Symbolism and Regime Change in Russia
In: Internasjonal politikk, Band 72, Heft 2, S. 285-290
ISSN: 0020-577X
16 Ergebnisse
Sortierung:
In: Internasjonal politikk, Band 72, Heft 2, S. 285-290
ISSN: 0020-577X
In: Nordic journal of wellbeing and sustainable welfare development: Nordisk tidsskrift for livskvalitet og baerekraftig velferdsutvikling, Band 2, Heft 1, S. 20-33
ISSN: 2703-9986
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 4, S. 420-423
ISSN: 1891-1757
Abstract in English:From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's RussiaGeir Flikke reviews the book "From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's Russia" by Michael McFaul.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 2, S. 197-222
ISSN: 1891-1757
Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.
In: Internasjonal politikk, Band 79, Heft 3, S. 319-330
ISSN: 1891-1757
I kjølvannet av terrorangrepene 11. september utviklet det seg et partnerskap mellom USA og Putins Russland. I dag synes det selvfølgelig at partnerskapet ikke ville vare. Men hvorfor sprakk det egentlig? Russland forkaster partnerskapet fordi det ikke møter Kremls forventninger om gjensidighet. Dessuten har Russland en helt annen oppfatning av hva årsakene til internasjonal terrorisme er og hvordan krigen mot terror skal utkjempes. Russlands gjenreisning under Putin er en underliggende faktor og innebærer at terrortrusselen etter hvert underordnes den mer tradisjonelle frykten for amerikansk militærmakt og dominans. Selv om en felles kamp mot terror stadig foreslås som bindemiddel for dårlige relasjoner, kan det neppe fungere som det i dagens nye kalde krig.
Abstract in English:The Unsustainable Russia-US Partnership in the War on TerrorRussia and the USA forged a strategic partnership following the 9/11 terrorist attacks. Today it seems obvious that such a partnership would not last. But why did it break? The article argues that the Kremlin leaves the partnership because its expectations of mutuality were not met. Russia also fundamentally disagreed with the USA on the sources of international terrorism and how best to conduct GWOT. Russia's revival under Putin's leadership is an underlying cause and implies that the terrorist threat is overshadowed be the traditional fear of NATO and US dominance. Albeit still figuring among the issue-areas suggested for US-Russian collaboration, the common fight against international terrorism will not function as a vehicle for rapprochement in the current cold war climate.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 3
ISSN: 1891-1757
Tre tiår etter det ble etablert, står Barentssamarbeidet overfor en politisk kontekst preget av økende spenning og et Russland i krig. Ved starten i 1993 signaliserte det en ny politisk linje i Arktis, Nordområdene og norsk Russland-politikk. I et område som utgjorde Vestens nordligste grense mot Sovjetunionen under den kalde krigen og der militariseringen var sterk, skisserte Norge sammen med Finland, Sverige og Russland et felles utenrikspolitisk engasjement der fred og stabilitet stod øverst på agendaen. Utviklingen bidro til nye internasjonale roller og aktiviteter for regionale og lokale aktører. I denne artikkelen har vi deres erfaringer i fokus når vi undersøker legitimeringspraksiser. Vi spør: Hvordan har legitimeringen av Barentssamarbeidet blitt påvirket av endringer i det sikkerhetspolitiske klimaet? Ved å fremheve lokale aktører i Barentssamarbeidet tar vi et steg inn i et utenrikspolitisk felt preget av politiske spenninger, ulike argumenter og et mangfold av meninger. Vi har en diskursanalytisk og praksisorientert tilnærming når vi identifiserer tre legitimeringsdiskurser: en geopolitisk oppdatert legitimering, en motvekt til dominerende representasjon av Russland, og en representasjon av aktøregenskapene til Barentssamarbeidet i lys av framtidig norsk-russiske relasjoner.
