Suchergebnisse

Genstande. Rum. Kroppe. I årtier har kulturforskningen fokuseret på sproglige konstruktioner og tegnenes spil. Men nu er tingene og det materielle for alvor vendt tilbage. Det kræver analyser af det materielle som dynamiske og betydningsproducerende processer, relationer og praksisser: som materialiseringer.I denne antologi stiller otte forfattere fra forskellige forskningsområder skarpt på genstandenes, rummenes og kroppenes materialiseringer ved at analysere, hvad og hvordan materialitet 'gør' og 'gøres'. Inspireret af nye materialitetsteorier og især af Actor Network Theory indkredser forfa

Indhold: Jens F. Jensen: And now - this: Rock-videos, TV-erfaring, collage og montage, skizofren fragmentering og oplevelsesstruktur inde i det postmoderne. Tove Arendt Rasmussen: Fiktion og reception i det interpersonelle rum. Helle Alrø: Følelser, fornuft og fascination - i mediereceptionen og i medieundervisningen. Gunhild Agger: Genskrivningens veje : Karen Blixen og massekulturens skabeloner. Elin Andersen: Den utopiske krop : eksempler fra storbyliv og teatrets avantgarde fra ca. 1890 til ca. 1930. Ernst-Ullrich Pinkert: "Den poetiske virknings fædreland er overnationalt" : Georg Büchners Woyzeck i Danmark. Ulf Hedetoft: Allegorien om os selv og de andre : et essay om nationalidentitetens naturlige iscenesættelser. Gorm Harste: Postmodernitetens klistermærker : om myter , kaos og komplexitet i det post-hierarkiske samfund / Gorm Harste og Bernadette Dubois. Peer Mylov: Lorenzer, Freud og Habermas

Bærekraftsmålene har blåst nytt liv i debatten om hvorvidt globale fellesgoder kan og bør finansieres med bistand. I denne replikken til Nikolai Hegertuns essay En stille revolusjon av utviklingspolitikken, argumenterer jeg for at det er liten grunn til å være strengt normativ i dette spørsmålet, blant annet fordi den statistiske definisjonen av bistand ikke utelukker dette; det er presedens for en viss bruk av bistand for slike formål; bistandsvolum uansett ikke er et fullstendig mål på givernes innsats og sier lite om kvaliteten på den; og fordi en rekke nasjonale og regionale fellesgoder – som uten tvil kan finansieres med bistand – er nødvendige for at globale fellesgoder skal kunne produseres eller konsumeres av innbyggere i fattige land. Vi vet heller ikke med sikkerhet at tradisjonell bistand gir større velferdsøkninger i fattige land enn finansiering av globale fellesgoder. Det er mulig å se for seg både at de globale utfordringene sluker bistanden og at de gir støtet til internasjonalt samarbeid i et omfang vi ikke har sett før. Gitt de underliggende drivkreftene – en kombinasjon av altruisme og egeninteresser – er det mer sannsynlig med gradvise endringer i utviklingspolitikken enn en revolusjon.
Abstract in English:Development Policy: Revolution is an Illusion?The Sustainable Development Goals have reinvigorated the debate on whether aid can and should be used to finance global collective goods. In this comment on Nikolai Hegertun's essay Aid's Silent Revolution? (En stille revolusjon av utviklingspolitikken), I argue that the statistical definition of aid does not categorically rule out such financing, for which there are precedents; that aid volumes in any case do not tell the full story about the extent and quality of donor efforts; and that many national and regional collective goods – which certainly can be financed by aid – are necessary for the production and enjoyment of global collective goods by individuals living in developing countries. Moreover, we do not know with certainty that traditional aid produces greater welfare improvements in such countries than global collective goods do. It is possible to envisage both that current global challenges will swamp aid and that they will induce international cooperation on an unprecedented scale. However, given the underlying forces of altruism and national self-interest, a gradual change in development policy is more likely than a revolution.

Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.

