Kvifor forhandle fred? Ein analyse av forhandlingsstart i den væpna konflikten i Colombia
In: Internasjonal politikk, Band 76, Heft 3, S. 193
ISSN: 1891-1757
9 Ergebnisse
Sortierung:
In: Internasjonal politikk, Band 76, Heft 3, S. 193
ISSN: 1891-1757
In: Internasjonal politikk, Band 79, Heft 4, S. 461-469
ISSN: 1891-1757
Globale helsespørsmål har mange berøringspunkter med internasjonal fred og sikkerhet, men har blitt viet relativt lite oppmerksomhet i diskusjoner i FNs sikkerhetsråd. Denne artikkelen gir en oversikt over kunnskapsgrunnlaget for sammenhengen mellom helse og internasjonal fred og sikkerhet, og belyser fire hovedgrupper av årsakssammenhenger. For det første kan uhelse føre til væpnet konflikt. For det andre kan helsekriser bidra til å svekke beredskapen mot konflikt. For det tredje kan helseintervensjoner bidra til å stabilisere sårbare samfunn i kjølvannet av konflikt. For det fjerde gjør konflikt det vanskelig å løse helsekriser. Alle disse berører også direkte eller indirekte Norges fire hovedprioriteter som valgt medlem i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. Gjennomgangen av disse fire årsakssammenhengene demonstrerer at globale helsespørsmål på flere områder er klart relevante for global sikkerhet.
Abstract in English:Global Health and Security – an Overview of Academic KnowledgeGlobal health issues are relevant to international peace and security in numerous ways but have so far received little attention in the United Nations Security Council. This article provides an overview of the status of academic knowledge about the ways that global health and international peace and security are connected, and it highlights four main causal relationships. First, societies with poor overall health conditions or with great health inequalities between different groups, are more prone to armed conflict. Second, health crises can weaken societies' resilience and capacity to deal with conflict. Third, health interventions may contribute to stabilize vulnerable post-conflict societies in the wake of conflict. And fourth, armed conflict makes it more difficult to solve health crises. All four aspects of the health and security nexus directly or indirectly touch on Norway's four main priorities as an elected member of the UN Security Council in 2021–2022. The presentation of the various causal relations demonstrates that global health issues are clearly relevant for global security.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 3, S. 288-295
ISSN: 1891-1757
Selv om det kan hevdes at de ulike elementene som utgjør cyberoperasjoner – undergraving, sabotasje, manipulering, tyveri og desinformasjon – ikke er noe nytt, sprer de seg i dag med en hastighet og i et omfang som er uten historisk sidestykke. Cybersikkerhet er tett sammenvevd med det 21. århundres politiske og militære konflikter. Som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg påpeker, har de fleste konflikter og kriser i våre dager en cyberdimensjon, og det er vanskelig å forestille seg en militær konflikt i dag uten (Stoltenberg, 2016). Av denne grunn har såkalt cyberavskrekking blitt tema for en omfattende militær, politisk og akademisk debatt som kretser rundt et sett av viktige operasjonelle konsepter og overveielser. Et sentralt tema er hvorvidt det kan avskrekkes i cyberspace, gitt attribusjons utfordringene som preger etterdønningene av et cyberangrep. Denne artikkelen stiller spørsmål ved om «cyberavskrekking» er mulig og hensiktsmessig, og drøfter nye mulige måter å tenke rundt avskrekking i cyberspace på.
Abstract in English
Cybersecurity is deeply intertwined with every aspect of today's political and military conflict. In conjunction with the growing acceptance of cyberspace as a military domain, so called "cyber deterrence" has become the subject of extensive military, political and academic debates. Revolving around a set of important strategic and operational concepts the debates are questioning whether deterrence can be achieved in cyberspace. In line with current debates, this article examines if "cyber deterrence" is possible, appropriate, and desirable, yet extends the debate by including new possible ways to think about deterrence and defense in cyberspace. By drawing attention to cyberspace's idiosyncrasies while questioning the orthodoxy of deterrence as a concept, a reconceptualization of "cyber deterrence" that focuses on cyberspace itself is argued for, one which incorporates new outlooks and ideas, some of which may challenge the established boundaries of deterrence theory.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 2, S. 142-166
ISSN: 1891-1757
Kor godt rusta er internasjonale ressursforvaltingsregime til å tilpasse seg klimaendringar? Klarar slike regime å inkludere nykommarar på ein konstruktiv måte, eller vinn realpolitiske vurderingar fram og ein hegnar om eigne ressursar? Denne artikkelen vil utforske dette og sjå på korleis klimaforsking blir brukt politisk til å legitimere krav på ressursar. Til dette blir makrellkonflikten i Nordaust-Atlanteren frå 2008–2014 undersøkt. Etter at makrellen endra vandringsmønster lenger nord og vest, vart det konflikt mellom Noreg og EU på eine sida og Island og Færøyane på andre sida. Folkeretten gjev eit stort rom for å tolke denne tvisten ulikt hjå partane. Dette spelerommet, kombinert med ein låg grad av tilpassing til nykommarstatar, førte til at det etablerte forvaltingsregimet braut saman. I løpet av konflikten vart det tydeleg at partane hadde svært ulike forklaringar på endringa i makrellens vandringsmønster. Klima- og miljøforsking vart trekt i tvil og brukt strategisk av aktørane i konflikten, og makrellen vart overfiska. Dette tyder på at realpolitiske omsyn framleis står sterkt i internasjonal ressursforvaltingspolitikk, også i møte med det som verkar som opplagte konsekvensar av klimaendringar. Fiskeriforvaltingsregime treng å konkretisere reglar for korleis ein skal handtere endringar i vandringsmønster, og korleis nykommarar til fisket kan inkluderast på ein konstruktiv måte. Slik unngår ein overfiske og framtidig bestandskollaps.
