Suchergebnisse

Utenlandske investeringer er en viktig del av økonomien i mange land. Det gjelder også Norge, hvor utenlandskontrollerte foretak sysselsetter 21 prosent av arbeidstakerne i privat næringsliv. Samtidig vet vi at strømmene av investeringer internasjonalt er i endring, med vekst i aktiviteten fra stater som tidligere har investert lite utenlands. Det gjelder spesielt Kina, men også India, Russland og noen andre ikke-tradisjonelle investorland. I denne artikkelen studerer vi hvordan Norges posisjon som destinasjon for investeringer endrer seg. Vi diskuterer utviklingen i lys av etablerte teorier innen samfunnsøkonomi og statsvitenskap.
Abstract in English:Norway as a Destination for Foreign Investment: Trends and ExplanationsForeign investment is an important component of the economy of many countries. This is the case for Norway too, where foreign-controlled enterprises employ 21 percent of the workers in the (private) business sectors. We know that foreign investment flows are changing, with increased activity from countries that have traditionally invested little abroad. This is true for China, especially, but also for India, Russia, and some other non-traditional investor countries. In this article, we study how Norway's position as a destination for investment is changing. We discuss the developments in relation to established theories within economics and political science.

Det er ingen tvil om at hendelsesforløp som ble igangsatt 11. september 2001 har vært med på å prege global politikk i de to tiårene som har gått. Men ble terrorangrepene mot USA 11. september 2001 definerende for hvordan vi forstår internasjonal politikk og hvordan vi studerer det? Basert på en gjennomgang av studiet av internasjonal politikk over de siste 20 årene argumenterer vi i denne artikkelen at svaret her er mer tvetydig. Tvetydig fordi det utvilsomt har skjedd endringer og fordi det er lett å peke på utviklingstrekk i faget Internasjonal Politikk (IP) som har direkte eller indirekte utspring i hendelsene høsten 2001. Terrorismestudier fikk for eksempel et umiddelbart oppsving, og med den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 kom en øket interesse for emner som imperial makt, opprørsbekjempelse og normativ internasjonal teori. Mer tvetydig fordi vi slett ikke er sikre på at de viktigste utviklingstrekkene i IP de siste tiårene kan forklares med 11. september. Vi er også usikre på hvor varige endringene i kjølvannet av 11. september kan sies å være. Vår tentative hypotese er at 11. september på kort og mellomlang sikt hadde betydelig effekt på vektleggingen av forskjellige emner innen IP. På lengre sikt var terrorangrepene og ettervirkningene av dem viktigst for fagutviklingen på de områdene der det umiddelbare sjokket bidro til å forsterke allerede eksisterende trender.
Abstract in English:The Study of International Politics After 11 September 2001To what extent did 9/11 impact the discipline of International Relations (IR)? In the current article, we argue that while the impact of 9/11 on global politics is undeniable, the verdict when it comes to the discipline in charge of studying these events, IR, is more ambiguous. For while IR and the study of global politics has changed over time, the discipline is, we argue, as much prone to "internal" changes as it is to external shocks. Thus, we suggest a model for understanding the sociology of science of IR which takes into account both internal and external sources of change. While IR would have looked quite different today without the attacks of 9/11, we argue that we would still have been able to recognize it.

De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.

On April 25, 2013, UN's Security Council established a 12,600-strong peacekeeping force for Mali. The United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission (MINUSMA) is to take over and continue the security and stabilization task that the French-led military operation in cooperation with UN's African-led International Support Mission to Mali, AFISMA, initiated in January 2013. The aim of this report is to present a number of long- and short-term perspectives for the recently initiated peace- and state-building process in Mali by focusing on the historical, structural and political causes of the crisis in Mali. Understanding these causes and handling their derived conflict potentials provide a minimum of prerequisites for establishing long-term peace. The report is structured according to four intertwined conflict potentials: Mali's fragile state, the status and background of the Tuareg rebellion, the organized crime and the regional cooperation. .

