Suchergebnisse

Globale helsespørsmål har mange berøringspunkter med internasjonal fred og sikkerhet, men har blitt viet relativt lite oppmerksomhet i diskusjoner i FNs sikkerhetsråd. Denne artikkelen gir en oversikt over kunnskapsgrunnlaget for sammenhengen mellom helse og internasjonal fred og sikkerhet, og belyser fire hovedgrupper av årsakssammenhenger. For det første kan uhelse føre til væpnet konflikt. For det andre kan helsekriser bidra til å svekke beredskapen mot konflikt. For det tredje kan helseintervensjoner bidra til å stabilisere sårbare samfunn i kjølvannet av konflikt. For det fjerde gjør konflikt det vanskelig å løse helsekriser. Alle disse berører også direkte eller indirekte Norges fire hovedprioriteter som valgt medlem i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. Gjennomgangen av disse fire årsakssammenhengene demonstrerer at globale helsespørsmål på flere områder er klart relevante for global sikkerhet.
Abstract in English:Global Health and Security – an Overview of Academic KnowledgeGlobal health issues are relevant to international peace and security in numerous ways but have so far received little attention in the United Nations Security Council. This article provides an overview of the status of academic knowledge about the ways that global health and international peace and security are connected, and it highlights four main causal relationships. First, societies with poor overall health conditions or with great health inequalities between different groups, are more prone to armed conflict. Second, health crises can weaken societies' resilience and capacity to deal with conflict. Third, health interventions may contribute to stabilize vulnerable post-conflict societies in the wake of conflict. And fourth, armed conflict makes it more difficult to solve health crises. All four aspects of the health and security nexus directly or indirectly touch on Norway's four main priorities as an elected member of the UN Security Council in 2021–2022. The presentation of the various causal relations demonstrates that global health issues are clearly relevant for global security.

In recent years, the Swedish Armed Forces have produced and distributed highly edited video clips on YouTube that show moving images of military activity. Along- side this development, mobile phone apps have emerged as an important channel through which the user can experience and take an interactive part in the staging of contemporary armed conflict. This article examines the way in which the aes- thetic and affective experience of Swedish defence and security policy is socially and (media-)culturally (co-)constructed and how the official representation of Swedish military intervention (re)produces political and economic effects when these activi- ties are distributed through traditional and social media such as YouTube and digital apps. Based on Isabela and Norman Fairclough's thoughts on political discourse, Michel Foucault's dialectic idea of power/knowledge, and Sara Ahmed's concept of the affective, I discuss how the Swedish digital military aesthetic is part of a broader political and economic practice that has consequences beyond the digital, the semi- otic, and what might at first glance appear to be pure entertainment. ; In recent years, the Swedish Armed Forces have produced and distributed highly edited video clips on YouTube that show moving images of military activity. Alongside this development, mobile phone apps have emerged as an important channel through which the user can experience and take an interactive part in the staging of contemporary armed conflict. This article examines the way in which the aesthetic and affective experience of Swedish defence and security policy is socially and (media-)culturally (co-)constructed and how the official representation of Swedish military intervention (re)produces political and economic effects when these activities are distributed through traditional and social media such as YouTube and digital apps. Based on Isabela and Norman Fairclough's thoughts on political discourse, Michel Foucault's dialectic idea of power/knowledge, and Sara Ahmed's concept of the affective, I discuss how the Swedish digital military aesthetic is part of a broader political and economic practice which has consequences beyond the digital, the semiotic and what might at first glance appear to be pure entertainment.

NATO har i det seneste årti orienteret sig mod de defensive aktiviteter i cyberspace, men i slutningen af 2017 gjorde alliancen det klart, at fremtidig planlægning af militære operationer også kommer til at indeholde muligheden for offensive cyberspaceoperationer (OCO). Inklusionen af OCO sker ved hjælp af en såkaldt "effektbaseret model". Ifølge denne model efterspørger NATOs øverstkommanderende – igennem det nyoprettede NATO Cyber Operations Centre – en specifik cybereffekt hos medlemsstaterne. Nærværende artikel peger på modellens muligheder og udfordringer. For selvom OCO indeholder et potentiale som redskab for løbende forstyrrelser af modstanderens netværk, så indeholder OCO også en række begrænsninger og faldgruber, når de skal integreres i en forespørgselsdreven og effektbaseret model: Det gælder i særlig grad manglende koordination omkring effekter (risiko for kollisioner) samt vanskeligheder ved inddæmning og vurdering af effekter. Disse begrænsninger svækker signalet om, at alliancen nu mestrer og for alvor vil gøre brug af cyberdomænet. Ønsker NATO at sende et klart signal, bør alliancen drøfte internt, hvordan man forholder sig til de aktiviteter, der ikke blot knytter sig til væbnet konflikt, som cyberspace også – og primært – tilbyder.
Absract in English
For the past decade, NATO has prioritised a strengthened cyber defence. However, at the end of 2017, the alliance made it clear that future operational planning will include the possibility of offensive cyberspace operations (OCO). The integration of OCO will happen through an effect-based model where the NATO commander – through the new NATO Cyber Operations Centre – requests a specific effect from member states. This article assesses the risks and opportunities of this model. It argues that even though OCO holds much potential for constant disruptions of an adversary's networks, OCO comes with several limitations and pitfalls when integrated through a request- and effect-based model. These include the risk of confliction and the difficulty of containing and assessing cyber effects. Such limitations weaken the ability to signal that NATO has the capacity to master this new domain. If NATO wants a to send a clear signal to adversaries, then the alliance needs to start discussing how it can utilise the possibilities below the threshold of armed conflict, which cyberspace primarily offers.

