Suchergebnisse

Under 2017 och 2018 ökade Kinas direktinvesteringar i Sverige avsevärt till följd av ett antal stora förvärv, mestadels i fordonsindustrin. Samtidigt har den svenska offentliga debatten kring kinesiska investeringar blivit mer kritisk sedan 2017, då investeringarna överlag talades om i positiva ordalag. Under 2018 och 2019 har en rad aktörer inom statliga myndigheter, politiska partier, media och civilsamhället beskrivit Kinas investeringar som ett potentiellt säkerhetshot. Näringslivsrepresentanter är mindre synliga i debatten men även här finns det en tydlig trend av ökad uppmärksamhet på potentiella säkerhetsrisker kopplade till kinesiska investeringar. Den svenska synen på Kina tycks konvergera allt mer med vad EU har kallat för sin nya "mer realistiska" hållning gentemot Peking. Ett antal policyprocesser har inletts, vilket sannolikt kommer leda till att svensk lagstiftning stärks på flera områden för att öka kontrollen av Kinas investeringar och engagemang i Sverige, särskilt i kritisk infrastruktur såsom telekommunikationsnät men även vad gäller företag vars verksamhet anses som säkerhetskänslig i mer generell bemärkelse.
Abstract in EnglishChinese Investments in Sweden: From Fame to Fear?China's direct investment in Sweden surged in 2017 and 2018 due to a number of large acquisitions, mostly in the automotive industry. At the same time, the public debate on Chinese investments has become more critical since 2017, when they were typically seen in a positive light. Throughout 2018 and 2019, a number of actors in government authorities, political parties, the media and civil society have described China's investments as a potential security threat. Although less prominent in the public debate, business representatives have also become increasingly vocal about potential security risks associated with Chinese investment. The Swedish view of China seems to be aligning with what the EU has called its new "more realistic" approach to Beijing. Meanwhile, a number of policy processes have been launched which are likely to lead to the strengthening of existing legal frameworks to scrutinise Chinese investment and activity in Sweden, especially concerning critical infrastructure such as telecommunications networks, but also more generally concerning companies whose activities are regarded as sensitive from a security perspective.

Nesten to tiår etter den USA-ledete intervensjonen i Afghanistan, på tross av massiv innsats for å bygge en afghansk stat, så kollapset den afghanske regjeringsstrukturen i august 2021, og Taliban gjeninntok hovedstaden Kabul. Hvorfor mislyktes det internasjonale statsbyggingsprosjektet? Kunne ekstern statsbygging ha lykkes om tilnærmingen var en annen? Denne artikkelen tar utgangspunkt i nyere litteratur (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk) og gjør en analyse av hvordan dilemmaer i ekstern statsbygging manifesterte seg i Afghanistan henholdsvis på det politiske, militære og økonomiske området. Historisk har stabilitet i Afghanistan hvilt på en balanse mellom en svak sentralmakt og et betydelig rom for tradisjonelle samfunnsstrukturer. USA, som ekstern statsbygger, var opptatt av lojalitet fra en sterk sentralmakt, og underminerte derfor en maktfordeling som kunne gitt større grad av legitimitet. Resultatet ble en stat som var helt avhengig av ekstern støtte, og idet USA inngikk en avtale direkte med den væpnede opposisjonen, Taliban, så går den afghanske staten i oppløsning.
Abstract in EnglishDoomed to Fail? The US and the Afghan State-building Project, 2001–2021Nearly two decades after the US-led intervention in Afghanistan, following a massive effort to build an Afghan state, the country's government structure collapsed in August 2021, and the Taliban took control of the capitol Kabul. Why did international state-building fail? Could external state-building have been successful if the approach had been a different one? This article takes recent contributions to the literature on the dilemmas of external state-building as its point of departure (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk), and presents an analysis if how these dilemmas came to the fore in the political, military, and economic domains. Historically, Afghan stability have rested on a balance between a weak central authority, with considerable influence resting with traditional societal actors. The US, as an external state-builder, was concerned with loyalty from a strong central power, and thereby undermined the division of power that could otherwise have gained a higher degree of legitimacy. The result is a state which was fully dependent on external support, and as the US entered a treaty with the armed opposition, the Taliban, the Afghan state apparatus collapses.