Siden 2003 har regeringerne i Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island arbejdet med at udvikle og implementere nationale strategier for cyber- og informationssikkerhed. Strategierne omfatter mange forskellige områder; f.eks. institutionel kapacitetsopbygning, uddannelses- og forsvarspolitik, internationalt samarbejde etc. Denne artikel skitserer landenes forskellige strategier per august 20181 for statens rolle i samfundets cyberresiliens, dvs. de kritiske samfundsfunktioners evne til at modstå og overkomme negative effekter af hændelser med udspring i cyberdomænet. Endvidere skitserer artiklen de udfordringer, som regeringerne har konstateret, at opgavefordeling og ansvarsplacering har givet, samt hvordan implementeringerne af strategierne reflekterer disse erkendelser. Her har den finske regering vist sig mest konsekvent ved at placere ansvaret for implementeringen af cyberresiliens centralt i en magtfuld organisation og udstyre den med konkrete styringsredskaber og en stor, velintegreret kontaktflade til den private del af Finlands kritiske infrastruktur.
Abstract in English
Since 2003, the governments of Norway, Denmark, Sweden, Finland and Iceland have developed and implemented national strategies for cyber and information security. The strategies include several topics such as organisational and human resource capacity building, defence policy, international cooperation, etc. This article gives a thumbnail sketch of the countries' strategies for the state's role in societal cyber resiliens (the ability to resist and overcome negative effects of events emanating from the cyber domain). It then shortly describes the experienced challenges with distribution of tasks and responsibilities, and how the implementation of the strategies reflect attempts to overcome them. It concludes that the Finnish government has gone furthest by placing responsibility for implementation centrally in an influential organisation and giving it a centrally developed common matrix for assessing progress and a well-established formal network within the private segment of Finland's critical infrastructure.

I en fersk Fokus-spalte i Internasjonal Politikk diskuteres begrepet «militæraktivisme» i en skandinavisk kontekst. Dessverre lider flere av bidragene av en uklar og dels politisert bruk av begrepet. Militæraktivisme sidestilles i det store med internasjonale operasjoner, og bringer dermed ingen nye analytiske bidrag. Spalten viser at begrepet kan ha noe for seg i det danske tilfellet, men klarer ikke å påvise at militæraktivisme er noe skandinavisk fenomen.
Abstract in EnglishMilitary Activism: Vague Definitions and Political LopsidednessA recent issue of Internasjonal Politikk had a Focus section dedicated to "military activism" in the Scandinavian context. Unfortunately, several of the contributions suffer from vague and partly politicized use of the term. Military activism appears to be applied analogous to international operations, thus failing to contribute with any new analytical insights. The section shows that military activism may be a fruitful term in the Danish context, but fails to demonstrate that this is a Scandinavian phenomenon.

Nesten to tiår etter den USA-ledete intervensjonen i Afghanistan, på tross av massiv innsats for å bygge en afghansk stat, så kollapset den afghanske regjeringsstrukturen i august 2021, og Taliban gjeninntok hovedstaden Kabul. Hvorfor mislyktes det internasjonale statsbyggingsprosjektet? Kunne ekstern statsbygging ha lykkes om tilnærmingen var en annen? Denne artikkelen tar utgangspunkt i nyere litteratur (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk) og gjør en analyse av hvordan dilemmaer i ekstern statsbygging manifesterte seg i Afghanistan henholdsvis på det politiske, militære og økonomiske området. Historisk har stabilitet i Afghanistan hvilt på en balanse mellom en svak sentralmakt og et betydelig rom for tradisjonelle samfunnsstrukturer. USA, som ekstern statsbygger, var opptatt av lojalitet fra en sterk sentralmakt, og underminerte derfor en maktfordeling som kunne gitt større grad av legitimitet. Resultatet ble en stat som var helt avhengig av ekstern støtte, og idet USA inngikk en avtale direkte med den væpnede opposisjonen, Taliban, så går den afghanske staten i oppløsning.
Abstract in EnglishDoomed to Fail? The US and the Afghan State-building Project, 2001–2021Nearly two decades after the US-led intervention in Afghanistan, following a massive effort to build an Afghan state, the country's government structure collapsed in August 2021, and the Taliban took control of the capitol Kabul. Why did international state-building fail? Could external state-building have been successful if the approach had been a different one? This article takes recent contributions to the literature on the dilemmas of external state-building as its point of departure (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk), and presents an analysis if how these dilemmas came to the fore in the political, military, and economic domains. Historically, Afghan stability have rested on a balance between a weak central authority, with considerable influence resting with traditional societal actors. The US, as an external state-builder, was concerned with loyalty from a strong central power, and thereby undermined the division of power that could otherwise have gained a higher degree of legitimacy. The result is a state which was fully dependent on external support, and as the US entered a treaty with the armed opposition, the Taliban, the Afghan state apparatus collapses.

