Suchergebnisse

Utenlandske investeringer er en viktig del av økonomien i mange land. Det gjelder også Norge, hvor utenlandskontrollerte foretak sysselsetter 21 prosent av arbeidstakerne i privat næringsliv. Samtidig vet vi at strømmene av investeringer internasjonalt er i endring, med vekst i aktiviteten fra stater som tidligere har investert lite utenlands. Det gjelder spesielt Kina, men også India, Russland og noen andre ikke-tradisjonelle investorland. I denne artikkelen studerer vi hvordan Norges posisjon som destinasjon for investeringer endrer seg. Vi diskuterer utviklingen i lys av etablerte teorier innen samfunnsøkonomi og statsvitenskap.
Abstract in English:Norway as a Destination for Foreign Investment: Trends and ExplanationsForeign investment is an important component of the economy of many countries. This is the case for Norway too, where foreign-controlled enterprises employ 21 percent of the workers in the (private) business sectors. We know that foreign investment flows are changing, with increased activity from countries that have traditionally invested little abroad. This is true for China, especially, but also for India, Russia, and some other non-traditional investor countries. In this article, we study how Norway's position as a destination for investment is changing. We discuss the developments in relation to established theories within economics and political science.

Den här artikeln identifierar och analyserar tre olika reaktioner, i artikeln benämnda »strategisk respons», på amerikansk strategisk återhållsamhet sedan 2017 och mot bakgrund av Brexit: »Liberal övervintring», »Ett starkare Europa» och »En bredare koalition». Analysen kopplar strategisk respons, strategiskt aktörskap och strategisk autonomi och leder till två slutsatser: För det första att Brexit snararare har gynnat än hindrat det europeiska säkerhets- och försvarssamarbetet, såväl inom ramen för EU som mellan EU och stater som står utanför EU, däribland Storbritannien. För det andra att den framväxande säkerhetsordningen innebär nya och annorlunda förutsättningar för det säkerhets- och försvarspolitiska samarbetet i Europa, inte minst i Norden.
Abstract in English:American Strategic Restraint and European Strategic Response: Three Forms of Strategic Response Post-BrexitThis paper describes and analyses three types of European strategic response since the year 2017 by European governments and the EU in response to US strategic restraint and conditioned by Brexit. The three types of response we label "liberal wintering", "a stronger Europe" and "a broader coalition". The paper links strategic response to strategic agency and strategic autonomy leading on to two main conclusions: First, that Brexit has done more to promote than to restrain the development of European common security and defence, both within the EU and when involving nations outside of the EU, such as the UK. Second, that the new broader European security and defence structures open the door to new forms of cooperation, for example between the Nordic countries.

BILATERAL RELATIONS ON THE MEND: Transforming the Mosaic of Opportunities into Policies of Stability and Reconciliation between Afghanistan & PakistanBilateral reconciliation and trust building between Afghanistan and Pakistan require determined individuals who will prioritize identification of workable solutions to regional instability.This report summarizes recommendations on how to approach such solutions. The recommendations emerged during two rounds of track-II dialogue – one in Kabul in May, and one in Islamabad in September, 2017 - between influential individuals from Afghanistan and Pakistan, organized by the Royal Danish Defence College (RDDC) and the Regional Peace Institute (RPI).In addition to discussing a host of other issues, the two rounds of the conference generated ideas and innovative suggestions on how to deal with peace negotiations between the Afghan government and the Taliban, the future of Western engagement in Afghanistan, ways to resolve the Afghan refugee crisis and increasing the volume of trade between Pakistan and Afghanistan.The constructive and innovative development of recommendations during both rounds went beyond initial expectations in terms of volume and quality. However, generating innovative policy recommendations, by itself, is insufficient without their effective implementation.This report can be viewed as a mosaic of ideas and opportunities to enter a path of reconciliation and stability. If implemented, these ideas and recommendations can lead to addressing the outstanding issues between Afghanistan & Pakistan.By presenting this mosaic of progress, this report, and the authors behind it aspire to contribute in a meaningful manner to mending the existing relations between Afghanistan and Pakistan.

