Suchergebnisse
Filter
47 Ergebnisse
Sortierung:
»Nutildags er vores forhold til Norge venligt.« Om Norges plads i 1600-tallets officielle historieskrivning
In: Teologisk tidsskrift, Band 7, Heft 3, S. 188-197
ISSN: 1893-0271
Iver Neumann og utenriksdebatten i Norge
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 2, S. 140
ISSN: 1891-1757
Iver Neumann begynte sin akademiske karriere som Russland-forsker, og selv om han senere har utvidet sitt repertoar av studieområder kraftig har han hele tiden beholdt også en interesse for Russland, både landets historie og dets aktuelle politikk. Han tok med seg sin brede teoretiske skolering inn i russlandstudiet, og tilførte dermed norsk russlandforskning viktige nye perspektiver. Særlig verdifulle er hans identitetsstudier, basert på blant annet Fredrik Barths nyansatser i antropologien.
Samtidig som Neumann er en svært meritert og sitert forsker har han aldri nøyd seg med å bidra til den rene vitenskapen, han har også kastet seg ut i samfunnsdebatten generelt og utenriksdebatten spesielt. Her har han ofte viklet seg inn i mange ikke alltid like fruktbare polemikker der han har forfektet postmodernistiske posisjoner. I hans kommentarer til dagsaktuell politikk i både Russland og Norge adskiller analysen seg likevel ofte ikke i særlig grad fra gjengse «realistiske» perspektiver.
Både som forsker og mediekommentator utmerker Neumann seg med et meget bevisst forhold til språket. Han spiller på hele registeret av stilistiske nyanser, både på norsk og engelsk, noe som gjør hans tekster til en fryd å lese. Hans vilje og evne til å spissformulere seg i intervjuer og korte avisartikler kan imidlertid til tider gjøre hans uttalelser i overkant bombastiske.
Introduksjon til fokusnummer: Norge, nordområdene og utenrikspolitikk
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 4, S. 445-455
ISSN: 1891-1757
Når regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020, er det nesten et tiår siden forrige melding ble presentert. Veldig mye har endret seg siden da, ikke minst i form av Kinas fremvekst, økt spenning mellom NATO og Russland, og en reaksjonær amerikansk president. Nordområdene og hele det sirkumpolare Arktis har blitt en arena for symbolpolitikk og militær øvelsesaktivitet, samtidig som de arktiske landene fortsetter å samarbeide om en rekke saker. Midt i dette står Norge. Denne introduksjonsartikkelen til fokusnummeret om Norge, nordområdene og utenrikspolitikk trekker de store linjene i utviklingen de seneste årene med hensyn på Norges posisjon og rolle. Den introduserer også de andre bidragene og peker på noen av de mest aktuelle funnene som vi bli diskutert.
Abstract in English:Introduction to Focus Issue: Norway, the High North and Foreign PolicyWhen the Norwegian government presents a new report to the parliament on its High North policy in the autumn of 2020, almost a decade has passed since the previous report was presented. A lot has changed since then, not least in the form of China's emergence, increased tensions between NATO and Russia, and a reactionary US president. The High North and the entire circumpolar Arctic have become an arena for symbol politics and military exercise activity, while the Arctic countries continue to co-operate on a number of issues. In the middle of this is Norway. This introductory article to the focus issue on Norway, the High North and foreign policy examines the broad lines of developments in recent years with regard to Norway's position and role in the north. It also introduces the other contributions and points to some of the most relevant findings that are being discussed.
Welcome to Norway!: Da «flyktningkrisa» kom til Norge
In: Tidsskrift for velferdsforskning, Band 20, Heft 4, S. 286-301
ISSN: 2464-3076
Forord: NATO og Norge i 70 år
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 1, S. 45
ISSN: 1891-1757
Svalbard og havområdene – nye utenrikspolitiske utfordringer for Norge?
