Suchergebnisse

eGovernment and autoritative public data in Denmark are still mainly focused on the landside of Danmark. But the need of eloborating the coordinating effort of administration at sea is recognised and the development of maritime eGovernment is happening within the next years. This paper discusses the data involved in this administration and focuses on the need for understanding the function and hence value of data. Some maritime data are dealing with accurate placements of objects, and as a tricky part some are dealing with floating placement. Other data are handling non-visible areas in terms of zoning, e.g. planning and interest areas and finally some data are representation of legislation, whether it is rights or restrictions. These different data are not always usable in the same manner. This paper investigates the correlation between spatial data and legislation. Experience from many years of land administration can be used as part of this discussion as well as the conclusions from this paper can be discussion as input to the ongoing development on land.

eGovernment and autoritative public data in Denmark are still mainly focused on the landside of Danmark. But the need of eloborating the coordinating effort of administration at sea is recognised and the development of maritime eGovernment is happening within the next years. This paper discusses the data involved in this administration and focuses on the need for understanding the function and hence value of data. Some maritime data are dealing with accurate placements of objects, and as a tricky part some are dealing with floating placement. Other data are handling non-visible areas in terms of zoning, e.g. planning and interest areas and finally some data are representation of legislation, whether it is rights or restrictions. These different data are not always usable in the same manner. This paper investigates the correlation between spatial data and legislation. Experience from many years of land administration can be used as part of this discussion as well as the conclusions from this paper can be discussion as input to the ongoing development on land.

Fremstilling av utenrikspolitiske beslutningstakeres psykologi støter på utfordringer. I denne artikkelen argumenteres det for at analyser av politisk psykologi kan komplettere studiet av utenrikspolitikk, både ved å avdekke nye, kausalt betydningsfulle variabler og ved at tilgjengelige fremstillinger av årsakssammenhenger får høyere oppløsning. Gjennom en avgrenset analyse av hvordan konformisme internt i Bush-administrasjonen i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 bidro til mangelfull tanke- og meningsutveksling, tilbyr artikkelen en praktisk illustrasjon av dette synspunktet. Illustrasjonen ledsages av prinsipielle argumenter.
Abstract in EnglishPolitical Psychology and the Study of International PoliticsOutlining the mental life of foreign policy decision makers is fraught with challenges. In this article, it is argued that studies of political psychology may supplement foreign policy analysis by revealing undetected causal variables and by giving available interpretations improved micro-level accuracy. The methodological viability of the presented arguments is illustrated through a confined examination of how the psychological mechanism of conformism contributed to deficient sharing of views among members of the Bush-administration in the wake of 9/11. The illustration is backed by principal arguments.

Artikkelen diskuterer forholdet mellom den europeiske integrasjonsprosessen og det atlantiske samarbeidet under USAs ledelse. Problemstillingen artikkelen besvarer er hvilke tilnærminger Trump-administrasjonen har hatt til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og hvordan vi kan forklare denne tilnærmingen. I særlig grad dreier dette seg om balansegangen mellom europeisk strategisk autonomi på den ene siden, og amerikansk lederskap i Nato på den andre. Dette forholdet må forstås i lys av spørsmålet om lederskap i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, noe som har vært et gjennomgangstema i europeisk integrasjon siden starten på 1950-tallet. Med en organisasjonsteoretisk tilnærming søker artikkelen å forklare hvorfor USA inntar et mer instrumentelt perspektiv overfor EU. Et slikt perspektiv innebærer at USA prioriterer ressurser til de områdene i verden der USA står overfor de største sikkerhetspolitiske utfordringene. For å forklare denne utviklingen diskuterer artikkelen USAs holdninger til EUs nyere forsvarsinitiativer og supermaktens ambivalens i forhold til disse. I møte med den nye Biden-administrasjonen blir det derfor viktig å avklare grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Et slikt fellesskap dreier seg ikke bare om felles interesser, men også om delte normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
Abstract in English:Why So Ambivalent? US Policies Towards the EU's Defence AmbitionsThe article discusses the relationship between the European integration process and Atlantic cooperation under US leadership. The research question the article answers is what kind of approaches the Trump Administration has had towards the EU's security and defence policies and how we can explain these approaches. More precisely, the article discusses the balances between European strategic autonomy on the one hand and American leadership in NATO on the other. This has all to do with the question of leadership in Euro-Atlantic security politics, which has been an enduring question ever since the European integrations process was initiated during the 1950's. By utilising an organisation theoretical approach, the article seeks to explain why the US approaches the EU from an instrumental point of view. Such a perspective implies that the US priorities resources to those areas in the world where the US faces its greatest challenges. To explain this development the article discusses the US' attitudes towards the EU's defence package and the superpower's ambivalence towards it. When assessing the new Biden Administration, it therefore becomes important to explain the foundation for the transatlantic security community. Such a community is not about common interests only, but also about shared norms and values on how to handle common security challenges.