11. september-angrepene og USAs svar utfordret folkerettens regler. Basert på et argument om selvforsvar, lanserte Bush-administrasjonen en global krig mot terrorisme, med fangeleirer, bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser. Essayet gir en oversikt over tre folkerettslige hovedproblemstillinger som oppsto i årene etter 2001. Folkerettens regimer om samarbeid for å motarbeide terror var for svake, FN-pakten gav lite klare regler om staters selvforsvarsrett mot ikke-statlige aktører på fremmed jord, og angrepene utfordret folkerettens todeling mellom krig og rettshåndhevelse (humanitærrett og menneskerettigheter). Essayet gjør opp status for hvordan folkeretten utviklet seg på disse områdene etter 2001, og tar stilling til om dette gir grunnlag for å betegne 11. september som et vannskille i folkeretten.
Abstract in English:International Law and 9/11 – a Watershed?The 9/11 attacks and the US global response was a challenge to international law. Based on an argument of self-defense, the Bush-administration launched a global war on terror, established prison-camps, opened up for torture and engaged in targeted killings. The essay provides an overview of the main challenges that arose after 9/11 from the perspective of international law. The international regime for prevention of terrorism was weak, it was unclear to what extent the UN Charter provided states with an independent right to self-defense against non-state actors in foreign states, and the attacks challenged the dichotomy between war and crime (humanitarian law and human rights). The essay analyses how these areas of international law have evolved after 2001 and concludes by assessing whether 9/11 can be deemed a watershed in the development of international law.

Covid-19-pandemien har tydeliggjort hvordan grensekryssende helse-trusler har samfunnsmessige konsekvenser. Epidemier ute av kontroll og andre ikke-kontrollerte grensekryssende helsetrusler kan sees som trusler mot fred og sikkerhet. Slike helsekriser kan ha store negative konsekvenser på helse, sosiale forhold og økonomisk utvikling, og har derfor potensiale for å bli både lokale, regionale og globale sikkerhetskriser. Stor ulikhet i tilgang til virkemidler for å kunne håndtere en helsekrise – eksempelvis medisinske mottiltak som vaksiner, legemidler og diagnostikk – kan skape eller forverre ustabilitet og være en sikkerhetsutfordring i seg selv. Med fokus på erfaringer fra covid-19-pandemien vektlegger vi i denne artikkelen global helsesikkerhet som et globalt fellesgode. En økende interesse for grensekryssende helsetrusler i FNs sikkerhetsråd gir muligheter og handlingsrom, men utfordrer også hvordan helsetrusler tolkes og tilnærminger til den internasjonale responsen.
Abstract in English:Outbreaks with Cross-border Potential and the UN Security CouncilThe Covid-19 pandemic has highlighted how outbreaks with cross-border potential have broader macroeconomic consequences. Uncontrolled epidemics and other uncontrolled outbreaks with cross-border potential can be seen as threats to peace and security. Such health crises can have severe consequences for health, social conditions and economic development, and have the potential to impact local, regional and global security. Inequality in access to medical countermeasures, such as vaccines, medicines and diagnostics, can impact or exacerbate instability and be a security threat in itself. Using lessons learned from the covid-19 pandemic, this article emphasizes global health security as a global public good. Increasing interest in outbreaks with cross-border potential in the UN Security Council might open windows of opportunity, but also challenges how global health threats are understood and the international responses to such outbreaks.

