Suchergebnisse

De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.

Abstract in English:From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's RussiaGeir Flikke reviews the book "From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's Russia" by Michael McFaul.

In the coming decade, Denmark will initiate replacement of its current fleet of F-16 fighters. In the spring Of 2009, most indicators suggest that politicians will have a choice of one of three options: the American F-35 joint Strike Fighter (JSF) & F-18 Super Hornet, produced by Lockheed Martin & Boeing, respectively, & the Swedish Saab JAS 39 Gripen. Denmark is thus on the verge of taking the first step in a process broadly similar to the one preceding the purchase of the F-16 in 1975. Also back then there was a choice between three candidates: the American F-16, the Swedish Saab 37E Viggen & the European Dassault Mirage FiE (of French origin). The purpose of the present article is to analyze the foreign policy considerations preceding the purchase of the F-16 in 1975 & to discuss their relevance in regard to the present pending decision. Adapted from the source document.

Iver Neumann has been an inter-disciplinary entrepreneur for political science in Norway. For Neumann, interdisciplinarity has been coupled with an understanding of politics as the search for meaning and identity. These features are well-developed in European political science, particularly within the field of international relations, but they are more rarely encountered in Norway. This brief article provides a sketch of political science as it evolved and matured in its Norwegian incarnation. In situating Iver Neumann within the discipline, I emphasise his international and eclectic orientation. The personal, national and international meet in Neumann's works, as do popular culture and politics.

Danmark har konsekvent været blandt de lande i NATO, som anvender den laveste andel af BNP på forsvar. Artiklen behandler, hvordan amerikanske og danske beslutningstagere har italesat dansk forsvarspolitik i forbindelse med den igangværende byrdedelingsdebat i NATO og alliancens seneste byrdedelingsdebat, der fandt sted i slutningen 1970'erne og første halvdel af 1980'erne. Der argumenteres i artiklen for, at der er kontinuitet i de argumenter, der fremføres fra amerikansk side i forsøg på at påvirke dansk forsvarspolitik, og som danske aktører anvender for at retfærdiggøre, hvorfor Danmark ikke lever op til NATO's byrdedelingsmålsætninger. Amerikanske aktører forsøger således konsekvent i byrdedelingsdebatterne at påvirke dansk forsvarspolitik ved at påpege, at politikken er usolidarisk, at opfyldelse af målsætningerne er i dansk egeninteresse, og ved at skabe usikkerhed om udsigten til amerikanske forstærkninger, mens danske aktører dels anvender de gældende forsvarsforlig som værn mod kortsigtede ændringer, dels argumenterer for, at mindre end opfyldelse af byrdedelingsmålsætningerne også er acceptabelt. En konsekvens af den manglende målopfyldelse kan vise sig at blive, at Danmark mister sin position i det gode selskab i NATO. Dette gælder ikke mindst i en tid, hvor der er mindre efterspørgsel efter styrkebidrag til internationale operationer.
Abstract in English:Burden-sharing Debates in NATO and Danish Defence PolicyDenmark has consistently been among the countries in NATO that spend the lowest share of GDP on defence. This article explores how American and Danish decision-makers have articulated Danish defence policy in relation to the ongoing burden-sharing debate in NATO and the Alliance's most recent burden-sharing debate, which took place in the late 1970s and first half of the 1980s. The article argues that there is continuity in the arguments put forward by the United States in attempts to influence Danish defence policy and by Danish actors to justify why Denmark does not live up to NATO's burden-sharing guidelines. In the burden-sharing debates American actors thus consistently try to influence Danish defence policy by pointing out that the policy is an expression of a lack of solidarity, that fulfilment of the objectives is in Danish self-interest, and by creating uncertainty about the prospect of American reinforcements. Danish actors, on the other hand, use existing defence agreements as a bulwark against short-term changes and argue that not meeting the burden-sharing objectives is acceptable. A consequence of not meeting the guidelines may result in Denmark losing its position as part of the good company in NATO. In times where force contributions to international operations are in less demand this is even more likely.

