvendig del av en videreutviklet norsk klima-utenrikspolitikk. Det innebærer en utenrikspolitikk som utfordrer norsk suverenitet i langt større grad enn tidligere. Det beveger norsk klima-utenrikspolitikk potensielt fra kontinuitet og konsensus til uenighet og strid.
Abstract in English:Power Shortage on the Horizon: Norwegian Climate Foreign Policy from Consensus to Conflict?Until recently, Norwegian climate foreign policy has been relatively consensual. In the 2020s – the decisive decade for climate politics – the Norwegian stance is however being challenged. This is because a national precondition that until now has been Norway's foremost strength, i.e., the renewable power system, can no longer uphold the same function in Norwegian climate foreign policy. The renewable power system and an active foreign policy emphasizing flexible mechanisms in international climate cooperation have preserved the legitimacy of Norwegian climate policies. However, in the future, climate policies will face dramatically sharpened demands, as reaching the climate goals will now also depend on electrification and industrial change. An energy transition that corresponds to the upgraded climate policy ambitions implies a climate foreign policy that needs to balance more concerns than in the past. There is now no element of climate policy that is domestic politics only.
The North Sea is facing a major offshore wind power expansion. Irrespective of what Norway decides, a European offshore expansion will move Europe towards greater mutual interdependence, both physically in terms of border-crossing infrastructure, and regulatory, through common rules and regulations for the sale of power across national borders. The more extensive the green energy transition becomes, the more obvious it is that Norwegian and European energy transitions are connected, and that this mutually interdependent energy transition constitutes one of the most important components of the climate policies of Norway and other states. This transition, however, triggers strong sovereignty impulses in many Norwegian political parties. A major Norwegian offshore wind power expansion raises controversial questions about financing, how and where to connect the wind parks to the grid, and subsea cable connections. There is a considerable likelihood that Norwegian offshore wind policy will be characterized by major political tugs-of-war. Energy transition is now a completely necessary part of the development of Norwegian climate foreign policy. This implies a foreign policy that challenges Norwegian sovereignty to a far greater extent than before, which potentially moves Norwegian climate foreign policy from continuity and consensus to disagreement and strife.