11. september-angrepene og USAs svar utfordret folkerettens regler. Basert på et argument om selvforsvar, lanserte Bush-administrasjonen en global krig mot terrorisme, med fangeleirer, bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser. Essayet gir en oversikt over tre folkerettslige hovedproblemstillinger som oppsto i årene etter 2001. Folkerettens regimer om samarbeid for å motarbeide terror var for svake, FN-pakten gav lite klare regler om staters selvforsvarsrett mot ikke-statlige aktører på fremmed jord, og angrepene utfordret folkerettens todeling mellom krig og rettshåndhevelse (humanitærrett og menneskerettigheter). Essayet gjør opp status for hvordan folkeretten utviklet seg på disse områdene etter 2001, og tar stilling til om dette gir grunnlag for å betegne 11. september som et vannskille i folkeretten.
Abstract in English:International Law and 9/11 – a Watershed?The 9/11 attacks and the US global response was a challenge to international law. Based on an argument of self-defense, the Bush-administration launched a global war on terror, established prison-camps, opened up for torture and engaged in targeted killings. The essay provides an overview of the main challenges that arose after 9/11 from the perspective of international law. The international regime for prevention of terrorism was weak, it was unclear to what extent the UN Charter provided states with an independent right to self-defense against non-state actors in foreign states, and the attacks challenged the dichotomy between war and crime (humanitarian law and human rights). The essay analyses how these areas of international law have evolved after 2001 and concludes by assessing whether 9/11 can be deemed a watershed in the development of international law.

Denne artikkelen undersøker hvordan nylig inntrufne endringer i amerikansk atomvåpenstrategi kan påvirke krisestabiliteten mellom USA og Russland og hvilke implikasjoner det kan ha for Norge. Enkelt oppsummert fremstår moderniseringsprogrammene til atomvåpnene, introduksjonen av nye våpen og den deklaratoriske politikken egnet til å undergrave krisestabiliteten fordi det gir USA økte counterforce-kapasiteter. Dette har implikasjoner for norsk alliansepolitikk: Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan senke terskelen for etablering av bastionforsvaret og øke russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk politikk. Med utgangspunkt i tradisjonell teori om krisestabilitet, fremstår flere av de identifiserte endringene i USAs atomvåpenstrategi som destabiliserende. Den tyder på at amerikanske myndigheter ikke aksepterer ideen om den «kjernefysiske revolusjonen». Til tross for dette, skal bekymringen for atomkrig ikke overdrives. Militære analyser må omsettes til politikk. Selv om sannsynligheten for et vellykket førsteslag øker, er det vanskelig å forestille seg politikere som vil risikere atomkrig. Det betyr at avskrekking er mer robust enn hva rene militæranalyser tilsier.
Abstract in EnglishIn the Shadow of Nuclear Weapons: American Nuclear Policy and NorwayThe aim of this article is to provide insight into how recent changes in U.S. nuclear weapon strategy might affect crisis stability between the U.S. and Russia and what implications they might have for Norway. In brief, the nuclear modernization programs, introduction of new systems and changes in declaratory policy may undermine crisis stability because they enhance U.S. "counterforce" capabilities. This has implications for Norwegian alliance policy: changes in U.S. nuclear strategy might lower the threshold for Russia to establish the bastion concept and increase Russia's uncertainty about the scope of Norwegian facilitation of U.S. policy. Utilizing traditional theories of crisis stability on recent policy changes indicates that the current stability is tenuous. It seems as if subsequent U.S. administrations do not accept the idea of a "nuclear revolution". Despite this, concerns about a nuclear war should not be exaggerated. Military analyses must be translated into political action. Even if the chance of a successful first strike increases, it is difficult to imagine politicians willing to risk a nuclear war. This indicates that deterrence is more robust than what pure military analyses suggest.

Det er gått en generasjon siden krigen i Bosnia-Hercegovina var over. Likevel lever landets innbyggere fortsatt i fattigdom og frustrasjon. Det kan virke som et mysterium at Bosnias stabile politiske elite holder seg ved makten i valgperiode etter valgperiode, uten å bli alvorlig utfordret. Dette på tross av at de jevnlig er involvert i korrupsjonsskandaler som tapper staten for ressurser, hindrer en velfungerende administrasjon og ødelegger tilliten mellom borgerne. Hva er det politikerne gir sine velgere, når de ikke kan gi dem fremskritt og velstand? En viktig del av svaret er: ideen om «etnisk rene» stater. Denne ideen betinger fortsatt mye av politikken i Bosnia-Hercegovina så vel som i flere av de andre jugoslaviske etterfølgerstatene. Aktører utenfra utnytter dette for å oppnå egne mål. Spesielt ser det ut som om Republika Srpskas sterke mann, Milorad Dodik, får russisk hjelp i stadige forsøk på å ytterligere sementere etniske skillelinjer i Bosnias statsordning. Men like lite som på 1990-tallet gir ideen om etnisk separasjon svar på hvordan landene i regionen kan oppnå velstand og leve i fred med naboene.
Abstract in English:«Isto sranje, novo pakovanje». 25 Years after Srebrenica: The Idea of Ethnically Pure States Still Influential in Bosnia-Herzegovina
25 years have passed since the end of the war in Bosnia-Herzegovina. In spite of this, the citizens live in poverty and frustration. It is hard to grasp how Bosnia's enduring political elite can stay in power without being seriously challenged. Even though they regularly figure in corruption scandals that drain the state's resources, hobble the administration and institutions and destroy mutual trust within the population. What, then, do the politicians offer their voters, when they cannot deliver progress and prosperity? A key part of the answer is: the idea of an 'ethnically pure' state. This idea still has a large impact on politics in Bosnia-Herzegovina, as well as in the other Yugoslav successor states. External actors are exploiting the idea for their own purposes; in particular it seems the Republika Srpska strongman, Milorad Dodik, is getting Russian help in his continuing endeavour to further cement ethnic divisions in Bosnia. But just like in the 1990s, the idea of ethnic separation fails to offer solutions as to how the region's countries can become prosperous and live in peace with their neighbours.