Suchergebnisse

How are school meals organized in the Scandinavian countries? And in what ways can new pedagogical practice lead to better school meal programs for students and a better understanding of the importance, for health and sustainable development, of the food offered through schools? Learning Through Food and Meals in Primary School takes a look at school meal programs in Denmark, Sweden and Norway with the objective of providing educators and teacher-education students an understanding of school meals from public health and nutritional perspectives, as well as a sense of the potential for teaching through school meals.

The book is written in Danish, Swedish and Norwegian, and is structured in three parts, presenting new research from each of the three countries. Thematically, the chapters range from studies of different school meal initiatives to analyses of the social, democratic, and pedagogical significance of school meals.

Through the different contributions, the book presents both experiences of how teaching through food can be done in a practical sense and an argument for its importance in an overall pedagogical and didactic perspective.

The book will be relevant for anyone who is interested in food and meals served in primary schools, such as teachers, researchers, politicians and school administrators.

The authors include researchers, educators and primary school administrators. Learning Through Food and Meals in Primary School has been edited by Dorte Ruge (UCL University College, Denmark), Frøydis Nordgård Vik (University of Agder, Norway), and Johanna Björklund and Sara Frödén (Örebro University, Sweden). The anthology has been made possible with the support of Nordplus Horisontal, project LEARNFOOD. The illustrations on the cover of the book are by Elisabeth Werngren (Sweden) and Marie Madsen (Denmark). - Hvordan er skolemåltiderne organiseret i de skandinaviske lande? Og på hvilken måde kan ny pædagogisk praksis give eleverne et bedre skolemadstilbud og en bedre forståelse af skolemadens betydning for sundhed og bæredygtig udvikling? Læring gennem mad og måltider i grundskolen præsenterer viden om skolemad fra Danmark, Sverige og Norge. Formålet med antologien er at give pædagoger, lærere og studerende indenfor læreruddannelse, folkesundhed og ernæring viden om skolemad, og om hvad læring gennem måltider kan være. Bogen er skrevet på dansk, svensk og norsk. Den er inddelt i tre dele, som præsenterer ny forskning fra hvert enkelt land. Tematisk spænder indholdet fra studier af forskellige skolemadsordninger til forskning i skolemåltidernes sociale, demokratiske og pædagogiske betydning. Gennem de forskellige bidrag præsenterer bogen både erfaringer med, hvordan læring gennem skolemåltider kan foregå i praksis, og en begrundelse for, hvorfor dette er vigtigt i et helhedsorienteret pædagogisk og didaktisk perspektiv. Bogen er relevant for alle, som er optaget af mad og skolemåltider i grundskolen, herunder lærere, forskere, politikere, skoleledere og rektorer. Forfatterne omfatter både forskere og lærere, pædagoger og skoleledere i grundskolen. Læring gennem mad og måltider i grundskolen er redigeret af Dorte Ruge (UCL Erhvervsakademi og Professionshøjskole, Danmark), Frøydis Nordgård Vik (Universitetet i Agder, Norge) samt Johanna Björklund og Sara Frödén (Örebro Universitet, Sverige). Antologien er støttet af Nordplus Horisontal, projekt LEARNFOOD. Illustrationer på omslag er udarbejdet af Elisabeth Werngren (Sverige) og Marie Madsen (Danmark).