Når regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020, er det nesten et tiår siden forrige melding ble presentert. Veldig mye har endret seg siden da, ikke minst i form av Kinas fremvekst, økt spenning mellom NATO og Russland, og en reaksjonær amerikansk president. Nordområdene og hele det sirkumpolare Arktis har blitt en arena for symbolpolitikk og militær øvelsesaktivitet, samtidig som de arktiske landene fortsetter å samarbeide om en rekke saker. Midt i dette står Norge. Denne introduksjonsartikkelen til fokusnummeret om Norge, nordområdene og utenrikspolitikk trekker de store linjene i utviklingen de seneste årene med hensyn på Norges posisjon og rolle. Den introduserer også de andre bidragene og peker på noen av de mest aktuelle funnene som vi bli diskutert.
Abstract in English:Introduction to Focus Issue: Norway, the High North and Foreign PolicyWhen the Norwegian government presents a new report to the parliament on its High North policy in the autumn of 2020, almost a decade has passed since the previous report was presented. A lot has changed since then, not least in the form of China's emergence, increased tensions between NATO and Russia, and a reactionary US president. The High North and the entire circumpolar Arctic have become an arena for symbol politics and military exercise activity, while the Arctic countries continue to co-operate on a number of issues. In the middle of this is Norway. This introductory article to the focus issue on Norway, the High North and foreign policy examines the broad lines of developments in recent years with regard to Norway's position and role in the north. It also introduces the other contributions and points to some of the most relevant findings that are being discussed.

Global helse har stått sentralt i norsk utenriks-, utviklings- og helsepolitikk i en årrekke. Norge er anerkjent som en synlig aktør på global helse gjennom vesentlige finansielle bidrag, men også som en aktør som har bidratt til etablering av nye institusjoner og mekanismer som vaksinealliansen Gavi, Global Financing Facility for Women, Children and Adolescents (GFF) og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Norge spiller også en aktiv rolle i det internasjonale helsepolitiske samarbeidet, og er en aktiv deltaker i Verdens helseorganisasjon (WHO). Norge er – og har vært – gjenkjennelig på global helse over lang tid, og i alle internasjonale fora. Vi mener det er viktig å bidra til – og sikre – at konsekvensene av pandemier og globale helseutfordringer på internasjonal fred og sikkerhet også hører hjemme på dagsordenen til FNs sikkerhetsråd.
Abstract in English:Pandemic Response and Global Health in Norwegian Foreign Policy – and in the UN Security CouncilGlobal health has been a priority for Norway and for Norwegian foreign, development and health policies for the past decades. Norway is recognized as an active and consistent partner in global health questions, both through substantial financial contributions and as an advocate for establishing new institutions and mechanisms such as Gavi (the Vaccine Alliance), the Global Financing Facility for Women, Children and Adolescents (GFF) and the Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Norway is also playing a leading role in the international cooperation in global health issues and in promoting a coordinated and effective humanitarian response to the COVID-19 pandemic. Norway actively participates and firmly supports the leading role played by the World Health Organization (WHO) in this regard. Norway will continue to be a consistent and recognizable partner in global health issues in all international fora. We firmly believe that it is important to contribute to – and secure – that the implications of pandemics and global health crises can be seen as threats to international peace and security and thus belong on the agenda of the UN Security Council.

I denne studien ser vi nærmere på hva som har skjedd med det som en gang var et utenriks- og sikkerhetspolitisk fokus, rettet mot våre umiddelbare nærområder i nord. Vi spør: I hvilken grad er dagens nordområdepolitikk egnet til å ivareta aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer i våre nordlige nærområder? Svaret denne gjennomgangen gir, er nedslående. Over flere år er norsk nordområdepolitikk blitt så utvannet og strukket at den i dag omhandler nær sagt alt. Dagens nordområdepolitikk er ispedd vel så mye regional- og næringspolitikk som utenriks- og sikkerhetspolitikk. Satsingen er i beste fall redusert til en slags samordningspolitikk, men uten entydige mål. Konfrontert med en rekke tunge sikkerhetspolitiske utfordringer i nord kan norske myndigheter fort oppleve at en altomfattende strategi bare blir en distraksjon. For en nordområdemelding om alt er gjerne også en nordområdemelding om ingenting.
Abstract in EnglishA Norwegian High North Policy about Everything – or Nothing?This study examines what happened to Norway's nordområdepolitikk, or High North policy, erstwhile a targeted effort to address foreign and security policy challenges in Norway's immediate neighboring northern areas. It finds that the current High North policy, after rounds of extensive revision, has become less suited to cope with Norway's pressing security challenges in the said areas. Over the years, the Norwegian High North policy has become so diluted and all-including that it encompasses virtually anything and everything with a northern dimension, including regional development and industrial policies, to the neglect of foreign and security policy considerations. The High North initiatives have, at best, gradually transformed into a broad policy coordination effort, but without clear or prioritized policy objectives. Faced with a number of weighty security challenges in its immediate neighboring northern areas, Norway is currently guided by a policy that has metamorphosed into a distraction. A High North white paper about everything resembles a white paper about nothing.

