Suchergebnisse

Artiklen ser nærmere på de forhold, som er blevet beskrevet i analyser af interventionen i Afghanistan, der kan forklare den udvikling, som den amerikanske præsiden, Joe Biden, forsikrede ikke ville finde sted i 2021. Tre forhold står frem i tidligere analyser af årene, der gik, i Afghanistan. For det første, at der var løbende udfordringer med kapacitetsopbygningen. Udfordringer, der ligeledes løbende var blevet påpeget internationalt af analytikere, forskere og i krigens mange evalueringsrapporter og erfaringsopsamlinger. For det andet, at formålet med krigen fra de allieredes side skiftede karakter, som tiden gik. Fra at det fælles formål var lettere at få øje på i starten af krigen, så blev interventionsindsatserne til et formålstæt delta, hvor de involverede lande med skiftende regeringer balancerede hensyn til alliancer, en hjemlig vælgerskare, nationale sikkerhedsinteresser og værdipolitiske rettighedsdagsordner. For det tredje, at Taleban gradvist – og ikke fra den ene dag til den anden – havde opbygget styrke og kontrol, og samtidig havde været involveret i en politisk proces via deres repræsentationskontor i Doha, der var med til at bane vejen for deres overtagelse.
Abstract in English20 Years in Afghanistan: What Do We Know About What We Learned?This article takes a closer look at various analyses of the international intervention in Afghanistan, which point at different reasons for the developments that took take place in August 2021. Developments that the American president Biden shortly before the Taliban takeover assured the world would not take place. Three factors stand out in previous analyses of the years that passed by in Afghanistan. First, that there were ongoing challenges with capacity-building. Challenges that had been pointed out by analysts, researchers and in the many evaluation and lessons-learned reports from the war. Secondly, that the purpose of the war on the part of the allied forces changed character as time went on. The common purpose was easier to see in the beginning of the war, but the intervention efforts turned into a purpose-dense delta, where the countries involved and their successive governments balanced considerations to alliances, domestic support, national security interests and value political agendas. Third, that the Taliban seemingly had gradually – and not overnight – built up strength and control, and at the same time been involved in a political process through their exile office in Doha that helped pave the way for their takeover.

I dette fokusnummeret ser vi tilbake på utviklingen på noen utvalgte områder innenfor internasjonal politikk (temaet) og Internasjonal Politikk (faget) i løpet av de 20 årene som har gått siden 11. september, 2001. Dette innledningsessayet presenterer de fire bidragene som belyser hvert sitt konkrete tema: bruken av narrativer i internasjonal politikk, faget Internasjonal Politikk, forholdet mellom USA og Russland, og folkeretten. Essayet tar et skritt tilbake og ser på helheten i arven fra 11. september og krigen mot terror som fulgte, med fokus på internasjonal politikk og internasjonal sikkerhet. I tillegg gir essayet et overblikk over de målbare kostnadene knyttet til krigen mot terror, status for krigen i dag, og status for fienden man har kjempet mot de siste 20 årene. Angrepene og responsen på dem gikk naturlig nok også på bekostning av noe, og visket ut andre, alternative handlingsforløp. Dette essayet beskriver noen av disse tapte mulighetene, og belyser også utfordring med å gjøre opp et «regnskap» 20 år etter 11. september-angrepene.
Abstract in English:International Politics and the Legacy of 9/11This special issue looks back at the developments within international relations since the terrorist attacks on 9/11, 2001, with a particular focus on four specific themes: the use of strategic narratives in international relations, International Relations as academic discipline, US-Russian relations, and international law. This introductory essay present the four contributions to the issue, while also zooming out to present a panoramic view of the many legacies of the 9/11 attacks and the subsequent War on Terror that were to make an imprint on both international relations and international security in general. The essay presents the measurable costs associated with the War on Terror, its current status, as well as that for the enemy against which the two-decades long campaign has been fought. The 9/11 attacks and the forceful response resulted in other potential opportunities being passed up or neglected, making it difficult to chart the actual cost of the war. Finally, the essay examines the difficulty in arriving at an agreed-upon metric for assessing whether the war has been a success.

