Suchergebnisse

"Until recent times, Iran regularly had to cope with local or national famines. The various governments, until the second decade of the twentieth century, had neither a policy nor institutional arrangements to deal with grain shortages, artificial or not, and the resulting famines. In severe cases of famine governments might have temporarily intervened in the market, but usually they left care for the hungry to private philanthropy. Invariably, this private effort was inadequate when compared to needs. Although there were earlier incidental efforts, it was only as of 1918 that a beginning was made for more permanent and structural pro-active measures to prevent rather than to combat famine. The creation of the Edareh-ye arzaq or Alimentation Service in Tehran and Tabriz to ensure food security saved thousands of lives in the years that followed. Despite this result, its work is almost totally ignored; there is not even an encyclopedia article about its activities. In this study, Willem Floor discusses the early efforts to combat famine as well as the beginning of a more targeted and structural approach developed by Lambert Molitor in Tabriz during 1917-18 as well as its application in Tehran as of 1918. Whereas in Tabriz, after 1918, the approach was reactive, in Tehran a pro-active program was developed, which as of 1922 became part of the tasks of the Millspaugh mission. During 1926-27 there was even a quasi-national food security program. After Millspaugh's departure in 1927 the food security of Tehran became an entirely Iranian affair, which as of 1935 was transferred from the Alimentation Service to a State company that had a national food security responsibility." --

Laws and regulations concerning national security in Iran

Introduktion : Stormagtskonkurrencen i Arktis og Nordatlanten og dens implikationer -- Rusland i Arktis : Fra Arktis som ressourcebase til aikring af suverænitet -- Kina i Arktis : Stormagtsambitioner og indenrigspolitiske prioriteter -- USA i Arktis : Kampen om isbryderne og USA's arktiske sotrmagtsidentitet -- Vil stormagtskonkurrencen ændre Arktisk Råds betydning for USA? -- Danmark har gode muligheder for at mindske sotrmagtkonkurrencen i Arktis -- Grønlands betydning for Danmark og kernen i det dansk-grønlandske forhold -- Grønland som udenrigs- og sikkerhedspolitisk aktør -- Grænser for færøsk paradiplomati? -- Dansk militær opbygning i Grønland og fastholdelse af arktisk lavspænding -- Kampen om flåden : kystvagt eller krig i farvandene omkring Grønland -- Flyvevåbnets opgaver og operative udfordringer ved indsættelse af luftmagt i Arktis -- Færøerne er en selvstændig overvejelse i forsvars- og sikkerhedspolitikken -- Konklusion : Nye perspektiver på stormagtskonkurrencen og dens implikationer.

Danmark har i årene siden den kolde krigs afslutning udviklet sig til at være en permanent krigsførende nation. Den militære aktivisme er karakteriseret ved meget forskellige typer af engagementer, både hvad angår antallet af udsendte og deres mandat, indlejring i forskellige internationale organisationer og koalitioner, og udsendelser til forskellige dele af verden. Den danske vilje til aktivt at fastholde en status som bidragende og konstruktiv allieret gennem deltagelse i internationale operationer er drevet af en opfattelse af USA som afgørende for Danmarks nationale sikkerhed og understøttet af en aktivistisk og pragmatisk strategisk kultur. Den militære aktivisme er på den baggrund robust. Samtidig er der tegn på forandring i finansiering, geografisk fokus og valg af samarbejdspartnere.
Abstract in EnglishConstant Activism in a War with No End: Security, Status and Strategic Culture in Danish Foreign PolicyDanish foreign policy is militarily activist. Danish military activism is characterized by very different types of engagements and deployments regarding the number of troops and their legal mandate, political aims, institutional frameworks and geographical focus. The continuing Danish will to actively maintain its status as a contributing and constructive ally through participation in international military operations is driven by a perception of the United States as crucial to Denmark's national security and supported by an activist and pragmatic strategic culture. For these reasons, Danish military activism is robust, despite indications of change in financing, geographical focus and choice of partners.

Forholdet mellom Kina og Island er blitt stadig viktigere på 2000-tallet, og det er inngått betydningsfulle avtaler knyttet til frihandel og valutautveksling, i tillegg til arktisk og geotermisk samarbeid. Island ble i 2005 det første vesteuropeiske landet som anerkjente Kina som en utviklet markedsøkonomi, og var i 2013 det første europeiske landet som undertegnet en frihandelsavtale med Kina. Samtidig som bilateral handel og strømmen av kinesiske turister til Island har økt kraftig, forblir kapitalstrømmen meget liten. Kinesiske investeringer på Island forblir minimal, og det er p.t. bare én aktiv utenlandsk direkteinvestering fra Kina på Island. Dette står i sterk kontrast til den betydelige offentlige debatten om kinesisk påvirkningskraft knyttet til store investeringer på Island, med hovedfokus på potensielle sikkerhetstrusler i forbindelse med Arktis' geostrategiske betydning. Den formodentlig største potensielle investeringen fra Kina kom i 2011, da Zhongkun Group kom med et bud om å investere i land for å utvikle et turistkompleks nordøst på Island, noe som førte diskusjonen inn på kontroversielle temaer som eiendomsrett og til en viss grad nasjonal sikkerhet. Selv om artikkelen ikke finner tegn til sikkerhetstrusler som en følge av utenlandske direkteinvesteringer på Island, kan det likevel være på sin plass med en gjennomgang av lovverket knyttet til investeringer på Island fra land utenfor EØS, for å øke forutsigbarheten. En slik analyse kunne utføres i lys av relevante prosesser i andre nordiske land, inkludert for å få på plass standardisert investeringsscreening.
Abstract in English:China, Investments, and National Security: Nordic Policies and Perspectives – IcelandRelations between Iceland and China have increased significantly during the 21st century, with landmark agreements reached regarding free trade and currency swap, as well as Arctic and geothermal cooperation. Iceland became the first western European country to acknowledge China as a developed market economy in 2005 and was the first European country to sign an FTA with China in 2013. While bilateral trade and the inflow of Chinese tourists to Iceland have seen steep growth figures, the flow of capital remains very low. Chinese investments in Iceland remain minimal, with only one currently active FDI from China in Iceland. This contradicts the widely discussed influence of large-scale Chinese investments in Iceland, largely focused on potential security aspects regarding the geostrategic importance of the Arctic region. Arguably, the highest profiled proposed investment case from China came in 2011 with a bid from Zhongkun Group to invest in land for the development of a tourism resort in northeast Iceland, stirring up contentious issues on ownership of land and to some extent national security. While the article does not find detectable security threats from FDI in Iceland, it might however be timely to review the legal process of investments from outside of the EEA into Iceland to increase predictability. Such an analysis could be carried out with regards to compatible cases in the other Nordic countries, including standardized investment screening processes in place.