Artikkelen ser på mulighetene og utfordringene med avskrekking som strategisk tilnærming til det stadig viktigere cyberdomenet, fra et småstatsperspektiv. Forfatterne argumenterer for at det er essensielt å opprette og ansvarliggjøre en multinasjonal og multidepartemental/-sektoriell cyberorganisasjon for at reell cyberavskrekking skal være mulig å generere.
Innledningsvis beskriver artikkelen den klassiske og utvidete oppfatningen av avskrekking, og hvilke kriterier som må ligge til grunn for å kunne oppnå avskrekkende effekt: kapasitet, kredibilitet og evnen til å kommunisere effektivt. Sett fra et globalt sikkerhetsperspektiv har muligheten til å generere avskrekkende effekt vært med på å forme verden, spesielt i perioden 1945 til 1990. Kompleksiteten i sikkerhetssektoren har imidlertid økt signifikant siden da, mye grunnet økt global konnektivitet og fremveksten av cyberdomenet.
Artikkelen diskuterer hvordan kriteriene for avskrekking utfordres når strategien skal appliseres i cyberdomenet, med fokus på problemene knyttet til antallet aktører/vektorer, ulike motiver for handlinger, manglende felles grunnlag som utgangspunkt for å adressere utfordringene, og forskjellig oppfatning omkring attribusjon og proporsjonalitetsprinsippet. Forfatterne fremholder at disse utfordringene gjør det vanskeligere, men desto viktigere å identifisere hvordan man kan generere avskrekking i cyberdomenet – spesielt for høyteknologiske småstater, som Norge. Å håndtere dette på en god måte forutsetter at man ser på bredden av avskrekkingsteori i sammenheng over tid, og småstater må erkjenne sine svakheter og spille på sine styrker. Anbefalingene som fremlegges, er åpningstrekk som gjør nettopp dette, og som samtidig bereder grunnen for å dra veksler på komplementære effekter av ulike dimensjoner ved avskrekkingststrategi på lengre sikt.
Abstract in English
This article explores the possibilities and challenges associated with deterrence as strategy in the increasingly significant cyber-domain, from a small state perspective. The authors argue that genuine cyber-deterrence is contingent upon the creation of an accountable cyberorganization, with a multinational and multi-departmental/sectorial composition.
The article addresses classical and broader deterrence, and the criterions that must be met in order to successfully deter; capability, credibility, and the ability to communicate effectively. From a global perspective, the ability to generate effective deterrence has been key to shape the international security landscape in the period from 1945 to 1990. However, the complexity of the security sector has increased significantly since then – much due to the seemingly ever-growing global connectedness and the emergence of the cyber-domain.
The article further explores and discusses how the criteria for effective deterrence is tested when applied to the cyber-domain, with emphasis on the problems associated with the number of actors/vectors, varying motives for actions, the lack of a shared conceptual foundation as a basis to address the challenges, and differing opinions concerning attribution and proportionality. The authors argue that these problems make it difficult, but thus the more important to identify how to generate effective deterrence in the cyber-domain – especially for high-tech small states such as Norway. Effective management of the problem-complex requires exploration of the whole range of deterrence theory over time, and small states must recognize their inherent weaknesses and play to their strengths. The recommendation put forth here is an initial move which allows just that, and which at the same time sets the stage for more elaborate strategies that exploit the complementary effects of different dimensions of and approaches to deterrence.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.

This paper is a tentative approach towards a comparative analysis of the revolutionary process in Chile and Nicaragua. History and structural differences between the Chilean and the Nicaraguan social formations are scrutinized. A reflection on the Marxist-leninist notion of revolution and the concept of democracy is axial in both cases studies

The Arctic is characterized by a well-functioning international governance regime. Arctic and non-Arctic states aim to solve the challenges following climate change in concert. However, certain challenges and processes may destabilize the intergovernmental order in the long run. This report distinguishes between global and regional dynamics. Future global struggles between the great powers may have repercussions in the high north. On the regional level itself, four questions may destabilize Arctic governance: the status of the North-East Passage, unresolved border disputes, the role of China, and the introduction of more military capabilities. The report offers two guidelines for the strategic approach of the Commonwealth of Denmark towards the Arctic. Firstly, the Commonwealth can play a constructive role for the future stability of the Arctic by aiming, to the extent possible, to solve the four regional challenges. Secondly, the approach of the Commonwealth towards the question of Arctic stability cannot be disentangled from Copenhagen's global priorities.

Artikkelen diskuterer forholdet mellom den europeiske integrasjonsprosessen og det atlantiske samarbeidet under USAs ledelse. Problemstillingen artikkelen besvarer er hvilke tilnærminger Trump-administrasjonen har hatt til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og hvordan vi kan forklare denne tilnærmingen. I særlig grad dreier dette seg om balansegangen mellom europeisk strategisk autonomi på den ene siden, og amerikansk lederskap i Nato på den andre. Dette forholdet må forstås i lys av spørsmålet om lederskap i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, noe som har vært et gjennomgangstema i europeisk integrasjon siden starten på 1950-tallet. Med en organisasjonsteoretisk tilnærming søker artikkelen å forklare hvorfor USA inntar et mer instrumentelt perspektiv overfor EU. Et slikt perspektiv innebærer at USA prioriterer ressurser til de områdene i verden der USA står overfor de største sikkerhetspolitiske utfordringene. For å forklare denne utviklingen diskuterer artikkelen USAs holdninger til EUs nyere forsvarsinitiativer og supermaktens ambivalens i forhold til disse. I møte med den nye Biden-administrasjonen blir det derfor viktig å avklare grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Et slikt fellesskap dreier seg ikke bare om felles interesser, men også om delte normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
Abstract in English:Why So Ambivalent? US Policies Towards the EU's Defence AmbitionsThe article discusses the relationship between the European integration process and Atlantic cooperation under US leadership. The research question the article answers is what kind of approaches the Trump Administration has had towards the EU's security and defence policies and how we can explain these approaches. More precisely, the article discusses the balances between European strategic autonomy on the one hand and American leadership in NATO on the other. This has all to do with the question of leadership in Euro-Atlantic security politics, which has been an enduring question ever since the European integrations process was initiated during the 1950's. By utilising an organisation theoretical approach, the article seeks to explain why the US approaches the EU from an instrumental point of view. Such a perspective implies that the US priorities resources to those areas in the world where the US faces its greatest challenges. To explain this development the article discusses the US' attitudes towards the EU's defence package and the superpower's ambivalence towards it. When assessing the new Biden Administration, it therefore becomes important to explain the foundation for the transatlantic security community. Such a community is not about common interests only, but also about shared norms and values on how to handle common security challenges.