Abstract in EnglishThe Barents Cooperation Amid Geopolitical Tensions: A Discourse Analysis of Norwegian ExperiencesBack in 1993 the formalization of the Barents-cooperation signaled a new political approach in the Arctic region, High North, and Norwegian Russia-policy. In the area where militarization was strong and which formed the Wests northernmost border with the Soviet Union during the Cold War, Norway, together with Finland, Sweden and Russia, outlined a joint foreign policy engagement where peace and stability were at the top of the agenda. Today, almost 30 years later, the Barents-cooperation is surrounded by growing geopolitical tension – especially highlighted in the period after the Russian annexation of Crimea in 2014. In this article we try to answer the question: What is the Barents-cooperation in the context of today's international political situation? By emphasizing the voices of the actors in the cooperation, as this article does, we take a step into a field characterized by political tensions, by arguments, and a diversity of opinions within the Norwegian foreign policy field. Based on interviews with actors from the Barents-cooperation, the article presents three different discourses: a geopolitically updated legitimization; a counterweight to the dominant representation of Russia; and a representation of the agency of the Barents-cooperation in light of future Norwegian-Russian relations.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 2, S. 167-192
ISSN: 1891-1757
Svalbard og vernesonen rundt øygruppen står sentralt i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Siden 1977 har en konflikt mellom landene omhandlet Norges rett til myndighetsutøvelse i disse farvannene. Hva er russiske persepsjoner av norsk politikk i vernesonen? Hvordan har persepsjoner og reaksjoner utviklet seg siden årtusenskiftet? Hvilke endringer – om noen – ser vi i forbindelse med forverringen i det bilaterale forholdet etter 2014? Og hva betyr dette for faren for en eventuell konflikt i dette området? Oppsummert finner vi at 2014 ikke fremstår som noe vannskille med hensyn til forholdet mellom Norge og Russland i vernesonen. Den store endringen kom da de russiske føderale myndighetene fra og med «Elektron»-saken i 2005 gikk over fra protest til dialog. Siden har Russland lagt seg på en relativt forsonlig linje. Unntaket er en kort periode etter arrestasjonen av den russiske tråleren «Sapfir-2» i etterkant av delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010, da store deler av rederinæringen og andre i det russiske nord var i harnisk og krevde handling angående vernesonen. Etter 2011 har hendelser i vernesonen blitt håndtert uten ytterligere eskalering. Dette er derimot ikke en naturtilstand, men en situasjon underbygd av en rekke spesifikke faktorer som kan komme til å endre seg.
Abstract in EnglishSafeguarding Norwegian Rights around Svalbard: Russian Perceptions and ReactionsSvalbard and the maritime zone around the Arctic Archipelago are central to the bilateral relationship between Norway and Russia, both in terms of economic and security concerns. Since 1977, a dispute between the countries has concerned Norway's right to assert sovereignty in these waters. What are Russian perceptions of Norwegian sovereignty enforcement in the Fisheries Protection Zone (FPZ)? How have perceptions and reactions evolved since the turn of the millennium? What changes – if any – do we see in connection with the deterioration in the bilateral relationship after 2014? And what does this mean for the danger of a possible conflict in this area? In summary, we find that 2014 does not appear to be a watershed with respect to the relationship between Norway and Russia in the FPZ around Svalbard. The change came when Russian central authorities after the Elektron-case in 2005 switched from protest to dialogue. Since then, a relatively conciliatory line has been emphasized regarding this dispute. The exception is a short period after the arrest of the Russian trawler Sapfir-2 following the 2010 Norway-Russia Delimitation Agreement, when large parts of the fishing industry and other regional actors in the Russian north were in harness and demanded action. After 2011, incidents in the FPZ have been handled without further escalation, although this is by no means a state of nature, but a situation underpinned by a number of specific factors that could be subject to change.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 3
ISSN: 1891-1757
Denne artikkelen undersøker hvordan nylig inntrufne endringer i amerikansk atomvåpenstrategi kan påvirke krisestabiliteten mellom USA og Russland og hvilke implikasjoner det kan ha for Norge. Enkelt oppsummert fremstår moderniseringsprogrammene til atomvåpnene, introduksjonen av nye våpen og den deklaratoriske politikken egnet til å undergrave krisestabiliteten fordi det gir USA økte counterforce-kapasiteter. Dette har implikasjoner for norsk alliansepolitikk: Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan senke terskelen for etablering av bastionforsvaret og øke russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk politikk. Med utgangspunkt i tradisjonell teori om krisestabilitet, fremstår flere av de identifiserte endringene i USAs atomvåpenstrategi som destabiliserende. Den tyder på at amerikanske myndigheter ikke aksepterer ideen om den «kjernefysiske revolusjonen». Til tross for dette, skal bekymringen for atomkrig ikke overdrives. Militære analyser må omsettes til politikk. Selv om sannsynligheten for et vellykket førsteslag øker, er det vanskelig å forestille seg politikere som vil risikere atomkrig. Det betyr at avskrekking er mer robust enn hva rene militæranalyser tilsier.