I denne fokusspalten tar vi for oss hvordan den norske nordområdepolitikken har blitt kommunisert gjennom bruk av politiske «narrativer». Ved bruk av narrativ politisk analyse belyser vi bruk av ideer om fortid, nåtid og fremtid i og som «nord». Innenriks har dette betydd en gjenfortelling av identitet og økt oppmerksomhet på elementer som hav- og kysthistorie, og utenriks har det betydd en reevaluering av Norges posisjon i verden. Ikke minst har landets internasjonale rolle i dette narrativet blitt karakterisert av ideer om lederskap, bærekraft og ansvar. Vi konkluderer med at nordområdenarrativet har utviklet seg over tid, men at fortellingen slett ikke er over ennå. Den fortsetter i ubrutt takt nordover – og mot havrommet.
Abstract in English:Norwegian High North Narratives and Identity Construction in the NorthIn this short article we consider how Norwegian High North policies have been communicated through political "narratives". Through Narrative Political Analysis, we highlight the use of ideas about past, present and future in and as "the north". Domestically, this has meant a renarrativisation of identity and an increased focus on elements such as ocean and coastal histories; and internationally, it has meant a reassessment of Norway's position in the world. No least the country's international role has in this narrative been characterised by ideas of leadership, sustainability, and responsibility. We conclude that the High North narrative has evolved over time, but that the story is far from over; it continues at steady pace northwards – and towards the ocean.

Det som ofte har manglet i forskningslitteraturen om miljø- og klimautfordringer i Arktis, er undersøkelser av hva som betinger innflytelsen av vitenskapelig kunnskap i reguleringer av relevans for Arktis. I denne artikkelen er målet å analysere forholdet mellom arktisk kunnskapsproduksjon (inkludert policy anbefalinger) og norsk forvaltning (herunder Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet). I artikkelen ser vi nærmere på tre av arbeidsgruppene i Arktisk råd. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF) og 3) Protection of the Arctic Marine Environment (PAME). Fokus er på kunnskapsstatus, grad av økonomisk og politisk kontrovers innenfor de gitte feltene, betydningen av offentlig og politisk oppmerksomhet og forvaltningsdesign.
Abstract in English:The Arctic Council Between Science, Managment and PolicyWhat has often been lacking in the scholarly literature on environmental and climatic changes in the Arctic are analyses addressing what determines the influence of scientific knowledge on regulations of relevance to the Arctic. The purpose of this article is to analyse the relationship between the production and systematisation of knowledge (including policy recommendations arising from this work) on Arctic issues and the Norwegian management system (overseen by, among other bodies, the Norwegian Environment Agency and Ministry of Climate and Environment). The article focuses on three of the Arctic Council's working groups. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP); 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF); and 3) Protection of Arctic Marine Environment (PAME). The focus is on state of knowledge, degree of political and economic controversy in the issue area, the importance of the matter in public opinion and among policy makers, and management design.

Fremstilling av utenrikspolitiske beslutningstakeres psykologi støter på utfordringer. I denne artikkelen argumenteres det for at analyser av politisk psykologi kan komplettere studiet av utenrikspolitikk, både ved å avdekke nye, kausalt betydningsfulle variabler og ved at tilgjengelige fremstillinger av årsakssammenhenger får høyere oppløsning. Gjennom en avgrenset analyse av hvordan konformisme internt i Bush-administrasjonen i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 bidro til mangelfull tanke- og meningsutveksling, tilbyr artikkelen en praktisk illustrasjon av dette synspunktet. Illustrasjonen ledsages av prinsipielle argumenter.
Abstract in EnglishPolitical Psychology and the Study of International PoliticsOutlining the mental life of foreign policy decision makers is fraught with challenges. In this article, it is argued that studies of political psychology may supplement foreign policy analysis by revealing undetected causal variables and by giving available interpretations improved micro-level accuracy. The methodological viability of the presented arguments is illustrated through a confined examination of how the psychological mechanism of conformism contributed to deficient sharing of views among members of the Bush-administration in the wake of 9/11. The illustration is backed by principal arguments.