Når og hvorfor velger stater å bruke militærmakt i grensetvister? Artikkelen argumenterer for at kvantitative studier av grensetvister i internasjonale relasjoner (IR) i for stor grad har fokusert på statiske forklaringsvariabler. For å forstå taktikkskifter må vi isolere hendelsesdynamikker, ikke konstante egenskaper. Paul Huths innflytelsesrike «nettverksmodell» åpner for nettopp dette, men jeg finner at dens logikk er ustø og dens empiriske støtte tvilsom. I stedet foreslår jeg en alternativ mekanisme, inspirert av Barbara Walters borgerkrigteori: En truet stat har et akutt behov for å signalisere kampvilje, og grensetvister er ideelle «scener» for slike signaler. Dermed kan vi forvente aggressive taktikkskifter innad i tvister like etter at eksterne trusler inntreffer – stikk i strid med Huths modell. Jeg tester de to hypotesene på et datamateriale om Kinas konfliktnettverk mellom 1954 og 2005. Mer omfattende tester er nødvendig for å fastslå modellens forklaringskraft, men dette materialet gir ettertrykkelig støtte til mitt argument. Sannsynligheten for at Kina ville militarisere en grensetvist mer enn tredoblet seg i ukene etter at Beijing ble utfordret militært av en eller flere utenforstående stater. Resultatet er uforenlig med litteraturens dominerende tese og styrker dermed oppfatningen av statiske forklaringsvariabler som utilstrekkelige for å kartlegge rykk og napp mellom fred og aggresjon i internasjonale grensetvister.
Abstract in EnglishFrom Peace to Fury: Reframing Tactical Shifts in Territorial DisputesWhen and why do states violently contend their territorial claims? I argue that the quantitative literature in IR stands ill-prepared to solve this puzzle due to an endemic appetite for static variables. Territorial disputes escalate because states' tactics shift; to grasp the dynamic sequences spurring those shifts is therefore critical. Paul K. Huth's network approach provides a powerful starting point, and I interrogate his hypothesis that threatened states acquiesce in disputes. The inference is both theoretically misplaced and empirically dubious, I find. Yet by injecting the Schellingian logic of 'commitment-signalling', drawing on Barbara Walter's theory of civil wars, I recast Huth's model: tactical shifts are aggressive, not conciliatory, when states perceive outside threats. I test this antithesis using a sequence-sensitive logistic regression model, employing China's territorial-dispute history between 1954 and 2005 as a crucial-case experiment. Strong evidence favours this paper's argument. That has implications for further research. My Network-Signalling model has promise and should be tested more extensively.

Tre tiår etter det ble etablert, står Barentssamarbeidet overfor en politisk kontekst preget av økende spenning og et Russland i krig. Ved starten i 1993 signaliserte det en ny politisk linje i Arktis, Nordområdene og norsk Russland-politikk. I et område som utgjorde Vestens nordligste grense mot Sovjetunionen under den kalde krigen og der militariseringen var sterk, skisserte Norge sammen med Finland, Sverige og Russland et felles utenrikspolitisk engasjement der fred og stabilitet stod øverst på agendaen. Utviklingen bidro til nye internasjonale roller og aktiviteter for regionale og lokale aktører. I denne artikkelen har vi deres erfaringer i fokus når vi undersøker legitimeringspraksiser. Vi spør: Hvordan har legitimeringen av Barentssamarbeidet blitt påvirket av endringer i det sikkerhetspolitiske klimaet? Ved å fremheve lokale aktører i Barentssamarbeidet tar vi et steg inn i et utenrikspolitisk felt preget av politiske spenninger, ulike argumenter og et mangfold av meninger. Vi har en diskursanalytisk og praksisorientert tilnærming når vi identifiserer tre legitimeringsdiskurser: en geopolitisk oppdatert legitimering, en motvekt til dominerende representasjon av Russland, og en representasjon av aktøregenskapene til Barentssamarbeidet i lys av framtidig norsk-russiske relasjoner.
Abstract in EnglishThe Barents Cooperation Amid Geopolitical Tensions: A Discourse Analysis of Norwegian ExperiencesBack in 1993 the formalization of the Barents-cooperation signaled a new political approach in the Arctic region, High North, and Norwegian Russia-policy. In the area where militarization was strong and which formed the Wests northernmost border with the Soviet Union during the Cold War, Norway, together with Finland, Sweden and Russia, outlined a joint foreign policy engagement where peace and stability were at the top of the agenda. Today, almost 30 years later, the Barents-cooperation is surrounded by growing geopolitical tension – especially highlighted in the period after the Russian annexation of Crimea in 2014. In this article we try to answer the question: What is the Barents-cooperation in the context of today's international political situation? By emphasizing the voices of the actors in the cooperation, as this article does, we take a step into a field characterized by political tensions, by arguments, and a diversity of opinions within the Norwegian foreign policy field. Based on interviews with actors from the Barents-cooperation, the article presents three different discourses: a geopolitically updated legitimization; a counterweight to the dominant representation of Russia; and a representation of the agency of the Barents-cooperation in light of future Norwegian-Russian relations.