Abstract in EnglishIn the Shadow of Nuclear Weapons: American Nuclear Policy and NorwayThe aim of this article is to provide insight into how recent changes in U.S. nuclear weapon strategy might affect crisis stability between the U.S. and Russia and what implications they might have for Norway. In brief, the nuclear modernization programs, introduction of new systems and changes in declaratory policy may undermine crisis stability because they enhance U.S. "counterforce" capabilities. This has implications for Norwegian alliance policy: changes in U.S. nuclear strategy might lower the threshold for Russia to establish the bastion concept and increase Russia's uncertainty about the scope of Norwegian facilitation of U.S. policy. Utilizing traditional theories of crisis stability on recent policy changes indicates that the current stability is tenuous. It seems as if subsequent U.S. administrations do not accept the idea of a "nuclear revolution". Despite this, concerns about a nuclear war should not be exaggerated. Military analyses must be translated into political action. Even if the chance of a successful first strike increases, it is difficult to imagine politicians willing to risk a nuclear war. This indicates that deterrence is more robust than what pure military analyses suggest.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1, S. 28-52
ISSN: 1891-1757
Denne artikkelen undersøker diskursens rolle i konsolidering av autoritære regimer. Gjennom å etablere en dialog mellom Jacques Rancières arbeider om politikk og avpolitisering og poststrukturalistisk diskursanalyse argumenterer artikkelen for at diskursiv avpolitisering bidrar til at autokratier befester seg, og viser at autoritær konsolidering ofte finner sted i skjæringsfeltet mellom nasjonal og internasjonal politikk. Artikkelen retter et særskilt søkelys på Rancières begrep om kløfter som politikkens scene, og teoretiserer hvordan slike kløfter nøytraliseres i avpolitisering. Artikkelen fremsetter så en metode for å analysere diskursiv avpolitisering empirisk ved å konseptualisere Rancières logikker som idealtypiske avpolitiseringsdiskurser, og illustrerer denne analytiske strategien ved å anvende den på russisk offisiell diskurs i senere år (2015–2020). Slik forklarer artikkelen hvordan diskursive konstruksjoner har befestet Russland som autokrati: Den viser at autoritær konsolidering i Russland under Putin muliggjøres av rotfestede avpolitiserende diskurser som (re)produseres og forsterkes i et sammenvevet innenriks- og utenrikspolitisk felt. Artikkelen fremmer begrepet diskursiv avpolitisering som et nytt perspektiv på fagdebatter om den liberale verdensordens utfordringer og såkalte hybridregimer.
Abstract in English:Depoliticizing Democracy Through Discourse: Understanding Authoritarian Consolidation in Russia through Jacques Rancière's Political TheoryThis article investigates the role of discourses in processes of authoritarian consolidation. By bringing Jacques Rancière's works on politics and depoliticization into dialogue with poststructuralist discourse analysis, the article argues that discursive depoliticization contributes towards authoritarian consolidation, and displays how authoritarianism deepens in a co-dependent nexus of domestic and international politics. Focusing in particular on Rancière's concept of gaps as the stage for politics, the article theorizes how gaps are neutralized in depoliticization. The article offers a method for unpacking discursive depoliticization empirically by conceptualizing Rancière's logics as ideal-typical depoliticizing discourses, and illustrates this analytical strategy through analysis of Russian official discourse in recent years (2015–2020). The article thereby explains how discursive constructions have strengthened Russian autocracy: Entrenched depoliticizing discourses, produced and reinforced in a co-constitutive internal/external sphere, makes possible authoritarian consolidation in Russia under Putin. The article puts forward the concept of discursive depoliticization as a novel perspective on challenges to the liberal international order, and on "hybrid" regimes.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 2
ISSN: 1891-1757
USA hadde ingen doktriner for opprørsbekjempelse (COIN) da operasjonene i Afghanistan og Irak startet. Mens krigene pågikk ble det, til tross for stor uenighet, innført en slik doktrine i 2007. Krigene førte også til både endringer i organisering og utrustning av amerikanske styrker, og til store endringer av planlagte investeringer av militært ustyr. Begge krigene endte i nederlag, og i tiden etter har USA på ny fokusert på stormaktsrivalisering. Men utgiftene til krigføringen i Afghanistan og Irak, og endringene i investeringsmønster, har svekket USAs evne til å konkurrere militært med Kina og Russland.