I akademia skrives det ofte at stater deltar i institusjoner så lenge dette sammenfaller med deres interesser på ethvert tidspunkt. Implikasjonen av dette er at stater som Kina kanskje vil avvise internasjonale institusjoner så fort de føler at institusjonene ikke er nyttige. Jeg vil hevde at Kina lar sine interesser formes av institusjonene ut over hva ytre rammevilkår vil tilsi. For å belyse dette argumentet tar artikkelen for seg en casestudie med utviklingen av Shanghai-samarbeidsorganisasjonen (SCO) og Kinas holdninger i denne prosessen. Spesifikt vil artikkelen trekke linjer fra forhandlingene mellom Kina og Sovjetunionen over grensespørsmål på 1980-tallet frem til grunnleggingen av SCO på 2000-tallet. Ved å sammenligne en rasjonell tilnærming med en historisk vil artikkelen hevde at den historiske er mer relevant for å forstå Kinas holdninger. Artikkelen argumenterer at en historisk tilnærming har potensial som et nyttig verktøy, og at den bør undersøkes mer innen IR-faget.
Abstract in EnglishEfficient tools or historical frameworks? China's attitude to international institutionsIn academia, it is common to assume that states participate in institutions insofar as this serves their interests at any given time. The implication is that states like China may reject international institutions as soon as they no longer consider them useful. The author argues that China lets its interests be shaped by the institutions beyond what structural factors imply. To shed light on this argument, this article conducts a case study of the development of the Shanghai Cooperation Organization (SCO) and China's attitudes to this process. Specifically, the article will draw connections from negotiations between the China and the Soviet Union over border disputes in the 1980s to the foundation of the SCO in the 2000s. By comparing a rational approach with a historical one, the article argues that the historical approach is more relevant to understand China's attitudes. It further argues that a historical approach has potential as a useful tool and should be examined further in IR.

Iver Neumann has been one of the most productive and visible foreign policy and IR scholars of his generation. He has had great influence both internationally and at NUPI. He has, however, not become a prophet in his own country. Norway's political science community has expressed little interest in the three traditions that have been the lasting anchor points in Neumann's works: the English School, the German tradition of critical theory and French post-modernism. This article suggests that Norwegian political studies have expressed a lack of curiosity – if not an active skepticism – towards political theory in general and continental approaches in particular. The errand here is not to wonder why. Rather, it is to provide the briefest of glimpses into some of the perspectives that lie outside the Anglo-American, methodological mainstream of Norwegian political science.