I dette fokusnummeret ser vi tilbake på utviklingen på noen utvalgte områder innenfor internasjonal politikk (temaet) og Internasjonal Politikk (faget) i løpet av de 20 årene som har gått siden 11. september, 2001. Dette innledningsessayet presenterer de fire bidragene som belyser hvert sitt konkrete tema: bruken av narrativer i internasjonal politikk, faget Internasjonal Politikk, forholdet mellom USA og Russland, og folkeretten. Essayet tar et skritt tilbake og ser på helheten i arven fra 11. september og krigen mot terror som fulgte, med fokus på internasjonal politikk og internasjonal sikkerhet. I tillegg gir essayet et overblikk over de målbare kostnadene knyttet til krigen mot terror, status for krigen i dag, og status for fienden man har kjempet mot de siste 20 årene. Angrepene og responsen på dem gikk naturlig nok også på bekostning av noe, og visket ut andre, alternative handlingsforløp. Dette essayet beskriver noen av disse tapte mulighetene, og belyser også utfordring med å gjøre opp et «regnskap» 20 år etter 11. september-angrepene.
Abstract in English:International Politics and the Legacy of 9/11This special issue looks back at the developments within international relations since the terrorist attacks on 9/11, 2001, with a particular focus on four specific themes: the use of strategic narratives in international relations, International Relations as academic discipline, US-Russian relations, and international law. This introductory essay present the four contributions to the issue, while also zooming out to present a panoramic view of the many legacies of the 9/11 attacks and the subsequent War on Terror that were to make an imprint on both international relations and international security in general. The essay presents the measurable costs associated with the War on Terror, its current status, as well as that for the enemy against which the two-decades long campaign has been fought. The 9/11 attacks and the forceful response resulted in other potential opportunities being passed up or neglected, making it difficult to chart the actual cost of the war. Finally, the essay examines the difficulty in arriving at an agreed-upon metric for assessing whether the war has been a success.

Selv om Svalbard er en del av Norge, byr øygruppen på spesielle utenrikspolitiske utfordringer. Nedbyggingen av den norske kulldriften kom brått på og har store konsekvenser for Svalbard-samfunnet og forutsetningene for norsk politikk på øygruppen, og kanskje også utenrikspolitiske implikasjoner. Russlands grunnleggende interesser på Svalbard er stabile, men det konkrete grunnlaget for det russiske nærværet endrer seg. Det skaper gnisninger i forholdet til norske reguleringer, både innenfor naturvern og helikoptertransport. Rivende utvikling av turisme og forskning har medført at flere land har fått øynene opp for Svalbard. Samtidig har den generelt økende interessen for Arktis gjort at tilstedeværelse på Svalbard tillegges større betydning enn før. Det kan være en utfordring for Norge, men også for Russland, som ønsker å ha en særstilling. I havområdene utenfor territorialfarvannet rundt Svalbard gjelder ikke de spesielle bestemmelsene i Svalbardtraktaten, etter norsk syn. Enkelte andre stater ytrer seg imidlertid av og til annerledes. Dette er ikke nytt. Men snøkrabben som dukket opp på sokkelen rundt øygruppen satte plutselig jurisdiksjonsforholdene på spissen. EU ble bragt inn, noe motvillig, i en disputt med Norge.
Abstract in English:Svalbard and the Surrounding Ocean Spaces – New Foreign Policy Challenges for Norway?Developments over the last decade have created new challenges for execution of Norwegian sovereignty over the islands. The radical downsizing of coal mining has been rapid and has affected the composition of the Norwegian community that has become increasingly dominated by tourism, with a large share of the employees being non-Norwegian. Russia's fundamental interests on Svalbard are stable: keeping a presence, aiming for special treatment, but not undermining the Svalbard treaty regime. Frictions with Norwegian authorities are related to Russia's plans to diversify away from increasingly loss-making coal mining into tourism and research support, where Norwegian environmental legislation and restrictions on helicopters are obstacles. The positions of various states on the status of the maritime zones and the continental shelf around Svalbard have not changed much, but the appearance of the snow crab – a sedentary species – on the shelf provoked a legal dispute where the EU reluctantly became involved.