Abstract in EnglishAfghanistan, Iraq and the Development of US Military PowerThe United States had no doctrine for Counterinsurgency Operations (COIN) when the wars in Afghanistan and Iraq started in 2001 and 2003, respectively. In 2001 the US armed forces were designed for Great Power competition and conflict. During the course of the wars, substantial changes were made in the organization and equipment of the forces, and a COIN doctrine was introduced in 2007. In turn, large scale modernization of, and investments in, equipment suited for Great Power conflict were reduced in scale or cancelled. The cost of the wars and the changes in operational focus have blunted the US's ability to compete militarily with China and Russia.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1, S. 104-131
ISSN: 1891-1757
Utenlandske investeringer er en viktig del av økonomien i mange land. Det gjelder også Norge, hvor utenlandskontrollerte foretak sysselsetter 21 prosent av arbeidstakerne i privat næringsliv. Samtidig vet vi at strømmene av investeringer internasjonalt er i endring, med vekst i aktiviteten fra stater som tidligere har investert lite utenlands. Det gjelder spesielt Kina, men også India, Russland og noen andre ikke-tradisjonelle investorland. I denne artikkelen studerer vi hvordan Norges posisjon som destinasjon for investeringer endrer seg. Vi diskuterer utviklingen i lys av etablerte teorier innen samfunnsøkonomi og statsvitenskap.
Abstract in English:Norway as a Destination for Foreign Investment: Trends and ExplanationsForeign investment is an important component of the economy of many countries. This is the case for Norway too, where foreign-controlled enterprises employ 21 percent of the workers in the (private) business sectors. We know that foreign investment flows are changing, with increased activity from countries that have traditionally invested little abroad. This is true for China, especially, but also for India, Russia, and some other non-traditional investor countries. In this article, we study how Norway's position as a destination for investment is changing. We discuss the developments in relation to established theories within economics and political science.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 4, S. 478-489
ISSN: 1891-1757
Slik forholdet til Sovjetunionen historisk har vært avgjørende for utformingen av norsk nordområdepolitikk, står forholdet til Russland sentralt også i dag. Artikkelen drøfter tre aspekter ved sikkerhetspolitikkens plass i norsk syn på nordområdene og i norsk nordområdepolitikk etter årtusenskiftet. I første del ser vi overordnet på sammenhengen mellom norsk sikkerhetspolitikk og norsk nordområdepolitikk de siste tjue årene. I andre del analyserer vi russiske perspektiver på sikkerhet Arktis og forholdet til Norge, før vi i siste del tar for oss tillitsskapende samarbeid på det militære området mellom Norge og Russland ved å gi en analyse av hva som karakteriserer den bilaterale Incidents at Sea-avtalen (INCSEA).
