Suchergebnisse

Denne artikkelen undersøker hvordan nylig inntrufne endringer i amerikansk atomvåpenstrategi kan påvirke krisestabiliteten mellom USA og Russland og hvilke implikasjoner det kan ha for Norge. Enkelt oppsummert fremstår moderniseringsprogrammene til atomvåpnene, introduksjonen av nye våpen og den deklaratoriske politikken egnet til å undergrave krisestabiliteten fordi det gir USA økte counterforce-kapasiteter. Dette har implikasjoner for norsk alliansepolitikk: Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan senke terskelen for etablering av bastionforsvaret og øke russisk usikkerhet om norsk tilrettelegging for amerikansk politikk. Med utgangspunkt i tradisjonell teori om krisestabilitet, fremstår flere av de identifiserte endringene i USAs atomvåpenstrategi som destabiliserende. Den tyder på at amerikanske myndigheter ikke aksepterer ideen om den «kjernefysiske revolusjonen». Til tross for dette, skal bekymringen for atomkrig ikke overdrives. Militære analyser må omsettes til politikk. Selv om sannsynligheten for et vellykket førsteslag øker, er det vanskelig å forestille seg politikere som vil risikere atomkrig. Det betyr at avskrekking er mer robust enn hva rene militæranalyser tilsier.
Abstract in EnglishIn the Shadow of Nuclear Weapons: American Nuclear Policy and NorwayThe aim of this article is to provide insight into how recent changes in U.S. nuclear weapon strategy might affect crisis stability between the U.S. and Russia and what implications they might have for Norway. In brief, the nuclear modernization programs, introduction of new systems and changes in declaratory policy may undermine crisis stability because they enhance U.S. "counterforce" capabilities. This has implications for Norwegian alliance policy: changes in U.S. nuclear strategy might lower the threshold for Russia to establish the bastion concept and increase Russia's uncertainty about the scope of Norwegian facilitation of U.S. policy. Utilizing traditional theories of crisis stability on recent policy changes indicates that the current stability is tenuous. It seems as if subsequent U.S. administrations do not accept the idea of a "nuclear revolution". Despite this, concerns about a nuclear war should not be exaggerated. Military analyses must be translated into political action. Even if the chance of a successful first strike increases, it is difficult to imagine politicians willing to risk a nuclear war. This indicates that deterrence is more robust than what pure military analyses suggest.

Artiklen ser nærmere på de forhold, som er blevet beskrevet i analyser af interventionen i Afghanistan, der kan forklare den udvikling, som den amerikanske præsiden, Joe Biden, forsikrede ikke ville finde sted i 2021. Tre forhold står frem i tidligere analyser af årene, der gik, i Afghanistan. For det første, at der var løbende udfordringer med kapacitetsopbygningen. Udfordringer, der ligeledes løbende var blevet påpeget internationalt af analytikere, forskere og i krigens mange evalueringsrapporter og erfaringsopsamlinger. For det andet, at formålet med krigen fra de allieredes side skiftede karakter, som tiden gik. Fra at det fælles formål var lettere at få øje på i starten af krigen, så blev interventionsindsatserne til et formålstæt delta, hvor de involverede lande med skiftende regeringer balancerede hensyn til alliancer, en hjemlig vælgerskare, nationale sikkerhedsinteresser og værdipolitiske rettighedsdagsordner. For det tredje, at Taleban gradvist – og ikke fra den ene dag til den anden – havde opbygget styrke og kontrol, og samtidig havde været involveret i en politisk proces via deres repræsentationskontor i Doha, der var med til at bane vejen for deres overtagelse.
Abstract in English20 Years in Afghanistan: What Do We Know About What We Learned?This article takes a closer look at various analyses of the international intervention in Afghanistan, which point at different reasons for the developments that took take place in August 2021. Developments that the American president Biden shortly before the Taliban takeover assured the world would not take place. Three factors stand out in previous analyses of the years that passed by in Afghanistan. First, that there were ongoing challenges with capacity-building. Challenges that had been pointed out by analysts, researchers and in the many evaluation and lessons-learned reports from the war. Secondly, that the purpose of the war on the part of the allied forces changed character as time went on. The common purpose was easier to see in the beginning of the war, but the intervention efforts turned into a purpose-dense delta, where the countries involved and their successive governments balanced considerations to alliances, domestic support, national security interests and value political agendas. Third, that the Taliban seemingly had gradually – and not overnight – built up strength and control, and at the same time been involved in a political process through their exile office in Doha that helped pave the way for their takeover.

Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.

Artikkelen ser på den teknologiske og strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina hva gjelder implementeringen av 5G-nettverk, og spør hva som er med å påvirke hvordan andre stater posisjonerer seg mellom de to supermaktene. Ved å bygge på tre grener av politisk realisme – balance-of-threat-teoriens tanke om at trusseloppfatning driver staters valg av allianser, patron–klient-teoriens tro på at USA kan forvente at deres klientstater innretter seg etter amerikansk utenrikspolitikk, og teorien om at handelsrelasjoner kan brukes som maktverktøy – utleder jeg et sett med hypoteser og potensielt relevante forklaringsvariabler. Som avhengig variabel samler jeg 70 staters holdninger til Kinas omstridte telekommunikasjonsgigant Huaweis rolle i 5G. Bivariat analyse avslører tre hovedmønstre: (1) Stater som er små og maktesløse i forhold til Kina, samt statene i Kinas geografiske region, ser ut til å være mer aksepterende til Huaweis 5G. (2) Stater som ser på USA som sin patron og som er avhengige av Washingtons sikkerhetsgaranti ser ut til å være betydelig mer avvisende til selskapets 5G. (3) Handelsrelasjoner til både USA og Kina ser ut til å ha liten eller ingen effekt på staters holdninger. Av de tre realisme-grenene er det altså patron–klient-teorien som veier tyngst når det gjelder å forklare staters holdninger til Huaweis 5G.
Abstract in English:The US way or the Huawei: An analysis of how small and medium states stand on the Chinese giant's role in 5GThis article examines the technological and strategic rivalry between the US and China on the implementation of 5G networks, asking what influences how other states position themselves between the two superpowers. By building on three branches of political realism – balance-of-threat theory's notion that perception of threat drives states' alliance choices, patron-client theory's belief that the US can expect its client states to adhere to American foreign policy, and the theory that trade relations can be used as power tools – I derive a set of hypotheses and potentially relevant explanatory variables. As dependent variable, I measure 70 states' stances on China's controversial telecom giant Huawei's role in 5G. Bivariate analysis reveals three primary patterns: (1) States who are dwarfed by China's power, as well as states in China's immediate geographic region, appear to be more acceptive of Huawei's 5G. (2) States who see the US as their patron and who rely on Washington's security guarantee appear to be much more rejective of the company's 5G. (3) Trade relations to both the US and China appear to have little or no effect on states' stances. Of the three branches of realism, it is the patron-client theory that offers the most weight in explaining states' stances on Huawei's 5G.

De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.

Danmark har konsekvent været blandt de lande i NATO, som anvender den laveste andel af BNP på forsvar. Artiklen behandler, hvordan amerikanske og danske beslutningstagere har italesat dansk forsvarspolitik i forbindelse med den igangværende byrdedelingsdebat i NATO og alliancens seneste byrdedelingsdebat, der fandt sted i slutningen 1970'erne og første halvdel af 1980'erne. Der argumenteres i artiklen for, at der er kontinuitet i de argumenter, der fremføres fra amerikansk side i forsøg på at påvirke dansk forsvarspolitik, og som danske aktører anvender for at retfærdiggøre, hvorfor Danmark ikke lever op til NATO's byrdedelingsmålsætninger. Amerikanske aktører forsøger således konsekvent i byrdedelingsdebatterne at påvirke dansk forsvarspolitik ved at påpege, at politikken er usolidarisk, at opfyldelse af målsætningerne er i dansk egeninteresse, og ved at skabe usikkerhed om udsigten til amerikanske forstærkninger, mens danske aktører dels anvender de gældende forsvarsforlig som værn mod kortsigtede ændringer, dels argumenterer for, at mindre end opfyldelse af byrdedelingsmålsætningerne også er acceptabelt. En konsekvens af den manglende målopfyldelse kan vise sig at blive, at Danmark mister sin position i det gode selskab i NATO. Dette gælder ikke mindst i en tid, hvor der er mindre efterspørgsel efter styrkebidrag til internationale operationer.
Abstract in English:Burden-sharing Debates in NATO and Danish Defence PolicyDenmark has consistently been among the countries in NATO that spend the lowest share of GDP on defence. This article explores how American and Danish decision-makers have articulated Danish defence policy in relation to the ongoing burden-sharing debate in NATO and the Alliance's most recent burden-sharing debate, which took place in the late 1970s and first half of the 1980s. The article argues that there is continuity in the arguments put forward by the United States in attempts to influence Danish defence policy and by Danish actors to justify why Denmark does not live up to NATO's burden-sharing guidelines. In the burden-sharing debates American actors thus consistently try to influence Danish defence policy by pointing out that the policy is an expression of a lack of solidarity, that fulfilment of the objectives is in Danish self-interest, and by creating uncertainty about the prospect of American reinforcements. Danish actors, on the other hand, use existing defence agreements as a bulwark against short-term changes and argue that not meeting the burden-sharing objectives is acceptable. A consequence of not meeting the guidelines may result in Denmark losing its position as part of the good company in NATO. In times where force contributions to international operations are in less demand this is even more likely.