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 4, S. 511-522
ISSN: 1891-1757
Selv om Svalbard er en del av Norge, byr øygruppen på spesielle utenrikspolitiske utfordringer. Nedbyggingen av den norske kulldriften kom brått på og har store konsekvenser for Svalbard-samfunnet og forutsetningene for norsk politikk på øygruppen, og kanskje også utenrikspolitiske implikasjoner. Russlands grunnleggende interesser på Svalbard er stabile, men det konkrete grunnlaget for det russiske nærværet endrer seg. Det skaper gnisninger i forholdet til norske reguleringer, både innenfor naturvern og helikoptertransport. Rivende utvikling av turisme og forskning har medført at flere land har fått øynene opp for Svalbard. Samtidig har den generelt økende interessen for Arktis gjort at tilstedeværelse på Svalbard tillegges større betydning enn før. Det kan være en utfordring for Norge, men også for Russland, som ønsker å ha en særstilling. I havområdene utenfor territorialfarvannet rundt Svalbard gjelder ikke de spesielle bestemmelsene i Svalbardtraktaten, etter norsk syn. Enkelte andre stater ytrer seg imidlertid av og til annerledes. Dette er ikke nytt. Men snøkrabben som dukket opp på sokkelen rundt øygruppen satte plutselig jurisdiksjonsforholdene på spissen. EU ble bragt inn, noe motvillig, i en disputt med Norge.
Abstract in English:Svalbard and the Surrounding Ocean Spaces – New Foreign Policy Challenges for Norway?Developments over the last decade have created new challenges for execution of Norwegian sovereignty over the islands. The radical downsizing of coal mining has been rapid and has affected the composition of the Norwegian community that has become increasingly dominated by tourism, with a large share of the employees being non-Norwegian. Russia's fundamental interests on Svalbard are stable: keeping a presence, aiming for special treatment, but not undermining the Svalbard treaty regime. Frictions with Norwegian authorities are related to Russia's plans to diversify away from increasingly loss-making coal mining into tourism and research support, where Norwegian environmental legislation and restrictions on helicopters are obstacles. The positions of various states on the status of the maritime zones and the continental shelf around Svalbard have not changed much, but the appearance of the snow crab – a sedentary species – on the shelf provoked a legal dispute where the EU reluctantly became involved.
Norges debatt om kinesiske investeringer: Fra velvillig til varsom
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 1, S. 79-92
ISSN: 1891-1757
Den norske debatten om kinesiske investeringer og sikkerhet har gjennomgått et betydelig taktskifte på få år. Fra en situasjon hvor det i liten grad var en debatt, og hvor kritiske røster i hovedsak angikk bekymringer om arbeidsmiljøutfordringer, har kinesisk næringsvirksomhet i Norge nå også blitt en del av den sikkerhetspolitiske debattsfæren. To særtrekk gjør det norske eksempelet til en spesielt interessant studie av de fellesnordiske spørsmålsstillingene diskutert i denne Fokusspalten. Norsk økonomi har tjent særegent godt på det kinesiske veksteventyret, men Norge har også stått i en særegent vanskelig politisk stilling overfor Kina gjennom det siste tiåret. Kontrasten mellom disse to faktorene har stått sentralt i norsk Kina-debatt. Ikke desto mindre har den norske offentlige debatten rundt kinesiske investeringer vært relativt positiv. Dette har blant annet vært drevet frem av gode erfaringer blant norske selskaper som har blitt kjøpt opp av kinesiske partnere. Den offentlige samtalen har dog i nyere tid begynt å relatere til spørsmålet gjennom en politisk og sikkerhetsmessig vinkling. Dette er et taktskifte som ikke skyldes hendelser knyttet til eksisterende kinesisk aktivitet i Norge, men heller en norsk gjenspeiling av bredere globale og regionale trender. Huaweis rolle i den kommende utbyggingen av 5G-nettverket har vært et spesielt viktig bindeledd til denne internasjonale opinionsdreiningen.
Abstract in English:Norway's Debate about Chinese Investments: From Benevolence to CautionThe debate in Norway regarding security concerns related to Chinese investments has seen a notable change in character over a short period of time. From a situation where there was little discernible debate at all, and where negative coverage of Chinese investment flows were mainly concerned with working environment issues, Chinese capital flows to Norway have now also become part of the debate on national security. Two particularities make the case of Norway especially interesting with regards to the broader Nordic debates over the issues discussed in this Fokus section. The Norwegian economy has been particularly well placed to benefit from the extraordinary Chinese economic growth, but Norway has also been in a particularly problematic political position towards China over the last decade. The contrast between these two factors has been a structuring trait of the Norwegian China debate. Nevertheless, the Norwegian public debate on China has been relatively positive over a long period of time. This has been given impetus by the positive experiences reported from the Norwegian enterprises that have been the target of Chinese acquisitions. However, lately, the public debate has increasingly come to regard the issue also through a political and security-related lens. This changing character is not due to specific events concerning Chinese activities in Norway, as much as being a reflection of broader regional and global trends. The question of Huawei's role in the coming construction of the 5G network has been a particularly important driver in this regard, as well as conductive link to the international change in opinion.