Ansettelsen i 2020 av ny sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM) har igjen skapt debatt om skatteparadiser som har vært et økende internasjonalt tema siden finanskrisen i 2008. Artikkelen analyserer Norges Banks tilnærming til skatteparadiser slik den fremkom gjennom ansettelsesprosessen, og illustrerer tradisjonelle skillelinjer i debatten om skatteparadiser. Artikkelen har derfor relevans ut over å klargjøre Norges Banks tilnærming. Analysen bygger på offentlig tilgjengelige muntlige og skriftlige uttalelser knyttet til ansettelsen, og relevante dokumenter som opplyser bakgrunnen for at skatt ble innlemmet i NBIMs etikkarbeid fra 2017. Vi argumenterer for at sentralbanken posisjonerer seg tydelig på en forsvarslinje som utfordrer en anmodning fra Stortinget om å innlemme selskapers skatteposisjon i etiske retningslinjer. Det begrunnes med fire aspekter ved sentralbankens tilnærming til skatteparadiser: en snevrest mulig definisjon av skatteparadiser som fenomen; en uklar holdning til aggressiv skatteplanlegging; en nedtoning av skatteparadisenes negative konsekvenser; en snever tolkning av eget ansvar. Diskusjonen illustrerer et behov for en avklaring av innholdet i norsk politikk på skatt og åpenhet, herunder skatteparadiser.
Abstract in English:In the Central Bank's Blind SpotThe appointment in 2020 of a new head of the Norges Bank Investment Management (NBIM), has actualized a debate on tax havens, a growing concern following the international financial crisis of 2008. The article analyses the Norwegian central bank's approach to tax havens as it unfolded throughout the appointment process and illustrates traditional divisions in tax haven debates. The analysis builds on publicly available oral and written statements following the appointment, and relevant documents that inform the background of how tax and transparency became integrated in NBIM's work on ethics from 2017. The central argument put forward here is that the central bank position represents a traditional defense of tax haven use, in which challenges a request by the Norwegian Parliament to subordinate companies' tax strategies to ethical guidelines. We show that this is justified with four identified aspects of the central bank's tax haven approach: a narrow definition of the tax haven phenomenon; an unclear attitude to aggressive tax planning; a downplay of negative consequences of tax havens; a narrow interpretation of its own responsibilities. The discussions illustrate the need to clarify the content and practical management of the Norwegian policy on tax and transparency, including tax havens.

Bærekraftsmålene har gitt klassiske spørsmål innenfor utviklingspolitikken ny relevans: Hvem skal betale for globale fellesgoder? Kan man bruke bistand til dette formålet, eller bør den reserveres for innsats i spesifikke fattige land? I denne artikkelen undersøker vi hvordan DAC-landene, som kollektiv og hver for seg, forholder seg til disse temaene. Vi finner at de sliter med å følge en konsistent linje. Vi mener norske myndigheter kan tjene på å konseptualisere internasjonale fellesgoder bedre. Da blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer. Det er liten grunn til å tro at man vil ha mye større budsjetter til rådighet fremover. Teorien viser dessuten at man må forvente at det er optimalt å bruke skreddersøm for å fremskaffe ulike fellesgoder. Det krever detaljkunnskap. Vi trenger større forståelse av hvordan eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Vi trenger dessuten mer innsikt i hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt. Norge kan og bør bidra til det globale fellesgodet som denne typen kunnskap utgjør.
Abstract in EnglishBetween Politics and Statistics: Global Collective Goods and Development PolicyThe adoption of the Sustainable Development Goals has revived some classical issues in development policy: Who should pay for global collective goods? Can foreign aid be used for this purpose, or should such financing be reserved for efforts in specific poor countries? In this article we investigate how the members of the Development Assistance Committee of the OECD, collectively as well as individually, approach these questions. We find that they struggle to be consistent. In our opinion, the Norwegian government could gain from developing a better conceptualisation of global collective goods. This will first of all make it easier to have a consistent policy with respect to financing them. Secondly, such a conceptualisation will allow for a more strategic approach to new initiatives. Going forward, aid budgets are unlikely to grow much. Moreover, theory demonstrates that it is in general optimal to tailor the provision of different collective goods to the peculiarities of each case. This implies that expertise is essential. We need a better understanding of the functioning of existing multilateral organisations and mechanisms that manage both aid and global collective goods. In addition, more knowledge about the workings of the current multilateral system in different fields is required. Such knowledge is a global collective good and Norway could and should contribute to its provision.

BILATERAL RELATIONS ON THE MEND: Transforming the Mosaic of Opportunities into Policies of Stability and Reconciliation between Afghanistan & PakistanBilateral reconciliation and trust building between Afghanistan and Pakistan require determined individuals who will prioritize identification of workable solutions to regional instability.This report summarizes recommendations on how to approach such solutions. The recommendations emerged during two rounds of track-II dialogue – one in Kabul in May, and one in Islamabad in September, 2017 - between influential individuals from Afghanistan and Pakistan, organized by the Royal Danish Defence College (RDDC) and the Regional Peace Institute (RPI).In addition to discussing a host of other issues, the two rounds of the conference generated ideas and innovative suggestions on how to deal with peace negotiations between the Afghan government and the Taliban, the future of Western engagement in Afghanistan, ways to resolve the Afghan refugee crisis and increasing the volume of trade between Pakistan and Afghanistan.The constructive and innovative development of recommendations during both rounds went beyond initial expectations in terms of volume and quality. However, generating innovative policy recommendations, by itself, is insufficient without their effective implementation.This report can be viewed as a mosaic of ideas and opportunities to enter a path of reconciliation and stability. If implemented, these ideas and recommendations can lead to addressing the outstanding issues between Afghanistan & Pakistan.By presenting this mosaic of progress, this report, and the authors behind it aspire to contribute in a meaningful manner to mending the existing relations between Afghanistan and Pakistan.