Artikkelen diskuterer EUs nye forsvarspakke med særlig vekt på CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) og EDF (European Defence Fund). Formålet er å styrke EU som sikkerhetspolitisk aktør og legge grunnlaget for europeisk strategisk autonomi. Forsvarspakken utfordrer norsk sikkerhets-, forsvars- og forsvarsindustripolitikk. Problemstillingene artikkelen besvarer er: Hvilke konsekvenser får de nyere EU-initiativene for norsk forsvarsindustri- og forsvarsforskningspolitikk? Hvordan opptrer myndighetene (Forsvarsdepartementet; FD) slik at Norge er i stand til å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri? Vi legger instrumentelle og institusjonelle teorier og perspektiver til grunn for analysen. Instrumentelle teorier forteller at aktørene handler formålsrasjonelt etter en konsekvenslogikk. Institusjonelle teorier forteller at aktørene søker legitimitet, og handler i tråd med etablert kultur og forventninger i omgivelsene. EU får en økende betydning der unionens sikkerhets- og forsvarspolitikk blir likere EUs andre politikkområder. Et flernivåperspektiv blir derfor relevant for et område som tidligere var forbeholdt medlemsstatene. Våre intervjuer med representanter for norske myndigheter og forsvarsindustri forteller at de har fragmentert kunnskap om og forventninger til betydningen av EUs forsvarspakke. Vi konkluderer at aktørene har en instrumentell tilnærming, men at manglende helhetlig forståelse gjør det vanskelig å svare formålsrasjonelt. Aktørene handler derfor også i tråd med et kulturperspektiv.
Abstract in English:What Now, Norwegian Defence Industry? Instrumental and Institutional Answers to the EU's New Security and Defence PoliciesThe article discusses the EU's new defence package with emphasis on CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) and EDF (European Defence Fund). The aim is to strengthen the EU as a security actor and encourage strategic autonomy. This package challenges Norwegian security-, defence-, and defence industrial policies. The research questions are: What consequences will these EU-initiatives have for Norwegian defence industry- and defence research policy? How will the authorities (Ministry of Defence; MoD) act to maintain a national defence industry? We apply instrumental and institutional theories. Instrumental theories expect rational actions in accordance with logic of consequences. Institutional theories expect appropriate actions in line with established culture and expectations in their surroundings. The EU's security and defence policy becomes more similar with other fields of EU policies. Therefore, a multilevel governance approach is relevant. Our interviews with representatives for Norwegian authorities and defence industry tell that they have fragmented knowledge and expectations about the significance of the defence package. We conclude that the authorities act instrumentally, but lack of a comprehensive understanding makes it difficult to answer rationally. The authorities therefore also act according to a cultural perspective.

Norges relasjon til Kina har siden anerkjennelsen av Folkerepublikken i januar 1950 blitt utøvd i et spenn mellom småstatsrealisme og småstatsidealisme. Norges handlingsrom og politikk overfor stormakten Kina utformes i et samspill mellom nasjonale og internasjonale faktorer, men i tråd med teoriretningen ny-klassisk realisme har strukturene i det internasjonale systemet størst forklaringskraft. Som en liten stat må Norge manøvrere i forhold til stormaktenes maktbalanse og rivalisering for å sikre sin egen velferd og sikkerhet. Norge valgte i 1949 å inngå i en allianse med USA gjennom NATO, og dette har siden vært bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norges handlingsrom vis-a-vis Kina er dermed til enhver tid påvirket av USAs forhold til Kina. Denne artikkelen trekker de lange linjer i norsk Kina-politikk over syv tiår, fra 1950 til 2020. Med en ambisjon om global orden som et ekstra sikkerhetsnett var Norge tidlig ute med å anerkjenne Kina og støttet landets inntreden i FN-systemet, men den kalde krigen begrenset relasjonene. USAs engasjement av Kina på begynnelsen av 1970-tallet var et vendepunkt i norsk Kina-politikk. Den tiltakende rivaliseringen mellom USA og Kina de siste år gjør at norsk Kina-politikk nå igjen står overfor et vendepunkt, i retning av redusert handlingsrom og engasjement.
Abstract in English: Norway's relationship with China over the Past 70 Years: A Small State's Idealism and Realism with Respect to a Great PowerFrom recognizing the People's Republic of China in 1950 until today, both realism and idealism as well as domestic and international level factors have informed Norway's relationship with China. Nonetheless, this article finds that in accordance with neo-classical realism, international system variables have the strongest explanatory value on Norway's China policy. Since joining NATO in 1949, Norway's alliance with the United States has been the pillar in Norway's defence and security policy. Norway's room for maneuver crafting and implementing its China policy is consequently strongly affected by the ups and downs in Sino-U.S. relations. Unlike the United States, Norway recognized the PRC in 1950 and supported China's entry into the UN system, but the Cold War restricted Norway from further developing its relations with China. The Sino-U.S. rapprochement in the early 1970s enabled Norway to engage China, and the end of the Cold War in 1989 enabled Norway to widen its engagement to include issues such as environment and climate change, human rights and welfare policies. Nevertheless, after five decades of engagement, Norway's approach to China is currently once again changing as the result of an intensified Sino-U.S. rivalry and a changing threat perception of China across Europe.