I marts 2005 var det 20 år, siden Mikhail Gorbatjov kom til magten i Sovjetunionen som generalsekretær for Sovjetunionens Kommunistiske Parti og fremlagde sit program til reform af det sovjetiske system. Nøgleordene i reformen var perestrojka, glasnost og demokratisering. De fik ikke alene betydning indadtil, men også udadtil i forholdet til omverdenen, der hurtigt fattede lid til Gorbatjov og hans nyskabelser. Dette working paper giver et overblik over Gorbatjovs og hans meningsfællers opfattelse af udviklingen siden da og deres vurdering af reformernes skæbne og skildrer Ruslands stilling på verdensscenen i dag. Dette indebærer også en kritisk vurdering af præsident Vladimir Putins indenrigs- og udenrigspolitik. Der tegnes et billede af et svagt Rusland, der ikke har frigjort sig fra den sovjetiske arvs byrde, men tværtimod på mange måder søger tilbage til den autoritære styreform, et Rusland, der ved inertiens kraft stadig nyder en vis respekt, om end ikke anseelse i det internationale samfund. ; In March 2005 it was 20 years since Mikhail Gorbachev came to power in the Soviet Union as Secretary-General of the Communist Party of the Soviet Union and presented his programme for reform of the Soviet system. Key words in the reform were perestroika, glasnost and democratization. They became important not only internally but also externally in the relations to the outside world that swiftly put its trust in Gorbachev and his innovations. This working paper gives an overview of the perception that Gorbachev and his like-minded have of the development since then, presents their evaluation of the fate of the reforms and of the position of Russia on the world scene today. This also includes a critical evaluation of the domestic and foreign policies of President Vladimir Putin. The paper outlines a weak Russia that has not released itself from the burden of the Soviet heritage but on the contrary in many ways goes back to the authoritarian form of government, a Russia that by inertia still enjoys a certain respect although not esteem in the international community.

Norges internasjonale klimapolitikk har alltid hatt som målsetting å oppnå et mest mulig enhetlig globalt klimaregime. Parisavtalen reflekterer i stedet – og bidrar til å forsterke – et fragmentert klimaregime med et mylder av nye samarbeidsformer mellom land. I denne artikkelen trekker vi frem tre trender som preger det nye klimaregimet: et skifte fra klima- til grønn industripolitikk; økende spenning mellom klima- og handelspolitikk; og tettere sammenkobling mellom klima- og petroleumspolitikk. Vi viser hvordan nye klimaklubber både lager nye spilleregler og oppstår som motsvar til disse. Vi ønsker med dette å vise hvordan et fragmentert klimaregime fører til nye rammevilkår og utfordringer for norsk klimapolitikk. Klimaklubbkvalene omfatter både problemstillinger knyttet til hvem Norge skal samarbeide med og hvordan slikt samarbeid skal formaliseres, men også konsekvensene av å samarbeide med noen fremfor andre.
Abstract in English:Norway's Climate Club QuandaryNorway's international climate policy has always aimed at building a unitary global climate regime. However, the Paris Agreement reflects and accelerates the fragmentation of the climate regime and has been accompanied by the emergence of a myriad of new climate initiatives between countries. This article highlights three trends that characterize the emerging climate regime: a shift from climate to green industrial policy; rising tension between climate and trade policy and pressure to merge climate and petroleum policy. We illustrate how climate clubs both create new rules within the climate regime and are formed in response to such rules. Navigating this new international landscape will be a central challenge for Norwegian climate policy moving forward. Norway's climate club quandary in this context implies choices between different political strategies and competing interests and with possible consequences for what type of climate regime Norway will contribute to. The climate club quandary is both related whom Norway seeks to collaborate with and the formalization of such collaboration, but also the consequences of collaborating with some countries and not with others.