Artikkelen diskuterer forholdet mellom den europeiske integrasjonsprosessen og det atlantiske samarbeidet under USAs ledelse. Problemstillingen artikkelen besvarer er hvilke tilnærminger Trump-administrasjonen har hatt til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og hvordan vi kan forklare denne tilnærmingen. I særlig grad dreier dette seg om balansegangen mellom europeisk strategisk autonomi på den ene siden, og amerikansk lederskap i Nato på den andre. Dette forholdet må forstås i lys av spørsmålet om lederskap i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, noe som har vært et gjennomgangstema i europeisk integrasjon siden starten på 1950-tallet. Med en organisasjonsteoretisk tilnærming søker artikkelen å forklare hvorfor USA inntar et mer instrumentelt perspektiv overfor EU. Et slikt perspektiv innebærer at USA prioriterer ressurser til de områdene i verden der USA står overfor de største sikkerhetspolitiske utfordringene. For å forklare denne utviklingen diskuterer artikkelen USAs holdninger til EUs nyere forsvarsinitiativer og supermaktens ambivalens i forhold til disse. I møte med den nye Biden-administrasjonen blir det derfor viktig å avklare grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Et slikt fellesskap dreier seg ikke bare om felles interesser, men også om delte normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
Abstract in English:Why So Ambivalent? US Policies Towards the EU's Defence AmbitionsThe article discusses the relationship between the European integration process and Atlantic cooperation under US leadership. The research question the article answers is what kind of approaches the Trump Administration has had towards the EU's security and defence policies and how we can explain these approaches. More precisely, the article discusses the balances between European strategic autonomy on the one hand and American leadership in NATO on the other. This has all to do with the question of leadership in Euro-Atlantic security politics, which has been an enduring question ever since the European integrations process was initiated during the 1950's. By utilising an organisation theoretical approach, the article seeks to explain why the US approaches the EU from an instrumental point of view. Such a perspective implies that the US priorities resources to those areas in the world where the US faces its greatest challenges. To explain this development the article discusses the US' attitudes towards the EU's defence package and the superpower's ambivalence towards it. When assessing the new Biden Administration, it therefore becomes important to explain the foundation for the transatlantic security community. Such a community is not about common interests only, but also about shared norms and values on how to handle common security challenges.

Denne artikkelen undersøker diskursens rolle i konsolidering av autoritære regimer. Gjennom å etablere en dialog mellom Jacques Rancières arbeider om politikk og avpolitisering og poststrukturalistisk diskursanalyse argumenterer artikkelen for at diskursiv avpolitisering bidrar til at autokratier befester seg, og viser at autoritær konsolidering ofte finner sted i skjæringsfeltet mellom nasjonal og internasjonal politikk. Artikkelen retter et særskilt søkelys på Rancières begrep om kløfter som politikkens scene, og teoretiserer hvordan slike kløfter nøytraliseres i avpolitisering. Artikkelen fremsetter så en metode for å analysere diskursiv avpolitisering empirisk ved å konseptualisere Rancières logikker som idealtypiske avpolitiseringsdiskurser, og illustrerer denne analytiske strategien ved å anvende den på russisk offisiell diskurs i senere år (2015–2020). Slik forklarer artikkelen hvordan diskursive konstruksjoner har befestet Russland som autokrati: Den viser at autoritær konsolidering i Russland under Putin muliggjøres av rotfestede avpolitiserende diskurser som (re)produseres og forsterkes i et sammenvevet innenriks- og utenrikspolitisk felt. Artikkelen fremmer begrepet diskursiv avpolitisering som et nytt perspektiv på fagdebatter om den liberale verdensordens utfordringer og såkalte hybridregimer.
Abstract in English:Depoliticizing Democracy Through Discourse: Understanding Authoritarian Consolidation in Russia through Jacques Rancière's Political TheoryThis article investigates the role of discourses in processes of authoritarian consolidation. By bringing Jacques Rancière's works on politics and depoliticization into dialogue with poststructuralist discourse analysis, the article argues that discursive depoliticization contributes towards authoritarian consolidation, and displays how authoritarianism deepens in a co-dependent nexus of domestic and international politics. Focusing in particular on Rancière's concept of gaps as the stage for politics, the article theorizes how gaps are neutralized in depoliticization. The article offers a method for unpacking discursive depoliticization empirically by conceptualizing Rancière's logics as ideal-typical depoliticizing discourses, and illustrates this analytical strategy through analysis of Russian official discourse in recent years (2015–2020). The article thereby explains how discursive constructions have strengthened Russian autocracy: Entrenched depoliticizing discourses, produced and reinforced in a co-constitutive internal/external sphere, makes possible authoritarian consolidation in Russia under Putin. The article puts forward the concept of discursive depoliticization as a novel perspective on challenges to the liberal international order, and on "hybrid" regimes.