Hensyn til valgbarhet har i kraft av det amerikanske politiske systemets virkemåte bestandig vært et moment i presidentvalg. I nominasjonskampen i 2020 har dette hensynet imidlertid vært viktigere for et flertall av velgere enn noe annet. Dette fokuset gjør valgbarhet vel verdt å undersøke, både som fenomen og som potensielt problem. I denne artikkelen gjør jeg begge deler. I lys av en konseptuell diskusjon av begrepet og dets historiske utvikling, forsøker jeg å plassere valgbarhet i statsvitenskapelig teori om stemmegivning. Jeg skiller mellom oppriktig, sofistikert og distansert stemmegivning, hvor valgbarhet spiller henholdsvis ingen, begrenset og stor rolle. Med utgangspunkt i Hans Skjervheims begrepspar, argumenterer jeg for at en holdning som fikserer på valgbarhet – det jeg her kaller «valgbarisme» – gjør velgeren til tilskuer snarere enn deltaker. Med dette følger problemer knyttet til legitimitet, representasjon, deltakelse og medborgerskap. I siste instans utgjør valgbarismen altså et demokratisk problem.
Abstract in English:The Voter as Onlooker: "Electabilitism" in American Presidential ElectionsConsiderations of electability is, due to the makeup and functioning of the American electoral system, always an issue in presidential elections. For a majority of voters in the 2020 primary elections, however, considerations of electability has been more important than anything else. This makes electability worthy of discussion as a phenomenon and as a potential problem. In this article, I attempt both. In light of a conceptual discussion of the term electability and its historical evolution, I consider electability in relation to political-scientific theories of voting. I distinguish between sincere, sophisticated, and distanced voting, where electability plays, respectively, no part, a limited part, and a big part. Based on Hans Skjerveim's typology, I argue that a voter attitude that fixates on electability – what I call electabilitism – turns the voter into a spectator rather than a participant. This creates problems of legitimacy, representation, participation, and citizenship. Thus, electabilitism, I argue, ultimately poses a democratic problem.

Artikkelen diskuterer forholdet mellom den europeiske integrasjonsprosessen og det atlantiske samarbeidet under USAs ledelse. Problemstillingen artikkelen besvarer er hvilke tilnærminger Trump-administrasjonen har hatt til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og hvordan vi kan forklare denne tilnærmingen. I særlig grad dreier dette seg om balansegangen mellom europeisk strategisk autonomi på den ene siden, og amerikansk lederskap i Nato på den andre. Dette forholdet må forstås i lys av spørsmålet om lederskap i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, noe som har vært et gjennomgangstema i europeisk integrasjon siden starten på 1950-tallet. Med en organisasjonsteoretisk tilnærming søker artikkelen å forklare hvorfor USA inntar et mer instrumentelt perspektiv overfor EU. Et slikt perspektiv innebærer at USA prioriterer ressurser til de områdene i verden der USA står overfor de største sikkerhetspolitiske utfordringene. For å forklare denne utviklingen diskuterer artikkelen USAs holdninger til EUs nyere forsvarsinitiativer og supermaktens ambivalens i forhold til disse. I møte med den nye Biden-administrasjonen blir det derfor viktig å avklare grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Et slikt fellesskap dreier seg ikke bare om felles interesser, men også om delte normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
Abstract in English:Why So Ambivalent? US Policies Towards the EU's Defence AmbitionsThe article discusses the relationship between the European integration process and Atlantic cooperation under US leadership. The research question the article answers is what kind of approaches the Trump Administration has had towards the EU's security and defence policies and how we can explain these approaches. More precisely, the article discusses the balances between European strategic autonomy on the one hand and American leadership in NATO on the other. This has all to do with the question of leadership in Euro-Atlantic security politics, which has been an enduring question ever since the European integrations process was initiated during the 1950's. By utilising an organisation theoretical approach, the article seeks to explain why the US approaches the EU from an instrumental point of view. Such a perspective implies that the US priorities resources to those areas in the world where the US faces its greatest challenges. To explain this development the article discusses the US' attitudes towards the EU's defence package and the superpower's ambivalence towards it. When assessing the new Biden Administration, it therefore becomes important to explain the foundation for the transatlantic security community. Such a community is not about common interests only, but also about shared norms and values on how to handle common security challenges.