Igennem de sidste to år (2018–2019) er den førte danske politik i forhold til Kina blevet mere ambivalent. Særligt når det gælder kinesiske investeringer, er Danmark blevet mere forsigtig. Denne artikel undersøger hvilke faktorer, der har haft betydning for Danmarks skiftende politik i forhold til kinesiske investeringer, gennem to større case-studier: Kinesiske investeringer i Grønland og Huawei i Danmark. Kort fortalt udpeges her tre faktorer, der er afgørende for Danmarks politik i forhold til kinesiske investeringer: for det første landets langvarige økonomiske ideologi som en lille, åben økonomi, svarende til øvrige nordiske lande og som medlem af EU, med et pragmatisk behov for udenlandske markeder; for det andet en stærk, national tro på demokrati og statens forsvarsalliance med USA, herunder dets dedikerede medlemskab af NATO; og for det tredje opkomsten af fremmedfjendske og nationalistiske politiske partier, der udfordrer den tidligere mere afbalancerede og pragmatiske tilgang kendetegnende for større partier samt går ind for et mere anti-kinesisk standpunkt.
Abstract in English:Denmark's Policy on Chinese Investments: Pragmatism Balancing with Increasing Threat PerspectivesDuring the past two years (2018–2019), Denmark's policy towards China has become more ambivalent. In particular, Denmark has become more cautious about inward Chinese investments. This article examines the factors that have affected Denmark's changing policy on Chinese investment, with two major case studies: Chinese investments in Greenland, and Huawei in Denmark. In a nutshell, it points out three decisive factors: first, the country's long-term ideology as a small, open economy, similar to other Nordic countries and as a member of the EU, with a pragmatic need for foreign markets; second, a strong national belief in democracy and the state's defense alliance with the United States, including its dedicated NATO membership; and third, the rise of xenophobic and nationalist political parties, challenging the earlier more balanced and pragmatic approach characteristic of larger parties as well as advocating a more anti-Chinese stance.

I 2001 besluttet Stortinget en vesentlig endring i forsvarskonsept og en betydelig reduksjon i forsvarsstrukturen. Forsvarets hovedoppgave skulle ikke lenger være å utgjøre et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar. Beslutningen var et brudd med forsvarskonseptet som hadde dominert norsk forsvarsplanlegging under den kalde krigen og i tiåret som fulgte. Hvorfor ble invasjonsforsvaret forlatt, og hva ble Forsvarets nye hovedoppgave? Artikkelen argumenterer for at det finnes tre dominerende og delvis konkurrerende forklaringer på omleggingen av Forsvaret: en sikkerhetspolitisk, en kulturell og en økonomisk. Den første tilnærmingen ser beslutningen som drevet av et ønske om å bidra mer i utenlandsoperasjoner for å bli oppfattet som en «god alliert» i NATO og USA. Den andre forklarer overgangen med en kulturell endring der en ny og mer «internasjonalisert» forsvarspolitisks diskurs vant frem blant norske beslutningstakere. Den tredje ser endringen som et uunngåelig resultat av invasjonsforsvarets manglende økonomiske bærekraft.
Abstract in English:Security Policy, Culture or Defence Economics? Competing Explanations for the Transformation of the Norwegian Armed Forces after the Cold WarIn 2001, the Storting – Norway's parliament – decided on a significant change in Norway's national defence concept and a significant reduction in the defence structure. The Armed Forces' main task should no longer be to constitute a mobilization-based territorial defence force. The decision was a break with the defence concept that had dominated Norwegian defence planning during the Cold War and in the decade that followed. Why was territorial defence abandoned, and what became the Armed Forces' new main task? The article argues that there are three dominant and partly competing explanations for the transformation of the Armed Forces: a security policy explanation, a cultural explanation and an economic explanation. The first approach sees the decision as driven by a desire to contribute more in international operations in order to be perceived as a "good ally" in NATO and the United States. The second explains the transformation with cultural changes among Norwegian decision-makers, through which a new and more "internationalized" defence policy discourse became dominant. The third sees the change as the inevitable result of the financial unsustainability of the old status quo in the Armed Forces.