Når alt blir personlig. Trump i internasjonal politikk
In: Internasjonal politikk, Band 76, Heft 3, S. 241
ISSN: 1891-1757
7 Ergebnisse
Sortierung:
In: Internasjonal politikk, Band 76, Heft 3, S. 241
ISSN: 1891-1757
In: Internasjonal politikk, Band 76, Heft 3, S. 121
ISSN: 1891-1757
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 2, S. 197-222
ISSN: 1891-1757
Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.
In: Wind , M 2017 ' "Why the British Conception of Sovereignty Was the Main Reason for Brexit – And Why the British 'Leave-Vote' May End Up Saving rather than Undermining the EU" ' 2017 udg , Centro Studi sul Federalismo Research Paper .
Doomsdays preachers suggested that Brexit and Trump would mean the end of the liberal world order as we know it and thus the end of the EU. The research presented here suggests the opposite. Not only have Europeans turned their back to populism by voting yes to reforms and pro-EU-parties and governments in different member states over the past months, but Brexit and Trump also seems to have given a complete new momentum to the European project. This article demonstrates why Brexit cannot be generalized to the rest of the continent but is the result of a complicated and special British conception of what it means to be a sovereign state in the 21st century. Moreover and paradoxically, surveys show that the greatest fear among Europeans today is not more European integration but right wing populism and European Disunion.
BASE
In: Internasjonal politikk, Band 79, Heft 1, S. 8-24
ISSN: 1891-1757
Hensikten med denne artikkelen er å bidra til diskusjonen om idealismens betydning for USAs utenrikspolitikk. Utgangspunktet er at ideelle hensyn synes å ha fått redusert betydning under Obama og siden Trump. Ettersom den amerikanske idealismen angivelig skriver seg fra en særegen politisk historie og ideologiske tradisjoner med dype røtter i amerikansk samfunnsliv, er denne endringen til å undres over. I teksten lanseres og diskuteres fem hypoteser som kan forklare idealismens bortfall: anti-idealisme, overflodsidealisme, personlighetstrekkidealisme, strukturselektert idealisme og tidsåndsidealisme. Det konkluderes med at bortfallet av idealisme ikke nødvendigvis betyr at USAs egeninteresse blir bedre ivaretatt.
Abstract in English:Idealism's Disappearing ActThe aim of this article is to contribute to the discussion on the role of idealism in U.S. foreign policy. During the Obama and Trump presidencies, the significance of idealistic considerations in U.S. foreign policy has dwindled. The change is remarkable, as the idealistic impulse allegedly stems from ideological traditions deeply rooted in American society as well as a unique political history. From this observation, five hypotheses, apt to explain the diminishing impact of idealism, are suggested and discussed: anti-idealism, abundance induced idealism, idealism by personal bent, structurally selected idealism and zeitgeist idealism. The article concludes that U.S. self-interest is not necessarily better off with a cessation of idealism.
In: Internasjonal politikk, Band 76, Heft 4, S. 316
ISSN: 1891-1757
Valget af Trump og Brexit indskriver sig sammen med Ruslands selvhævdende adfærd og Kinas øgede globale rolle i en udvikling, der set med danske udenrigspolitiske øjne opfattes som mere end almindeligt foruroligende: "De tektoniske plader, som dansk udenrigspolitik har hvilet på i mange år, er i bevægelse", skriver Regeringen i sin Udenrigs-og Sikkerhedspolitiske Strategi 2017/18 (Regeringen 2017a). Artiklen belyser på den baggrund den aktuelle debat om, hvordan Danmark kan og skal agere i en verden, der opfattes som stadigt mere usikker og uforudsigelig. Artiklen fokuserer især på spørgsmålet om, hvorvidt der lægges op til en nytænkning eller blot en justering af Danmarks foretrukne udenrigspolitiske virkemidler og institutionelle forankring. Med afsæt i en analyse af de seneste års strategiske udmeldinger og konkrete udenrigspolitiske tiltag identificerer artiklen et stigende modsætningsforhold mellem retorikken og ressourcerne i dansk udenrigspolitik. Skellet mellem det, der italesættes som udenrigspolitisk nødvendigt og det, der opfattes som indenrigspolitisk muligt, vokser, og som følge heraf fremstår det danske svar på de seneste års bekymrende internationale udvikling indtil videre usammenhængende.
In: Internasjonal politikk, Band 79, Heft 1, S. 25-38
ISSN: 1891-1757
Artikkelen diskuterer forholdet mellom den europeiske integrasjonsprosessen og det atlantiske samarbeidet under USAs ledelse. Problemstillingen artikkelen besvarer er hvilke tilnærminger Trump-administrasjonen har hatt til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og hvordan vi kan forklare denne tilnærmingen. I særlig grad dreier dette seg om balansegangen mellom europeisk strategisk autonomi på den ene siden, og amerikansk lederskap i Nato på den andre. Dette forholdet må forstås i lys av spørsmålet om lederskap i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, noe som har vært et gjennomgangstema i europeisk integrasjon siden starten på 1950-tallet. Med en organisasjonsteoretisk tilnærming søker artikkelen å forklare hvorfor USA inntar et mer instrumentelt perspektiv overfor EU. Et slikt perspektiv innebærer at USA prioriterer ressurser til de områdene i verden der USA står overfor de største sikkerhetspolitiske utfordringene. For å forklare denne utviklingen diskuterer artikkelen USAs holdninger til EUs nyere forsvarsinitiativer og supermaktens ambivalens i forhold til disse. I møte med den nye Biden-administrasjonen blir det derfor viktig å avklare grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Et slikt fellesskap dreier seg ikke bare om felles interesser, men også om delte normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
Abstract in English:Why So Ambivalent? US Policies Towards the EU's Defence AmbitionsThe article discusses the relationship between the European integration process and Atlantic cooperation under US leadership. The research question the article answers is what kind of approaches the Trump Administration has had towards the EU's security and defence policies and how we can explain these approaches. More precisely, the article discusses the balances between European strategic autonomy on the one hand and American leadership in NATO on the other. This has all to do with the question of leadership in Euro-Atlantic security politics, which has been an enduring question ever since the European integrations process was initiated during the 1950's. By utilising an organisation theoretical approach, the article seeks to explain why the US approaches the EU from an instrumental point of view. Such a perspective implies that the US priorities resources to those areas in the world where the US faces its greatest challenges. To explain this development the article discusses the US' attitudes towards the EU's defence package and the superpower's ambivalence towards it. When assessing the new Biden Administration, it therefore becomes important to explain the foundation for the transatlantic security community. Such a community is not about common interests only, but also about shared norms and values on how to handle common security challenges.