Pro-atlantisk påvirkningspolitikk i Norge i årene rundt 1949
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 1, S. 108
ISSN: 1891-1757
Befolkningens oppslutning om norsk NATO-medlemskap har vært høy siden slutten av 1960-årene. I tiden rundt NATOs opprettelse, og de første ti-tolv årene deretter, viste imidlertid flere opinionsundersøkelser at rundt halvparten av de spurte tenderte i retning av et ønske om norsk alliansefrihet – i alle fall ideelt sett. Denne artikkelen viser hvordan representanter for allierte land og for NATOs egen informasjonstjeneste, i nært samarbeid med ulike norske aktører, arbeidet for å påvirke norske holdninger i årene rundt 1949. Målet for dette påvirkningsarbeidet var dels å øke oppmerksomheten og kunnskapen om alliansesamarbeidet, men også å sikre oppslutning om norsk vestorientering.
Spin-off av EØS? Norge og europeisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarssamarbeid
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 4, S. 378-387
ISSN: 1891-1757
Norge har samarbeidet tett med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk siden slutten av 1990-tallet. Det er naturlig å se på dette samarbeidet som supplement til – eller spin-off av – EØS-avtalen. Når dette feltet nå er i endring med nye ambisiøse initiativer, samt at EUs forhold til tredjeland generelt vil revurderes som følge av brexit, vil dette få konsekvenser for Norges tilknytning til EU på dette området. Blant annet ser vi antydninger til det vi her kaller en mulig «EØS-ifisering» av dette feltet. Fokusbidraget analyserer tre utviklingstrekk og mulige konsekvenser av disse for Norge. Det første omhandler EUs beslutninger om det som skjer innenfor EU, nemlig PESCO og beslutningen om å styrke det felles europeiske forsvarsmarkedet. Det andre omhandler initiativer utenfor EU, som det franske europeiske intervensjonsinitiativet (EI2), som må ses i sammenheng med det første. Det tredje er brexit, som etter planen skal ta Storbritannia inn i «tredjelandsklubben», der Norge er en sentral aktør i dag. Hvilke konsekvenser får de nye initiativene tatt innenfor og utenfor EU, for Norge, og hva gjør brexit med Norges handlingsrom som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeidspartner med EU?
Abstract in English:Spin-off of the EEA? Norway and the European Foreign, Security and Defense PolicyNorway has cooperated closely with the EU on foreign, security and defense policy since the late 1990s. It seems fitting to look at this cooperation as a supplement to – or spin-off of – the EEA agreement. As this field is now changing, with new ambitious initiatives, and that the EU's relations with third countries will generally be reassessed as a result of Brexit, this will have consequences for Norway's relations with the EU in this area. Among other things, we see trends towards what we label a possible "EEA-isation" of this field. This focus article analyses three developments and potential consequences for Norway. The first concerns EU decisions on what is happening within the EU, namely PESCO and the decision to strengthen the common European defense market. The second concerns initiatives outside of the EU, such as the French European Intervention Initiative (EI2), which must be seen in relation to the first. The third is Brexit, which is an attempt to take the UK into the "third country club" where Norway so far has been the key player. What are the consequences of the new initiatives taken within and outside the EU for Norway, and what does Brexit do to Norway's agency as a partner to the EU in the area of foreign, security and defense policy?
Norges vern av suverene rettigheter rundt Svalbard: Russiske persepsjoner og reaksjoner
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 2, S. 167-192
ISSN: 1891-1757
Svalbard og vernesonen rundt øygruppen står sentralt i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Siden 1977 har en konflikt mellom landene omhandlet Norges rett til myndighetsutøvelse i disse farvannene. Hva er russiske persepsjoner av norsk politikk i vernesonen? Hvordan har persepsjoner og reaksjoner utviklet seg siden årtusenskiftet? Hvilke endringer – om noen – ser vi i forbindelse med forverringen i det bilaterale forholdet etter 2014? Og hva betyr dette for faren for en eventuell konflikt i dette området? Oppsummert finner vi at 2014 ikke fremstår som noe vannskille med hensyn til forholdet mellom Norge og Russland i vernesonen. Den store endringen kom da de russiske føderale myndighetene fra og med «Elektron»-saken i 2005 gikk over fra protest til dialog. Siden har Russland lagt seg på en relativt forsonlig linje. Unntaket er en kort periode etter arrestasjonen av den russiske tråleren «Sapfir-2» i etterkant av delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010, da store deler av rederinæringen og andre i det russiske nord var i harnisk og krevde handling angående vernesonen. Etter 2011 har hendelser i vernesonen blitt håndtert uten ytterligere eskalering. Dette er derimot ikke en naturtilstand, men en situasjon underbygd av en rekke spesifikke faktorer som kan komme til å endre seg.