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til diskusjonen om idealismens betydning for USAs utenrikspolitikk. Utgangspunktet er at ideelle hensyn synes å ha fått redusert betydning under Obama og siden Trump. Ettersom den amerikanske idealismen angivelig skriver seg fra en særegen politisk historie og ideologiske tradisjoner med dype røtter i amerikansk samfunnsliv, er denne endringen til å undres over. I teksten lanseres og diskuteres fem hypoteser som kan forklare idealismens bortfall: anti-idealisme, overflodsidealisme, personlighetstrekkidealisme, strukturselektert idealisme og tidsåndsidealisme. Det konkluderes med at bortfallet av idealisme ikke nødvendigvis betyr at USAs egeninteresse blir bedre ivaretatt.
Abstract in English:Idealism's Disappearing ActThe aim of this article is to contribute to the discussion on the role of idealism in U.S. foreign policy. During the Obama and Trump presidencies, the significance of idealistic considerations in U.S. foreign policy has dwindled. The change is remarkable, as the idealistic impulse allegedly stems from ideological traditions deeply rooted in American society as well as a unique political history. From this observation, five hypotheses, apt to explain the diminishing impact of idealism, are suggested and discussed: anti-idealism, abundance induced idealism, idealism by personal bent, structurally selected idealism and zeitgeist idealism. The article concludes that U.S. self-interest is not necessarily better off with a cessation of idealism.

Vi har omfattende forskningslitteraturer om hvordan norsk utenrikspolitikk på begynnelsen av 1900-årene kretset om fred, og om fremveksten og institusjonaliseringen av norsk freds- og forsoningsdiplomati fra midten av 1980-årene og til i dag. Vår kunnskap om den mellomliggende perioden og røttene til fredsdiplomatiet er mer mangelfull. Artikkelen sammenfatter det vi vet, og den presenterer en tidligere ukjent case fra 1966–1968, det såkalte Nobel-initiativet, der en gruppe norske borgere gikk sammen om å mobilisere nobelprisvinnere med sikte på å etablere en bakkanal for fredssamtaler mellom USA og Nord-Vietnam. Samfunnsinitiativet fikk helhjertet oppslutning fra den norske stat. Nobel-initiativet er dermed en forløper for det samarbeidet mellom stat og samfunn som skulle prege norsk freds- og forsoningsdiplomati. Gitt at vi også finner løse forelegg for freds- og forsoningsdiplomati i 1920-årene, gjør kunnskapen om Nobel-initiativet det mulig å påstå at vi gjennom det siste hundreåret konsistent finner norsk freds- og foroningsdiplomati i den utstrekning og den form som de internasjonale forholdene tillater.
Abstract in English:The Nobel Initiative from 1966 and the Long Lines in Norwegian Peace and Reconciliation DiplomacyNorway was the first state to institutionalise peace and reconciliation work as part of its overall diplomacy. As it emerged from the mid-1980s onwards, peace and reconciliation diplomacy has had two characteristics: it has been carried out by state and society groups in tandem, and it has targeted reconciling a regime and an internal opposition to that regime. The bulk of the article presents a 1966 initiative by a group of concerned Norwegian citizens to launch a back channel for American and North Vietnamese peace talks by mobilising winners of the Nobel Peace Prize, and demonstrates that this initiative received political, administrative and economic help from the Norwegian state. This makes it a precursor of today's peace and reconciliation initiative. Given the fledgling examples of Norwegian peace and reconciliation work that we find in the margins of the League of Nations during the 1920s, knowledge about the Nobel Initiative of 1966 warrants the claim that, for the past hundred years, Norway has consistently attempted peace and reconciliation work to the extent and in the form allowed by international conditions.

Abstract in English:From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's RussiaGeir Flikke reviews the book "From Cold War to Hot Peace: An American Ambassador in Putin's Russia" by Michael McFaul.