It is commonly argued in the literature on regional innovation that regions must continuously develop new economic activities to compensate for economic decline. If a region manages to diversify from an existing path, it can sustain long-term economic development. One of the measures taken to increase these types of opportunities and to avoid lock-in is to stimulate a closer relationship and collaboration between universities and industry partners. However, we know little about the formation and investigation of successful university-industry relationships in regions outside metropolitan areas. This paper seeks to fill this research gap by investigating how different dimensions of cognitive, organizational, social and geographical proximity facilitate or hinder innovation processes in collaborations between industry and universities in peripheral regions. We find that social proximity, combined with high organizational proximity, overcomes the barriers presented by low geographical proximity. Social proximity compensates for thin regional structures with few high-tech firms, a lack of knowledge producers and a weak support system. An important policy implication is that stimulating collaboration within areas of expertise possessed by university and industry partners create potential for innovation.
Denne artikkelen undersøker hvorvidt respondenter i norske fylkesadministrasjoner oppfatter at sentrale beslutninger influeres av eksterne aktører – gjennom vertikale relasjoner til sentraladministrative instanser og EU/EØS-institusjoner, samt horisontale relasjoner til andre fylkesadministrasjoner – og hvordan variasjonen i slike relasjoner kan forklares. Artikkelen bygger på data fra en ny spørreundersøkelse i norske fylkesadministrasjoner (N = 893), og viser hvordan fylkesadministrasjonene under visse betingelser kan opptre med to eller flere «hatter», det vil si at beslutningene som treffes influeres av flere eksterne aktører samtidig. Hovedtyngden av respondentene oppgir nasjonale sentraladministrative instanser som den viktigste relasjonen, samtidig som en betydelig andel også oppgir at EU/EØS-institusjoner har betydning når sentrale beslutninger treffes. Mønstrene som avdekkes forklares ved fylkesadministrasjonenes organisatoriske spesialisering og administrative kapasitet. ; This article examines whether respondents in Norwegian county administrations perceive that key decisions are influenced by external actors - through vertical administrative relations to central administrative bodies and EU/EEA institutions, as well as horizontal administrative relations to other county administrations - and how the variation in such relations can be explained. The article is based on data from a new survey in Norwegian county administrations (N = 893), and shows how the county administrations under certain conditions can act with two or more "hats", ie that the decisions made are influenced by several external actors simultaneously. The majority of the respondents consider national central administrative bodies as the most important external actors, while a significant proportion also state that EU/EEA institutions are important when central decisions are made. The patterns that are revealed are explained by the county administrations' organizational specialization and administrative capacity. ; Denne artikkelen undersøker hvorvidt respondenter i norske fylkesadministrasjoner oppfatter at sentrale beslutninger influeres av eksterne aktører – gjennom vertikale relasjoner til sentraladministrative instanser og EU/EØS-institusjoner, samt horisontale relasjoner til andre fylkesadministrasjoner – og hvordan variasjonen i slike relasjoner kan forklares. Artikkelen bygger på data fra en ny spørreundersøkelse i norske fylkesadministrasjoner (N = 893), og viser hvordan fylkesadministrasjonene under visse betingelser kan opptre med to eller flere «hatter», det vil si at beslutningene som treffes influeres av flere eksterne aktører samtidig. Hovedtyngden av respondentene oppgir nasjonale sentraladministrative instanser som den viktigste relasjonen, samtidig som en betydelig andel også oppgir at EU/EØS-institusjoner har betydning når sentrale beslutninger treffes. Mønstrene som avdekkes forklares ved fylkesadministrasjonenes organisatoriske spesialisering og administrative kapasitet. ; Denne artikkelen undersøker hvorvidt respondenter i norske fylkesadministrasjoner oppfatter at sentrale beslutninger influeres av eksterne aktører – gjennom vertikale relasjoner til sentraladministrative instanser og EU/EØS-institusjoner, samt horisontale relasjoner til andre fylkesadministrasjoner – og hvordan variasjonen i slike relasjoner kan forklares. Artikkelen bygger på data fra en ny spørreundersøkelse i norske fylkesadministrasjoner (N = 893), og viser hvordan fylkesadministrasjonene under visse betingelser kan opptre med to eller flere «hatter», det vil si at beslutningene som treffes influeres av flere eksterne aktører samtidig. Hovedtyngden av respondentene oppgir nasjonale sentraladministrative instanser som den viktigste relasjonen, samtidig som en betydelig andel også oppgir at EU/EØS-institusjoner har betydning når sentrale beslutninger treffes. Mønstrene som avdekkes forklares ved fylkesadministrasjonenes organisatoriske spesialisering og administrative kapasitet.
Negotiations are ongoing to develop an international legally binding instrument (ILBI) under the United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS) on the conservation and sustainable use of marine biological diversity in areas beyond national jurisdiction (BBNJ). If adopted, the ILBI will likely apply to parts of the Arctic Ocean where the Arctic Council has played an important role for ocean governance. This begs the question of what role the Arctic Council will play vis-à-vis a future ILBI, which is envisioned to "not undermine existing relevant legal instruments and frameworks and relevant global, regional and sectoral bodies" (UN General Assembly Resolution 72/249). Against this backdrop, this article reflects on the future relationship between the Arctic Council and the ILBI. In so doing, the article initially discusses possible meanings of the notion of not undermining and, more broadly, how the ILBI will likely determine its institutional relationship with relevant bodies for BBNJ. Based on that, the article provides a short overview of the role of the Arctic Council in Arctic Ocean governance and explores whether the Arctic Council would qualify as a relevant regional body that shall not be undermined by the future ILBI.