Iver B. Neumann begynte på NUPI i 1988. Etter tre tiår som NUPI-forsker (riktignok med en periode som Montague Burton-Professor i International Relations på LSE i London) meldte han i 2018 overgang til OsloMet. Med NUPI som plattform har Neumann satt et solid fotavtrykk i norsk offentlighet, og han er i dag en av Norges mest profilerte og internasjonalt anerkjente forskere på utenriks- og internasjonal politikk. Han er hyppig sitert, og er blant de 20 norske forskerne som publiserer mest ifølge CRISTIN-registeret.1 Han er særlig opptatt av norsk utenrikspolitisk historie, identitet, diplomati og Russland.

Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.

Det er ingen tvil om at hendelsesforløp som ble igangsatt 11. september 2001 har vært med på å prege global politikk i de to tiårene som har gått. Men ble terrorangrepene mot USA 11. september 2001 definerende for hvordan vi forstår internasjonal politikk og hvordan vi studerer det? Basert på en gjennomgang av studiet av internasjonal politikk over de siste 20 årene argumenterer vi i denne artikkelen at svaret her er mer tvetydig. Tvetydig fordi det utvilsomt har skjedd endringer og fordi det er lett å peke på utviklingstrekk i faget Internasjonal Politikk (IP) som har direkte eller indirekte utspring i hendelsene høsten 2001. Terrorismestudier fikk for eksempel et umiddelbart oppsving, og med den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 kom en øket interesse for emner som imperial makt, opprørsbekjempelse og normativ internasjonal teori. Mer tvetydig fordi vi slett ikke er sikre på at de viktigste utviklingstrekkene i IP de siste tiårene kan forklares med 11. september. Vi er også usikre på hvor varige endringene i kjølvannet av 11. september kan sies å være. Vår tentative hypotese er at 11. september på kort og mellomlang sikt hadde betydelig effekt på vektleggingen av forskjellige emner innen IP. På lengre sikt var terrorangrepene og ettervirkningene av dem viktigst for fagutviklingen på de områdene der det umiddelbare sjokket bidro til å forsterke allerede eksisterende trender.
Abstract in English:The Study of International Politics After 11 September 2001To what extent did 9/11 impact the discipline of International Relations (IR)? In the current article, we argue that while the impact of 9/11 on global politics is undeniable, the verdict when it comes to the discipline in charge of studying these events, IR, is more ambiguous. For while IR and the study of global politics has changed over time, the discipline is, we argue, as much prone to "internal" changes as it is to external shocks. Thus, we suggest a model for understanding the sociology of science of IR which takes into account both internal and external sources of change. While IR would have looked quite different today without the attacks of 9/11, we argue that we would still have been able to recognize it.

Det skjer en dreining i utviklingspolitikken som kommer til uttrykk i form av mindre oppmerksomhet på konkrete endringer i lav- og mellominntektsland, og økte ambisjoner om politiske og institusjonelle løsninger på «globalt» nivå. I praksis innebærer dette et brudd med bistandens originale formål og etos, og gjør sannsynligvis bistanden mindre nyttig for bistandens målgrupper. Utviklingen kan forklares med intern dynamikk i utviklingspolitikken og insentiver blant viktige aktører, og er muliggjort delvis fordi aktører som tidligere bidro til å bremse slike avvik fra bistandens originale formål, selv vender oppmerksomhet mot det «globale». Utvikling får lite politisk oppmerksomhet, så lite at vi ikke egentlig vet om dette er en ønsket utvikling fra bevilgende myndigheter (parlamentet) eller ikke. Artikkelforfatteren tar til orde for at det tas grep som sikrer at eventuelt fortsatt dreining av utviklingspolitikken mot globale fellesgoder blir gjenstand for offentlig debatt og politisk bevisste valg.
Abstract in EnglishThe Precursors and Consequences of the RevolutionA trend is seen in Western development policy, in which the attention of key actors drifts away from tangible improvements in low- and medium income countries, towards policy and institutional changes in the global domain, including global public goods. In practice, this is a drift away from the original purpose and ethos of development aid, likely to make aid less useful for its target groups. This article explains the trend by internal dynamics in the development industry, incentives among key actors to move towards 'the global', and that actors who used to protest against a 'mission drift' in aid have themselves turned their attention towards 'the global'. The ongoing changes receive little attention, to the extent that we do not really know if they are wanted by parliaments or not. The author suggests mechanisms to ensure that a possible further drift of resources, from development aid's original purpose towards global common goods, can only happen as a result of explicit political consideration.

