Suchergebnisse

Iver Neumann has been one of the most productive and visible foreign policy and IR scholars of his generation. He has had great influence both internationally and at NUPI. He has, however, not become a prophet in his own country. Norway's political science community has expressed little interest in the three traditions that have been the lasting anchor points in Neumann's works: the English School, the German tradition of critical theory and French post-modernism. This article suggests that Norwegian political studies have expressed a lack of curiosity – if not an active skepticism – towards political theory in general and continental approaches in particular. The errand here is not to wonder why. Rather, it is to provide the briefest of glimpses into some of the perspectives that lie outside the Anglo-American, methodological mainstream of Norwegian political science.

Det moderne demokrati befinder sig i en krise. Nye tendenser truer fundamentet for det liberale, repræsentative demokrati. De klassiske trusler imod demokratiet ? statskup fra oven, revolution fra neden ? er blevet sjældenheder. I dag er det ikke generaler i uniform, der proklamerer demokratiets afslutning, men politikere og andre i jakkesæt, der underminerer demokratiet i demokratiets navn. 00Krisen manifesterer sig som regel ikke i dramatiske øjeblikke, men snarere i længerevarende udviklinger, hvor balancen mellem det demokratiske og det ikke-demokratiske langsomt og skridtvis skubbes i retning af det ikke-demokratiske. I dag snydes der mindre på valgdagen, men snarere alle de andre dage, hvor pressefrihed indskrænkes, oppositionspolitikere chikaneres, embedsværket politiseres, korruption sikrer loyalitet, og domstolenes uafhængighed krænkes. Alt sammen i et sprog, der ligner demokratiets. Demokratier dør i dag ikke med et skrig, men med en stille hvisken. 00I denne bog tager danske forskere pulsen på det globale demokrati. De viser, at den demokratiske virkelighed af i dag er en mangfoldighed og undertiden en sammenblanding af demokratier og såkaldte autokratier, hvor magten er placeret hos én gruppe, der bruger og udhuler de demokratiske spilleregler til at sikre sig fortsat magt. Bogen sætter ord på de udviklinger, der truer med at kvæle det levedygtige demokrati

Slik forholdet til Sovjetunionen historisk har vært avgjørende for utformingen av norsk nordområdepolitikk, står forholdet til Russland sentralt også i dag. Artikkelen drøfter tre aspekter ved sikkerhetspolitikkens plass i norsk syn på nordområdene og i norsk nordområdepolitikk etter årtusenskiftet. I første del ser vi overordnet på sammenhengen mellom norsk sikkerhetspolitikk og norsk nordområdepolitikk de siste tjue årene. I andre del analyserer vi russiske perspektiver på sikkerhet Arktis og forholdet til Norge, før vi i siste del tar for oss tillitsskapende samarbeid på det militære området mellom Norge og Russland ved å gi en analyse av hva som karakteriserer den bilaterale Incidents at Sea-avtalen (INCSEA).
Abstract in English:Between Heat Wave and Ice Front: The High North, Security and Great Power PoliticsAs the relationship with the Soviet Union historically was decisive for the development of Norwegian policy towards the European Arctic, the High North, relations with Russia remain a core concern also today. This article analyses three aspects of the significance of security policy in the Norwegian view of the High North in general and in Norwegian High North policy in particular after the turn of the millennium. In the first part, we assess the relationship between Norwegian security policy and High North policy in the last twenty years. The second part examines Russian perspectives on the Arctic and relations with Norway. The third and final analysis assesses the bilateral Incidents at Sea (INCSEA) agreement as part of Russian-Norwegian military confidence building measures.

EU har gjort en stor feil ved ikke å drive gjennom EU-medlemskap for Bosnia-Hercegovina. De stadige utsettelsene skyldes flere ting, blant annet nasjonale hensyn i EUs medlemsland og en fastlåst politisk situasjon i Bosnia-Hercegovina, som gjør nødvendige reformer vanskelig. Dette har skapt håpløshet i befolkningen og bidrar til fortsatt politisk ustabilitet. Rask integrering i EU og Nato er den eneste sikre veien til fred og utvikling i Bosnia-Hercegovina – og på Vest-Balkan generelt.
Abstract in English: Europe's Betrayal of Bosnia and Herzegovina
The EU has made a major mistake by not driving through EU membership for Bosnia and Herzegovina. The constant delays are due to several things, including national considerations in EU member states and a deadlocked political situation in Bosnia and Herzegovina, making necessary reforms difficult. This has created hopelessness in the population and contributes to continued political instability. Rapid integration in the EU and Nato is the only safe path to peace and development in Bosnia and Herzegovina, and in the Western Balkans in general.The EU has made a major mistake by not driving through EU membership for Bosnia and Herzegovina. The constant delays are due to several things, including national considerations in EU member states and a deadlocked political situation in Bosnia and Herzegovina, making necessary reforms difficult. This has created hopelessness in the population and contributes to continued political instability. Rapid integration in the EU and Nato is the only safe path to peace and development in Bosnia and Herzegovina, and in the Western Balkans in general.

Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.

