Suchergebnisse

Norsk diplomati har mange hverdagshelter, men få som er helter i den forstand at de har skapt noe unikt. Artikkelen diskuterer kandidat nummer en til rollen, Fridtjof Nansen. Nansens diplomatiske virksomhet var mangslungen og inkluderte vitenskapsdiplomati, sportsdiplomati, bakkanaler mellom tredjeparter og oppdrag for den norske stat og internasjonale organisasjoner. Ikke mindre enn fire av hans bidrag er unike. Det første er hans utvidelse av Norges utenrikspolitiske spillerom ved å få en engelsk-gift konge på Norges trone i 1905. Det andre er hans ferdigforhandling av stormaktenes sikkerhetsgaranti til Norge i 1907, som norsk minister til London. Den tredje er ferdigforhandlingen av forsyningsavtalen med amerikanerne i 1918. Det fjerde er hans innsats for hundretusener av flyktninger på 1920-tallet, da særlig det strukturelle grepet med å gjøre dem til juridiske subjekter ved å utstyre dem med såkalt Nansen-pass. For dette arbeidet fikk Nansen også Nobels fredspris for nøyaktig 100 år siden. Nansens svakhet som diplomat var den massive selvsentrertheten og egenrådigheten som gjorde ham til en problematisk representant for et kollektiv som den norske stat. Svakheten ble mer enn veiet opp av Nansens virtuose håndtering av diplomatiets to andre kjerneoppgaver, informasjonssanking og forhandling, som alle hans fire unike innsatser bygger på.
Abstract in EnglishThe Diplomat as Hero: Fridtjof NansenNorwegian diplomacy has seen many everyday heroes, but few who have done something unique. The article discusses the main candidate for the role, Fridtjof Nansen. Nansen carried out a number of different diplomatic functions at the behest of the Norwegian state and International Organisations, no less than four of which were unique. He increased Norway's room for manoeuvre by contributing to placing a Danish king with a British-born wife on the throne upon the country's independence in 1905. He then successfully negotiated a Great Power-guaranteed Integrity Treaty for the new state. Nansen also secured a treaty on vital goods delivery with the United States for Norway in 1918. Most famously, in the1920s, he helped hundreds of thousands of refugees with disaster relief, but also by manipulating structural preconditions so that they received identity papers and could cross borders, for which he received the 1922 Nobel Peace prize. Nansen's weakness as a diplomat was his egocentrism, complete with a programmatic aversion against seeing his specific mission as part of a united foreign policy orchestrated elsewhere. He more than made up for this by his expert handling of diplomacy's other two basic functions, information gathering and negotiation, which underlay all his four unique successes.

Gennem sine 17 kapitler beskriver bogen de retsregler, som det internationalt roste danske pensionssystem hviler på. Bogen er skrevet med sigte på jurister og pensionspraktikere men i et sprog, der bør kunne tilegnes af alle med interesse for emnet. Et 75 sider langt leksikon hjælper læsere uden forudgående viden med at forstå vanskelige begreber og problemstillinger. Bogens første del indfører læseren i pensionsrettens grundbegreber og retskilder. Anden del gennemgår de forskellige pensionsordninger. Tredje del beskriver tilsynet med de private pensionsordninger. Fjerde del tager en række konkrete pensionsretlige spørgsmål op, herunder om beskatning, aftaleforhold, rådgivning samt familie- og skifteretlige pensionsspørgsmål

Marianne Jelved: Norden og Europa. Jean-François Battail : Nordisk särart och internationellt utbyte - något om kulturmötens villkor. Matti Klinge: Omkring det falska i nordismen. C.G. Bjurström: En översättares syn på språken. Guðrún Pétursdóttir: Nordisk identitet - hva er det og skal det bevares?. Lars-Henrik Schmidt: Den naturlige identitetsfølelse mellem nordisk kultur og europæisk civilisation. Jørn Boisen: Fra universalisme til protektionisme? : fransk sprogpolitik i et historisk perspektiv. Jaakko Lehtonen: "Mera än ord" - nordiska språk och kulturer i den europeiska dialogen. Geirr Wiggen: Det nordiske språkfellesskapet : språksosiologiske vilkår og framtidsutsikter. Ástráður Eysteinsson: Translation and cultural borders. Uffe Andreassen: Nordisk og fransk mentalitet.