I akademia skrives det ofte at stater deltar i institusjoner så lenge dette sammenfaller med deres interesser på ethvert tidspunkt. Implikasjonen av dette er at stater som Kina kanskje vil avvise internasjonale institusjoner så fort de føler at institusjonene ikke er nyttige. Jeg vil hevde at Kina lar sine interesser formes av institusjonene ut over hva ytre rammevilkår vil tilsi. For å belyse dette argumentet tar artikkelen for seg en casestudie med utviklingen av Shanghai-samarbeidsorganisasjonen (SCO) og Kinas holdninger i denne prosessen. Spesifikt vil artikkelen trekke linjer fra forhandlingene mellom Kina og Sovjetunionen over grensespørsmål på 1980-tallet frem til grunnleggingen av SCO på 2000-tallet. Ved å sammenligne en rasjonell tilnærming med en historisk vil artikkelen hevde at den historiske er mer relevant for å forstå Kinas holdninger. Artikkelen argumenterer at en historisk tilnærming har potensial som et nyttig verktøy, og at den bør undersøkes mer innen IR-faget.
Abstract in EnglishEfficient tools or historical frameworks? China's attitude to international institutionsIn academia, it is common to assume that states participate in institutions insofar as this serves their interests at any given time. The implication is that states like China may reject international institutions as soon as they no longer consider them useful. The author argues that China lets its interests be shaped by the institutions beyond what structural factors imply. To shed light on this argument, this article conducts a case study of the development of the Shanghai Cooperation Organization (SCO) and China's attitudes to this process. Specifically, the article will draw connections from negotiations between the China and the Soviet Union over border disputes in the 1980s to the foundation of the SCO in the 2000s. By comparing a rational approach with a historical one, the article argues that the historical approach is more relevant to understand China's attitudes. It further argues that a historical approach has potential as a useful tool and should be examined further in IR.

I marts 2005 var det 20 år, siden Mikhail Gorbatjov kom til magten i Sovjetunionen som generalsekretær for Sovjetunionens Kommunistiske Parti og fremlagde sit program til reform af det sovjetiske system. Nøgleordene i reformen var perestrojka, glasnost og demokratisering. De fik ikke alene betydning indadtil, men også udadtil i forholdet til omverdenen, der hurtigt fattede lid til Gorbatjov og hans nyskabelser. Dette working paper giver et overblik over Gorbatjovs og hans meningsfællers opfattelse af udviklingen siden da og deres vurdering af reformernes skæbne og skildrer Ruslands stilling på verdensscenen i dag. Dette indebærer også en kritisk vurdering af præsident Vladimir Putins indenrigs- og udenrigspolitik. Der tegnes et billede af et svagt Rusland, der ikke har frigjort sig fra den sovjetiske arvs byrde, men tværtimod på mange måder søger tilbage til den autoritære styreform, et Rusland, der ved inertiens kraft stadig nyder en vis respekt, om end ikke anseelse i det internationale samfund. ; In March 2005 it was 20 years since Mikhail Gorbachev came to power in the Soviet Union as Secretary-General of the Communist Party of the Soviet Union and presented his programme for reform of the Soviet system. Key words in the reform were perestroika, glasnost and democratization. They became important not only internally but also externally in the relations to the outside world that swiftly put its trust in Gorbachev and his innovations. This working paper gives an overview of the perception that Gorbachev and his like-minded have of the development since then, presents their evaluation of the fate of the reforms and of the position of Russia on the world scene today. This also includes a critical evaluation of the domestic and foreign policies of President Vladimir Putin. The paper outlines a weak Russia that has not released itself from the burden of the Soviet heritage but on the contrary in many ways goes back to the authoritarian form of government, a Russia that by inertia still enjoys a certain respect although not esteem in the international community.