Norge er internasjonalt forpliktet til å avstå fra våpeneksport dersom det er overveiende sannsynlig at materiellet som eksporteres kan brukes i humanitærrettsbrudd. I tillegg har Norge nasjonale vedtak om å ikke eksportere våpen til krigende land uten at eksporten er sikkerhetspolitisk motivert, fortrinnsvis av alliansehensyn. Likevel vedvarte Norges eksport av militærmateriell til flere land i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen under krigen i Jemen; en koalisjon som har begått utallige humanitærrettsbrudd i Jemen, og som Norge eksporterer til på kommersielt grunnlag. Denne artikkelen undersøker hvordan norske myndigheter har legitimert våpeneksporten til land som kriger i Jemen. Artikkelen finner at legitimeringen er konstruert rundt fem dimensjoner, hvorav fire tar form som offentlig kommuniserte forsikringer om at norske myndigheter har full kontroll og følger regelverket. En femte dimensjon, bevisst utelatt og ikke-kommunisert av myndighetene, men synlig i lekkede kilder, omhandler bekymringer om at stans i eksporten kan skade forsvarsindustriens markedsmuligheter i regionen. Artikkelens konklusjon er todelt: For det første viser kombinasjonen av forsikringer og utelatelse at legitimeringen av eksporten til koalisjonslandene i stor grad er ment å berolige kritikere. For det andre viser innholdet i legitimeringen at eksporten hviler på en tidvis feilaktig fortolkning av retningslinjene for våpeneksporten.
Abstract in English:Legitimation Between Norms and Interests. Norway's Arms Exports to Countries at War in YemenNorway is internationally obliged to abstain from arms exports in the presence of an overriding risk that the exported equipment can be used in international humanitarian law violations. In addition, Norwegian national decisions state that Norway should not export weapons to warring countries without the export being motivated by security policy, particularly alliance considerations. Nevertheless, Norway's arms exports to several countries in the Saudi Arabia-led coalition persisted during the war in Yemen; a coalition that has committed numerous humanitarian law violations in Yemen, and to which Norway exports on a commercial basis. This article examines how the Norwegian government has legitimized its arms exports to countries in the coalition. The article finds that the government's legitimation is constructed around five dimensions, four of which take the form of publicly communicated reassurances that the government is in full control and follows the regulations. A fifth dimension, deliberately omitted and not communicated by the government, but visible in leaked sources, contains concerns that stopping exports could damage the defence industry's market opportunities in the region. The article's conclusion is twofold: First, the combination of reassurances and omissions shows that the legitimation is largely intended to reassure critics. Secondly, the content of the legitimation shows that exports are based on sometimes incorrect interpretations of the guidelines for arms exports.

Denne artikkelen undersøker diskursens rolle i konsolidering av autoritære regimer. Gjennom å etablere en dialog mellom Jacques Rancières arbeider om politikk og avpolitisering og poststrukturalistisk diskursanalyse argumenterer artikkelen for at diskursiv avpolitisering bidrar til at autokratier befester seg, og viser at autoritær konsolidering ofte finner sted i skjæringsfeltet mellom nasjonal og internasjonal politikk. Artikkelen retter et særskilt søkelys på Rancières begrep om kløfter som politikkens scene, og teoretiserer hvordan slike kløfter nøytraliseres i avpolitisering. Artikkelen fremsetter så en metode for å analysere diskursiv avpolitisering empirisk ved å konseptualisere Rancières logikker som idealtypiske avpolitiseringsdiskurser, og illustrerer denne analytiske strategien ved å anvende den på russisk offisiell diskurs i senere år (2015–2020). Slik forklarer artikkelen hvordan diskursive konstruksjoner har befestet Russland som autokrati: Den viser at autoritær konsolidering i Russland under Putin muliggjøres av rotfestede avpolitiserende diskurser som (re)produseres og forsterkes i et sammenvevet innenriks- og utenrikspolitisk felt. Artikkelen fremmer begrepet diskursiv avpolitisering som et nytt perspektiv på fagdebatter om den liberale verdensordens utfordringer og såkalte hybridregimer.
Abstract in English:Depoliticizing Democracy Through Discourse: Understanding Authoritarian Consolidation in Russia through Jacques Rancière's Political TheoryThis article investigates the role of discourses in processes of authoritarian consolidation. By bringing Jacques Rancière's works on politics and depoliticization into dialogue with poststructuralist discourse analysis, the article argues that discursive depoliticization contributes towards authoritarian consolidation, and displays how authoritarianism deepens in a co-dependent nexus of domestic and international politics. Focusing in particular on Rancière's concept of gaps as the stage for politics, the article theorizes how gaps are neutralized in depoliticization. The article offers a method for unpacking discursive depoliticization empirically by conceptualizing Rancière's logics as ideal-typical depoliticizing discourses, and illustrates this analytical strategy through analysis of Russian official discourse in recent years (2015–2020). The article thereby explains how discursive constructions have strengthened Russian autocracy: Entrenched depoliticizing discourses, produced and reinforced in a co-constitutive internal/external sphere, makes possible authoritarian consolidation in Russia under Putin. The article puts forward the concept of discursive depoliticization as a novel perspective on challenges to the liberal international order, and on "hybrid" regimes.