I denne artikkelen undersøker vi om olje- og gassproduksjonen har negativ innvirkning på Norges klimaomdømme. Dette gjør vi ved å kartlegge meldinger som ble lagt ut på Twitter i forbindelse med det 26. klimatoppmøtet (COP 26) i Glasgow. For å sette Norges omdømme i perspektiv, sammenlikner vi Twitter-meldingene om Norge og Sverige. Studien viser at det er liten forskjell mellom meldingene som omhandler Norge og Sverige når det gjelder negative holdninger. Vi finner imidlertid to trekk som er av interesse for forståelsen av Norges omdømme. For det første er meldingene tematisk ulike: De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel. For det andre er de negative meldingene om Sverige av mer generell karakter, knyttet til kritikk av alle lands manglende omstilling, mens de negative meldingene om Norge er spesifikk, knyttet til olje- og gassproduksjon.
Abstract in English:Norway's Climate Reputation on TwitterIn this article we explore whether oil and gas industry negatively affects Norway's climate reputation by analyzing tweets posted during the 26th UN Climate Change Conference of the Parties (COP26) in Glasgow. To make our findings more reliable, we compare tweets about Norway with tweets about Sweden. The results of our study reveal that there is no significant difference in negative sentiment between tweets about Norway compared with tweets about Sweden. However, we find that tweets about the two states differ thematically. While dominant topics in tweets mentioning Sweden are about promotion of the green transition and climate activism, tweets about Norway are mostly about climate financing and the need to phase out fossil fuel production. Furthermore, negative tweets about Sweden are of a more general nature, similar to criticism of all countries not meeting their climate goals, while negative tweets about Norway are specific and related to fossil fuel industry.

I dette fokusnummeret ser vi tilbake på utviklingen på noen utvalgte områder innenfor internasjonal politikk (temaet) og Internasjonal Politikk (faget) i løpet av de 20 årene som har gått siden 11. september, 2001. Dette innledningsessayet presenterer de fire bidragene som belyser hvert sitt konkrete tema: bruken av narrativer i internasjonal politikk, faget Internasjonal Politikk, forholdet mellom USA og Russland, og folkeretten. Essayet tar et skritt tilbake og ser på helheten i arven fra 11. september og krigen mot terror som fulgte, med fokus på internasjonal politikk og internasjonal sikkerhet. I tillegg gir essayet et overblikk over de målbare kostnadene knyttet til krigen mot terror, status for krigen i dag, og status for fienden man har kjempet mot de siste 20 årene. Angrepene og responsen på dem gikk naturlig nok også på bekostning av noe, og visket ut andre, alternative handlingsforløp. Dette essayet beskriver noen av disse tapte mulighetene, og belyser også utfordring med å gjøre opp et «regnskap» 20 år etter 11. september-angrepene.
Abstract in English:International Politics and the Legacy of 9/11This special issue looks back at the developments within international relations since the terrorist attacks on 9/11, 2001, with a particular focus on four specific themes: the use of strategic narratives in international relations, International Relations as academic discipline, US-Russian relations, and international law. This introductory essay present the four contributions to the issue, while also zooming out to present a panoramic view of the many legacies of the 9/11 attacks and the subsequent War on Terror that were to make an imprint on both international relations and international security in general. The essay presents the measurable costs associated with the War on Terror, its current status, as well as that for the enemy against which the two-decades long campaign has been fought. The 9/11 attacks and the forceful response resulted in other potential opportunities being passed up or neglected, making it difficult to chart the actual cost of the war. Finally, the essay examines the difficulty in arriving at an agreed-upon metric for assessing whether the war has been a success.

I marts 2005 var det 20 år, siden Mikhail Gorbatjov kom til magten i Sovjetunionen som generalsekretær for Sovjetunionens Kommunistiske Parti og fremlagde sit program til reform af det sovjetiske system. Nøgleordene i reformen var perestrojka, glasnost og demokratisering. De fik ikke alene betydning indadtil, men også udadtil i forholdet til omverdenen, der hurtigt fattede lid til Gorbatjov og hans nyskabelser. Dette working paper giver et overblik over Gorbatjovs og hans meningsfællers opfattelse af udviklingen siden da og deres vurdering af reformernes skæbne og skildrer Ruslands stilling på verdensscenen i dag. Dette indebærer også en kritisk vurdering af præsident Vladimir Putins indenrigs- og udenrigspolitik. Der tegnes et billede af et svagt Rusland, der ikke har frigjort sig fra den sovjetiske arvs byrde, men tværtimod på mange måder søger tilbage til den autoritære styreform, et Rusland, der ved inertiens kraft stadig nyder en vis respekt, om end ikke anseelse i det internationale samfund. ; In March 2005 it was 20 years since Mikhail Gorbachev came to power in the Soviet Union as Secretary-General of the Communist Party of the Soviet Union and presented his programme for reform of the Soviet system. Key words in the reform were perestroika, glasnost and democratization. They became important not only internally but also externally in the relations to the outside world that swiftly put its trust in Gorbachev and his innovations. This working paper gives an overview of the perception that Gorbachev and his like-minded have of the development since then, presents their evaluation of the fate of the reforms and of the position of Russia on the world scene today. This also includes a critical evaluation of the domestic and foreign policies of President Vladimir Putin. The paper outlines a weak Russia that has not released itself from the burden of the Soviet heritage but on the contrary in many ways goes back to the authoritarian form of government, a Russia that by inertia still enjoys a certain respect although not esteem in the international community.

