Suchergebnisse

Globale helsespørsmål har mange berøringspunkter med internasjonal fred og sikkerhet, men har blitt viet relativt lite oppmerksomhet i diskusjoner i FNs sikkerhetsråd. Denne artikkelen gir en oversikt over kunnskapsgrunnlaget for sammenhengen mellom helse og internasjonal fred og sikkerhet, og belyser fire hovedgrupper av årsakssammenhenger. For det første kan uhelse føre til væpnet konflikt. For det andre kan helsekriser bidra til å svekke beredskapen mot konflikt. For det tredje kan helseintervensjoner bidra til å stabilisere sårbare samfunn i kjølvannet av konflikt. For det fjerde gjør konflikt det vanskelig å løse helsekriser. Alle disse berører også direkte eller indirekte Norges fire hovedprioriteter som valgt medlem i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. Gjennomgangen av disse fire årsakssammenhengene demonstrerer at globale helsespørsmål på flere områder er klart relevante for global sikkerhet.
Abstract in English:Global Health and Security – an Overview of Academic KnowledgeGlobal health issues are relevant to international peace and security in numerous ways but have so far received little attention in the United Nations Security Council. This article provides an overview of the status of academic knowledge about the ways that global health and international peace and security are connected, and it highlights four main causal relationships. First, societies with poor overall health conditions or with great health inequalities between different groups, are more prone to armed conflict. Second, health crises can weaken societies' resilience and capacity to deal with conflict. Third, health interventions may contribute to stabilize vulnerable post-conflict societies in the wake of conflict. And fourth, armed conflict makes it more difficult to solve health crises. All four aspects of the health and security nexus directly or indirectly touch on Norway's four main priorities as an elected member of the UN Security Council in 2021–2022. The presentation of the various causal relations demonstrates that global health issues are clearly relevant for global security.

Selv om det kan hevdes at de ulike elementene som utgjør cyberoperasjoner – undergraving, sabotasje, manipulering, tyveri og desinformasjon – ikke er noe nytt, sprer de seg i dag med en hastighet og i et omfang som er uten historisk sidestykke. Cybersikkerhet er tett sammenvevd med det 21. århundres politiske og militære konflikter. Som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg påpeker, har de fleste konflikter og kriser i våre dager en cyberdimensjon, og det er vanskelig å forestille seg en militær konflikt i dag uten (Stoltenberg, 2016). Av denne grunn har såkalt cyberavskrekking blitt tema for en omfattende militær, politisk og akademisk debatt som kretser rundt et sett av viktige operasjonelle konsepter og overveielser. Et sentralt tema er hvorvidt det kan avskrekkes i cyberspace, gitt attribusjons utfordringene som preger etterdønningene av et cyberangrep. Denne artikkelen stiller spørsmål ved om «cyberavskrekking» er mulig og hensiktsmessig, og drøfter nye mulige måter å tenke rundt avskrekking i cyberspace på.
Abstract in English
Cybersecurity is deeply intertwined with every aspect of today's political and military conflict. In conjunction with the growing acceptance of cyberspace as a military domain, so called "cyber deterrence" has become the subject of extensive military, political and academic debates. Revolving around a set of important strategic and operational concepts the debates are questioning whether deterrence can be achieved in cyberspace. In line with current debates, this article examines if "cyber deterrence" is possible, appropriate, and desirable, yet extends the debate by including new possible ways to think about deterrence and defense in cyberspace. By drawing attention to cyberspace's idiosyncrasies while questioning the orthodoxy of deterrence as a concept, a reconceptualization of "cyber deterrence" that focuses on cyberspace itself is argued for, one which incorporates new outlooks and ideas, some of which may challenge the established boundaries of deterrence theory.