Abstract in English:Between Heat Wave and Ice Front: The High North, Security and Great Power PoliticsAs the relationship with the Soviet Union historically was decisive for the development of Norwegian policy towards the European Arctic, the High North, relations with Russia remain a core concern also today. This article analyses three aspects of the significance of security policy in the Norwegian view of the High North in general and in Norwegian High North policy in particular after the turn of the millennium. In the first part, we assess the relationship between Norwegian security policy and High North policy in the last twenty years. The second part examines Russian perspectives on the Arctic and relations with Norway. The third and final analysis assesses the bilateral Incidents at Sea (INCSEA) agreement as part of Russian-Norwegian military confidence building measures.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 4, S. 445-455
ISSN: 1891-1757
Når regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020, er det nesten et tiår siden forrige melding ble presentert. Veldig mye har endret seg siden da, ikke minst i form av Kinas fremvekst, økt spenning mellom NATO og Russland, og en reaksjonær amerikansk president. Nordområdene og hele det sirkumpolare Arktis har blitt en arena for symbolpolitikk og militær øvelsesaktivitet, samtidig som de arktiske landene fortsetter å samarbeide om en rekke saker. Midt i dette står Norge. Denne introduksjonsartikkelen til fokusnummeret om Norge, nordområdene og utenrikspolitikk trekker de store linjene i utviklingen de seneste årene med hensyn på Norges posisjon og rolle. Den introduserer også de andre bidragene og peker på noen av de mest aktuelle funnene som vi bli diskutert.
Abstract in English:Introduction to Focus Issue: Norway, the High North and Foreign PolicyWhen the Norwegian government presents a new report to the parliament on its High North policy in the autumn of 2020, almost a decade has passed since the previous report was presented. A lot has changed since then, not least in the form of China's emergence, increased tensions between NATO and Russia, and a reactionary US president. The High North and the entire circumpolar Arctic have become an arena for symbol politics and military exercise activity, while the Arctic countries continue to co-operate on a number of issues. In the middle of this is Norway. This introductory article to the focus issue on Norway, the High North and foreign policy examines the broad lines of developments in recent years with regard to Norway's position and role in the north. It also introduces the other contributions and points to some of the most relevant findings that are being discussed.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1, S. 6-27
ISSN: 1891-1757
Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 1, S. 1-31
ISSN: 1891-1757
De siste ti årene har enkelte avgjørelser i norsk barnevern skapt sterke internasjonale reaksjoner. Våren 2016 demonstrerte over 8000 personer i elleve land i forbindelse med en sak som angikk en norsk-rumensk familie. Denne artikkelen undersøker tre saker som har gitt Norge betydelige diplomatiske utfordringer (India 2011, Russland 2014 og Romania 2016). Artikkelen ser på hvorfor sakene utløste så sterke reaksjoner, og redegjør for hvordan norske myndigheter håndterte sakene. Vi beskriver også gjeldende norsk lovverk og prosedyrer på feltet. Et viktig funn i vår undersøkelse er at alle sakene kan knyttes til andre sterke drivkrefter i det aktuelle landet. Det er kombinasjonen av en dramatisk familiehistorie i møte med en større politisk agenda som gjør sakene så kraftfulle og betente i de enkelte landene. I materialet vi legger frem, finner vi også tegn til læring og forbedring i Utenriksdepartementets (UD) håndtering, og også utvikling og forbedring i måten UD har samarbeidet med andre deler av embetsverket på. Samtidig stiller artikkelen spørsmål ved hvorfor et sentralt verktøy i arbeidet med å håndtere denne type saker (ratifiseringen av Haagkonvensjonen), kom på plass så sent.
Abstract in EnglishDiplomatic Controversies Sparked by Decisions of the Norwegian Child Welfare Service: A Preliminary AssessmentDecisions taken by the Norwegian child welfare services have in the past decade, in some cases, created strong international reactions. In the spring of 2016, over 8,000 people in eleven countries demonstrated in connection with a case involving a Norwegian-Romanian family. This article examines three issues that have presented significant diplomatic challenges to Norway (India 2011, Russia 2014 and Romania 2016). The article looks at why the cases triggered such strong reactions and explains how the Norwegian authorities handled these cases. It also outlines the relevant Norwegian legislation and judicial procedures in the field. The paper finds that the three controversial cases assessed linked with other strong driving forces or national political issues in the country in question. In the material we present, there is also evidence of learning and improvement in the way the Norwegian Ministry of Foreign Affairs handled these challenges, and there also seems to have been improvement in the way the Ministry of Foreign Affairs collaborated with other parts of the civil service. At the same time, the article questions why a key tool in dealing with these types of cases (The 1996 Hague Convention) was ratified so late in Norway.