I denne introduksjonsartikkelen viser Ulf Sverdrup at Norge er blitt forandret gjennom EØS-avtalen, men også hvordan den med sine mangler og svakheter i all hovedsak har vært en suksess, og at Norges avtaler i det store og hele har ivaretatt norske interesser. Flertallet har ganske enkelt funnet alternativene til EØS-avtalen mer usikre og mindre attraktive. Forfatteren ser nærmere på hvordan en avtale som opprinnelig var ment som et venterom for medlemskap, kunne bli et permanent oppholdssted. Mens selve hoveddelen av EØS-avtalen knapt er endret, har det samtidig vært betydelig dynamikk og endring, både gjennom geografisk utvidelse og fordypning av samarbeidet. I denne artikkelen skisseres noen av de viktigste utviklingstrekkene i perioden. Samtidig introduseres de ulike bidragene til spalten.


Abstract in English:Introduction: 25 Years of Hard EEA Work: From Waiting Room to Permanent Feature?In this introductory article, Ulf Sverdrup shows that Norway has been transformed through the EEA Agreement. In spite of its shortcomings and weaknesses, the EEA Agreement has been successful as it has provided a stable framework for cooperation with the EU and has safeguarded Norwegian interests. Throughout the 25-year period, the political majority have simply found the alternatives to the EEA Agreement more uncertain and less attractive. The author examines how an agreement that was originally intended as a waiting room for membership could end up becoming a permanent feature. It is also observed that while the main part of the EEA Agreement has remained largely unchanged, there has been considerable dynamism and change in the agreement, both through the geographical expansion of the EEA and through the deepening of the cooperation. This article outlines and discusses some of the most important dynamics and introduces the other contributions to this special issue.

I akademia skrives det ofte at stater deltar i institusjoner så lenge dette sammenfaller med deres interesser på ethvert tidspunkt. Implikasjonen av dette er at stater som Kina kanskje vil avvise internasjonale institusjoner så fort de føler at institusjonene ikke er nyttige. Jeg vil hevde at Kina lar sine interesser formes av institusjonene ut over hva ytre rammevilkår vil tilsi. For å belyse dette argumentet tar artikkelen for seg en casestudie med utviklingen av Shanghai-samarbeidsorganisasjonen (SCO) og Kinas holdninger i denne prosessen. Spesifikt vil artikkelen trekke linjer fra forhandlingene mellom Kina og Sovjetunionen over grensespørsmål på 1980-tallet frem til grunnleggingen av SCO på 2000-tallet. Ved å sammenligne en rasjonell tilnærming med en historisk vil artikkelen hevde at den historiske er mer relevant for å forstå Kinas holdninger. Artikkelen argumenterer at en historisk tilnærming har potensial som et nyttig verktøy, og at den bør undersøkes mer innen IR-faget.
Abstract in EnglishEfficient tools or historical frameworks? China's attitude to international institutionsIn academia, it is common to assume that states participate in institutions insofar as this serves their interests at any given time. The implication is that states like China may reject international institutions as soon as they no longer consider them useful. The author argues that China lets its interests be shaped by the institutions beyond what structural factors imply. To shed light on this argument, this article conducts a case study of the development of the Shanghai Cooperation Organization (SCO) and China's attitudes to this process. Specifically, the article will draw connections from negotiations between the China and the Soviet Union over border disputes in the 1980s to the foundation of the SCO in the 2000s. By comparing a rational approach with a historical one, the article argues that the historical approach is more relevant to understand China's attitudes. It further argues that a historical approach has potential as a useful tool and should be examined further in IR.