Hensyn til valgbarhet har i kraft av det amerikanske politiske systemets virkemåte bestandig vært et moment i presidentvalg. I nominasjonskampen i 2020 har dette hensynet imidlertid vært viktigere for et flertall av velgere enn noe annet. Dette fokuset gjør valgbarhet vel verdt å undersøke, både som fenomen og som potensielt problem. I denne artikkelen gjør jeg begge deler. I lys av en konseptuell diskusjon av begrepet og dets historiske utvikling, forsøker jeg å plassere valgbarhet i statsvitenskapelig teori om stemmegivning. Jeg skiller mellom oppriktig, sofistikert og distansert stemmegivning, hvor valgbarhet spiller henholdsvis ingen, begrenset og stor rolle. Med utgangspunkt i Hans Skjervheims begrepspar, argumenterer jeg for at en holdning som fikserer på valgbarhet – det jeg her kaller «valgbarisme» – gjør velgeren til tilskuer snarere enn deltaker. Med dette følger problemer knyttet til legitimitet, representasjon, deltakelse og medborgerskap. I siste instans utgjør valgbarismen altså et demokratisk problem.
Abstract in English:The Voter as Onlooker: "Electabilitism" in American Presidential ElectionsConsiderations of electability is, due to the makeup and functioning of the American electoral system, always an issue in presidential elections. For a majority of voters in the 2020 primary elections, however, considerations of electability has been more important than anything else. This makes electability worthy of discussion as a phenomenon and as a potential problem. In this article, I attempt both. In light of a conceptual discussion of the term electability and its historical evolution, I consider electability in relation to political-scientific theories of voting. I distinguish between sincere, sophisticated, and distanced voting, where electability plays, respectively, no part, a limited part, and a big part. Based on Hans Skjerveim's typology, I argue that a voter attitude that fixates on electability – what I call electabilitism – turns the voter into a spectator rather than a participant. This creates problems of legitimacy, representation, participation, and citizenship. Thus, electabilitism, I argue, ultimately poses a democratic problem.

Det er ingen tvil om at hendelsesforløp som ble igangsatt 11. september 2001 har vært med på å prege global politikk i de to tiårene som har gått. Men ble terrorangrepene mot USA 11. september 2001 definerende for hvordan vi forstår internasjonal politikk og hvordan vi studerer det? Basert på en gjennomgang av studiet av internasjonal politikk over de siste 20 årene argumenterer vi i denne artikkelen at svaret her er mer tvetydig. Tvetydig fordi det utvilsomt har skjedd endringer og fordi det er lett å peke på utviklingstrekk i faget Internasjonal Politikk (IP) som har direkte eller indirekte utspring i hendelsene høsten 2001. Terrorismestudier fikk for eksempel et umiddelbart oppsving, og med den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 kom en øket interesse for emner som imperial makt, opprørsbekjempelse og normativ internasjonal teori. Mer tvetydig fordi vi slett ikke er sikre på at de viktigste utviklingstrekkene i IP de siste tiårene kan forklares med 11. september. Vi er også usikre på hvor varige endringene i kjølvannet av 11. september kan sies å være. Vår tentative hypotese er at 11. september på kort og mellomlang sikt hadde betydelig effekt på vektleggingen av forskjellige emner innen IP. På lengre sikt var terrorangrepene og ettervirkningene av dem viktigst for fagutviklingen på de områdene der det umiddelbare sjokket bidro til å forsterke allerede eksisterende trender.
Abstract in English:The Study of International Politics After 11 September 2001To what extent did 9/11 impact the discipline of International Relations (IR)? In the current article, we argue that while the impact of 9/11 on global politics is undeniable, the verdict when it comes to the discipline in charge of studying these events, IR, is more ambiguous. For while IR and the study of global politics has changed over time, the discipline is, we argue, as much prone to "internal" changes as it is to external shocks. Thus, we suggest a model for understanding the sociology of science of IR which takes into account both internal and external sources of change. While IR would have looked quite different today without the attacks of 9/11, we argue that we would still have been able to recognize it.