Abstract in EnglishThe Mackerel War: How Climate Change Impacts Fishery Negotiations and RegimesHow well are international resource management regimes equipped to handle climate change? Are such regimes able to adapt to and include new players, or do the stakeholders prefer status quo? This article will explore this phenomenon by using the case of the Mackerel War in the Northeast-Atlantic during 2008–2014. The mackerel stock in the Northeast-Atlantic changed its migratory pattern, which triggered the Faroe Islands to renegotiate its deal with Norway and the EU. Simultaneously, Iceland became a new major player in the mackerel fisheries. The mackerel regime consisting of Norway, EU and the Faroe Islands experienced a temporary breakdown during the conflict. This led to substantial overfishing. Due to differing interpretations of international conventions as well as the addition of a newcomer, the regime was not able to adapt well to the changing situation. Research on climate change was doubted by the states and was used strategically to legitimize resource claims. The fisheries regime needs stricter and more consistent rules regarding the inclusion of newcomers in fisheries, as well as how to handle dramatic changes in migratory patterns.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 3, S. 225-240
ISSN: 1891-1757
Internett er i dag verdens viktigste infrastruktur. Dets formidable suksess er bygget på prinsipper om åpenhet, frihet, robusthet og sikkerhet. Dette er prinsipper som viser seg stadig vanskeligere å forene. Internetts grunnleggende arkitektur er i liten grad konstruert for å ta hensyn til geografiske grenser. Staters behov for suverenitetshevdelse, kontroll og sikkerhet har likevel skapt en utvikling i retning av «cybersuverenitet» som er i ferd med å endre internett slik vi kjenner det, hvor nettverkene og deres underliggende arkitektur i økende grad inngår i staters geopolitiske ambisjoner. Dette er fortellingen om den viktigste globale konflikten du aldri har hørt om.
Abstract in English
The internet is the world's most important infrastructure. Its vast success has been built on principles of openness, freedom, resilience and security. These are principles that are increasingly difficult to combine. States' demand for control and security has developed the concept of "cyber sovereignty" which is about to change the internet as we know it, where the networks and their underlying architecture play an increasing role in the geopolitical ambitions of states.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 2, S. 167-192
ISSN: 1891-1757
Svalbard og vernesonen rundt øygruppen står sentralt i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Siden 1977 har en konflikt mellom landene omhandlet Norges rett til myndighetsutøvelse i disse farvannene. Hva er russiske persepsjoner av norsk politikk i vernesonen? Hvordan har persepsjoner og reaksjoner utviklet seg siden årtusenskiftet? Hvilke endringer – om noen – ser vi i forbindelse med forverringen i det bilaterale forholdet etter 2014? Og hva betyr dette for faren for en eventuell konflikt i dette området? Oppsummert finner vi at 2014 ikke fremstår som noe vannskille med hensyn til forholdet mellom Norge og Russland i vernesonen. Den store endringen kom da de russiske føderale myndighetene fra og med «Elektron»-saken i 2005 gikk over fra protest til dialog. Siden har Russland lagt seg på en relativt forsonlig linje. Unntaket er en kort periode etter arrestasjonen av den russiske tråleren «Sapfir-2» i etterkant av delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010, da store deler av rederinæringen og andre i det russiske nord var i harnisk og krevde handling angående vernesonen. Etter 2011 har hendelser i vernesonen blitt håndtert uten ytterligere eskalering. Dette er derimot ikke en naturtilstand, men en situasjon underbygd av en rekke spesifikke faktorer som kan komme til å endre seg.