FNs totalforbud mot atomvåpen er innlysende riktig. Forpliktelsene går neppe lenger enn Ikkespredningsavtalen, som Norge sluttet seg til allerede i 1970. Avskrekking med atomvåpen forutsetter at de må være klare til bruk for å bli umulige å bruke. Særlig i kriser blir en slik tankegang lett farlig fordi den kan utløse atomkrig ved misforståelser. Likevel er den norske regjeringens motstand mot FNs totalforbud rasjonell fordi hensikten er å forebygge en endring i oppfatning om maktbalanse som kunne undergrave Norges selvstendighet. Spørsmålet blir derfor om risiko for atomkrig kan reduseres uten å øke fare for press, og i verste fall angrep? Artikkelen presenterer egen forskning om hvordan konfrontasjonen i første halvdel av 1980-tallet mellom de to tyske stater førte til risiko for storkrig utløst av gjensidige misforståelser på begge sider av det daværende jernteppet. Teorier om tankeprosesser forklarer misforståelsene som universelle kognitive begrensninger. Forholdene i dag er på vesentlige punkter sammenliknbare med første halvdel av 1980-årene, da det på tross av spenninger likevel var rom for initiativ til felles sikkerhet. Artikkelen konkluderer derfor med at Norge bør slutte seg til FNs totalforbud mot atomvåpen, og sammen med Sverige ta initiativ til en felleseuropeisk dialog med Russland om en europeisk sikkerhetsordning bygd på forestillinger om felles sikkerhet.
Abstract in English:Norwegian Support for the UN's Total Ban on Nuclear Weapons?The article argues that while the UN ban on nuclear arms is obviously sensible, the Norwegian Government's objections are still rational. Rejecting the US nuclear arms umbrella undermines deterrence to the degree that is the perception. The article sets out how cognitive processes determine perceptions of deterrence and risks of war. Shifting nuclear strategies are attempts to cope with the contradiction between deterrence and the inherent impossible choice of nuclear war. The Cold War in the first half of the 1980s shows how nuclear arms, though intended as deterrence, in a confrontation may be misperceived as a looming attack. This misperception almost caused nuclear war by inadvertence, as it could again. The fear of attack may prompt a compelling sense of urgency for a preemptive strike. This is the only real risk of large-scale war in Europe. Therefore, the Norwegian Government should join the UN ban on nuclear arms to reduce tensions in Europe. In a joint initiative with Sweden, which has already endorsed the ban, Norway should persuade other European states to enable a political process with Russia towards a European common security without the looming threat of nuclear arms. Military force should not exceed the minimum required to block intimidation, coercion, and low-intensity aggression.

"10 years after NATO Membership. An Anniversary in the Shadow of a Crisis", indeholder artikler fra politiske aktører, diplomater og forskere, der alle bidrog til til konferencen af samme navn, hvor den 10-året for baltisk medlemskab af NATO var omdrejningspunktet. Udover den danske forsvarsminister, er den estiske og litauiske forsvarsminister og NATO's vicegeneralsekretær blandt bidragyderne. Konferencens formål var at fejre, inddrage og diskutere 10 års forsvarspolitisk NATO-samarbejde i Østersøområdet. Den internationale udvikling i Europa betød at konferencens dagsorden i stedet for kom til at stå i skyggen af krisen i Ukraine, og det anspændte europæiske forhold til Rusland. Dette afspejledes ikke kun på selve konferencen, men har også sat et dybt fodaftryk på publikationen, der dels belyser det forsvarspolitiske samarbejde mellem Danmark og de baltiske stater, dels tegner et billede af hvordan den russiske aggression på Krimhalvøen blev italesat af de repræsenterede landes Forsvarsministre samt fra hovedkvarteret i NATO. Konferencen blev afholdt tidligere i år i København, og var et resultat af et tæt samarbejde mellem Forsvarsakademiet, Forsvarsministeriet og ambassadørerne for Estland, Letland og Litauen i Danmark. ; Since the recognition of their independence in 1921, the three Baltic States Estonia, Latvia, and Lithuania have enjoyed a special status in Danish foreign policy that has continued into present-day times. Being one of the few countries that never officially recognized the Soviet annexation in 1940, Denmark became an early advocate in relation to Baltic membership of NATO in the wake of the Cold War. Defence cooperation, such as the joint contribution to the missions in the Balkans in the early 1990s, as well as the present air policing mission, first initiated in 2004, has been an important part of the political relationship. A conference celebrating and evaluating the first ten years of NATO membership was quite naturally a high-level event to be placed in Copenhagen. As progress with planning the conference proceeded, the international security community suddenly faced a crisis in Crimea, when separatists, with Russian support, gradually took control of the Crimean Peninsula. In only 24 days, what had initially been demonstrations and protests evolved into a complete Russian annexation, through a very dubious local democratic election, where independence from Ukraine, as well as affi liation to Russia, was declared with 96% of voters in favor of joining Russia. These events naturally had a massive impact on this conference, which resulted in an anniversary in the shadow of a crisis. This turn of events forced a new discussion upon the member states of NATO: What is the main purpose of the Alliance? This question became a focal point for the conference, as well as the articles presented here.