Bærekraftsmålene har gitt klassiske spørsmål innenfor utviklingspolitikken ny relevans: Hvem skal betale for globale fellesgoder? Kan man bruke bistand til dette formålet, eller bør den reserveres for innsats i spesifikke fattige land? I denne artikkelen undersøker vi hvordan DAC-landene, som kollektiv og hver for seg, forholder seg til disse temaene. Vi finner at de sliter med å følge en konsistent linje. Vi mener norske myndigheter kan tjene på å konseptualisere internasjonale fellesgoder bedre. Da blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer. Det er liten grunn til å tro at man vil ha mye større budsjetter til rådighet fremover. Teorien viser dessuten at man må forvente at det er optimalt å bruke skreddersøm for å fremskaffe ulike fellesgoder. Det krever detaljkunnskap. Vi trenger større forståelse av hvordan eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Vi trenger dessuten mer innsikt i hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt. Norge kan og bør bidra til det globale fellesgodet som denne typen kunnskap utgjør.
Abstract in EnglishBetween Politics and Statistics: Global Collective Goods and Development PolicyThe adoption of the Sustainable Development Goals has revived some classical issues in development policy: Who should pay for global collective goods? Can foreign aid be used for this purpose, or should such financing be reserved for efforts in specific poor countries? In this article we investigate how the members of the Development Assistance Committee of the OECD, collectively as well as individually, approach these questions. We find that they struggle to be consistent. In our opinion, the Norwegian government could gain from developing a better conceptualisation of global collective goods. This will first of all make it easier to have a consistent policy with respect to financing them. Secondly, such a conceptualisation will allow for a more strategic approach to new initiatives. Going forward, aid budgets are unlikely to grow much. Moreover, theory demonstrates that it is in general optimal to tailor the provision of different collective goods to the peculiarities of each case. This implies that expertise is essential. We need a better understanding of the functioning of existing multilateral organisations and mechanisms that manage both aid and global collective goods. In addition, more knowledge about the workings of the current multilateral system in different fields is required. Such knowledge is a global collective good and Norway could and should contribute to its provision.

Aktivisme bruges hyppigt blandt forskere og praktikere som en "overordnet etikette på dansk udenrigspolitik" (Pedersen & Ringsmose, 2017, s. 339). Der er ikke konsensus om, hvornår Danmark blev aktivistisk, eller om etiketten passer lige godt på alle områder af udenrigspolitikken. Ikke desto mindre er der bred enighed om, at Danmarks militære engagement i de seneste årtier, herunder særligt deltagelsen i Irak- og Afghanistan-krigene, udgør et højdepunkt i dansk aktivisme. Vores analyse diskuterer og nuancerer denne karakteristik ved at formulere en alternativ forståelse af politisk aktivisme inspireret af Hannah Arendts politiske teori. Med vores konceptualisering gentænker vi centrale begreber i litteraturen – initiativ, risiko og deltagelse – og sondrer mellem militært engagement og egentlig politisk aktivisme. Ud fra denne begrebslige ramme genbesøger vi Danmarks krigsdeltagelse i 2000'erne. Vi argumenterer for, at dansk udenrigspolitik, selv hvad angår krigsdeltagelsen, har været reaktiv, risikoavers og med begrænset folkelig forankring og derfor mindre aktivistisk, end litteraturen hidtil har antaget. Ved at fjerne den aktivistiske etikette forsøger vi at rejse nye spørgsmål om, hvad udenrigspolitisk aktivisme fremadrettet kan og bør være.
Abstract in English:Military Activism Without Political Action? Towards a New Conception of Activism in Danish Foreign and Security Policy Inspired by Hannah ArendtActivism is frequently used by researchers and practitioners alike as "a general label on Danish foreign policy" (Pedersen & Ringsmose, 2017, p. 339, authors' translation). There is no consensus as to when Denmark became activist or if the label is equally fitting to all foreign policy issue areas. However, there is broad agreement that the military engagements in recent decades, particularly the wars in Afghanistan and Iraq, constitute a high point in Danish activism. Our analysis challenges and nuances this characterization by exploring an alternative understanding of political activism inspired by Hannah Arendt's political theory. Our alternative concept of activism revisits the central elements of activism; initiative, risk and participation, and distinguishes between military engagement and political activism. Drawing on this conceptual framework, we revisit Denmark's war engagements focusing on Iraq and Afghanistan in the 2000s. We argue that from a political perspective even Denmark's war engagements have been reactive, risk averse, and with limited popular anchorage, and are therefore, less activist than hitherto argued. By tearing off the activist label we aim to revitalize the discussion about what Danish Foreign and Security policy can and should be at a time when such questions have rarely had more relevance.