Hvordan håndterer Norge sin militæraktivisme og sitt NATO-medlemskap når landet vil presentere seg selv som en fredsnasjon? Problemstillingen ble aktuell i det norske utenriksdepartementets nylige kampanje for å få Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd, hvor ideen om Norge som fredsnasjon stod sentralt. I denne artikkelen bruker vi nasjonsbranding som et analytisk rammeverk for å forstå hvordan Norge bygget opp sin kampanje som fredsnasjon og håndterte det konkurrerende narrativet om sin rolle i krig. Som et sekundærfokus ser vi også på hvordan Norges to konkurrenter, Irland og Canada, fremstilte seg på disse to dimensjonene – som er av særinteresse da Irland ikke er NATO-medlem. For å utforske disse spørsmålene analyserer vi taler og tekster fra det norske diplomatiet og regjeringen vedrørende kampanjen, samt ser på kampanjematerialet til de tre landene. Gitt at de tre landenes profil er påfallende lik, fant vi at alle måtte forsøke å finne en måte å brande seg på som uttrykket ens særtrekk og høynet ens relevans i sammenligning med de to andre landene. I analysen av Norge ser vi at militæraktivisme stadig ble hvisket ut i løpet av den norske kampanjen og at andre tematikker ble brukt i brandingen – som for eksempel likestilling og bidrag til internasjonal utvikling. Dette skulle dermed skulle legitimere ideen om fredsnasjonen Norge, et land som alle andre kan stole på.
Abstract in English:Military Activism Branded as Peace Activism? Norway's Campaign for a Seat on the UN Security CouncilIn seeking to present itself as a peace nation, how has Norway sought to address its military activism and NATO membership? This tension was apparent in Norway's recent campaign for a seat on the UN Security Council, where the idea of the country as a peace nation stood central. Using nation branding as an analytical framework, we ask how Norway built and sustained this peace narrative and managed the competing narrative of its role in controversial armed conflicts. As a secondary focus, we ask how Norway's two competitors, Ireland and Canada, presented themselves on these two axes of peace and military activism. Ireland posed a particular threat as it is not a NATO member. To explore these questions, we analyse speeches and texts from Norwegian officials regarding the campaign and examine the official campaign material from all three countries. Given that the image of all three countries was generally similar, we find that each country sought to find unique ways to brand themselves as well as countering the few specific advantages of the others. In the case of Norway, we find that during the campaign the country's military activism was downplayed and other themes were foregrounded in the branding, such as gender equality and international development cooperation. This would legitimate the idea of Norway as a peace nation, a reliable partner that all states could trust.

USA hadde ingen doktriner for opprørsbekjempelse (COIN) da operasjonene i Afghanistan og Irak startet. Mens krigene pågikk ble det, til tross for stor uenighet, innført en slik doktrine i 2007. Krigene førte også til både endringer i organisering og utrustning av amerikanske styrker, og til store endringer av planlagte investeringer av militært ustyr. Begge krigene endte i nederlag, og i tiden etter har USA på ny fokusert på stormaktsrivalisering. Men utgiftene til krigføringen i Afghanistan og Irak, og endringene i investeringsmønster, har svekket USAs evne til å konkurrere militært med Kina og Russland.
Abstract in EnglishAfghanistan, Iraq and the Development of US Military PowerThe United States had no doctrine for Counterinsurgency Operations (COIN) when the wars in Afghanistan and Iraq started in 2001 and 2003, respectively. In 2001 the US armed forces were designed for Great Power competition and conflict. During the course of the wars, substantial changes were made in the organization and equipment of the forces, and a COIN doctrine was introduced in 2007. In turn, large scale modernization of, and investments in, equipment suited for Great Power conflict were reduced in scale or cancelled. The cost of the wars and the changes in operational focus have blunted the US's ability to compete militarily with China and Russia.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.