Som svar på Karsten Friis' kritik af Fokkusspalten, "Når krig blir hverdag", formulerer denne replik en kort begrebslig, empirisk og normativ afklaring af spaltens anvendelse af begrebet militæraktivisme. Begrebsligt påpeger replikken, at militæraktivisme allerede er hyppigt anvendt i litteraturen om skandinaviske landes øgede engagement i internationale militære operationer efter Den Kolde Krig. Empirisk set, er det korrekt, at udviklingen ikke har været lineær, og man kan argumentere for, at Danmark og Norges militæraktivisme var (endnu) større, da Afghanistankrigen var på sit højeste. Dog er begge lande fortsat engageret særligt i NATO-regi, og det er væsentligt at bemærke, at de direkte kampe på landjorden i internationale militære operationer i stigende grad udliciteres til mindre privilegerede lokale og internationale kombattanter. Replikken påpeger, at Friis' påstand om, at militæraktivisme som begreb udgør en slet skjult kritik af Danmark og Norges militære engagement, beror på en misforståelse. Tværtimod stammer aktivisme fra den danske udenrigspolitiske debat, hvor begrebet anvendes politisk med en række positive konnotationer forbundet med at være aktiv (Pedersen & Ringsmose, 2017). I lyset af afpolitiseringen af Danmarks og Norges krigsdeltagelse velkommer vi fremadrettet yderligere forskningsmæssig og politisk diskussion af militæraktivismen.
Abstract in EnglishReply: Military Activism RevisitedIn response to Karsten Friis' critique of the special issue When War Becomes Daily Life, this reply outlines a brief conceptual, empirical and normative clarification of the special issue's use of the concept, military activism. Conceptually, the reply points out that military activism is already a frequently used concept in the academic literature on Scandinavian countries increased engagement in international military operations after the Cold War. Empirically, it is correct that this development has not been linear, and arguably, Denmark and Norway's military activism was (even more) pronounced, when the war in Afghanistan was at its zenith. However, both countries continue to be engaged particularly in NATO, and significantly, direct battles on the ground are increasingly outsourced to local actors to less privileged local and international combatants. The reply points out, that Friis's claim that military activism is a concealed critique of Denmark and Norway's military engagement, is based on a misunderstanding. On the contrary, activism as a concept derives from the Danish foreign policy debate, where the term is used to connote a series of positive attributes associated with being active (Pedersen & Ringsmose, 2017). Considering the depoliticisation of Denmark and Norway's military activism we welcome further academic and policy discussions about this important issue.