Selv om Danmark efter sigende fik »verdens bedste miljølov« i 1973 præges miljøbeskyttelsesloven af iværksættelsesproblemer. Halvdelen af de særligt forurenende virksomheder modtager ikke et eneste tilsynsbesøg om året, og halvdelen af virksomhederne har stadig ikke en miljøgodkendelse. Da reguleringen er altovervejende baseret på ren administrativ styring med et imponerende ressourcekrav, må markarbejderne i miljøforvaltningerne udvikle særlig konsulentrolle som reaktion på et administrativt overload. Implementeringen af miljøbeskyttelsesloven må ses som en genuin politisk proces, snarere end en mekanisk af en vedtagen lov. Stærke interesser af økonomisk og bureaukratisk karakter fik under udformningen af lovgivningen indbygget en række indflydelsesmuligheder og vetopunkter med henblik på implementeringen, hvor aktørerne såvel legitimt som illegitimt fortsætte spillet fra beslutningsprocessen om reguleringen. ; The basic danish environmental law, passed in 1973, was structured with extention of the traditional patterns of participation, not only delegating local authorities a major responsibility, also allowing interest organizations of the regulated to play a major role during implementation. chosen regulation was solely administrative and during the decision-making process the different actors managed to complicate the law with further vetopoints as well as accesspoints influence. The implementation gap in Danish environmental regulation is to be explained the genuine political character of the implementation proces. The complicated procedures rules are defended by the strong interests, and the resulting administrative overload influences strategies of the street-level environmental bureaucracy. Often ignoring formal rules the local inspectors seek an advisor-role helping companies to comply, but leaving more than half of the especially polluting firms unattended, according to offical figures. The prevailing neo-corporative regulation seems unable to cope with the need for change arising from the ecological crisis.

I denne artikkelen bidrar Martine Tønnessen med en personlig historie og refleksjoner over hvordan det har vært å vokse opp med EØS-avtalen. «Generasjon EØS» har aldri blitt spurt om deres mening om norsk EU-medlemskap eller tatt stilling til EØS-avtalen. Bevisstheten om avtalen er liten, selv om den har hatt stor innvirkning på hverdagslivet.
Abstract in English:Growing Up with the EEA Agreement – a 'Generation EEA' Testimonial In this article, Martine Tønnessen shares her personal story and reflections on how the EEA Agreement has influenced her life. Her generation has never taken a stand on the EEA Agreement itself or discussed Norwegian EU membership. Regardless, the EEA Agreement has greatly influenced everyday life, although the awareness of the agreement is limited.

Den norske debatten om kinesiske investeringer og sikkerhet har gjennomgått et betydelig taktskifte på få år. Fra en situasjon hvor det i liten grad var en debatt, og hvor kritiske røster i hovedsak angikk bekymringer om arbeidsmiljøutfordringer, har kinesisk næringsvirksomhet i Norge nå også blitt en del av den sikkerhetspolitiske debattsfæren. To særtrekk gjør det norske eksempelet til en spesielt interessant studie av de fellesnordiske spørsmålsstillingene diskutert i denne Fokusspalten. Norsk økonomi har tjent særegent godt på det kinesiske veksteventyret, men Norge har også stått i en særegent vanskelig politisk stilling overfor Kina gjennom det siste tiåret. Kontrasten mellom disse to faktorene har stått sentralt i norsk Kina-debatt. Ikke desto mindre har den norske offentlige debatten rundt kinesiske investeringer vært relativt positiv. Dette har blant annet vært drevet frem av gode erfaringer blant norske selskaper som har blitt kjøpt opp av kinesiske partnere. Den offentlige samtalen har dog i nyere tid begynt å relatere til spørsmålet gjennom en politisk og sikkerhetsmessig vinkling. Dette er et taktskifte som ikke skyldes hendelser knyttet til eksisterende kinesisk aktivitet i Norge, men heller en norsk gjenspeiling av bredere globale og regionale trender. Huaweis rolle i den kommende utbyggingen av 5G-nettverket har vært et spesielt viktig bindeledd til denne internasjonale opinionsdreiningen.
Abstract in English:Norway's Debate about Chinese Investments: From Benevolence to CautionThe debate in Norway regarding security concerns related to Chinese investments has seen a notable change in character over a short period of time. From a situation where there was little discernible debate at all, and where negative coverage of Chinese investment flows were mainly concerned with working environment issues, Chinese capital flows to Norway have now also become part of the debate on national security. Two particularities make the case of Norway especially interesting with regards to the broader Nordic debates over the issues discussed in this Fokus section. The Norwegian economy has been particularly well placed to benefit from the extraordinary Chinese economic growth, but Norway has also been in a particularly problematic political position towards China over the last decade. The contrast between these two factors has been a structuring trait of the Norwegian China debate. Nevertheless, the Norwegian public debate on China has been relatively positive over a long period of time. This has been given impetus by the positive experiences reported from the Norwegian enterprises that have been the target of Chinese acquisitions. However, lately, the public debate has increasingly come to regard the issue also through a political and security-related lens. This changing character is not due to specific events concerning Chinese activities in Norway, as much as being a reflection of broader regional and global trends. The question of Huawei's role in the coming construction of the 5G network has been a particularly important driver in this regard, as well as conductive link to the international change in opinion.