Siden Gulfkrigen i 1991 har skandinaviske land deltatt i nesten 30 år med sammenhengende krig, på blant annet Balkan, i Afghanistan, i Irak, Libya, Mali og Syria. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme? Tradisjonelle teorier fra realismen, institusjonalismen og konstruktivismen gir ingen gode svar. Innenfor organisasjonsteorien derimot, finnes det forklaringer knyttet til begrepet «strategisk kultur». Ved å utforske den strategiske kulturen i USAs militære styrker under krigene i Afghanistan, Irak og Libya trer det frem et tydelig mønster: det bombes for mye på militær side, og det snakkes for lite på diplomatisk side. I USAs doktriner levnes det lite til overs for dialog, forhandling og kompromiss. Dermed blir den strategiske kulturen innad i de militære styrkene et outrert uttrykk for en krigføringsform der operasjonene ses på som et null-sum spill. Resultatet blir oftest systemkollaps i statene som angripes. Denne kulturen har store konsekvenser for små skandinaviske allianseavhengige land: knappe forsvarsressurser trekkes inn i hengemyrerer det er vanskelig å komme ut av, ikke minst fordi koalisjonslederen selv, USA, forårsaker dem.
Abstract in English:How Should Scandinavian Military Activism Be Understand?Since the 1991 Gulf War, Scandinavian states have continuously been engaged in various international operations, i.e. on the Balkans, in Afghanistan, in Iraq, Libya, Mali and Syria. How can we comprehend this peculiar form of Scandinavian military activism? Traditional theories derived from realism, institutionalism and constructivism provides few convincing explanations. Within organisational theory however, plausible explanations may be found though the concept of 'strategic culture'. By exploring the military culture prevailing inside US forces operating in Afghanistan, Iraq and Libya, a consistent pattern arises: too much bombing from the military side, coupled with insufficient diplomatic talks. Little effort is paid to dialogue, negotiations and compromises. US warfighting thereby becomes a one-dimensional expression of a zero-sum game where the winner takes it all. The result is a collapse inside the states that are attacked. This culture has grave consequences for small Scandinavian allies: scarce military resources are trapped into a quagmire made by the coalition leader itself, the United States.

Av historiska, ekonomiska och säkerhetspolitiska orsaker är Finland ett "minst sannolikt fall" (least likely case) vad gäller oro över kinesiska investeringar. Finland har inom EU haft det högsta relativa handelsberoendet av Kina. Sedan år 2016 är Finland även ett av de EU-länder som fått mest investeringar från Kina absolut sett. Finland, som inte är NATO-medlem, har oproblematiska relationer till Kina och en öppen ekonomi, som ännu för några år sedan välkomnade kinesiska investeringar. Landet har också en ovanligt lång obruten tradition av inhemsk lagstiftning om utländska investeringar som sedan 1992 kan betecknas som liberal. Under de senaste två åren har det emellertid bland policyeliten och i den allmänna diskussionen skett en drastisk förändring i synen på kinesiska investeringar som närmast kan betecknas som en gestalt shift. En påföljd av detta är att behovet av en bättre helhetsbild om kinesiska investeringar har identifierats. Informationsutbyte och koordinering mellan olika myndigheter har förbättrats på många sätt. Samtidigt har man även fördjupat nordiskt myndighetssamarbete och informationsutbyte om relevant lagstiftning och praxis inom området. Även om samarbete kring utländska investeringar inte ingick i Stoltenberg-rekommendationerna år 2009, så kan man se det som ett naturligt led i intensifierat nordiskt säkerhetssamarbete.
Abstract in English:The Canary That Fell Silent. Finland's Gestalt Shift on Chinese InvestmentsFor a mixture of historical, economic and security policy reasons Finland can be regarded as a least likely case with regard to apprehensiveness over Chinese investments. Within the EU, Finland has had the highest relative trade dependence on China. Since 2016, Finland is also one of the EU member states that have attracted the most Chinese investment in absolute terms. Finland, which is not a NATO member, has unproblematic relations with China and an open economy that up until a few years ago welcomed Chinese investments. The country also has an unusually long unbroken tradition of domestic legislation regarding foreign investments, which since 1992 can be characterised as liberal. However, during the last two years, there has been a drastic change in views on Chinese investments, both among the policy elite and in the public debate. This change can be regarded as a veritable gestalt shift. As a corollary, a need for a better overview of Chinese investments has been identified. Information exchange and coordination between various governmental departments has been improved in several ways. Simultaneously, cooperation and information exchange between relevant Nordic authorities regarding relevant legislation and praxis has also deepened. Although the 2009 Stoltenberg recommendations did not encompass cooperation on foreign investments, this can be seen as a natural leg in intensified Nordic security cooperation.

In this chapter we outline the Danish and Scandinavian experiences with coalition governments and coalition governance. We do so by first briefly describing the historical path that has led to the political system we see working today in these countries. Then we tell about the political culture and institutional factors that lead to coalition governments. In the third section, we look at the nature of political agreements. We discuss the preconditions for coalition governments or coalition governance and its pros and cons. We focus on the trade-offs between including different interests into legislative coalitions and the possible lack of clarity of responsibility or of party identity that this inclusion entails. ; In this chapter we outline the Danish and Scandinavian experiences with coalition governments and coalition governance. We do so by first briefly describing the historical path that has led to the political system we see working today in these countries. Then we tell about the political culture and institutional factors that lead to coalition governments. In the third section, we look at the nature of political agreements. We discuss the preconditions for coalition governments or coalition governance and its pros and cons. We focus on the trade-offs between including different interests into legislative coalitions and the possible lack of clarity of responsibility or of party identity that this inclusion entails.