Artikkelen gir en oversikt over den «visuelle vendingen» innen IP-faget og diskuterer noen av de mest sentrale teoretiske argumentene som har blitt lagt frem i denne sammenheng, med særlig vekt på studiet av «internasjonale ikoner». Denne diskusjonen leder videre til en empirisk studie, nærmere bestemt en kasusstudie med utgangspunkt i bildet av Omran Daqneesh, også kjent som «Syrian boy in an ambulance». Dette bildet, som ble tatt under beleiringen av Aleppo i august 2016, oppnådde raskt ikonisk status i den bredere vestlige debatten, og det er nettopp samspillet mellom bilde og fortolkning i form av tekst jeg ser nærmere på i analysen. Ved hjelp av en diskursanalyse viser jeg hvordan debatten bar preg av uklarhet og en slags ubestemmelighet når det gjaldt hvordan en burde respondere til ikonet i utenrikspolitisk forstand. Dette funnet leder meg videre til artikkelens teoretiske bidrag: å anskueliggjøre hvordan begrepet apori kan bidra til å teoretisere debatten rundt borgerkrigen i Syria. Mer konkret argumenter jeg for at debattens innramming leder til et selvkonstruert paradoks, som kommer til uttrykk i ulike krav om at noe må gjøres, uten at dette «noe» spesifiseres. Dermed blir kravet i seg selv et symbol på en utveisløshet; det ender i en apori. Formålet med artikkelen er derfor todelt: For det første å undersøke hvilken rolle bilder spiller i internasjonal politikk og, for det andre, å belyse hvordan møtet med en apori fordrer refleksjon, som derfor kan bidra til å åpne opp for alternative tilnærminger til de forståelsesrammene som preget, eller kanskje rettere sagt fremdeles preger, diskursen rundt borgerkrigen i Syria.
Abstract in English:Icons and Aporias in the Western Debate on the Civil War in Syria
This article provides an overview of the 'visual turn' in IR and reflects on some of the key theoretical arguments put forward with particular attention paid to the proposed study of 'international icons'. This discussion provides the basis for an empirical study in which I examine the photograph of Omran Daqneesh, also known as the Syrian boy in an ambulance, as a case study. This photo, which was taken during the siege of Aleppo in August 2016, quickly reached an iconic status in the broader Western debate on the Syrian Civil War. The ensuing analysis zooms in on and accentuates the interplay between the visual and (textual) interpretation. This is done by way of discourse analysis, through which I demonstrate how the debate was characterized by an ambiguity and an undecideability regarding what should be done in terms of foreign policy as a response to the icon. Building on this finding, I advance this article's theoretical contribution: to suggest that the concept of aporia can help us theorize the debate on the Syrian civil war. More specifically, I argue that the current framing of the debate leads to a self-constructed paradox, which finds its expression in the various demands that 'something must be done', without this 'something' being specified. As such, the demand becomes a symbol of a undecidability; it ends in an aporia. Thus, the purpose of this article is two-fold: First, to understand the role of images in international politics and, second, to illuminate how the aporetic encounter demands reflection, which therefore can open up thinking space for alternative approaches to the frames of interpretation that dominated, or rather, continues to dominate the discourse around the civil war in Syria.

This study takes a novel approach to the study of threatening communications by arguing that they can be characterized as a genre – a genre that generally carries strong connotations of intimidation, fear, aggression, power, and coercion. We combine the theoretical framework of Rhetorical Genre Studies (RGS) with results from theoretical and empirical analyses of threats to arrive at a more comprehensive perspective of threats. Since threats do not form part of any regular curriculum of genres, we designed a survey to test how recognizable they are. While scholars on threats describe threatening communications as remarkably varied in form and contextual features, the majority of our respondents categorized test items as threats without prompts of any kind, indicating that threats are a recognizable genre. We propose that threatening communications belong to a wider category of illicit genres: i.e. genres that generally disrupt and upset society and commonly affect their targets negatively. The uptakes of illicit genres are very different from those of other genres, as the users of the genres often actively avoid naming them, making uptake communities significant shapers of illicit genres. The present study contributes to research on threatening communications, since genre theory sheds light on important situational factors affecting the interpretation of a text as a threat – this is a particularly contentious question when it comes to threats that are indirectly phrased. The study also contributes to genre theory by pointing to new territory for genre scholars to examine, namely illicit genres. Studies of illicit genres also have wider, societal benefits as they shed light on different kinds of problematic rhetorical behavior that are generally considered destructive or even dangerous. ; Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genrestudiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler. Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelsesværdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre. Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navn-give dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set. ; Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genrestudiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler. Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelsesværdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre. Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navn-give dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set.