Invasjonen av Afghanistan i 2001 ble delvis rettferdiggjort som en krig for å redde afghanske kvinner. Artikkelen viser hvordan denne – dypt problematiske – «feministiske» innrammingen av krigen på mange måter har overskygget for det som har funnet sted av betydelige fremskritt når det gjelder kvinners situasjon i perioden etter 2001. Videre utforsker jeg hvordan disse fremskrittene ble underkjent som så utbetydelige at de uten større konsekvenser kunne settes til side i en mulig fredsavtale med Taliban. Dermed ble afghanske kvinneaktivister som ønsket å fremme krav om kvinners rettigheter i en eventuell fredsprossess anklaget for å sette sine egne elitistiske behov foran muligheten til å få slutt på krigen. Et liknende motsetningsforhold har oppstått etter at Taliban tok makten i august 2021, i form av et konstruert valg mellom befolkningens mulighet til å overleve den humanitære krisen i kjølvannet av Talibans maktovertakelse på den ene siden, og å insistere på prinsippene knyttet til kvinners rettigheter på den andre.
Abstract in EnglishThe Feminist War and Its VictimsThe 2001 invasion of Afghanistan was partially justified as a war to liberate the country's women. This article shows how the – deeply problematic – 'feminist' framing of the war in many ways eclipsed the significant progress that has taken place in regards to Afghan women's rights since 2001. Furthermore, I explore how such progress came to be denoted as so insignificant as to be easily cast aside in a prospective peace agreement with the Taliban. Afghan women activists who sought to advance women's rights in a potential peace process were accused of prioritizing their own elitist interests above the possibility of ending the war. A similar dichotomy has emerged after the Taliban's seizure of power in 2021, in the shape of a posited choice between the population's ability to survive the humanitarian crisis developing in the aftermath of Taliban's takeover on the one hand, and insisting on principles of women's rights on the other.

Indhold: Jens F. Jensen: And now - this: Rock-videos, TV-erfaring, collage og montage, skizofren fragmentering og oplevelsesstruktur inde i det postmoderne. Tove Arendt Rasmussen: Fiktion og reception i det interpersonelle rum. Helle Alrø: Følelser, fornuft og fascination - i mediereceptionen og i medieundervisningen. Gunhild Agger: Genskrivningens veje : Karen Blixen og massekulturens skabeloner. Elin Andersen: Den utopiske krop : eksempler fra storbyliv og teatrets avantgarde fra ca. 1890 til ca. 1930. Ernst-Ullrich Pinkert: "Den poetiske virknings fædreland er overnationalt" : Georg Büchners Woyzeck i Danmark. Ulf Hedetoft: Allegorien om os selv og de andre : et essay om nationalidentitetens naturlige iscenesættelser. Gorm Harste: Postmodernitetens klistermærker : om myter , kaos og komplexitet i det post-hierarkiske samfund / Gorm Harste og Bernadette Dubois. Peer Mylov: Lorenzer, Freud og Habermas

I vil gøre Danmark til en fangelejr / Henrik Stangerup -- Staten og oprørerne fra midten / Per Stig Møller -- Vi vil befri jer fra frihedens slaveri / Rolf Bagger -- Det konfuse menneske i "Oprør fra midten" / Johannes Sløk -- Friheden til at sl°a i en dyne eller de blinde leder de blinde / Jurij Moskvitin -- Arbejdsløs eller arbejdsfri / David Favrholdt -- Med begge ben fast plantet, i den bl°a himmel / Alf Ross -- Kunsten i det humane ligevægtssamfund / Vilhelm Topsøe -- De gode og de naive / Gunnar Thorlund Jepsen -- Det p°a forh°and stivnede oprør / Elsa Gress -- Design og virkelighed / Hector Estrup -- Hvis jeg ikke havde troet det, havde jeg ikke vidst det, hvis jeg ikke havde vidst det, havde jeg ikke troet det / Poul A. Jørgensen

