Suchergebnisse

De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.

Grønlands udenrigspolitiske repræsentanter benytter den store internationale interesse for Arktis til at positionere Grønland som en mere selvstændig udenrigspolitisk aktør. Det er muligt, da Danmark er afhængig af Grønland for at opretholde sin status som "arktisk stat", og fordi Grønlands udenrigspolitiske kompetence er åben for fortolkning. Denne artikel analyserer, hvordan repræsentanter for skiftende grønlandske regeringer har udvidet det udenrigspolitiske handlerum ved i diskurs og praksis at styrke Grønlands position i en arktisk kontekst. Det er blandt andet opnået ved 1) højlydt at italesætte utilfredshed i Arktisk Råd, 2) stiltiende symbolske handlinger ved Ilulissat-erklæringens tiårs jubilæum, og 3) ved at mime suverænitet ved Arctic Circle konferencen, der pga. sin mere uformelle struktur er særligt nyttig til at styrke bilaterale internationale relationer. ; Greenland's foreign policy representatives use the great international attention to the Arctic to appear and act as a more sovereign foreign policy actor. This is possible due to Denmark's dependence on Greenland to maintain its "Arctic state" status and because Greenland's foreign policy competence is open to interpretation. The article analyzes how representatives of shifting Greenlandic governments have expanded the foreign policy room for manoeuvre in discourse and praxis to strengthen Greenland's position at Arctic-related events. This has been achieved by, among other things, 1) outspoken discontent in the Arctic Council, 2) tacit gestures at the Ilulissat Declaration's 10-year anniversary, and 3) by mimicking full sovereignty at the Arctic Circle conference serving as a particularly useful platform for enhancing bilateral international relations due to its more informal setup.

Vol. 1: Belgique. - 653 S. - ISBN 92-829-0315-X; Vol. 2: Belgique. - S. 654-1334. - ISBN 92-829-0300-1; Vol. 3: Danmark. - 725 S. - ISBN 92-829-0301-X; Vol. 4: Deutschland. - 534 S. - ISBN 92-829-0302-8; Vol. 5: Ellas. - 580 S. - ISBN 92-829-0303-6; Vol. 6: Espana. - 635 S. - ISBN 92-829-0304-4; Vol. 7: France I. - 560 S. - ISBN 92-829-0316-8; Vol. 8: France II. - S. 565-1019. - ISBN 92-829-0305-2; Vol. 9: Ireland. - 201 S. - ISBN 92-829-0306-0.; Vol. 10: Italia I. - 435 S. - ISBN 92-829-0317-6; Vol. 11: Italia II. - S. 439-1199. - ISBN 92-829-0307-9; Vol. 12: Luxembourg. - 517 S. - ISBN 92-829-0308-7; Vol. 13: Nederland. - 605 S. - ISBN 92-829-0309-5; Vol. 14: Portugal. - 288 S. - ISBN 92-829-0310-9; Vol. 15: United Kingdom. - 636 S. - ISBN 92-829-0311-7

Folkemordet i Srebrenica i juli 1995 opprørte en hel verden. Siden 1992, da krigen brøt ut, hadde Bosnia-Hercegovina vært under internasjonalt oppsyn. Artikkelen drøfter hvordan folkemord og grove krigsforbrytelser kunne foregå i årevis uten å bli stanset. Fokus er på den rolle de internasjonale faktorene spilte – FN, EU, Nato og stormaktene. Hvorfor var det så stor motstand mot bruk av makt? Delvis kan det ha vært på grunn av manglende forståelse av hva som skjedde, en oppfatning av at Balkan var preget av århundregammelt hat. Noen vestlige land hadde sine egne interesser i området. For vestlige politikere var det enkleste ikke å gjøre noe. FN sendte fredsbevarende styrker til et land i krig, noe som var katastrofalt for styrkene selv og for FNs prestisje. De tiltakene som ble satt i verk, som Sikkerhetsrådets resolusjoner, økonomiske sanksjoner, våpenembargo, FN-sikrede områder og flyforbud, førte ikke til at krigshandlingene avtok. Også mange norske politikere var sterkt imot militær inngripen. Den serbiske hæren var for sterk, en militær løsning var ikke mulig. Dette viste seg å være feil. Folkemordet i Srebrenica fikk FN og Nato til å gå inn for maktbruk i september 1995. En begrenset militær aksjon var nok til å få slutt på krigen, og reelle fredsforhandlinger kunne begynne.
Abstract in English: Srebrenica 25 Years After – How Could the Genocide Happen?
The genocide in Srebrenica in July 1995 shocked the world. Since 1992, when the war broke out, Bosnia and Herzegovina had been supervised by the international community. The article discusses why genocide and crimes against humanity could happen without being stopped. Focus is on the role of the relevant international participants, the UN, the EU, NATO and the great powers. Why was there a strong opposition against use of force? It was partly due to weak understanding of what was going on, a concept of the Balkans as a region of inherent centuries-old hatred. Some Western states had their own interests in the region. For Western politicians the easiest way was to do nothing. The UN sent peacekeepers to a country at war, which turned out to be a catastrophe for the peacekeepers and for the prestige of the UN. Measures like Security Council resolutions, economic sanctions, arms embargo, safe havens and no-fly zones did not work. Many Norwegian politicians were strongly opposed to military intervention. The Serbian army was too strong, a military solution was not possible. This turned out to be wrong. The genocide in Srebrenica triggered the use of force by the UN and NATO in September 1995. A limited military action was enough to end the war, after which real peace talks could start.