Abstract in EnglishSafeguarding Norwegian Rights around Svalbard: Russian Perceptions and ReactionsSvalbard and the maritime zone around the Arctic Archipelago are central to the bilateral relationship between Norway and Russia, both in terms of economic and security concerns. Since 1977, a dispute between the countries has concerned Norway's right to assert sovereignty in these waters. What are Russian perceptions of Norwegian sovereignty enforcement in the Fisheries Protection Zone (FPZ)? How have perceptions and reactions evolved since the turn of the millennium? What changes – if any – do we see in connection with the deterioration in the bilateral relationship after 2014? And what does this mean for the danger of a possible conflict in this area? In summary, we find that 2014 does not appear to be a watershed with respect to the relationship between Norway and Russia in the FPZ around Svalbard. The change came when Russian central authorities after the Elektron-case in 2005 switched from protest to dialogue. Since then, a relatively conciliatory line has been emphasized regarding this dispute. The exception is a short period after the arrest of the Russian trawler Sapfir-2 following the 2010 Norway-Russia Delimitation Agreement, when large parts of the fishing industry and other regional actors in the Russian north were in harness and demanded action. After 2011, incidents in the FPZ have been handled without further escalation, although this is by no means a state of nature, but a situation underpinned by a number of specific factors that could be subject to change.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 4, S. 466-477
ISSN: 1891-1757
Nordområdene har vært på den norske utenrikspolitiske agendaen i 15 år. Mye har endret seg i denne perioden. Det som preger debatten i 2020, er forestillinger om stormaktpolitikk og rivalisering i nord. Samtidig hevdes det fra de arktiske hovedstedene at regionen er preget av samarbeid, og at de arktiske statene har fellesinteresser som gjør konflikt lite sannsynlig. Hvordan kan to så ulike oppfatninger om Arktis opptre samtidig? I dette bidraget foretar vi en lagdeling mellom tre ulike nivåer av sikkerhetspolitikk i og om nordområdene og Arktis. Dette tydeliggjør hvordan regionen kan være preget av både samarbeid og rivalisering på samme tid. Samarbeid og rivalsering vektes ulikt avhengig av tid og sted, men de er ikke gjensidig utelukkende.
Abstract in English:Great Power Politics and Increased Tension? The Art of Differentiating Analyses in the ArcticThe High North has been on the Norwegian foreign policy agenda for 15 years. Much has changed over this period. What characterizes the debate in 2020 are notions of great power politics and rivalry in the north. At the same time, Arctic states claim that the region is defined by cooperation and that the Arctic states have common interests that make conflict unlikely. How can two such different perceptions of the Arctic exist simultaneously? In this contribution, we separate between three different levels of security policy in and around the High North and the Arctic. This helps clarify how the region can be characterized by both cooperation and rivalry at the same time. Cooperation and rivalry differ depending on time and place, but they are not mutually exclusive.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 3, S. 241-251
ISSN: 1891-1757
NATO har i det seneste årti orienteret sig mod de defensive aktiviteter i cyberspace, men i slutningen af 2017 gjorde alliancen det klart, at fremtidig planlægning af militære operationer også kommer til at indeholde muligheden for offensive cyberspaceoperationer (OCO). Inklusionen af OCO sker ved hjælp af en såkaldt "effektbaseret model". Ifølge denne model efterspørger NATOs øverstkommanderende – igennem det nyoprettede NATO Cyber Operations Centre – en specifik cybereffekt hos medlemsstaterne. Nærværende artikel peger på modellens muligheder og udfordringer. For selvom OCO indeholder et potentiale som redskab for løbende forstyrrelser af modstanderens netværk, så indeholder OCO også en række begrænsninger og faldgruber, når de skal integreres i en forespørgselsdreven og effektbaseret model: Det gælder i særlig grad manglende koordination omkring effekter (risiko for kollisioner) samt vanskeligheder ved inddæmning og vurdering af effekter. Disse begrænsninger svækker signalet om, at alliancen nu mestrer og for alvor vil gøre brug af cyberdomænet. Ønsker NATO at sende et klart signal, bør alliancen drøfte internt, hvordan man forholder sig til de aktiviteter, der ikke blot knytter sig til væbnet konflikt, som cyberspace også – og primært – tilbyder.
Absract in English
For the past decade, NATO has prioritised a strengthened cyber defence. However, at the end of 2017, the alliance made it clear that future operational planning will include the possibility of offensive cyberspace operations (OCO). The integration of OCO will happen through an effect-based model where the NATO commander – through the new NATO Cyber Operations Centre – requests a specific effect from member states. This article assesses the risks and opportunities of this model. It argues that even though OCO holds much potential for constant disruptions of an adversary's networks, OCO comes with several limitations and pitfalls when integrated through a request- and effect-based model. These include the risk of confliction and the difficulty of containing and assessing cyber effects. Such limitations weaken the ability to signal that NATO has the capacity to master this new domain. If NATO wants a to send a clear signal to adversaries, then the alliance needs to start discussing how it can utilise the possibilities below the threshold of armed conflict, which cyberspace primarily offers.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 2, S. 197-222
ISSN: 1891-1757
Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.