Artikkelen tar utgangspunkt i EØS-avtalens relative anonymitet i samfunnet fra dag til dag. Avtalens fundamentale innvirkning på regeldannelsen er lite synlig. Forfatterne trekker paralleller til integrasjonen av romerretten i europeisk rett på 1100-tallet og til dagens moderne, digitaliserte samfunn der løpende oppdatering av programvare er mer er en nødvendighet enn et reelt valg.
Abstract in English:The EEA Agreement's Significance for Norwegian Lawmaking – Passive Reception of Foreign Law or Pro-active European Policy?The article's starting point is the relative anonymity of the EEA Agreement in day to day society. This renders its fundamental impact on the legislation partially occluded. The authors draw on parallels both to the reception of Roman law into European law in the 12th century and to the digitalisation of modern society, where the decision to update software is a virtual rather than a real choice.

This study takes a novel approach to the study of threatening communications by arguing that they can be characterized as a genre – a genre that generally carries strong connotations of intimidation, fear, aggression, power, and coercion. We combine the theoretical framework of Rhetorical Genre Studies (RGS) with results from theoretical and empirical analyses of threats to arrive at a more comprehensive perspective of threats. Since threats do not form part of any regular curriculum of genres, we designed a survey to test how recognizable they are. While scholars on threats describe threatening communications as remarkably varied in form and contextual features, the majority of our respondents categorized test items as threats without prompts of any kind, indicating that threats are a recognizable genre. We propose that threatening communications belong to a wider category of illicit genres: i.e. genres that generally disrupt and upset society and commonly affect their targets negatively. The uptakes of illicit genres are very different from those of other genres, as the users of the genres often actively avoid naming them, making uptake communities significant shapers of illicit genres. The present study contributes to research on threatening communications, since genre theory sheds light on important situational factors affecting the interpretation of a text as a threat – this is a particularly contentious question when it comes to threats that are indirectly phrased. The study also contributes to genre theory by pointing to new territory for genre scholars to examine, namely illicit genres. Studies of illicit genres also have wider, societal benefits as they shed light on different kinds of problematic rhetorical behavior that are generally considered destructive or even dangerous. ; Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genrestudiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler. Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelsesværdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre. Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navn-give dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set. ; Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genrestudiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler. Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelsesværdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre. Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navn-give dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set.

Da udvandringsfeberen rasede i Danmark i anden halvdel af 1800-tallet, var USA den helt store magnet. Men over 15.000 danskere blevet tiltrukket af endnu mere eksotiske egne og slog sig ned i Sydamerika. I 'Rejsen mod syd' tager Søren Flott læseren med til Argentina, som var danskernes foretrukne destination i det sydamerikanske, og fortæller historien om den såkaldte danskertrekant syd for hovedstaden Buenos Aires, hvor udvandrerne slog sig ned og skabte en danskerkoloni med danske forretninger, dansk skole og dansk kirke, så man kunne opretholde den danske kultur langt væk hjemmefra. Det betyder, at der i dag stadig tales dansk flere steder i Argentina, hvor der er 50.000 danske efterkommere. 'Rejsen mod syd', der er blevet til via arkivresearch og interviews i Danmark og Argentina, beretter også om eventyrerne, der brød med den frodige pampa og rejste ind i junglen til El Dorado, hvor de drømte om rigdom

Lige nu venter over 400 danskere på et nyt organ, der kan forbedre og forlænge deres liv. De venter i usikkerhed, og nogle venter forgæves. I Danmark dør der hver anden uge et menneske, der venter på en transplantation, fordi vi ikke har organer nok til at redde alle.00'Organdonation ? og behovet for en ny model' undersøger, hvorfor det danske system til organdonation ikke er godt nok. Herhjemme har vi aktivt tilvalg, mens en række andre lande såsom Wales, Belgien og New Zealand har andre donationsmodeller. De har eksperimenteret med både aktivt fravalg og tvungent valg, og deres resultater viser, at vi godt kan få flere til at donere på en måde, der er etisk forsvarlig.00Bogen diskuterer således også de filosofiske problemstillinger, der knytter sig til organdonation. Om den enkelte kan bestemme over sin egen krop efter døden. Om efterladte familiemedlemmer skal have vetoret mod transplantation. Og om vi som samfund bør prioritere nogle mennesker over andre i køen til et nyt organ ? og dermed, måske, et nyt liv