Russisk påvirkning av presidentvalget i 2016 har skapt frykt for manipulasjon av valg i Vesten. Både EU og USA forventer at trusselen vedvarer, og at nye metoder og kapasiteter utvikles. Artikkelen beskriver hva valgpåvirkning er, og hvordan slik påvirkning gjennomføres. Den gjør en systematisk gjennomgang av litteratur om beskyttelse av valg, og funnene sammenfattes i seks temaer med til sammen 38 mulige tiltak for å hindre valgpåvirkning: 1) bevisstgjøring; 2) forebygging; 3) samarbeide og koordinering; 4) beskyttende tiltak; 5) aktive mottiltak og avskrekking; 6) forskning, læring og kompetansebygging. Alle tiltak krever nøye vurdering av økonomiske, politiske, juridiske, praktiske og andre implikasjoner, samt særlig forholdet til demokrati og ytringsfrihet. Avslutningsvis påpekes fire problemstillinger som særlig aktuelle for videre vurdering: 1) bevisstgjøring via medier, samt målrettet mot partier og valgorganisasjon; 2) en helhetlig gjennomgang av trusler, sårbarhet og beskyttelsestiltak, særlig datasikkerhet; 3) forskning og utvikling; 4) avskrekking og eksponering av påvirkning. Mange tiltak er inngripende, særlig i forhold til demokrati, ytringsfrihet, sensur og selvsensur, og de viktigste utfordringer, begrensninger og kritikk mot restriktive tiltak gjennomgås. Vi må unngå at tiltak for å beskytte demokratiet i seg selv undergraver demokratiet.
Abstract in English:How Can Elections Be Protected Against Foreign Interference?Russian interference in the 2016 US presidential election have caused fear for manipulation of elections in the West. Both the EU and the US see this as a persistent threat and expect new methods and capabilities to emerge. This article describes election interference and how it has been conducted. It reviews literature about protection of elections, and summarises the findings in six themes with a total of 38 possible measures: 1) awareness, 2) prevention, 3) cooperation and coordination, 4) protective measures, 5) active countermeasures and deterrence, 6) research and competence building. All measures require careful consideration of economic, political, legal, practical and other implications, and especially consequences for democracy and freedom of speech. Finally, four issues are proposed as particularly relevant for further consideration: 1) awareness through media, and also especially targeted at political parties and the election organisation, 2) a comprehensive assessment of threats, vulnerabilities and protective measures, especially in terms of data protection, 3) research and development, 4) deterrence and exposure of interference. Many of the measures are far-reaching when it comes to democracy, freedom of speech, censorship and self-censorship, and the article reviews challenges, limitations and critique of such restrictive measures. It is essential that measures to protect democracy in themselves do not undermine democracy.

Artikkelen diskuterer forholdet mellom den europeiske integrasjonsprosessen og det atlantiske samarbeidet under USAs ledelse. Problemstillingen artikkelen besvarer er hvilke tilnærminger Trump-administrasjonen har hatt til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og hvordan vi kan forklare denne tilnærmingen. I særlig grad dreier dette seg om balansegangen mellom europeisk strategisk autonomi på den ene siden, og amerikansk lederskap i Nato på den andre. Dette forholdet må forstås i lys av spørsmålet om lederskap i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, noe som har vært et gjennomgangstema i europeisk integrasjon siden starten på 1950-tallet. Med en organisasjonsteoretisk tilnærming søker artikkelen å forklare hvorfor USA inntar et mer instrumentelt perspektiv overfor EU. Et slikt perspektiv innebærer at USA prioriterer ressurser til de områdene i verden der USA står overfor de største sikkerhetspolitiske utfordringene. For å forklare denne utviklingen diskuterer artikkelen USAs holdninger til EUs nyere forsvarsinitiativer og supermaktens ambivalens i forhold til disse. I møte med den nye Biden-administrasjonen blir det derfor viktig å avklare grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Et slikt fellesskap dreier seg ikke bare om felles interesser, men også om delte normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
Abstract in English:Why So Ambivalent? US Policies Towards the EU's Defence AmbitionsThe article discusses the relationship between the European integration process and Atlantic cooperation under US leadership. The research question the article answers is what kind of approaches the Trump Administration has had towards the EU's security and defence policies and how we can explain these approaches. More precisely, the article discusses the balances between European strategic autonomy on the one hand and American leadership in NATO on the other. This has all to do with the question of leadership in Euro-Atlantic security politics, which has been an enduring question ever since the European integrations process was initiated during the 1950's. By utilising an organisation theoretical approach, the article seeks to explain why the US approaches the EU from an instrumental point of view. Such a perspective implies that the US priorities resources to those areas in the world where the US faces its greatest challenges. To explain this development the article discusses the US' attitudes towards the EU's defence package and the superpower's ambivalence towards it. When assessing the new Biden Administration, it therefore becomes important to explain the foundation for the transatlantic security community. Such a community is not about common interests only, but also about shared norms and values on how to handle common security challenges.