Iver Neumann has been one of the most productive and visible foreign policy and IR scholars of his generation. He has had great influence both internationally and at NUPI. He has, however, not become a prophet in his own country. Norway's political science community has expressed little interest in the three traditions that have been the lasting anchor points in Neumann's works: the English School, the German tradition of critical theory and French post-modernism. This article suggests that Norwegian political studies have expressed a lack of curiosity – if not an active skepticism – towards political theory in general and continental approaches in particular. The errand here is not to wonder why. Rather, it is to provide the briefest of glimpses into some of the perspectives that lie outside the Anglo-American, methodological mainstream of Norwegian political science.

Nordområdene har vært på den norske utenrikspolitiske agendaen i 15 år. Mye har endret seg i denne perioden. Det som preger debatten i 2020, er forestillinger om stormaktpolitikk og rivalisering i nord. Samtidig hevdes det fra de arktiske hovedstedene at regionen er preget av samarbeid, og at de arktiske statene har fellesinteresser som gjør konflikt lite sannsynlig. Hvordan kan to så ulike oppfatninger om Arktis opptre samtidig? I dette bidraget foretar vi en lagdeling mellom tre ulike nivåer av sikkerhetspolitikk i og om nordområdene og Arktis. Dette tydeliggjør hvordan regionen kan være preget av både samarbeid og rivalisering på samme tid. Samarbeid og rivalsering vektes ulikt avhengig av tid og sted, men de er ikke gjensidig utelukkende.
Abstract in English:Great Power Politics and Increased Tension? The Art of Differentiating Analyses in the ArcticThe High North has been on the Norwegian foreign policy agenda for 15 years. Much has changed over this period. What characterizes the debate in 2020 are notions of great power politics and rivalry in the north. At the same time, Arctic states claim that the region is defined by cooperation and that the Arctic states have common interests that make conflict unlikely. How can two such different perceptions of the Arctic exist simultaneously? In this contribution, we separate between three different levels of security policy in and around the High North and the Arctic. This helps clarify how the region can be characterized by both cooperation and rivalry at the same time. Cooperation and rivalry differ depending on time and place, but they are not mutually exclusive.

This article analyzes Sweden's foreign policy 2011–2018. The article is part of a special issue on how the Nordic countries have responded to recent geopolitical change. The international context in which Sweden finds itself has in a number of ways changed drastically during the time of analysis. The foundations of Sweden's foreign policy, however, have seen less change. The Swedish policy adjustments we see are rather the effects of radical change taking place in the previous two decades: the EU membership, the partnership with NATO, and the abandonment of the policy of neutrality. Sweden is thus learning how to adapt to this transformation of its international orientation during a turbulent time in global politics. The article includes an overview of Swedish foreign policy and the literature on the topic. We discuss the major actors, institutions, tools and frameworks in the foreign policy making process. A detailed analysis of the Foreign Minister's Statement of Government Policy provides a temporal comparison over the last decade.

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til diskusjonen om idealismens betydning for USAs utenrikspolitikk. Utgangspunktet er at ideelle hensyn synes å ha fått redusert betydning under Obama og siden Trump. Ettersom den amerikanske idealismen angivelig skriver seg fra en særegen politisk historie og ideologiske tradisjoner med dype røtter i amerikansk samfunnsliv, er denne endringen til å undres over. I teksten lanseres og diskuteres fem hypoteser som kan forklare idealismens bortfall: anti-idealisme, overflodsidealisme, personlighetstrekkidealisme, strukturselektert idealisme og tidsåndsidealisme. Det konkluderes med at bortfallet av idealisme ikke nødvendigvis betyr at USAs egeninteresse blir bedre ivaretatt.
Abstract in English:Idealism's Disappearing ActThe aim of this article is to contribute to the discussion on the role of idealism in U.S. foreign policy. During the Obama and Trump presidencies, the significance of idealistic considerations in U.S. foreign policy has dwindled. The change is remarkable, as the idealistic impulse allegedly stems from ideological traditions deeply rooted in American society as well as a unique political history. From this observation, five hypotheses, apt to explain the diminishing impact of idealism, are suggested and discussed: anti-idealism, abundance induced idealism, idealism by personal bent, structurally selected idealism and zeitgeist idealism. The article concludes that U.S. self-interest is not necessarily better off with a cessation of idealism.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.

Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.