Abstract in EnglishSafeguarding Norwegian Rights around Svalbard: Russian Perceptions and ReactionsSvalbard and the maritime zone around the Arctic Archipelago are central to the bilateral relationship between Norway and Russia, both in terms of economic and security concerns. Since 1977, a dispute between the countries has concerned Norway's right to assert sovereignty in these waters. What are Russian perceptions of Norwegian sovereignty enforcement in the Fisheries Protection Zone (FPZ)? How have perceptions and reactions evolved since the turn of the millennium? What changes – if any – do we see in connection with the deterioration in the bilateral relationship after 2014? And what does this mean for the danger of a possible conflict in this area? In summary, we find that 2014 does not appear to be a watershed with respect to the relationship between Norway and Russia in the FPZ around Svalbard. The change came when Russian central authorities after the Elektron-case in 2005 switched from protest to dialogue. Since then, a relatively conciliatory line has been emphasized regarding this dispute. The exception is a short period after the arrest of the Russian trawler Sapfir-2 following the 2010 Norway-Russia Delimitation Agreement, when large parts of the fishing industry and other regional actors in the Russian north were in harness and demanded action. After 2011, incidents in the FPZ have been handled without further escalation, although this is by no means a state of nature, but a situation underpinned by a number of specific factors that could be subject to change.
Militæraktivisme brandet som fredsaktivisme? Norges kampanje for en plass i FNs sikkerhetsråd
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 3, S. 397-410
ISSN: 1891-1757
Hvordan håndterer Norge sin militæraktivisme og sitt NATO-medlemskap når landet vil presentere seg selv som en fredsnasjon? Problemstillingen ble aktuell i det norske utenriksdepartementets nylige kampanje for å få Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd, hvor ideen om Norge som fredsnasjon stod sentralt. I denne artikkelen bruker vi nasjonsbranding som et analytisk rammeverk for å forstå hvordan Norge bygget opp sin kampanje som fredsnasjon og håndterte det konkurrerende narrativet om sin rolle i krig. Som et sekundærfokus ser vi også på hvordan Norges to konkurrenter, Irland og Canada, fremstilte seg på disse to dimensjonene – som er av særinteresse da Irland ikke er NATO-medlem. For å utforske disse spørsmålene analyserer vi taler og tekster fra det norske diplomatiet og regjeringen vedrørende kampanjen, samt ser på kampanjematerialet til de tre landene. Gitt at de tre landenes profil er påfallende lik, fant vi at alle måtte forsøke å finne en måte å brande seg på som uttrykket ens særtrekk og høynet ens relevans i sammenligning med de to andre landene. I analysen av Norge ser vi at militæraktivisme stadig ble hvisket ut i løpet av den norske kampanjen og at andre tematikker ble brukt i brandingen – som for eksempel likestilling og bidrag til internasjonal utvikling. Dette skulle dermed skulle legitimere ideen om fredsnasjonen Norge, et land som alle andre kan stole på.
Abstract in English:Military Activism Branded as Peace Activism? Norway's Campaign for a Seat on the UN Security CouncilIn seeking to present itself as a peace nation, how has Norway sought to address its military activism and NATO membership? This tension was apparent in Norway's recent campaign for a seat on the UN Security Council, where the idea of the country as a peace nation stood central. Using nation branding as an analytical framework, we ask how Norway built and sustained this peace narrative and managed the competing narrative of its role in controversial armed conflicts. As a secondary focus, we ask how Norway's two competitors, Ireland and Canada, presented themselves on these two axes of peace and military activism. Ireland posed a particular threat as it is not a NATO member. To explore these questions, we analyse speeches and texts from Norwegian officials regarding the campaign and examine the official campaign material from all three countries. Given that the image of all three countries was generally similar, we find that each country sought to find unique ways to brand themselves as well as countering the few specific advantages of the others. In the case of Norway, we find that during the campaign the country's military activism was downplayed and other themes were foregrounded in the branding, such as gender equality and international development cooperation. This would legitimate the idea of Norway as a peace nation, a reliable partner that all states could trust.